slaviske språk

Oversikt over land i Europa der det snakkes slaviske språk. Vest-slaviske språk i lysegrønt, øst-slaviske i grønt og sør-slaviske i mørkegrønt.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Slaviske språk er en gruppe forholdsvis nært beslektede språk som snakkes i sentrale, sørøstlige og østlige deler av Europa og er morsmål for anslagsvis 350 millioner mennesker.

Slaviske språk er hovedspråk i følgende land:

I tillegg finnes det en rekke såkalte slaviske mikrospråk. Disse er som regel standardiserte minoritetsspråk i såvel slaviske som i ikke-slaviske land. De viktigste er:

  • rusinsk i Ukraina, Slovakia, Serbia
  • moliseslavisk i Italia
  • resiansk i Italia
  • burgenlandkroatisk i Østerriket
  • prekmursk i Slovenia
  • banatbulgarsk i Romania
  • kasjubisk i Polen
  • ljasjkisk i Polen og i Tsjekkia

Slektskapsforhold

De slaviske språkene er alle sprunget ut av urslavisk som er en gren av den indoeuropeiske språkfamilie. Urslavisk er ikke belagt, men regnes som sikkert rekonstruert siden oppsplittingen i flere slaviske enkeltspråk satte inn forholdsvis sent, rundt midten av det første årtusen evt. Den første skriftlige nedtegnelse av et slavisk tspråk, gammelkirkeslavisk, dateres til siste halvdel av 800-tallet evt. Denne forholdsvis korte tidsperiode fra oppsplittingen i enkeltspråk til den eldste nedtegnelse av gammelkirkeslavisk gjør rekonstruksjonen av urslavisk sikker.

De slaviske språkene inngår i den såkalte satem-gruppen av de indoeuropeiske språk som tradisjonelt er ansett som den østlige gruppen av språk i denne språkfamilien. Satem-gruppen omfatter foruten de slaviske språk blant annet albansk, armensk, indoiransk og de baltiske språkene latvisk, litauisk og det utdødde gammelprøyssisk.

Blant de indoeuropeiske språk er de slaviske språkene nærmest beslektet med de baltiske. Det er imidlertid et omstridt spørsmål hvorvidt slaviske og baltiske språk opprinnelig utgjorde en felles gren av den indoeuropeiske språkfamilien og senere ble splittet i to grener, urslavisk og urbaltisk, eller om de allerede i utgangspunktet utgjorde to grener av indoeuropeisk som over en lengre periode stod i nær kontakt med hverandre og derved delte flere utviklingstrekk. En tredje mer radikal oppfatning som etterhvert har fått økende oppslutning består i at urslavisk oppstod som en sydlig dialekt av baltisk. Denne oppfatningen baserer seg på at slavisk deler flere trekk med gammelprøyssisk enn med de nordlige språkene litauisk og latvisk. Det vesentlige her er imidlertid at en rekke ord og former i slavisk lar seg avlede av baltisk former, men ikke omvendt. For eksempel kan den slaviske formen cěná, ‘pris’, rekonstrueres som urslavisk *kaina som er identisk med litauisk ‘kainà’. Men samtidig som slavisk tilhører den østlige gruppen av indoeuropeiske språk, er slavisk antatt for å være den vestligste av disse ettersom slavisk har flere trekk fra de vestlige indoeuropeiske kentum-språkene. Et eksempel som viser dette, er det slaviske ordet for ‘gås’ som i gammelkirkeslavisk heter gǫsĭ med bevart velar, mens litauisk oppviser en forventet sibilant i samme ordet žąsìs.

Urslavisk må således ha oppstått i et området syd og vest for baltisk, samtidig som disse to nært beslektede grenene av indoeuropeisk har hatt en langvarig kontakt med den nordvestligste grenen av indoeuropeisk, nemlig kentum-språket urgermansk. Urgermansk, urbaltisk og urslavisk oppviser en rekke språklige fellestrekk i såvel ordforråd, ordannelse og morfologi som ikke forstås på en annen måte enn som resultat av langvarig kontakt i det nordlige og sentrale Europa i århundrene før vår tidsregning. Hvor denne kontakten kan ha funnet sted, er imidlertid uklart, men må ha omfattet områder ved Østersjøen nord for slavernes opprinnelige hjemland som må ha ligget nord og øst for Karpatene, fra Wisła i vest til Dnepr i øst.

