reformasjonen

Martin Luther på riksdagen i Worms

Anton Werner/Staatsgalerie Stuttgart. Falt i det fri (Public domain)

Reformasjonen er navn på religiøse og kulturelle omveltninger som fant sted i store deler av Europa på 1500-tallet og førte til delingen av vestlig kristendom i den katolske, den lutherske og den reformerte kirke.

Reformasjonen startet med den tyske teologen Martin Luther (1483–1546) og hans kritikk av kirken, som først ble kjent med hans 95 teser (læresetninger) i 1517.

Luther ble forfulgt og bannlyst på grunn av sin kritikk av paven og kirken. Men han fikk også støtte av flere grupper, og reformasjonen ble etterhvert en bevegelse som vant fram i store områder i Europa. Fra midt på 1520-tallet ble bevegelsen splittet i flere grupper. Ved siden av den lutherske reformasjonen var særlig den reformerte eller kalvinske reformasjonen viktig. Dens fremste leder var Jean Calvin (1509–1564).  En radikal samfunnskritisk gren av reformasjonen omtales ofte som gjendøperbevegelsen. Gjendøperne ble forfulgt både av katolikker, lutheranere og kalvinister.

Reformasjonen førte til grunnleggende endringer i religion og samfunn. Trass i bred folkelig oppslutning i den tidlige fasen bidro den i mange land også til at fyrstene fikk mer makt over kirke og religion. Reformasjonen var inspirert av humanismen og renessansen, og var med på å fremme enkeltmenneskers ansvar for eget religiøst liv. Den bidro også til å fremme skolegang for barn og unge, og bruk av nasjonale skriftspråk i mange land.

Reformasjonens viktigste utgangspunkt var den tyske teologen Martin Luthers kritikk av pavekirken. Han startet kritikken med å angripe praksisen med avlatshandel, som gikk ut på at folk kunne betale for sine synder med penger til kirken, i stedet for med anger eller bot. Denne kritikken formulerte Luther i de 95 tesene som ble offentliggjort 31. oktober 1517. Den toppet seg i mars 1521, da Luther konkluderte med at paven utvilsomt var den Antikrist som Bibelen skrev om flere steder, og som skulle opptre i de siste tider for å ødelegge kirken. Pavedømmet hadde ifølge Luther ødelagt kirken innenfra. Det hadde overstyrt Bibelens kristendom ved å føye til en mengde unødvendige ritualer, rettsregler og teologiske oppfatninger som for det meste bare tjente til å styrke pavens verdslige makt, og som førte bort fra Bibelens religiøse budskap.

Luthers kirkekritikk førte til at han fra pavekirkens side ble behandlet som en kjetter, det vil si en som driver religiøs vranglære. Luther ble formelt erklært som kjetter av paven i 1521. Det ble forbudt å lese skriftene hans, og overtredelse av forbudet kunne straffes med døden.

Luther fikk en siste sjanse til å tilbakekalle sine kritiske synspunkter på riksdagen i den tyske byen Worms i april 1521. Riksdagen var sammenkalt av keiseren, og bestod først og fremst av tyske fyrster, men også av noen biskoper og erkebiskoper. Som verdslig øvrighet, det vil si den øverste politiske lederen i det tyske riket, skulle keiseren hjelpe paven med å utrydde kjetteri. Derfor ble Luther-saken også behandlet her. I Worms nektet Luther – vel vitende om at han risikerte dødsstraff – å tilbakekalle sine synspunkter dersom øvrigheten ikke kunne overbevise ham om at han hadde tatt feil ved hjelp av ”Bibelen og fornuften”.

Luther unngikk å bli brent som kjetter etter riksdagen i Worms fordi han hadde politisk støtte fra kurfyrsten i Sachsen, Fredrik den Vise (1463–1525). Det var han som hadde opprettet universitetet i Wittenberg i 1502, og her var Luther i ferd med å bli en berømt lærer. Støtten fra kurfyrsten var av avgjørende betydning for reformasjonens vekst og utbredelse i den første fasen.

