Skottland

Lavskotsk (eng. Lowland Scots) kalles folkemålsdialektene i lavlandene i sør og øst. Lavskotsk kan føres tilbake til de nordengelske dialektene i gammelengelsk tid. Anglerne i Northumbria underla seg landet opp til Firth of Forth alt på 600-tallet, og større områder fikk en engelsktalende befolkning fra 1100- og 1200-tallet av. Henimot 1400 begynte språket i de skotske lavlandene (først benevnt Inglis, senere Scottis(h) eller Scots) å skille seg ut fra nordengelsk. Skottlands politiske uavhengighet førte til at det utviklet seg et eget skotsk litteratur- og høyere talespråk, som var i bruk frem til omkring 1600, da standardengelsk ble tatt i bruk. Lavskotske dialekter har senere vært brukt i diktningen på 1700-tallet (Robert Burns o.a.), og igjen på 1900-tallet (se lallans). I vår tid er dialektene i ferd med å tape sine opprinnelige særtrekk, særlig i byene og under påvirkning av skotsk-engelsk.

Skotsk-engelsk (eng. Scottish English) har sitt opphav i standardengelsk, som fra 1600 ble tatt i bruk som skriftspråk og noe senere som talespråk i de høyere lag i samfunnet. Det viser tydelig påvirkning fra den lavskotske bakgrunnen både i ordforråd og i uttale. Denne språktypen bredte seg over større områder og til sosiale lag hvor det før taltes lavskotske dialekter, og det er oppstått en rekke regionale og sosiale varianter med mer utpregede innslag fra dialektene.

Høylands-engelsk (eng. Highland English) er en annen, sterkt gælisk påvirket variant av standardengelsk, oppstått i høylandene, hvor den lokale språklige bakgrunnen ikke var lavskotsk, men gælisk.

• Les mer om litteratur i Skottland.

I tidlig middelalder ble Skottland fra flere kanter hjemsøkt av erobrere. De germanske angler la på 500-tallet under seg lavlandet, mens overveiende norske vikinger fra begynnelsen av 800-tallet slo seg ned på Shetlandsøyene, Orknøyene og Hebridene og på det skotske fastland ved Caithness og uavlatelig herjet langs kystene. Ved midten av 800-tallet ble skottenes konge Kenneth MacAlpine anerkjent også av pikterne, men han forsøkte forgjeves å erobre lavlandet i sør med sin angler-befolkning. Det lyktes imidlertid kong Malcolm 2 (1005–34) å beseire northumbrerne og utvide sitt rike like til elven Tweed. Malcolm 3 kom til makten ved engelsk hjelp og ble gift med en engelsk prinsesse; under ham og hans sønner fikk engelsk språk og kultur innpass i Skottland, og overklassen i lavlandene ble sterkt oppblandet med normanniske adelsmenn. Vilhelm Løve (1165–1214) og Aleksander 3 (1249–86) måtte begge anerkjenne den engelske konge som sin lensherre. Med den siste døde det gamle skotske kongehus ut, og Edvard 1 av England gjorde nå krav på den skotske kronen.

I de følgende 100 år forsøkte engelskmennene en rekke ganger å underlegge seg Skottland, mens skottene søkte hjelp hos Frankrike. I 1296 ble kong John Baliol slått og fanget ved Dunbar. Skottene fortsatte kampen, men deres nye leder, ridderen William Wallace, ble etter flere års heltemodig strid tatt til fange og henrettet i 1305. I 1308 ble Robert Bruce kronet til konge av Skottland; denne tilføyde i 1314 engelskmennene et knusende nederlag ved Bannockburn, og 1328 måtte England anerkjenne Skottlands uavhengighet. Under de første Stuarter (fra 1371) vant adelen stor makt; den dominerte det skotske parlamentet (som ble opprettet 1326) og undertrykte bøndene. Mellom kongen og adelen og mellom adelsfraksjonene innbyrdes kom det til blodige stridigheter.

