verdens befolkning

I 2017 var folketallet i verden 7,55 milliarder, ifølge FNs beregninger. Folketallet i verden passerte 7 milliarder – 7000 millioner – i 2011. Årlig vokser verdens befolkning med 80 millioner, en nedgang fra slutten av 1980-årene, da veksten noen år var på over 90 millioner mennesker.

Den årlige veksten som andel av befolkningen var derimot størst i 1960-årene med 2,1 prosent, noe som da betydde 60 millioner i året. Siden den gang har den prosentvise veksten blitt redusert.

Nå ser det ut til at fødselsoverskuddet, altså antall fødte minus antall døde, blir noe mindre for hvert år som går. Spørsmålet om folketallet noen gang vil stabilisere seg, og i så fall på hvilket nivå, kan ingen svare sikkert på. I FN-anslag fra 2017 fortsetter verdens befolkning å vokse gjennom hele dette hundreåret, men med stadig lavere veksttakt, og før 2100 passerer folketallet 11 milliarder, se befolkningsframskrivinger.

Slike endringer i veksttakten har mange konsekvenser; for eksempel vil veksten i den aller yngste befolkningen, barn under fem år, bare være 0,2 prosent mellom 2015 og 2030, mens befolkningen over 65 år vil øke med over 60 prosent, dersom FNs framskrivinger fra 2015 slår til.

De globale veksttallene skjuler store variasjoner. I begynnelsen av 2000-tallet har mange land i den tredje verden fortsatt en årlig vekst på mer enn to prosent, mens stagnasjon og til og med tilbakegang i folketallet er situasjonen i flere land i Europa og Øst-Asia.

Det er umulig å fastslå noe entydig tidspunkt i utviklingshistorien da det oppstod individer som kan betegnes som mennesker. Noen regner med menneskelignende liv på Jorden i to millioner år. Andre forskere hevder at det fantes mennesker for halvannen millioner år siden, mens atter andre holder et lavere tall for sannsynlig. Homo sapiens har i alle fall eksistert i noen hundre tusen år. De første mennesker levde av jakt, fiske og sanking, og sannsynligvis nådde få det vi i dag vil kalle høy alder.

I det lange tidsrommet frem til jordbruket tok til for 10 000–12 000 år siden, må menneskeheten ha vokst svært langsomt. I løpet av 99 prosent av menneskehetens historie var folketallet på Jorden ikke blitt mer enn mellom 5 og 10 millioner.

Etter hvert begynte menneskene å temme ville dyr og gjøre dem til husdyr, og de begynte systematisk å dyrke planter, men fortsatt var veksten i verdens folketall langsom. Ved begynnelsen av vår tidsregning, for 2000 år siden, var verdens folketall sannsynligvis rundt 200 millioner.

Det romerske imperiet, som strakte seg fra Storbritannia i nord til det nordlige Afrika i sør, oppmuntret til sterk befolkningsvekst. Det var nødvendig for å opprettholde og forsvare riket. Men folkeveksten forutsatte også stadig mer omfattende naturressurser, ikke minst mat. Korn- og fruktdyrking og omfattende transport av matvarene måtte til for å brødfø en voksende befolkning.

I år 1000 var folketallet på Jorden et sted mellom 275 og 345 millioner. Selv om de fleste nok var jegere, gjetere, fiskere og jordbrukere og utnyttet naturressursene nokså direkte, viser ruvende byggverk, både religiøse og verdslige, mange skapende sider ved menneskeheten. Veier, systemer for vanning, havneanlegg, byer og annen bebyggelse forteller om relativt velorganiserte samfunn.

Folketallet rundt 1750 var sannsynligvis 750–800 millioner. Det betyr at vekstraten i gjennomsnitt må ha vært rundt 0,1 prosent i året fra år 1 frem til midten av 1700-tallet.

Imidlertid må det ha vært betydelige svingninger rundt dette gjennomsnittet. Perioder med vekst har vekslet med perioder med stagnasjon eller tilbakegang, først og fremst på grunn av begivenheter som påvirker dødeligheten.

Fra midten av 1700-tallet begynte en periode med gjennomgående sterkere vekst. Den gjennomsnittlige årlige vekstraten var omtrent 0,5 prosent mellom 1750 og 1900, men fortsatt med betydelig variasjon.

Av de nesten 1,2 milliarder menneskene på Jorden midt på 1800-tallet bodde nesten 25 prosent i Europa og over 60 prosent i Asia. De som befolket kloden på denne tiden, kunne observere og delta i en rekke hendelser og begivenheter som kom til å få avgjørende betydning for befolkningsutviklingen.

