Skottland

Flagg

. Begrenset gjenbruk

Plassering

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Skottland. Under Stuartene (1371–1707) var Skottland i lange tider utsatt for alvorlige politiske rystelser, som nådde sitt høydepunkt i kampen mellom katolisismen, som kongehuset forfektet i forbund med Frankrike, og protestantismen, som folket mer og mer sluttet seg til. I denne kampen støttet England protestantene, som til slutt seiret, og Maria Stuart måtte flykte 1568. Bildet viser Maria Stuart og Lord Darnley.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Skottland, den nordlige delen av Storbritannia, samt øyene i vest og nord, bl.a. Hebridene (eng. The Hebrides), Orknøyene (eng. Orkney Islands) og Shetlandsøyene (eng. Shetland Islands); 78 282 km2 med 5 094 800 innbyggere (2005). Hovedstad er Edinburgh. Grensen mot England går fra bunnen av Solway Firth i Irskesjøen mot nordøst over Cheviot Hills til nordsjøkysten nord for Berwick-upon-Tweed. Kyst mot Irskesjøen i sør, Nordsjøen i øst og Atlanterhavet i vest og nord. I sørvest er det skilt fra Nord-Irland ved sundet  North Channel

Skottland kan naturmessig deles i tre hovedområder: høylandet (the Highlands) i nord, åslandet (Southern Uplands) i sør, og det sentrale lavlandsområdet (Lowlands) mellom disse. I nord er høylandet North West Highlands og Grampian Highlands skilt fra hverandre av forsenkningen Glen Mor. Her finnes flere langstrakte innsjøer, blant annet den kjente Loch Ness. Landets høyeste fjell, Ben Nevis (1343 moh.), ligger i de vestlige deler av Grampian Highlands. Landets lengste elv, Tay River (193 km), har sitt utspring i de sørlige områdene av Grampians. Lenger sør, mellom Firth of Clyde og Firth of Forth, ligger det sentrale skotske lavlandet; et småkupert, fruktbart og tett befolket landskap. Lengst mot sør strekker Southern Uplands seg til grensetraktene mot England, et åslandskap (600–800 moh.) oppsplittet av fruktbare daler.

Vestkysten er dypt innskåret av fjorder og øyer, østkysten derimot er forholdsvis rett, mindre bratt og uten skjærgård. Utenfor nordkysten ligger Orknøyene, skilt fra fastlandet ved det 15 km brede Pentland Firth; 150 km lenger nordøst Shetlandsøyene. Skottlands berggrunn består hovedsakelig av harde bergarter fra jordens oldtid, lavlandsområdene har betydelige glasiale avsetninger fra siste istid. Det finnes lite skog, men mye einer og lyng. I fjellene vokser mange av de fjellplanter som finnes i Norge; i kyststrøkene i sørvest kan derimot lite frosttålende planter som palmer og magnolia overvintre i hager og parker. Skottland har et maritimt klima, med milde vintrer og relativt kjølige somrer. Edinburgh har middelverdiene 3,5 °C i januar og 14,5 °C i juli; 708 mm nedbør.

Folketallet sank, særlig på grunn av stor utflytting, fra 1970-årene og frem til 2001. Siden har folketallet igjen vist oppgang. Veksten skyldes både høyere fødselstall, lavere dødstall og økt innflytting. Befolkningen er hovedsakelig av angelsaksisk, normannisk eller keltisk opprinnelse; på 1800-tallet var det også stor irsk innvandring til Skottland. Landets befolkningstyngdepunkt er det sentrale lavlandsområdet mellom Glasgow og Edinburgh, hvor nesten 2/3 av befolkningen er bosatt. De øvrige områdene er tynt befolket, særlig mot nord og vest. De største byene (2005) er Glasgow (579 000 innb., i storbyområdet 867 500 innb.), Edinburgh (457 800), Aberdeen (202 400) og Dundee (142 200).

Skottland var tidligere dominert av tungindustri som verft, gruvevirksomhet og stålverk, men disse virksomhetene er i senere år betraktelig redusert. Av industriell utvikling satses det nå mer på høyteknologibasert industri. Den senere tids olje- og gassfunn i Nordsjøen har gitt økte inntekter og positive ringvirkninger for næringsliv og sysselsetting. Skottlands industri er hovedsakelig lokalisert til de sentrale deler av landet, mellom Firth of Forth og Firth of Clyde, med Glasgow og Edinburgh som de viktigste industrisentrene. Skottland har en del tradisjonell, eksportorientert industri, som tekstilindustrien (strikketøy, tweed), næringsmiddelindustrien (syltetøy, kaker) og whiskyproduksjon. Fiskerinæringen er en viktig næring for kystområdene i nord, og skotske havner mottar ca. 2/3 av Storbritannias totale fangstmengde. Det finnes flere store fiskeforedlingsanlegg og anlegg for oppdrett av laks og ørret. I landbruket dyrkes bygg, havre, hvete, poteter og sukkerbeter. I høylandet i nord drives et utstrakt sauehold, i lavlandet i større grad storfeoppdrett med kjøtt- og melkeproduksjon. Turisme har i senere år økt i betydning.

