Kontinentalsokkel, eller kontinentsokkel brukes om landområdenes undersjøiske forlengelse utenfor kysten; en mer eller mindre flat, relativt grunn brem (kontinentalhyllen) som ender i en brattere skråning (kontinentalskråningen) ned mot dyphavet. Overgangen mellom kontinentalhylle og -skråning kalles i Norge for Egga. Kontinentalsokler har særlig stor utbredelse i nordlige hav som Polhavet, Norskehavet, Grønlandshavet, Barentshavet, arktisk-amerikanske farvann og Beringhavet.

Kontinentalhyllen er nesten flat, med gjennomsnittlig hellningsvinkel 0,07 ° strekker den seg utover til en bredde på opp til 1500 km. Gjennomsnittsdypet ved kontinentalhyllens ytterkant er 130 m, i sjeldne tilfelle når den ned til 650 m dyp. Hyllen danner et grunt hav utenfor kontinentenes kyster, og binder oftest land og øygrupper sammen.

Kontinentalskråningen har en sterkt varierende helning (gjennomsnittlig 4°) ned til ca. 200 meters dyp. Herfra har den som regel en langt svakere helning ned til den nedre grensen som kan settes til ca. 2000 m. Overflaten kan være oppskåret med brattsidede undersjøiske elveløp eller gjel. De løse massene på skråningen kan nå og da rutsje utover som skred eller flommer av vannslemmede sedimenter som avsettes med graderte lag langt nede på kontinentalskråningen eller i dyphavsgrøftene, se turbiditt

Utenfor geologisk gamle områder, som f.eks. Nordvest-Europa og de arktiske strøk nord for Canada og Russland er kontinentalsokkelen meget bred, mens den er smal utenfor geologisk unge fjellkjeder, som f.eks. stillehavskysten av Amerika. Smale sokler grenser gjerne til en dyphavsgrop. I areal utgjør sokkelområdene 7,5 % av det totale havareal og svarer til 18 % av Jordens totale landareal.

Under istidene, da store mengder vann var bundet som is, og havnivået lå ned til mer enn 100 m lavere enn i dag, var store deler av kontinentalsokkelen tørt land. I detalj kan sokkelen være ujevn med hauger og dalfører (f.eks. Norskerenna) dannet ved erosjon på land eller under isbre. Sokkelen mellom Norge og Storbritannia var nesten sammenhengende tundra eller bjørkeskog for 15 000–10 000 år siden.

Kontinentalsokkelens ytre avgrensning har stor betydning for havstrømmenes løp.

Kontinentalsokkelen er dannet ved innsynkning av den ytre del av kontinentene, og har ofte meget tykke lag av sedimentære bergarter avsatt på et krystallinsk underlag som hører til kontinentskorpen. Sedimentene ble i hovedsak avsatt i Jordens mellomalder (mesozoikum) og nytid (kenozoikum) og består for en stor del av leire, sand o.l., ført ut med elver og is under erosjon av fjellkjeder på fastlandet. Særlig på lave breddegrader består avleiringene i stor grad også av skjell- og skallrester av organismer, til dels korallmateriale.

Kontinentalsokkelen kan ha vært under innsynkning gjennom meget lange tidsrom og har ofte samlet tykke sedimentære avleiringer. I og på havbunnen finnes rike ressurser, som bare i noen grad blir utnyttet i dag: 1) Petroleum, svovel, steinsalt og kalisalter, som kan utvinnes ved brønnboring. 2) Steinkull, jernmalm og andre ertsmineraler, som kan utvinnes ved tunneldrift. 3) Løsmateriale, som kan skrapes opp fra bunnen. Særlig sand, grus, skjellsand, leire, tinnstein, granat og diamant, tungmineralsand med ilmenitt, rutil og zirkon.

Kontinentalsokkelen har meget stor betydning for fisket, bl.a. i Nordsjøen, utenfor Norges vestkyst, i Barentshavet, omkring Island og Newfoundland.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.