Luthers kirkekritikk var forankret i idealer fra humanismen og renessansen. Europeiske humanister på 1400- og 1500-tallet var opptatt av å søke tilbake til dannelsens kilder, som de for det meste mente lå i antikken. Et sentralt motto var ad fontes! som betyr ”tilbake til kildene”. Bibeltekstene hørte i høy grad med til disse kildene, især i de humanistiske miljøene nord for Alpene. Luthers ideal om å rense kirken ved å føre den tilbake til Bibelens kilder var i pakt med humanistiske idealer. Humanisten Erasmus av Rotterdam (1466–1536) hadde i 1516 gitt ut en ny kritisk utgave av Det nye testamente på gresk (Novum Instrumentum), og Luther støttet seg på denne teksten da han laget sin første oversettelse av Det nye testamente til tysk i 1522.

Luthers reformasjon var i starten også i pakt med idealer fra renessansen, ikke minst med renessansens tro på enkeltmennesket og dets muligheter. Hans opptreden ved riksdagen i Worms, der han sto alene mot hele Det tyske rikes øvrighet, er ofte blitt tolket inn i en slik ramme.

Luthers sak ble fremmet gjennom en eksplosiv utbredelse av hans skrifter. Forleggere i Wittenberg, Erfurt, Nürnberg, Basel og flere andre byer gjorde allerede fra 1517 av god forretning på å trykke og selge hans skrifter, og fra tidlig på 1520-tallet var flere av dem kjent i store deler av det Europa. I disse tekstene spisset Luther sin kritikk av pavekirken til konkrete krav om endring. Et krav var at de fleste sakramentene i den romerske kirken skulle avskaffes. Et annet var at klostervesenet skulle legges ned fordi det i følge Luther bygde på en illusjon om at livet i et kloster var mer hellig enn livet i verden utenfor. Luther oppfordret dessuten fyrstene og den verdslige øvrigheten til å overta ansvaret for å støtte og beskytte kirken, siden paven ble sett på som en bedrager.

I mange byer i Det tyske riket fikk reformasjonen tidlig bred støtte blant borgerskapet. Især gjaldt dette de såkalte ”frie riksbyene”, som lå direkte under keiserens beskyttelse, men som i praksis hadde stor frihet til å styre seg selv (for eksempel Augsburg, Nürnberg, Regensburg, Ulm, Hamburg, Braunschweig). I flere av disse byene var den reformatoriske bevegelsen inspirert ikke bare av Luther, men også av Ulrich Zwingli (1484–1531). Fra cirka 1520 hadde han fremmet reformatoriske synspunkter i Zürich, der han var prest. Ved siden av angrepene mot pavekirken og dens sakraments-praksis var Zwingli blant annet sterkt kritisk til bruken av hellige bilder i kirkerommene, og gikk i spissen for å rense kirkene for kunst som kunne misbrukes i religionens navn.

I Zürich ble reformasjonen formelt gjennomført gjennom flere vedtak i byrådet fram til 1525, etter grundige debatter og flere offentlige disputasjoner, det vil si formelle offentlige diskusjoner, om religion. I flere tyske riksbyer ble også reformatoriske endringer satt ut i livet etter vedtak i byrådene.

Parallelt med denne utviklingen fulgte også en rekke fyrster i sporene til Fredrik den vise og innførte reformasjonen i sine territorier.  De lutherske fyrstene brøt med paven og overtok selv ansvaret for å støtte og opprettholde kirken i sine landområder. Her organiserte de gudstjeneste etter lutherske idealer, nedla klostre og overtok ansvaret for kirkelig eiendom.

