Atlanterhavet, hav mellom Europa/Afrika og Amerika, avgrenset mot Indiske hav og Stillehavet av meridianene som går gjennom sørspissene på de to kontinentene. Atlanterhavet i videste forstand strekker seg fra Weddellhavet i sør over nordpolområdet til Beringstredet. Atlanterhavets areal, inklusive alle bihav, er ca. 106 mill. km2, dvs. en femtedel av jordoverflaten.

Sør for ekvator er kystkonturene relativt enkle, mens det i nord er flere store bukter, randhav og middelhav. De viktigste er: Karibiske hav og Mexicogolfen, Hudson Bay, Nordsjøen, Østersjøen og Middelhavet. Atlanterhavet er smalest mellom Cabo de São Roque i Brasil og Sierra Leone i Afrika, nemlig ca. 2800 km. Noe større (3375 km) er bredden mellom Irland og Newfoundland, men overalt ellers er det meget bredere. I det følgende behandler vi særlig det egentlige osean, i mindre grad de tilstøtende, mer avgrensede havområder.

Det mest påfallende trekk er den midtatlantiske rygg, som går fra nord til sør omtrent i midten av Atlanterhavet og omtrent parallelt med begge kyster. De to senkningene som således oppstår, er ved en rekke mer eller mindre tydelige tverrygger oppdelt i bassenger med relativt jevn bunn og dyp over 5000 m.

Midtryggen ligger over en sprekk i jordskorpen, stort sett mindre enn 3000 m dyp, og bærer fra sør til nord øyene Bouvetøya, Gough, Tristan da Cunha, Ascension, St. Paul, Azorene, Island og Jan Mayen. Europa–Afrika og Amerika har gjennom de siste 100–150 mill. år fjernet seg fra hverandre på hver sin side av denne sprekken, og Atlanterhavet utvider seg fremdeles med noen få cm i året. Oppstigende lavamasser danner så midtryggen. I motsetning til kontinentenes fjellkjeder, som er sammenfoldet, er således midtryggen av vulkansk opprinnelse. Prosessen er nærmere behandlet under platetektonikk.

De største dyp i Atlanterhavet finnes i isolerte dyphavsgroper: Puerto Rico-gropen, over 9200 m dypt, er det dypeste, Sandwichgropen i Antarktis, 8400 muh., dessuten Romanchedypet like ved midtryggen under ekvator, 7850 muh. Norskehavet atskilles ved en rygg Skottland–Færøyene–Island–Grønland på ca. 500 m dybde (over 600 m mellom Island og Grønland); en trang renne på 800 m mellom Færøyene og Færøybanken er den dypeste forbindelsen. Kontinentalsokkelen har sterkt varierende utstrekning utenfor kystene av Atlanterhavet. Her finnes store banker, f.eks. Newfoundlandsbankene og bankene omkring De britiske øyer og Norge på et par hundre meters dyp. Her foregår noen av verdens rikeste fiskerier.

Overflatetemperaturen er høyest nord for ekvator, noe som henger sammen med kontinentenes form og beliggenhet, og ikke minst den åpne forbindelsen med Antarktis. Omkring ekvator og et stykke nordover i den tropiske sonen er temperaturen 28 °C, til dels høyere, over et areal som er størst i august. Ved kontinentenes vestkyster er det lav temperatur fordi overflatevannet trekkes vekk fra kysten av passatvinden, mens det blir høy temperatur, spesielt i Karibiske hav, der varmt tropevann stues opp.

I vestavindbeltet blir forholdet motsatt. Temperert vann driver mot kontinentenes vestkyster, i Norskehavet så langt nord som til Svalbard, mens det er kaldt vann ved østkysten av Nord-Amerika, til dels også isfjell så langt sør som til Newfoundland.

Salt havvann som avkjøles i grenseområdet mot Arktis og Antarktis, synker til bunns og brer seg mot lavere breddegrader. Dyplagene i disse synkeområdene har til dels en temperatur på −1,0 °C eller lavere. Sjøvannets frysepunkt, −1,9 °C ved normal saltholdighet, setter her en grense. Mens temperaturforskjellen mellom tropene og polarområdene går opp i ca. 30 °C, er det små forskjeller i dyplagene. 2–4 °C er vanlig i dyp fra ca. 500 m og nedover.

De store, relativt permanente strømsystemene drives stort sett av vinden, men forskjeller i havvannets densitet har også mye å si. Overflatestrømmen på den nordlige halvkule går ca. 45° til høyre for vinden, på den sørlige halvkule tilsvarende til venstre. Der temperaturen er høy og/eller saltholdigheten lav, står havspeilet relativt høyt, der vannet er salt og kaldt står det lavt, slik som i den nordlige del av Norskehavet. Overflatevannet strømmer fra høyt mot lavt nivå, men sterkt avbøyd til høyre på den nordlige, til venstre på den sørlige halvkule.