Skottland har flere kjernekraftverk, blant annet Dounreay, hvor det foreligger (omstridte) planer om gjenvinningsanlegg. Det finnes også en rekke større vannkraftverk i Grampian Highlands og North West Highlands i de sentrale nordområdene samt vindkraftproduksjon.

I Skottland snakkes det keltiske språket skotsk-gælisk og dialekter av engelsk.

Skotsk-gælisk snakkes av ca. 70 000, hovedsakelig på Hebridene og langs vest- og nordkysten av det skotske høylandet. De fleste gæliskspråklige er tospråklige, med engelsk som første- eller andrespråk.

Lavskotsk (eng. Lowland Scots) kalles folkemålsdialektene i lavlandene i sør og øst. Lavskotsk kan føres tilbake til de nordengelske dialektene i gammelengelsk tid. Anglerne i Northumbria underla seg landet opp til Firth of Forth alt på 600-tallet, og større områder fikk en engelsktalende befolkning fra 1100- og 1200-tallet av. Henimot 1400 begynte språket i de skotske lavlandene (først benevnt Inglis, senere Scottis(h) eller Scots) å skille seg ut fra nordengelsk. Skottlands politiske uavhengighet førte til at det utviklet seg et eget skotsk litteratur- og høyere talespråk, som var i bruk frem til omkring 1600, da standardengelsk ble tatt i bruk. Lavskotske dialekter har senere vært brukt i diktningen på 1700-tallet (Robert Burns o.a.), og igjen på 1900-tallet (se lallans). I vår tid er dialektene i ferd med å tape sine opprinnelige særtrekk, særlig i byene og under påvirkning av skotsk-engelsk.

Skotsk-engelsk (eng. Scottish English) har sitt opphav i standardengelsk, som fra 1600 ble tatt i bruk som skriftspråk og noe senere som talespråk i de høyere lag i samfunnet. Det viser tydelig påvirkning fra den lavskotske bakgrunnen både i ordforråd og i uttale. Denne språktypen bredte seg over større områder og til sosiale lag hvor det før taltes lavskotske dialekter, og det er oppstått en rekke regionale og sosiale varianter med mer utpregede innslag fra dialektene.

Høylands-engelsk (eng. Highland English) er en annen, sterkt gælisk påvirket variant av standardengelsk, oppstått i høylandene, hvor den lokale språklige bakgrunnen ikke var lavskotsk, men gælisk.

På 300- og 400-tallet slo keltere fra Irland, de såkalte skoter, seg ned langs vestkysten av Skottland og på øyene utenfor. Klansystemet ble typisk både for pikternes og skoternes samfunnsordning. I 563 landet den irske munken Columba den eldre i Skottland og innledet en misjonsvirksomhet som hadde sitt utgangspunkt i klosteret på øya Iona, og som i løpet av få år førte til kristning av hele Vest-Skottland. Herfra bredte kristendommen seg etter hvert til resten av landet.

I tidlig middelalder ble Skottland fra flere kanter hjemsøkt av erobrere. De germanske angler la på 500-tallet under seg lavlandet, mens overveiende norske vikinger fra begynnelsen av 800-tallet slo seg ned på Shetlandsøyene, Orknøyene og Hebridene og på det skotske fastland ved Caithness og uavlatelig herjet langs kystene. Ved midten av 800-tallet ble skottenes konge Kenneth MacAlpine anerkjent også av pikterne, men han forsøkte forgjeves å erobre lavlandet i sør med sin angler-befolkning. Det lyktes imidlertid kong Malcolm 2 (1005–34) å beseire northumbrerne og utvide sitt rike like til elven Tweed. Malcolm 3 kom til makten ved engelsk hjelp og ble gift med en engelsk prinsesse; under ham og hans sønner fikk engelsk språk og kultur innpass i Skottland, og overklassen i lavlandene ble sterkt oppblandet med normanniske adelsmenn. Vilhelm Løve (1165–1214) og Aleksander 3 (1249–86) måtte begge anerkjenne den engelske konge som sin lensherre. Med den siste døde det gamle skotske kongehus ut, og Edvard 1 av England gjorde nå krav på den skotske kronen.