Den religiøse splittelsen i Det tyske riket ble behandlet på flere riksdager etter at man først hadde fordømt Luthers tilhengere som kjettere i Worms i 1521. På slutten av 1540-tallet førte splittelsen også til krig mellom keiserens tropper og et forbund av lutherske fyrstedømmer, Det schmalkaldiske forbund. Keiseren vant krigen i 1547, men måte til slutt likevel gi etter og anerkjenne luthersk kristendom som juridisk legitim religion i Det tyske riket. Det skjedde på riksdagen i Augsburg i 1555. Her endres lutherdommens status fra kjetteri til  legitimt religiøst alternativ. Fyrstene kunne ifølge riksdagsbeslutningen i Augsburg selv velge om deres territorium skulle være katolsk eller luthersk. (Cuius regio, eius religio ”Den som har det politiske herredømmet, bestemmer også religionen.”) Men valget sto kun mellom to alternativer: luthersk eller romersk-katolsk. Katolske innbyggere i et territorium som ble definert luthersk fikk rett til å utvandre til et katolsk territorium (ius emigrandi). Tilsvarende rettigheter gjaldt for lutherske innbyggere i katolske territorier.

Også utenfor Det tyske rike var det flere fyrster som brøt med paven og gikk over til luthersk religion. Det gjaldt særlig i de nordlige delene av Europa. Danmark er et godt eksempel på dette. Det danske hoffet hadde tette familiebånd til Tyskland, og danske eliter orienterte seg fra tidlig på 1520-tallet mot Wittenberg som studiested. Med Wittenberg som forbilde ble reformasjonen innført i Danmark av kong Christian 3 (konge 1536–1559) i 1536. Ny kirkelig lovgivning kom på plass med Kirkeordinansen fra 1537. Den skulle erstatte den katolske kirkens omfattende kirkerettsbestemmelser (Corpus Iuris Canonici). Lutherske biskoper, eller superintendenter, erstattet de katolske biskopene, klostrene ble nedlagt, kirkegods ble overført til kongen, og den gudfryktige og teologisk lærde Christian 3 overtok rollen som kirkens øverste leder og definerte seg inn i en tradisjon etter kongene i det gamle Israel, som Salomo, David og Josias.

Reformatorene ville fremme en ny måte å tenke om det hellige i verden på. Det hellige fantes ikke først og fremst i klostrene der munker og nonner hadde avlagt løfte om å leve et særlig hellig liv. Det fantes heller ikke i kirkene fordi særlig hellige mennesker var begravet der eller fordi særlig verdifulle relikvier var gjemt der. Det hellige knyttes i stedet til Ordet, som er tilgjengelig for alle overalt. Ordet tas imot av mennesket i det indre, og der er det hellige også tilstede. I tillegg tenkte reformatorene nytt og mer offensivt om verden som hellig i kraft av å være skapt av Gud. Menneskets religiøse kall består ikke i å gå ut av verden og inn i et kloster, men i å gå inn i verden og tjene andre.

Den folkelige formidlingen av den nye religionen skjedde ikke minst gjennom salmesang. Luther skrev selv flere salmer på 1520-tallet, og de ble grunnstammen i en luthersk sangtradisjon som fort fikk stort gjennomslag både i protestantiske gudstjenester og i andakter i hjemmene.

Reformasjonen førte også med seg viktige endringer i forhold til døden. I senmiddelalderen regnet man med at de fleste mennesker måtte renses for uoppgjorte synder i skjærsilden før de kunne komme til himmelen. Avlaten var et tilbud der man kunne betale seg fri for plager i skjærsilden. Man kunne også redusere plagene ved å betale for at prester leste sjelemesser etter at man var død. Disse sjelemessene var en viktig del av prestenes arbeid, og betalingen for dem var en viktig del av kirkens økonomi.

Alt dette ble fjernet med reformasjonen. Skjærsilden fantes ifølge reformatorisk teologi ikke, siden den ikke hadde støtte i Bibelen. Det var ene og alene den enkeltes tro som avgjorde om et menneske kom til himmelen eller ikke. Kirken hadde ingen makt over det hinsidige, og de gjenlevende hadde ingen mulighet til å påvirke det som skjedde med de døde. Denne nye holdningen til døden og det hinsidige fikk tydelige konsekvenser for begravelsesritualet, og også for måten man mintes de døde på.