Årsmiddelkart for lufttrykket viser et belte med relativt lavt lufttrykk litt nord for ekvator, høytrykk eller høytrykksbelter omkring 30° nord og sør. Nær grensene mot Arktis og Antarktis er det relativt lavt trykk knyttet til polarfrontsonene. Passatene på begge halvkuler driver overflatevannet mot vest som Den sørlige og nordlige ekvatorialstrøm. I lavtrykksrennen mellom passatene, der vindpresset mot vest er redusert («stillebeltet»), finner vi Den ekvatoriale motstrøm, best utviklet lengst øst. Mot kysten av Sør-Amerika presses storparten av vannmassene mot nordvest i Guyanastrømmen, som går over i Karibiske strøm. Oppstuing av vann og høy temperatur gjør at havspeilet her blir stående relativt høyt, dette er «drivkraften» for Florida-strømmen, som forener seg med Antillerstrømmen og danner Golfstrømmen, den mest markante varme strøm i Atlanterhavet.

Sør for Newfoundland finnes det ofte en skarp grense mot den isførende Labradorstrømmen. Her blir det en nivåforskjell på ca. 1 m fra den kalde venstre til den varme høyre side av Golfstrømmen. Det blir etter hvert en betydelig blanding av de to vannmassene, og vannet flyter videre mot øst drevet av vestavinden. Dette er Den nordatlantiske strøm, som har karakter av en bred havdrift. Noe av vannet strømmer mot sør omkring azorhøytrykket, og over i den kjølige Kanaristrømmen, som for en stor del går over i Den nordlige ekvatorialstrøm. At vannet presses til høyre for vinden resulterer i at varmt overflatevann samles under det subtropiske høytrykket, der det er lite av både vind og strøm. Den vestlige del av dette havområdet kalles Sargassohavet. Det var fryktet i seilskutetiden på grunn av langvarig vindstille. Mesteparten av den nordatlantiske strøm går mot vest og nord, mot Island, Norskehavet og Nordsjøen. Den norske atlanterhavsstrømmen fører tempererte vannmasser mot Svalbard og østover mot Novaja Zemlja. Ingen andre steder på Jorden finnes det åpent hav på så høye breddegrader. Vann fra Norskehavet synker delvis under det lite salte og isfylte overflatelaget, og kan spores langt inn i Polhavet.

Atlanterhavets mest markante kalde strøm er Østgrønlandsstrømmen, som årlig fører flere tusen km3 is og flere hundre tusen km3 kaldt vann langs Grønland og over i Labradorstrømmen. I grensesonen mot Golfstrømmen blir det sterk smelting, stein og grus som synker til bunns har i årenes løp dannet de fiskerike Newfoundlandsbankene.

I den sørlige del av Atlanterhavet finner man et lignende strømsystem, men best utviklet bare i den tropiske og subtropiske delen. En del av Den sørlige ekvatorialstrøm blir avbøyd mot sørvest som Brasilstrømmen, denne møter Falklandsstrømmen, som er et motstykke til Labradorstrømmen. Vestavinden driver vannet mot øst og noe av det bøyer av mot nord som Benguelastrømmen. Sirkulasjonsringen i det sørlige Atlanterhavet ligger nærmere ekvator enn i det nordlige Atlanterhavet, noe som henger sammen med at den såkalte varmeekvator over Atlanterhavet ligger betydelig forskjøvet mot den nordlige halvkule.

I overflaten har saltholdigheten et maksimum i passatstrøkene, over 37 promille, der fordampningen er stor og nedbøren liten. Lengst i sør, og i nordvestlige arktiske strøk, er den under 34 promille. Lokalt (nær land) kan den bli enda lavere. I dypet jevner forskjellene seg ut, og saltholdigheten er der for størstedelen et par tiendedeler under 35 promille.

Atlanterhavet er et beferdet hav. Vikingene tok seg frem, i alle fall til Newfoundland, via Island og Grønland ca. år 1000. Den første egentlige kryssing fant sted 500 år senere da Columbus seilte over. Første dampskip gikk over Atlanterhavet i 1819; det brukte 25 døgn. Regelmessig dampskipsfart fra 1838, reisetiden var da 15 døgn mellom Liverpool og New York. Atlanterhavets blå bånd (The Blue Ribbon of the North Atlantic) har siden 1840 blitt tildelt det fartøy som krysser Atlanterhavet raskest. Ved århundreskiftet var rekorden ca. 5 ½ døgn; i 1952 seilte det amerikanske passasjerfartøyet United States over Atlanterhavet på ca. 3 ½ døgn, en rekord som holdt seg helt til 1990-årene.

Etter hvert som flytrafikken overtok etter den annen verdenskrig, mistet skipspassasjertrafikken over Atlanterhavet sin betydning, og denne trafikken utgjøres nå bare av cruisetrafikk. Den rutegående passasjertrafikken mellom USA og Norge, i regi av Den norske Amerikalinje, ble avviklet 1973.

Den første telegrafkabelen ble lagt 1866 (fra Valentia i Irland til Newfoundland). Fra 1901 også trådløs telegrafering. Utviklingen av satellitt-teknologien har ført til at betydningen av disse forbindelsene er blitt svekket. Den første atlanterhavsflygning uten mellomlanding foregikk i 1919.

Areal ca. 106 mill. km²
Middeldybde 3844 m
Største dyp 9220 m (Puerto Rico-gropen)
Største bihav Polhavet, Middelhavet, Karibiske hav, Mexicogolfen

Tallene inkluderer alle bihav

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.