Kontinentalsokkel er landområdenes undersjøiske forlengelse utenfor kysten; en mer eller mindre flat, relativt grunn brem (kontinentalhyllen) som ender i en brattere skråning (kontinentalskråningen) ned mot dyphavet. Overgangen mellom kontinentalhylle og -skråning kalles i Norge for Egga.

Kontinentalsokler har særlig stor utbredelse i nordlige hav som Polhavet, Norskehavet, Grønlandshavet, Barentshavet, arktisk-amerikanske farvann og Beringhavet.

Juridisk defineres kontinentalsokkelen automatisk som en sone på 200 nautiske mil ut fra kysten, uavhengig av geologiske forhold. Krav ut over dette baseres imidlertid på topografiske og geologiske data, som for eksempel for Norges kontinentalsokkel.

Kontinentalhyllen er nesten flat, med gjennomsnittlig helningsvinkel på 0,07° strekker den seg utover til en bredde på opptil 1500 km. Gjennomsnittsdypet ved kontinentalhyllens ytterkant er 130 meter, i sjeldne tilfeller når den ned til 650 meters dyp. Hyllen danner et grunt hav utenfor kontinentenes kyster, og binder oftest land og øygrupper sammen.

Kontinentalskråningen har en sterkt varierende helning (gjennomsnittlig 4°) ned til om lag 200 meters dyp. Herfra har den som regel en langt svakere helning ned til den nedre grensen, som kan settes til cirka 2000 meter. Overflaten kan være oppskåret med brattsidede undersjøiske elveløp eller gjel. De løse massene i skråningen kan nå og da rutsje utover som skred eller flommer av vannslemmede sedimenter som avsettes med graderte lag langt nede på kontinentalskråningen eller i dyphavsgrøftene, se turbiditt.

Utenfor geologisk gamle områder, som Nordvest-Europa og de arktiske strøkene nord for Canada og Russland, er kontinentalsokkelen svært bred, mens den er smal utenfor geologisk unge fjellkjeder, som for eksempel stillehavskysten av Amerika. Smale sokler grenser gjerne til en dyphavsgrop.

I areal utgjør sokkelområdene 7,5 prosent av det totale havarealet, og de svarer til 18 prosent av Jordens totale landareal.

Under istidene, da store mengder vann var bundet som is, og havnivået lå ned til mer enn 100 meter lavere enn i dag, var store deler av kontinentalsokkelen tørt land. I detalj kan sokkelen være ujevn med hauger og dalfører (for eksempel Norskerenna) dannet ved erosjon på land eller under isbre. Sokkelen mellom Norge og Storbritannia var nesten sammenhengende tundra eller bjørkeskog for 10 000–15 000 år siden.

Kontinentalsokkelens ytre avgrensning har stor betydning for havstrømmenes løp.

Kontinentalsokkelen er dannet ved innsynkning av den ytre delen av kontinentene, og har ofte meget tykke lag av sedimentære bergarter avsatt på et krystallinsk underlag som hører til kontinentskorpen. Sedimentene ble i hovedsak avsatt i Jordens mellomalder (mesozoikum) og nytid (kenozoikum) og består for en stor del av leire, sand og lignende, ført ut med elver og is under erosjon av fjellkjeder på fastlandet. Særlig på lave breddegrader består avleiringene i stor grad også av skjell- og skallrester av organismer, til dels korallmateriale.

Kontinentalsokkelen kan ha vært under innsynkning gjennom meget lange tidsrom, og har ofte samlet tykke sedimentære avleiringer. I og på havbunnen finnes rike ressurser, som bare i noen grad blir utnyttet i dag:

  1. Petroleum, svovel, steinsalt og kalisalter, som kan utvinnes ved brønnboring.
  2. Steinkull, jernmalm og andre ertsmineraler, som kan utvinnes ved tunneldrift.
  3. Løsmateriale som kan skrapes opp fra bunnen. Særlig sand, grus, skjellsand, leire, tinnstein, granat og diamant, og tungmineralsand med ilmenitt, rutil og zirkon.

Kontinentalsokkelen har meget stor betydning for fisket, blant annet i Nordsjøen, utenfor Norges vestkyst, i Barentshavet, omkring Island og Newfoundland.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.