Reformatorenes religiøse argumentasjon var basert på Bibelen. Bibelen skulle i sin tur tolkes ved hjelp av fornuften, og ikke ut fra føringer som var gitt av paven eller kirkelig tradisjon. Vitenskapelig bibeltolkning ble derfor tidlig et sentralt anliggende i alle reformatoriske miljøer. En rekke universiteter ble reformert for å utdanne prester, men også jurister og andre lærde i pakt å reformasjonens kunnskapsidealer. Universitetet i København var et godt eksempel på dette.

Kunnskap og lærdom skulle ut fra reformasjonens idealer også videre ut, og formidles til bredere lag av folket. Derfor ble lese- og skriveopplæring intensivert i de fleste protestantiske områdene. Den reformatoriske skoleoffensiven var ikke bare rettet inn mot religionsundervisning. Den omfattet oftest et bredt felt av  klassisk dannelse. Luthers kollega i Wittenberg, humanisten og teologen Philipp Melanchthon (1492–1560),  spilte en sentral rolle for reformasjonens lærdoms- og utdanningsoffensiv. Han fikk tilnavnet ”Tysklands lærer” (praeceptor Germaniae), men hadde også stor innflytelse på utformingen av reformatorisk lærdomskultur i store deler av Europa.

En sentral del av skoleoffensiven var å gi folk flest tilgang til bibelteksten på folkespråket. Luther sto selv i spissen for en ny oversettelse av hele Det gamle testamente fra hebraisk til tysk i løpet av 1530-tallet. Luthers Tyske Bibel (1534) dannet grunnlaget for en rekke videre oversettelser til folkespråk i lutherske områder av Europa. Både Gustav Vasas Bibel på svensk fra 1540–41 og Christian 3s Bibel på dansk fra 1550 er eksempler på dette. De reformatoriske bibeloversettelsene var viktige for det religiøse språket, men fikk også en grunnleggende betydning for utviklingen av nasjonale skriftspråk i store deler av Nord-Europa.

Reformasjonen bidro politisk til oppbrudd fra middelalderens overnasjonale strukturer i Europa, representert ved pave- og keisermakt.  I stedet fremmet den regional makt, representert først og fremst gjennom fyrstedømmer. Selv om Tyskland etter reformasjonen fortsatt var delt opp i mange fyrstedømmer og hertugdømmer av ulike slag, støttet reformasjonen også her opp om ”det tyske” som skulle frigjøres fra og hevde seg overfor italiensk maktmisbruk representert ved paven. I land som Sverige og Danmark var sammenhengen mellom reformasjon og styrking av egne kongeriker enda tydeligere, og reformasjonen inngår derfor i alle disse landene som en viktig og verdifull del av den nasjonale historien. Til og med i Finland, som på reformasjonstiden var del av Sverige, regnes reformasjonen som del av en stolt nasjonal historie siden det finske skriftspråket gjerne skrives tilbake til teologen Mikael Agricolas (1510–1557) finske ABC og hans oversettelser av Det nye testamente til finsk.

I denne sammenhengen er Norge et svært atypisk land. Her ble reformasjon innført av den danske kongen (Christian 3) i 1536 parallelt med at Norge mistet status som eget rike med eget riksråd.  Før dette skjedde, fantes det minimalt av reformatorisk forkynnelse i Norge og knapt noen reformatorisk bevegelse å snakke om. Situasjonen var en helt annen både i Danmark og i Sverige. Reformasjonstidens norske helt er ingen lutheraner, men den katolske Nidaros-erkebiskopen Olav Engelbrektsson (cirka 1480–1538). Han hadde også en sentral politisk rolle som leder av riksrådet, men ble tvunget på flukt av den danske kongens menn. Mangelen på positive koblinger mellom reformasjonshistorien og den nasjonal historien har bidratt til at reformasjonen har fått et dårligere omdømme i historieskriving i Norge enn i mange andre protestantisk pregede land.