Jakob 5 søkte støtte hos Frankrike mot Henrik 8 og kom i 1542 i krig med England. Han ble etterfulgt av sin datter, Maria Stuart. Landet ble styrt av skiftende formynderregjeringer. Det dannet seg to partier i Skottland. Det ene var katolsk, pro-fransk og anti-engelsk. Som et uttrykk for dette partiets politikk ektet Maria Stuart den franske tronfølgeren, og da han neste år ble konge under navnet Frans 2, ble det sendt en fransk troppeavdeling til Skottland. Det protestantiske partiet, ledet av John Knox, fikk tilslutning dels fra borgerskapet, dels fra en stor del av adelen som ville ha herredømmet over kirkegodset. Dette partiet samarbeidet med Elizabeth av England, og 1560 ble de franske troppene fordrevet ved engelsk hjelp. Samme år vedtok parlamentet en kalvinistisk trosbekjennelse og kirkeordning, og adelen fikk størsteparten av kirkegodset. Etter Frans 2s død i 1560 kom Maria Stuart tilbake til Skottland. Etter en rekke dramatiske begivenheter tvang de protestantiske lorder, under ledelse av Marias halvbror Murray, Maria til å abdisere til fordel for sin ettårige sønn Jakob 6 (1567–1625), som ble oppdratt som protestant. I 1603 ble han under navnet Jakob 1 også konge av England, og dermed var det sluttet en personalunion mellom England og Skottland.

Under den engelske borgerkrigen stod protestantene opprinnelig på parlamentets side, men vendte seg mot puritanerne da Oliver Cromwell gikk inn for å kue all skotsk selvstendighet. I 1647 rykket de inn i England for å befri Karl 1, men Cromwell slo dem avgjørende året etter ved Dunbar. Skottene bidro til restaurasjonen i 1660, men vendte seg skarpt imot kongemakten under den katolske Jakob 2, og sluttet seg til revolusjonen 1689, hvoretter Vilhelm av Oranien stadfestet Skottlands selvstendighet.

I 1707 sluttet Skottland og England seg sammen i en realunion, kongeriket Storbritannia (The United Kingdom), med felles tronfølge og parlament, felles væpnede styrker osv. Det skotske parlamentet ble oppløst, men landet beholdt sine lover og sin kirke. Etter at den skotske tronpretendenten Karl Edvard Stuart («Bonnie Prince Charlie») ble slått i slaget ved Culloden i 1746, oppga skottene helt sin selvstendighetskamp.

Spørsmålet om selvstyre for Skottland ble politisk aktuelt sent på syttitallet. I en folkeavstemning 1. mars 1979 stemte 51,6 prosent ja til selvstyre (Home Rule). Valgdeltagelsen på 64 prosent ble brukt som argument for ikke å innføre selvstyret. Dette resulterte i regjeringskrise med nyvalg i Storbritannia. Under Margaret Thatchers lange tid som statsminister, forsvant spørsmålet om selvstyre fra den politiske agendaen.

11. september 1997 var det ny folkeavstemning om skotsk selvstyre med innføringen av et skotsk parlament i Edinburgh. Denne gangen stemte 74,3 prosent ja, og fremmøtet var i overkant av 60 prosent. I et tilleggsspørsmål stemte også 63,5 prosent ja til at det skotske parlamentet skulle ha myndighet til å skrive ut skatt. Det skotske parlamentet ble etablert i 1999.

Det skotske nasjonalistpartiet SNP har på 2010-tallet fått betydelig tilslutning til sitt krav om full skotsk selvstendighet, innenfor EU. I en folkeavstemning 18. september 2014 stemte 44,7 prosent ja, med en fremmøteprosent på hele 84,6 prosent. Da flertallet i Storbritannia som helhet i 2016 stemte for å melde landet ut av EU, stemte 62 prosent av skottene for å bli værende i EU, og det var flertall mot utmelding i samtlige valgkretser. Det klare ønsket fra et betydelig flertall i Skottland om å bli værende i EU, brukes som argument for en ny avstemning av full skotsk selvstendighet. Meningsmålinger har foreløpig ikke vist flertall for ønsket om en ny folkeavstemning, men utmeldingen av Storbritannia fra EU gjør at spørsmålet kontinuerlig blir politisk debattert.