Det er umulig å fastslå noe entydig tidspunkt i utviklingshistorien da det oppstod individer som kan betegnes som mennesker. Noen regner med menneskelignende liv på Jorden i to millioner år. Andre forskere hevder at det fantes mennesker for halvannen millioner år siden, mens atter andre holder et lavere tall for sannsynlig. Homo sapiens har i alle fall eksistert i noen hundre tusen år. De første mennesker levde av jakt, fiske og sanking, og sannsynligvis nådde få det vi i dag vil kalle høy alder.
I det lange tidsrommet frem til jordbruket tok til for 10 000–12 000 år siden, må menneskeheten ha vokst svært langsomt. I løpet av 99 prosent av menneskehetens historie var folketallet på Jorden ikke blitt mer enn mellom 5 og 10 millioner.
Etter hvert begynte menneskene å temme ville dyr og gjøre dem til husdyr, og de begynte systematisk å dyrke planter, men fortsatt var veksten i verdens folketall langsom. Ved begynnelsen av vår tidsregning, for 2000 år siden, var verdens folketall sannsynligvis rundt 200 millioner.
Det romerske imperiet, som strakte seg fra Storbritannia i nord til det nordlige Afrika i sør, oppmuntret til sterk befolkningsvekst. Det var nødvendig for å opprettholde og forsvare riket. Men folkeveksten forutsatte også stadig mer omfattende naturressurser, ikke minst mat. Korn- og fruktdyrking og omfattende transport av matvarene måtte til for å brødfø en voksende befolkning.
I år 1000 var folketallet på Jorden et sted mellom 275 og 345 millioner. Selv om de fleste nok var jegere, gjetere, fiskere og jordbrukere og utnyttet naturressursene nokså direkte, viser ruvende byggverk, både religiøse og verdslige, mange skapende sider ved menneskeheten. Veier, systemer for vanning, havneanlegg, byer og annen bebyggelse forteller om relativt velorganiserte samfunn.
Folketallet rundt 1750 var sannsynligvis 750–800 millioner. Det betyr at vekstraten i gjennomsnitt må ha vært rundt 0,1 prosent i året fra år 1 frem til midten av 1700-tallet.
Imidlertid må det ha vært betydelige svingninger rundt dette gjennomsnittet. Perioder med vekst har vekslet med perioder med stagnasjon eller tilbakegang, først og fremst på grunn av begivenheter som påvirker dødeligheten.
Fra midten av 1700-tallet begynte en periode med gjennomgående sterkere vekst. Den gjennomsnittlige årlige vekstraten var omtrent 0,5 prosent mellom 1750 og 1900, men fortsatt med betydelig variasjon.
Av de nesten 1,2 milliarder menneskene på Jorden midt på 1800-tallet bodde nesten 25 prosent i Europa og over 60 prosent i Asia. De som befolket kloden på denne tiden, kunne observere og delta i en rekke hendelser og begivenheter som kom til å få avgjørende betydning for befolkningsutviklingen.
Masseproduksjon i industrien var kommet i gang, hurtigere og mer effektive transportmidler, som jernbane og dampskip, åpnet for mange nye muligheter og valg.
Sykdommer ble bekjempet mer systematisk, og stadig flere fikk kunnskap om hvor viktige hygieniske og sanitære forhold var for helsetilstand og dødelighet.
I perioden 1900 til 1950 økte den gjennomsnittlige årlige befolkningsveksten til 0,8 prosent. I siste halvdel av 1900-tallet økte den videre til 1,7 prosent årlig, men tallet har også vært over 2,0. Etter år 2000 har verdens befolkningsvekst sunket til 1,1–1,2 prosent. Den relative veksten er altså blitt vesentlig mindre de siste tiårene.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.