Reformasjonen ble tidlig en bred bevegelse, og fikk tidlig også flere sentre med ulik religiøs og politisk profil. I forlengelsen av Zwinglis reformasjon i Zürich på 1520-tallet sto Genève fra 1530-tallet av fram som det viktigste reformasjonssenteret ved siden av Wittenberg. Den viktigste reformatoren i Genève var Jean Calvin (1509–1564), og tilhengere av den delen av reformasjonen som ble ledet av ham kalles gjerne kalvinister eller reformerte.

I 1529 var det kommet  til brudd mellom Luther og Zwingli etter et mislykket forsøk på å bli enige om en felles tolkning av den kristne nattverden. Forskjellig syn på nattverden ble stående som et av kjennetegnene som skilte kalvinister og lutheranere. Diskusjonen om nattverdselementene var viktig fordi det gjaldt spørsmålet om Jesus fortsatt var fysisk nærværende for de troende i dette måltidet. Luthers trosretning hadde ellers avvist alle relikvier og all helgenkult, men han svarte her ja under henvisning til Jesu egne ord i Bibelen: ”Dette er mitt legeme som gis for dere…” (Luk 22,19). Zwingli og Calvin tenkte begge annerledes, og nærmet seg spørsmålet ut fra et mer rasjonelt perspektiv. Calvin var overbevist om at ”det endelige ikke kan ta opp i seg det uendelige” (finitum non capax infiniti), og insisterte dermed også på at Jesu nærvær i nattverdselementene måtte tolkes symbolsk.

Den kalvinske reformasjonen gikk også lenger enn den lutherske i å bygge ned presteembetet. Menigheten skulle ikke ledes bare av en prest, men hadde flere lederverv (lærer, diakon og ”eldste”). Og kirkerommet hadde gjerne ikke lenger en egen opphøyd del foran med et alter, der presten ledet gudstjenesten. Mest mulig av gudstjenesten ble flyttet inn i sentrum av kirkerommet, der hele menigheten kunne delta på like fot.

Reformert kristendom appellerte i annen halvdel av 1500-tallet i stigende grad også til fyrster som allerede hadde sluttet seg til den lutherske reformasjonen. I reformasjonsforskningen kalles dette fenomenet ofte ”den andre reformasjonen”. En viktig grunn til denne typen fyrste-konversjon var den kalvinske kristendommens mer offensive holdning til moralsk og sosial endring som følge av kristen tro. Lutheranerne la ofte vekt på en dobbel definisjon av mennesket (syndig og rettferdig på én og samme tid), og tenkte gjerne at syndens stadige nærvær i verden var en viktig hindring for moralsk vekst og framgang blant de kristne. Her var kalvinistene mer offensive, og framholdt at en rett kristen tro også måtte vise seg i et nytt og bedre liv.

Voksendåp eller gjendåp ble et sentralt kjennetegn for den mest radikale delen av reformasjonsbevegelsen. Starten på et nytt kristent liv skulle her markeres med en ny dåp basert på et bevisst valg hos den enkelte. Disse såkalte gjendøperne eller ”døperne” markerte seg som del av reformasjonsbevegelsen allerede fra 1520-tallet, ikke minst i og omkring Zürich. Men også i Wittenberg ble Luthers kollega Andreas Bodenstein Karlstadt (1486–1541) etter hvert tilhenger av voksendåp, samtidig med at han også i flere andre saker var uenig med Luther. I Zürich møtte gjendøperne kraftig motstand hos Zwingli, og de første gjendøperne ble henrettet ved drukning i januar 1527, etter at byrådet året før hadde bestemt at dette var en passende straff for denne typen religiøst avvik. I Wittenberg måtte Karlstadt forlate sin stilling og etter hvert også saksisk område.

For Det tyske rike besluttet riksdagen i Speyer i 1529 at gjendøpere skulle straffes med døden. De ble forfulgt både fra luthersk, katolsk og reformert hold gjennom 1500- og 1600-tallet, og en regner med at rundt tusen mennesker ble henrettet i forbindelse med disse forfølgelsene.