I de følgende 100 år forsøkte engelskmennene en rekke ganger å underlegge seg Skottland, mens skottene søkte hjelp hos Frankrike. I 1296 ble kong John Baliol slått og fanget ved Dunbar. Skottene fortsatte kampen, men deres nye leder, ridderen William Wallace, ble etter flere års heltemodig strid tatt til fange og henrettet i 1305. I 1308 ble Robert Bruce kronet til konge av Skottland; denne tilføyde i 1314 engelskmennene et knusende nederlag ved Bannockburn, og 1328 måtte England anerkjenne Skottlands uavhengighet. Under de første Stuarter (fra 1371) vant adelen stor makt; den dominerte det skotske parlamentet (som ble opprettet 1326) og undertrykte bøndene. Mellom kongen og adelen og mellom adelsfraksjonene innbyrdes kom det til blodige stridigheter.

Jakob 5 søkte støtte hos Frankrike mot Henrik 8 og kom i 1542 i krig med England. Han ble etterfulgt av sin datter, Maria Stuart. Landet ble styrt av skiftende formynderregjeringer. Det dannet seg to partier i Skottland. Det ene var katolsk, pro-fransk og anti-engelsk. Som et uttrykk for dette partiets politikk ektet Maria Stuart den franske tronfølgeren, og da han neste år ble konge under navnet Frans 2, ble det sendt en fransk troppeavdeling til Skottland. Det protestantiske partiet, ledet av John Knox, fikk tilslutning dels fra borgerskapet, dels fra en stor del av adelen som ville ha herredømmet over kirkegodset. Dette partiet samarbeidet med Elizabeth av England, og 1560 ble de franske troppene fordrevet ved engelsk hjelp. Samme år vedtok parlamentet en kalvinistisk trosbekjennelse og kirkeordning, og adelen fikk størsteparten av kirkegodset. Etter Frans 2s død i 1560 kom Maria Stuart tilbake til Skottland. Etter en rekke dramatiske begivenheter tvang de protestantiske lorder, under ledelse av Marias halvbror Murray, Maria til å abdisere til fordel for sin ettårige sønn Jakob 6 (1567–1625), som ble oppdratt som protestant. I 1603 ble han under navnet Jakob 1 også konge av England, og dermed var det sluttet en personalunion mellom England og Skottland.

Under den engelske borgerkrigen stod protestantene opprinnelig på parlamentets side, men vendte seg mot puritanerne da Oliver Cromwell gikk inn for å kue all skotsk selvstendighet. I 1647 rykket de inn i England for å befri Karl 1, men Cromwell slo dem avgjørende året etter ved Dunbar. Skottene bidro til restaurasjonen i 1660, men vendte seg skarpt imot kongemakten under den katolske Jakob 2, og sluttet seg til revolusjonen 1689, hvoretter Vilhelm av Oranien stadfestet Skottlands selvstendighet.

I 1707 sluttet Skottland og England seg sammen i en realunion, kongeriket Storbritannia (The United Kingdom), med felles tronfølge og parlament, felles væpnede styrker osv. Det skotske parlamentet ble oppløst, men landet beholdt sine lover og sin kirke. Etter at den skotske tronpretendenten Karl Edvard Stuart («Bonnie Prince Charlie») ble slått i slaget ved Culloden i 1746, oppga skottene helt sin selvstendighetskamp.

Spørsmålet om selvstyre for Skottland ble politisk aktuelt sent på syttitallet. I en folkeavstemning 1. mars 1979 stemte 51,6 prosent ja til selvstyre (Home Rule). Valgdeltagelsen på 64 prosent ble brukt som argument for ikke å innføre selvstyret. Dette resulterte i regjeringskrise med nyvalg i Storbritannia. Under Margaret Thatchers lange tid som statsminister, forsvant spørsmålet om selvstyre fra den politiske agendaen.

11. september 1997 var det ny folkeavstemning om skotsk selvstyre med innføringen av et skotsk parlament i Edinburgh. Denne gangen stemte 74,3 prosent ja, og fremmøtet var i overkant av 60 prosent. I et tilleggsspørsmål stemte også 63,5 prosent ja til at det skotske parlamentet skulle ha myndighet til å skrive ut skatt. Det skotske parlamentet ble etablert i 1999.

Det skotske nasjonalistpartiet SNP har på 2010-tallet fått betydelig tilslutning til sitt krav om full skotsk selvstendighet, innenfor EU. I en folkeavstemning 18. september 2014 stemte 44,7 prosent ja, med en fremmøteprosent på hele 84,6 prosent. Da flertallet i Storbritannia som helhet i 2016 stemte for å melde landet ut av EU, stemte 62 prosent av skottene for å bli værende i EU, og det var flertall mot utmelding i samtlige valgkretser. Det klare ønsket fra et betydelig flertall i Skottland om å bli værende i EU, brukes som argument for en ny avstemning av full skotsk selvstendighet. Meningsmålinger har foreløpig ikke vist flertall for ønsket om en ny folkeavstemning, men utmeldingen av Storbritannia fra EU gjør at spørsmålet kontinuerlig blir politisk debattert.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.