Alpene. Innsbruck sett fra Patscherkofel-fjellet.

Corel. Begrenset gjenbruk

Alpene. Skiturisme i Andermatt, Sveits.

Corel. Begrenset gjenbruk

Alpene er Europas største fjellkompleks, og strekker seg i en mektig bue fra Rivieraen i vest til Wien i øst. Fjellkjeden er 1200 km lang og dekker et areal på 200 000 km2.

Alpene har en klar avgrensning mot Posletta i sør. I sørvest går Alpene direkte over i Appenninene, og grensen mellom disse fjellkjedene trekkes vanligvis over Colle di Altare vest for Genova. Grensen mot Dinariske alper i sørøst går fra Gorizia til Ljubljana. I vest faller Alpene av mot Rhônedalen, i nord mot høysletta i Sveits og Bayern, i øst mot den ungarske slette; i nordøst fortsetter Alpene i Karpatene. En linje fra Bodensjøen opp Rhinens dalføre, over Splügenpasset og videre til Comosjøen danner grensen mellom Vest-Alpene og Øst-Alpene.

Alpene er dannet ved sammenstøt mellom den eurasiske og den afrikanske jordplaten under den alpine fjellkjedefolding. Da Atlanterhavet åpnet seg i vest, gled disse to platene østover. I et havområde mellom platene, Tethys ble det gjennom siste del av mesozoikum avleiret sedimenter som ble til kalkstein, skifer og sandstein.

Da de to store platene støtte sammen senere i tertiærtiden, ble de sedimentære bergartene mellom dem og deres underlag presset opp i store, liggende folder og skyvedekker. Folde- og skyvedekkene ble skjøvet hundrevis av kilometer nordover, og la seg på hverandre. Derfor er Alpene bygd opp av lag og tydelige belter. I vest har man for eksempel Jurafjellene, Foralpene, De høye kalkalper, De krystallinske massiver og de Penninske dekkene, når man går fra nord mot sør.

De høyeste toppene, som Mont Blanc, er skavet ut i de krystalline massivene som en gang var et underlag for sedimentene. I øst er det vesentlig de øverste dekkeenhetene som er synlige i overflaten. Her er det østalpine dekket en del av den afrikanske platen som nå ligger skjøvet ovenpå den eurasiske.

Flere av Europas viktigste elver har sitt utspring i Alpene; slik som Rhinen, Rhône, Po og en rekke bielver til Donau.

Sankt Gotthard-massivet er et hydrografisk sentrum; både Ticino, Rhône, Reuss og Rhinen har sine kilder her. Elvene danner en rekke innsjøer; i det nordlige randområde av Alpene ligger Genèvesjøen, Vierwaldstättersjøen, Zürichsjøen, Bodensee, i det sørlige Lago Maggiore, Comosjøen, Gardasjøen. De mange innsjøene bidrar mye til naturskjønnheten.

Alpene betyr mye for klimaforskjellen mellom Sør-Europa og Sentraleuropa.

I Luzern på nordsiden, 498 moh., er gjennomsnittstemperaturene 8,8 °C for året, 17,9 for varmeste og −0,2 for kaldeste måned. I Lugano på sørsiden, 276 moh., er de tilsvarende tall 11,7, 21,4 og 1,9. Stort sett er temperaturen bestemt av høyden; Zugspitze (2963 moh.), har en årstemperatur på −5,0 °C, med 1,9 og −11,5 som gjennomsnitt i varmeste og kaldeste måned.

Mange daler har hovedretning øst-vest, og den sørvendte skråningen har da vesentlig gunstigere forhold enn den nordvendte. I lukkede senkninger oppstår ofte om vinteren inversjon ved at den kaldeste luften legger seg i senkningen. Nedbøren er delvis bestemt av topografiske forhold, men er som helhet stor, 1200–2570 mm om året. Snøgrensen ligger mellom 2500 og 3100 moh., breene dekker et areal på 3200 km2.

Skoggrensen går fra 1500 til 2200 moh. Den nedre delen av fjellvegetasjonen består for en stor del av buskfuru, Pinus mugo, og grønnor, Alnus viridis. Høyere oppe kommer en sone med blant annet alperoser, Rhododendron, og en roseart, Rosa alpina, samt frodige enger med urter og gress. Blant de mest kjente plantene er edelweiss, som vokser på berghyller og i bergsprekker. Det vokser planter til langt over snøgrensen, eksempelvis er det funnet omkring 50 blomsterplanter mellom 3087 og 3185 moh. på Vincentpyramiden i Monte Rosa. Alpefloraen er svært artsrik sammenlignet med den norske fjellfloraen. Den normale dyrkingsgrensen ligger på 1300–1400 moh.

Faunaen i Alpene består dels av arter som etter istiden er dødd ut i lavlandet, dels av høynordiske arter som lever på høyere steder isolert fra sine slektninger i Nord-Europa. Karakteristiske pattedyr er blant annet gemse, alpesteinbukk, alpemurmeldyr, alpehare og snømus, blant fuglene gåsegribb, fjellrype, ringtrost, murkryper, alpekaie og fjellspurv. Av insektordnene er det især biller og sommerfugler som har mange alpine arter. Flere insektarter er vingeløse, eller har sterkt reduserte vinger, for eksempel biller. Nyere forskning har vist at mange av eksempelvis insektene spres med vinden og ikke er «istidsformer» i sin opprinnelse.

Fedriften er viktigste jordbruksgren i Alpene; beitene er gode, og seterbruket finnes fremdeles i mange distrikter. I åkerbruket er hvete, potet og rug de viktigste produkter i nordlige og sentrale strøk; i sør dyrkes blant annet mais, vindruer og frukt. Særlig i Østalpene spiller skogbruket en rolle.

Vannkraften i Alpene er betydelig og mye er utbygd. Mineralforekomstene er små, mest jernmalm. En del kraftkrevende industri. Flere av verdens mest kjente kursteder og turiststeder ligger her; turisttrafikken bringer store inntekter.

En rekke jernbaner og veier krysser Alpene gjennom forskjellige pass. Viktige overganger er fra vest Fréjus, Mont Blanc, Simplon, Løtschberg, Sankt Gotthard og Brennerpasset. Ved Fréjus, Simplon, Løtschberg, St. Bernhard og Sankt Gotthard går jernbanen i tunnel.

Høyde i moh.
Mont Blanc, Frankrike 4810
Dufourspitze i Monte Rosa, Sveits 4634
Dom i Mischabel, Sveits 4545
Weisshorn, Sveits 4505
Matterhorn, Sveits, Italia 4478
Dent Blanche, Sveits 4357
Grand Combin, Sveits 4314
Finsteraarhorn, Sveits 4274
Aletschhorn, Sveits 4195

Navnets opprinnelse er usikker, antakelig er det dannet av et keltisk ord for «høy», men kan også stå i forbindelse med latin albus, 'hvit'.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.