Gjendøpere i ulike deler av Europa opprettholdt kontakt med hverandre, men kristendomstolkningen kunne variere betydelig fra gruppe til gruppe. De var knyttet til reformasjonen ved å framheve Bibelen som eneste autoritet for et kristent liv. Deres ønske om å leve et hellig liv her i verden medførte dessuten som oftest at de avviste nærmere samarbeid med verdslige øvrigheter. Dette var i sin tur en viktig grunn til de omfattende politiske forfølgelsene av gjendøpere i tidlig nytid.

Også i Norden prøvde gjendøpere å vinne fotfeste på reformasjonstiden. Den mest berømte representanten for denne bevegelsen var Melchior Hoffmann (1495–1543), som fremmet sitt syn både i Sverige og i Danmark fra 1526 til 1529.

Reformasjonen bidro ikke bare til religiøse endringer i de delene av Europa der den ble innført. Den bidro i sin første fase mange steder også til endring av politiske kulturer i retning av større folkelig deltakelse. Økt satsing på skole og utdanning for bredere sjikt av befolkningen samt prioriteringen av folkespråket som skriftspråk var også med på å fremme bredere politisk deltakelse. Virkninger av denne typen er vanskelige å måle, men de er ikke desto mindre viktige.

Reformasjonens kritikk av falsk hellighet og dens nye tilnærming til det religiøse feltet har uten tvil også bidratt til sekulariseringen i protestantiske land, selv om også slike sammenhenger er vanskelige å måle.

Samtidig bidro reformasjonen til viktige endringer også av de delene av Europa der den ikke vant igjennom. Med vedtaket på riksdagen i Augsburg i 1555, der to religioner ble sidestilt i Det tyske rike, ga man samtidig avkall på middelalderens overordnete idé om unum corpus christianum (”ett kristent legeme”) i tradisjonen fra det romerske imperium. Både keisermakten og pavemakten måtte oppgi denne imperietanken om ett stort samfunnslegeme

I stedet gikk Europa inn i en epoke som ofte er blitt omtalt som kristendommens konfesjonalisering, det vil si oppdelingen av kristendommen i partier som bekjente seg til ulike tolkninger av kristendommen. Hvert territorium og hver stat måtte velge side, og valget sto etter hvert mellom tre alternativer: luthersk, katolsk eller reformert konfesjon. Alle de tre konfesjonene holdt fast på at de og bare de representerte sannheten, og definerte seg mot hverandre. Samtidig lignet de tre konfesjonene fra midt på 1500-tallet av strukturelt stadig mer på hverandre. Gjennom denne konfesjonaliseringen forandret også katolsk kristendom seg på grunnleggende vis, fra og med konsilet i Trient (1545–1563). Konfesjonaliseringen var i stor grad definert gjennom religiøse markeringer, men hadde samtidig store politiske og kulturelle implikasjoner ved at religion og politikk ble knyttet nær sammen med hverandre. 

  • Irene Dingel: Reformation. Zentren – Akteure – Ereignisse. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht 2016
  • Tim Dowley: Atlas of the European Reformations. Minneapolis: Fortress Press 2015
  • Brad S. Gregory: The unintended Reformation. How a Religious Revolution Secularized Society. Harvard University Press 2012
  • Steinar Imsen: Da reformasjonen kom til Norge. Oslo: Cappelen Damm 2015
  • Carlos M.N. Eire: Reformations. Yale University Press 2016
  • Thomas Kaufmann: Erlöste und Verdammte. Eine Geschichte der Reformation. München: C.H.Beck 2016
  • Thomas Kaufmann: Geschichte der Reformation in Deutschland. Berlin: Suhrkamp 2016
  • Martin Schwarz Lausten: Reformationen I Danmark. 4. utg. København: Eksistensen 2016
  • Peter Marshall (Ed.): The Oxford Illustrated History of the Reformation. Oxford University Press 2015
  • Andrew Pettegree: Brand Luther. 1517, Printing, and the Making of the Reformation. New York: Penguin Press 2015.
  • Tarald Rasmussen & Ola Tjørhom (red.): Reformasjonen i nytt lys. Oslo: Cappelen Akademisk 2017

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.