Oppsplitting

Oppsplittingen av urslavisk i de slaviske enkeltspråkene skjedde som en følge av migrasjonene ut fra det slaviske opprinnelige hjemlandet.

Den første av de slaviske migrasjonsbølgene, allerede på 400-tallet, rettet seg mot vest og førte til slavisk bosetning så langt vest som til Lüneburger Heide mellom Hamburg og Hannover og til de syddanske øyene. Den andre slaviske utvandringen rettet seg mot vest og syd og brakte slaverne til de bayerske alpene, til Donau og Balkanhalvøyen og endog over Bosporos til Anatolia. Den tredje slavisk folkevandringen tok til noe senere, kanskje ikke før 600-tallet og rettet seg mot nord, langs elven Dnepr over vannskillet mellom Svartehavet, Østersjøen og Det kaspiske hav, over Valdajhøyedene til Dvina, Volkhov og Volga.

Denne spredningen av slavisktalende folkegrupper over vidstrakte områder mellom Adriaterhavet og det greske fastland i syd, Østersjøen i nordvest, Finskebukten og Volgabekkenet i nord og øst i løpet noen få århundrer i den andre halvdel i det første årtusen, hadde avgjørende betydning for dannelsen av de slaviske enkeltspråk. For det første medførte den kontakt mellom slavisk og en rekke andre språk i de områdene de vandret inn i. Dette gjaldt blant annet gresk og thrakisk på Balkan syd for Donau, romanske språk ved Adriaterhavet, keltisk og germansk i Sentral-Europa, baltisk og en rekke finsk-ugriske språk i nord og øst. Samtidig bestod en vedvarende kontakt med iransk- og tyrkisktalende nomadiske folkegrupper på den pontiske steppe nord for Svartehavet.

Kontakten med alle disse språkene påvirket de slavisktalende på ulike måter og bidro til økende innbyrdes avstand mellom dem. For den andre bidro den økende avstand mellom de slaviske folkegrupper til at språklig innovasjoner i stadig mindre grad kunne spre seg utover de ulike slaviske folkegrupper og førte derfor til at det oppstod stadig flere språklige skiller mellom dem, såkalte isoglosser, som i tidens løp kom til å svekke gjensidig forståelse og ytterligere akselererte forskjellene mellom språkene. Den siste fellesslaviske lydendring ansees av mange forskere å være jer-endringen som satte inn i syd i det 10.-århundre på Balkan og nådde det nordligste slavisktalende område i tajgaen opp mot Kvitsjøen i det 13. århundre. Denne endringen berørte de samme lyder i hele det vidstrakte slavisktalende område, nemlig de korte vokaler ǔ og ǐ, betegnet med bokstavene ъ og ь i det kyrilliske alfabet. Disse to vokaler falt bort i svak posisjon og ble bevart i sterk posisjon etter samme mønster i hele det slaviske språkområdet.

Inndeling

Slaviske språk deles i tre grupper: østslavisk, vestslavisk og sørslavisk.

Østslavisk omfatter russisk, ukrainsk og hviterussisk.

Vestslavisk omfatter polsk, kasjubisk, tsjekkisk, slovakisk og sorbisk (i Lausitz i det østlige Tyskland), i tillegg til de utdødde språkene slovintsisk (ved Słupsk i Polen, utdødd omkring 1900), språkene til den slaviske befolkningen i Øst- og Nord-Tyskland, venderne, og polabisk, som ble talt ved Elbens munning til 1700-tallet. For de utdødde språkene, se lekhitisk.

Sørslavisk omfatter slovensk, serbisk, kroatisk, bosnisk, makedonsk, bulgarsk og det gamle skriftspråket kirkeslavisk.

Språklige særtrekk

Skillet mellom øst-, vest- og sørslavisk bygger dels på geografiske forhold, dels på visse lydlige særtrekk. Som eksempler på regelmessige korrespondanser mellom de forskjellige slaviske språkene kan tjene ordet for 'by, borg' (opprinnelig *gordŭ, beslektet med norsk gard): russisk gorod (jevnfør Novgorod, mens grad i for eksempel Leningrad er lånt fra kirkeslavisk), polsk gród, tsjekkisk hrad og sørslavisk grad, og ordet for hode: russisk golova, polsk głowa, tsjekkisk hlava og sørslavisk glava.

