Slaviske språk, språkgruppe i den indoeuropeiske språkfamilien som er utbredt over store deler av Øst- og Sørøst-Europa og innover i den asiatiske delen av Russland. Slaviske språk snakkes av anslagsvis 350 mill. De er nærmest beslektet med baltiske språk, og noen forskere regner de slaviske og baltiske språkene som en felles slavisk-baltisk språkfamilie innen indoeuropeisk. De enkelte slaviske språk ble differensiert relativt sent, da de i folkevandringstiden ble utbredt over et større område. De fleste forskere mener nå at slavernes opprinnelige hjemland var områdene mellom Wisła og Dnepr, nord for Karpatene og sør for de baltiske områdene.

Slaviske språk deles i tre grupper: østslavisk med russisk, ukrainsk, hviterussisk; vestslavisk med polsk, kasjubisk (ved Gdańsk, av noen regnet som en polsk dialekt), tsjekkisk, slovakisk, sorbisk (i Lausitz i det østlige Tyskland), samt de utdødde språkene slovintsisk (ved Słupsk i Polen, utdødd omkring 1900) og språkene til den slaviske befolkningen (vendere) i Øst- og Nord-Tyskland, så som polabisk, som ble talt ved Elbens munning til 1700-tallet; sørslavisk med slovensk, serbisk, kroatisk, bosnisk, makedonsk, bulgarsk, og det gamle skriftspråket kirkeslavisk.

Mellom de enkelte slaviske språk finner man som regel overgangsdialekter. Hva som skal regnes som slaviske språk, er vanskelig å definere. F.eks. kan rusinsk, som tales av ca. 20 000 i Vojvodina i Serbia, regnes som eget skriftspråk, og flere slaviske språk har regionale varianter. Noen regner øvre- og nedresorbisk som to språk, andre som to dialekter. Noen slaviske språk har tradisjoner tilbake til middelalderen, andre er etablert i nyere tid. Slovakisk, som står tsjekkisk nært, ble litteraturspråk fra 1800-tallet. Det samme gjelder hviterussisk, som står russisk nært, mens makedonsk, som står mellom bulgarsk og serbisk, ble etablert først etter den annen verdenskrig.

Skillet mellom øst-, vest- og sørslavisk bygger dels på geografiske forhold, dels på visse lydlige særtrekk. Som eksempler på regelmessige korrespondanser mellom de forskjellige slaviske språk kan tjene ordet for 'by, borg' (oppr. *gordŭ, beslektet med vårt gard): russisk gorod (jfr. Novgorod, mens grad i f.eks. Leningrad er lånt fra kirkeslavisk), polsk gród, tsjekkisk hrad, sørslavisk grad, og ordet for hode: russisk golova, polsk głowa, tsjekkisk hlava, sørslavisk glava.

En klassifisering etter typologiske kriterier gir ofte en annen inndeling enn den nevnte. Russisk, slovensk og bulgarsk har bevart fri betoning, mens polsk har fast trykk på nest siste stavelse, tsjekkisk, slovakisk og sorbisk på første, makedonsk på tredje siste stavelse. Tsjekkisk, slovakisk, slovensk, serbisk, kroatisk og bosnisk skiller mellom lange og korte vokaler, men bare de fire siste har tonelagsforskjeller. I mange slaviske språk spiller palatalisering av konsonanter en stor rolle. Bare polsk har beholdt nasalvokaler. Typisk for slaviske språk er et rikt kasussystem (6–7 kasus), men bulgarsk og makedonsk har mistet kasusbøyningen og dessuten fått andre trekk ved påvirkning fra andre språk på Balkan, som skiller dem fra resten av de slaviske språkene. Bare slovensk og sorbisk har bevart dualis (totall). Et typisk trekk for alle slaviske språk er det sterkt utbygde systemet med verbalaspekt: skillet mellom perfektive verb, som uttrykker en avgrenset engangshandling, og imperfektive verb, som uttrykker en utstrakt eller gjentatt handling. Derimot er det indoeuropeiske systemet med tempus og modus sterkt redusert i de fleste slaviske språk.

Begynnelsen til litteraturspråk stammer fra middelalderens misjonsarbeid. Utviklingen av litterære slaviske språk har foregått under to hovedinnflytelser, fra den greske (bysantinske) kultur i øst og den latinske og tyske i vest. Det eldste skriftspråket var gammelkirkeslavisk, skapt i 860-årene av slaverapostlene, brødrene Kyrillos og Methodios fra Saloniki, som oversatte deler av Bibelen for å drive misjonsvirksomhet i Morava i det nåværende Tsjekkia. Det eldste slaviske alfabet (glagolittiske) ble tidlig avløst av det kyrilliske. Blant de gresk-ortodokse slaverne (russerne, hviterusserne, ukrainerne, bulgarerne, serberne, makedonerne) har dette litterære språket spilt en stor rolle og er fortsatt kirkespråk. Først i nyere tid er det gradvis blitt erstattet med litteraturspråk bygd på folkemålene. Moderne russisk har beholdt mange kirkeslaviske elementer.

Blant de katolske slaverne (polakkene, tsjekkerne, slovakene, sorberne, slovenerne og kroatene) var latin kirkespråk, og litteraturspråkene kunne bygge mer direkte på folkemålene. Til gjengjeld måtte disse kjempe imot den kraftige vestlige påvirkningen, særlig fra tysk. Den nasjonale bevegelsen på 1800-tallet stanset den oppløsende innflytelsen fra tysk, og disse språkene ble ofte svært puristiske. De bruker alle det latinske alfabet i forskjellige utgaver: polsk bruker gjerne konsonantkombinasjoner for lyder som ikke lar seg uttrykke ved egne bokstaver i det latinske alfabet (f.eks. cz for tʃ, sz for ʃ, rz el. ż for ʒ), mens de andre bruker diakritiske tegn (f.eks. č for tʃ, š for ʃ, ž for ʒ).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.