Masseproduksjon i industrien var kommet i gang, hurtigere og mer effektive transportmidler, som jernbane og dampskip, åpnet for mange nye muligheter og valg.

Sykdommer ble bekjempet mer systematisk, og stadig flere fikk kunnskap om hvor viktige hygieniske og sanitære forhold var for helsetilstand og dødelighet.

I perioden 1900 til 1950 økte den gjennomsnittlige årlige befolkningsveksten til 0,8 prosent. I siste halvdel av 1900-tallet økte den videre til 1,7 prosent årlig, men tallet har også vært over 2,0. Etter år 2000 har verdens befolkningsvekst sunket til 1,1–1,2 prosent. Den relative veksten er altså blitt vesentlig mindre de siste tiårene.

Da folkemengden på Jorden var mindre enn én milliard, rundt år 1800, bodde drøyt 20 prosent i Europa vest for Ural og om lag to tredjedeler i Asia. Hundre år senere, i 1900, da folketallet var 1650 millioner, bodde 25 prosent i Europa og 60 prosent i Asia.

I 1980 var Europas andel sunket til 17 prosent. Asia hadde fortsatt rundt 60 prosent, mens Nord- og Sør-Amerika til sammen hadde 14 prosent og Afrika 10,5 prosent.

I 2010 var fordelingen slik: Europa (inkludert Russland) 10,7 prosent, Asia 60,4 prosent, Afrika 14,8 prosent, Nord-Amerika 5 prosent, Latin-Amerika 8,5 prosent og Oseania 0,5 prosent.

I løpet av hundre år er altså Europas andel av verdens befolkning redusert fra en firedel til mindre enn en åttedel, og med de demografiske trendene vi nå ser, vil andelen sannsynligvis synke ytterligere.

Afrikas folketall ser ut til å vokse raskest slik at andelen kommer til å stige til langt mer enn 13 prosent, noe som vil utgjøre atskillig mer enn den milliarden som bor i verdensdelen i begynnelsen av 2010-tallet.

Bak disse prosenttallene og de betydelige befolkningsmessige forandringene de forteller om, ligger mange dramatiske hendelser: alt fra realiseringen av epokegjørende oppfinnelser, omfattende utbygging og eventyrlig produksjonsøkning til serier av menneskelige tragedier som følge av kriger og utbytting, vanstyre, svære epidemier, naturkatastrofer og hungersnød.

Hvor mange mennesker er det egentlig plass til på Jorden? Er det når alt kommer til alt matforsyningen som er den begrensende faktor for befolkningsvekst? Hva slags næring kan vi leve av, og hvor mye mat kan produseres?

Både seriøse forskere og mer spekulative bidragsytere har gjennom de mer enn 200 år som har gått siden Thomas Malthus skrev «An Essay on the Principle of Population», stilt slike spørsmål.

I denne diskusjonen har begreper som bæreevne, bæredyktighet, bærekraft og bærekraftig utvikling stått sentralt. Begrepene har vært nyttige i forbindelse med diskusjonen om befolkningspress og overbefolkning, om hvor grensen for vekst går, om befolkningsveksten vil stoppe opp før denne grensen blir nådd.

Begrepene fikk ikke minst slagkraft i både faglig og politisk debatt etter Brundtland-kommisjonens rapport (Verdenskommisjonens for miljø og utvikling, 1987).

I sin mer snevre betydning hører begrepet bæreevne hjemme i økologien. Den er et uttrykk for den belastningen (beiting, trefelling og så videre) naturgrunnlaget kan tåle over lengre tid uten at naturens evne til å tåle belastningen blir redusert.

Når begrepet settes inn i en mer mangesidig samfunnsmessig kontekst, blir det kanskje nyttigere, men også vanskeligere å gi et presist innhold. En formålstjenlig definisjon, som tar opp grunntanken i Brundtland-kommisjonen, er denne: Bæreevnen kan uttrykkes som det største antall mennesker som kan bo i et område uten at naturgrunnlaget blir svekket og levekårene for generasjonene som kommer etter, blir dårligere.

Selv om Verdenskommisjonens bok, «Vår felles fremtid», ble et viktig innslag i debatten om utvikling og global bæreevne, er den blitt beskyldt for å være politisk urealistisk og uten tilstrekkelige forslag til praktisk gjennomførbare løsninger. Kritikken har vært basert på både demografiske, økologiske, økonomiske og politiske forhold.

Bærekraftig utvikling vil nødvendigvis få forskjellig betydning for ulike land, avhengig av utviklingstrinn, befolkningsstørrelse, politisk klima og velferdsnivå, ressursgrunnlag og mulighetene for å erstatte naturkapital med annen kapital.

• befolkning
• Norges befolkning