En klassifisering etter typologiske kriterier gir ofte en annen inndeling enn den nevnte. Russisk, slovensk og bulgarsk har bevart fri betoning, mens polsk har fast trykk på nest siste stavelse, tsjekkisk, slovakisk og sorbisk på første, makedonsk på tredje siste stavelse. Tsjekkisk, slovakisk, slovensk, serbisk, kroatisk og bosnisk skiller mellom lange og korte vokaler, men bare de fire siste har tonelagsforskjeller. I mange slaviske språk spiller palatalisering av konsonanter en stor rolle. Bare polsk har beholdt nasalvokaler.

Typisk for slaviske språk er et rikt kasussystem (6–7 kasus), men bulgarsk og makedonsk har mistet kasusbøyningen og dessuten fått andre trekk ved påvirkning fra andre språk på Balkan, som skiller dem fra resten av de slaviske språkene. Bare slovensk og sorbisk har bevart dualis (totall).

Et typisk trekk for alle slaviske språk er det sterkt utbygde systemet med verbalaspekt: skillet mellom perfektive verb, som uttrykker en avgrenset engangshandling, og imperfektive verb, som uttrykker en utstrakt eller gjentatt handling. Derimot er det indoeuropeiske systemet med tempus og modus sterkt redusert i de fleste slaviske språk.

Skriftspråk

Begynnelsen til litteraturspråk stammer fra middelalderens misjonsarbeid. Utviklingen av litterære slaviske språk har foregått under to hovedinnflytelser, fra den greske (bysantinske) kulturen i øst og den latinske og tyske i vest. Det eldste skriftspråket var gammelkirkeslavisk, skapt i 860-årene av slaverapostlene, brødrene Kyrillos og Methodios fra Saloniki, som oversatte deler av Bibelen for å drive misjonsvirksomhet i Morava i det nåværende Tsjekkia.

Det eldste slaviske alfabetet (glagolittiske) ble tidlig avløst av det kyrilliske. Blant de gresk-ortodokse slaverne (russerne, hviterusserne, ukrainerne, bulgarerne, serberne og makedonerne) har kirkeslavisk spilt en stor rolle og er fortsatt kirkespråk. Først i nyere tid er det gradvis blitt erstattet med litteraturspråk bygd på folkemålene. Moderne russisk har beholdt mange kirkeslaviske elementer.

Blant de katolske slaverne (polakkene, tsjekkerne, slovakene, sorberne, slovenerne og kroatene) var latin kirkespråk, og litteraturspråkene kunne bygge mer direkte på folkemålene. Til gjengjeld måtte disse kjempe imot den kraftige vestlige påvirkningen, særlig fra tysk. Den nasjonale bevegelsen på 1800-tallet stanset den oppløsende innflytelsen fra tysk, og disse språkene ble ofte svært puristiske. De bruker alle det latinske alfabetet i forskjellige utgaver: polsk bruker gjerne konsonantkombinasjoner for lyder som ikke lar seg uttrykke ved egne bokstaver i det latinske alfabet (for eksempel cz for tʃ, sz for ʃ, rz el. ż for ʒ), mens de andre bruker diakritiske tegn (for eksempel č for tʃ, š for ʃ, ž for ʒ).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Comrie, Bernard & Greville G. Corbett, (Eds.), 1993, The Slavonic Languages. Finn boken
  • Dalewska-Greń, H., 2002, Języki słowiańskie. Warszawa: Wydawnictwo naukowe PWN.
  • Duličenko, A. D., 1981, Slavjanskie literaturnye mikrojazyki. Tallin: Valgus.
  • Gyllin, R., Svanberg, I., 2000, Slaviska folk och språk. Lund: Studentlitteratur.
  • Horálek, K., 1955, Úvod do studia slovanských jazyků. Praha: Nakladatelství československé akademie věd.
  • Rehder, P. (Hersg.), 2012, Einführung in die slavischen Sprachen. 7. Auflage, Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft
  • Rytter, O., 1971, Slavisk målreising. Framvoksteren til dei moderne slaviske litteraturmåla. Oslo: Det norske framlaget.
  • Schenker, A. M., 1995, The Dawn of Slavic. An Introduction to Slavic Philology. New Haven and London: Yale University Press.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg