Lav, betegnelse som brukes dels om de licheniserte soppene, dvs. sopp som lever i mutualistisk symbiose med alger, og dels om hele den symbiotiske assosiasjonen mellom en soppkomponent, mykobionten, og én eller flere algekomponenter, fotobionter. I denne symbiosen bidrar fotobionten(e) vesentlig som næringskomponent mens mykobionten danner det meste av selve plantelegemet (tallus). Kun mykobionten danner fruktlegemer med kjønnete sporer, fotobiontene formerer seg vegetativt i lavtallus. Lav forveksles ofte med moser, som vokser på samme måte i skogbunnen, på stein, jord, bark osv. Av størrelse varierer lav fra flere meters lengde hos de lengste skjegg- og strylav, til mindre enn knappenålshoder.

Systematisk betraktes lav som en spesialisert gruppe av sopp. De innordnes derfor i soppsystemet på grunnlag av mykobiontens kjønnete formering og arvestoff. De aller fleste mykobionter tilhører sekksporesoppene, Ascomycota, og kalles derfor askuslav, Ascolichenes. Her hører de dels hjemme blant begersoppene i ordenen Lecanorales, hvor fruktlegemene er apothecier med énveggede (unitunikate) sporesekker (asci). Mange tilhører kjernesoppene, Pyrenomycetidae, som har flaskeformede fruktlegemer, perithecier, med unitunikate sporesekker. Noen tilhører også Loculoascomycetidae, som har perithecielignende pseudothecier med toveggede sporesekker. Man kjenner kun ytterst få basidielav, Basidiolichenes, disse har mykobiont som tilhører stilksporesoppene.

Det er kjent ca. 16 000 arter fordelt på 400 slekter. I Norge er det kjent mer enn 450 arter makrolav og ca. 1400 arter mikrolav.

Etter vekstform og ytre utseende deles lav inn i tre hovedgrupper: busklav og bladlav, som til sammen utgjør makrolavene, samt skorpelav, som i hovedsak utgjør mikrolavene. Busklav har opprette og grenete (buskformede) eller hengende talli, med liten forskjell på over- og underside, f.eks. reinlav og skjegglav. Bladlav er avflatede, ofte flikete eller lappete, med tydelig forskjell på over- og underside. De er enten forholdsvis løst festet til underlaget med f.eks. «rothår» (rhiziner), eller ved et sentralt festepunkt, f.eks fargelav og navlelav. Skorpelav er fastvokst til underlaget med hele undersiden eller vokser helt eller delvis nedsenket i dette, f.eks. slektene kartlav, skivelav og kantlav.

Nesten alltid utgjøres lavtallus hovedsakelig av mykobionten. Den danner et indre marglag (medulla) av løst sammenvevde hyfer omgitt av et barklag (cortex) av tett sammenpakkede, kortcellede hyfer. Den danner videre lavens fruktlegemer, oftest skålformede apothecier med kjønnete sporer i sporesekker. Fotobionten ligger enten som et tynt grensesjikt mellom barken og margen, heteromere lav, eller den er spredt i hele tallus som enkeltceller, i kjeder eller små kolonier, homoiomere lav. Bare få algeslekter inngår i fotobionten, ofte grønnalger av slektene Trebouxia og Trentepohlia i heteromere lav, blågrønnbakterier av slektene Nostoc og Scytonema i homoiomere. Noen lav har både grønnalger og blågrønnbakterier, oftest slik at sistnevnte opptrer i små, avgrensede områder på eller under overflaten, cephalodier, for eksempel saltlav og årenever. Enkelte arter kan utvikle talli der noen deler inneholder grønnalger og andre deler blågrønnbakterier. Dersom slike deler lever fritt, betegnes de som grønne vs. blågrønne fototyper av en art, for eksempel hos kystgrønnever, Peltigera britannica.

Næringsutvekslingen, spesielt karbohydratutvekslingen fra fotobiont til mykobiont, er hovedelementet i det symbiotiske systemet. Blågrønnbakteriene danner druesukker (glukose), mens grønnalgene danner forskjellige sukkeralkoholer. Næringsoverføringen skjer der sopp- og algeceller slutter tett inntil hverandre, men selve overføringsmekanismen er ennå uklar. Karbohydratene fra fotobionten omdannes raskt til mannitol i mykobionten. Videre forsyner algen soppen med vitaminer, spesielt biotin og thiamin. Soppen absorberer vanndamp og mineralske bestanddeler fra luften og skjermer algene mot direkte sollys. Trolig bidrar algene også med stoffer som påvirker vekstformen hos soppen, idet lavsopper bare danner typiske lavtalli i nærvær av alger.

Den enkleste og mest utbredte formeringsmåten er at deler av lavtallus faller av, føres vekk med vinden, fester seg til underlaget og vokser ut til nye planter. Dette kan skje ved ren fragmentasjon, som hos reinlav, eller ved dannelse av spesialiserte spredningsenheter, for eksempel soredier og isidier. Soredier er mikroskopiske nøster av algeceller løst omspunnet av sopphyfer, og dannes i pulveraktige masser på oversiden eller langs kantene av tallus, soral. Isidier er millimeterstore stiftformede eller korallignende utvekster på lavoverflaten, og består av algeceller og sopphyfer omgitt av et barklag. Kjønnet formering forekommer kun hos mykobionten, idet algene, når de opptrer som fotobiont, bare har vegetative celler. Kjønnete sporer dannes i soppens fruktlegemer, spres og vokser ut til nye lav dersom forbindelse med en passende alge etableres. Noen mykobionter danner også pyknosporer (pyknokonidier) i flaskeformede beholdere, pyknidier. Dette er kjønnsceller, men det er uvisst om de kan gi opphav til nye lavtalli direkte. For bestemmelse av lav spiller alle disse strukturene en vesentlig rolle.

Det er mulig å dyrke mykobiont og fotobiont hver for seg, også å dyrke alge og sopp fra samme lavindivid side ved side uten at det dannes lav. Først ved å utsette dem for stressbetingelser, f.eks. tørke eller næringsmangel, har man i enkelte tilfeller lykkes i å syntetisere lav.

Lav vokser langsomt og kan bli svært gamle. De kan vokse under meget forskjellige betingelser og forekommer overalt på landjorden fra ørken til høyfjell. Spesielt fremtredende er de i karrige og kalde strøk hvor andre planter har vondt for å overleve, og lav med blågrønnbakterier kan slike steder bidra vesentlig med nitrogenfiksering (opptak av nitrogen direkte fra luften). Under gode vekstbetingelser kan lav dekke store arealer, f.eks. reinbeiter med reinlav og saltlav, eller trær overgrodd med strylav og skjegglav i tropiske og montane skoger. Lav er svært ømfintlige for luftforurensning, og bare få arter, som bykantlav, Lecanora conizaeoides, klarer seg i større byer, hvor også tørke ofte er et problem.

Lavene har særlig før i tiden vært nyttet til mat, medisin og tekstilfarging. Størst betydning har imidlertid lav som fôr for rein, først og fremst lys og grå reinlav, kvitkrull, gulskinn og saltlavene. Kvitkrull nyttes også mye til kranser og dekorasjoner. Lav absorberer bl.a. radioaktive stoffer fra luften, og disse kan akkumuleres i høye konsentrasjoner fordi lav vokser så langsomt. Dette frykter man kan medføre skader hos folk som bruker reinsdyrkjøtt som en vesentlig del av føden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.