klima

Hav har vesentlig større evne til å holde på varme enn land, slik at den daglige temperaturvariasjonen blir liten, og den årlige langt mindre enn over land.

I tillegg kan varme og kalde havstrømmer ha en innflytelse for temperatur og nedbør, slik som f.eks. varme strømmer i Nord-Atlanteren har for Europa og Skandinavia (som har gjennomsnittstemperatur som er 5-10 °C høyere enn for gjennomsnittet ved 60° n.br.).

Kalde havstrømmer, som de langs vestkysten av Amerika og Sør-Afrika, påvirker lokale nedbørsmønstre fordi lavere sjøtemperatur er forbundet med mindre fordamping.

Havet er den viktigste kilden for fuktighet, men fuktigheten faller ut av atmosfæren etter relativ kort tid. Områder som ligger fjernt fra hav har gjerne et tørrere klima (ørken), men nedbørmengden avhenger også av herskende vindretninger og hvor mye fuktighet vindene tar med seg.

Temperaturmotsetningene mellom pol og ekvator og mellom hav og land setter opp et sirkulasjonsmønster (vestavindbeltet, passatvinder og monsuner). Dette mønsteret modifiseres av fjellkjeder og innlandsiser. Temperaturforskjellene gir opphav til soner med sterk vestavind i høyere lag i atmosfæren (jetstrømmer) samt gode forhold til stormdannelse ved høyere breddegrader (baroklinisk ustabile forhold).

Rocky Mountains og Grønlandsplatået har f.eks. stor betydning for klimaet i det nordvestlige Europa, mens den skandinaviske fjellrekken forsterker forskjellen mellom kystklimaet i vest og det mer innlandspregede klimaet i øst. Nedbørklimaet varierer svært mye over selv korte avstander, og er et resultat av samspillet mellom breddegrad, hav, land og fjell og det sirkulasjonsmønsteret som er satt opp.

I de subtropiske høytrykksområdene ved vendesirkelene finnes store områder med B-klima, dels ren ørken, dels steppe med årstidspreget regn og gressvekst. B-klima finnes også på høyere breddegrader, først og fremst i Asia, der fjellkjeder stenger for transport av fuktighet fra havet.

C-klima omfatter fruktbare og tett befolkede områder på polarsiden av vendesirklene. På lave breddegrader blir det tørketid om sommeren når høytrykksbeltene ligger lengst fra ekvator (Middelhavsklima). I monsundominerte strøk blir det tørketid om vinteren, mens det i de sentrale deler av vestavindsbeltene, f.eks. Vest-Europa, faller nedbør til alle årstider.

D-klima har noen av de samme egenskaper og finnes på samme eller noe høyere bredder enn C, men er preget av større kontinentalitet. Også her faller nedbør til alle årstider, bare mindre områder får utpreget sommermaksimum. Kalde vintrer og årvisst snødekke, men relativt varme somrer er typisk. E-klima deles i tundraklima og glasialklima.

I Norge finner man tundra- og glasialklima på Svalbard og i fjellet. Kysten fra Oslofjorden til Finnmark har C-klima med milde vintrer, mens innlandet har D-klima med årvisst snødekke og med barskog som naturlig vegetasjon.

• Utdyping: Köppens klimaklassifikasjon