Sardinia

Kart over Italia med Sardinia markert i rødt. Øya like nord for Sardinia er Korsika, som hører til Frankrike.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Cagliari er Sardinias hovedstad.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Artikkelstart

Sardinia er en region og øy i Italia som ligger i Tyrrenske hav omtrent midt mellom det italienske fastlandet og Balearene, sør for Korsika. Sardinia er den nest største øya i Middelhavet, den strekker seg over et areal på 24 100 km2 og har 1 590 000 innbyggere (2021). Hovedstad er Cagliari (sardisk Casteddu), med ca. 150 000 innbyggere (2021). Regionen omfatter siden 2016 provinsene Sud Sardegna (Sør-Sardinia), Nuoro, Oristano og Sassari, samt Storbyområdet Cagliari (Città metropolitana di Cagliari), som omfatter Cagliari og 16 nabokommuner.

Faktaboks

Uttale
sardˈinia
Også kjent som
italiensk Sardegna

Den italienske grunnloven gir hjemmel for en viss grad av selvstyre for Sardinia og de fire regionene Valle d'Aosta, Friuli-Venezia Giulia, Sicilia og Trentino-Alto Adige. Med hjemmel i en lov av 1948 er Sardinia en delvis selvstyrt region innenfor den italienske republikken, og de regionale myndighetene kan vedta egne lover på enkelte områder, som språk, jord- og skogbruk og byutvikling. Øya har sin egen regionforsamling, et regionråd (regjering) og siden 2004 en direktevalgt president, Presidente della Regione. Siden 2019 er Christian Solinas fra Partito Sardo dAzione Sardinias president.

Natur

Satellittbilde av Sardinia.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Sardinia er fjellrik, men ikke med så høye fjell som Sicilia og Korsika. Fjellene når opp i 1834 meter over havet i Punta la Marmora (sardisk Perdas Caprias) i Gennargentu-massivet i den østlige delen av øya. Fjellområdene i Gennargentu-området og den tilstøtende kysten utgjør øyas største nasjonalpark. Det største lavlandsområdet er Campidano-sletta mellom Cagliari og Golfo di Oristano i sørvest, med fruktbar jord og intensiv dyrking av korn, sitrusfrukt, oliven og tobakk. Naturlig eng dekker store deler av landarealet, og gir beiteland til storfe, geiter og sauer. Tidligere var store deler av øya dekket av skog, men i eldre tid (særlig på 1700-tallet) ble det drevet rovdrift på skogen. En del skog er også blitt ødelagt av brann. I dag er mellom 15 og 18 prosent skogdekt. Forskjellige eikearter dominerer. Ellers fins kastanje, valnøttrær, alm, ask, kristtorn, furu og popler. Store områder er dekket av krattvegetasjon.

Sardinia har i lavere strøk middelhavsklima med varm og tørr sommer; årsnedbør rundt 600 mm. I fjellene er nedbøren høyere (ca. 1000 mm), klimaet kjøligere, og de høyeste toppene kan være dekket av snø flere måneder i året.

Næringsliv

Sardinia. Parti fra havnen i byen Alghero på vestkysten av øya. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Sardinia er tynt befolket sammenlignet med andre regioner i Italia, og har på grunn av arbeidsløshet og liten økonomisk utvikling hatt en betydelig utvandring, særlig til industribyene i Nord-Italia. Det er også mye migrasjon innenfor Sardinia, ved at folk flytter fra fjellområdene til Cagliari og andre byer for å få seg arbeid.

Tradisjonelt er jordbruk og sauedrift de viktigste næringsveiene. Utenfor kysten drives fiske etter blant annet havabbor, brasme, sardiner, tunfisk og hummer. Den tidligere så betydelige gruvedriften, med blant annet en betydelig kullutvinning, er redusert. Også saltutvinningen, som tidligere hadde stor økonomisk betydning, er i våre dager mindre omfattende. Det fins kjemisk, petrokjemisk, sement- og næringsmiddelindustri. Sardinia har i mange år vært et populært mål for italienske turister, og turismen fra andre land har økt sterkt siden begynnelsen av 1990-årene.

Samferdsel

Det har vært satset betydelige summer på utvikling av kommunikasjonene, og det er god veiforbindelse mellom de viktigste sentrene på øya. De viktigste havnebyene er Cagliari i sør, Olbia i øst og Porto Torres i nord. Forbindelsene med fastlandet er bygd ut, med bilferger til Palermo, Napoli, Civitavecchia (nord for Roma), Livorno, Genova og Marseille (Frankrike). Det er også en kort fergeforbindelse til Korsika. Det fins noen få jernbanelinjer mellom de største byene. De smalsporede jernbanelinjene gjennom fjellene, særlig strekningene Mandas–Sorgono og Mandas–Arbatax, er fine eksempler på ingeniørkunst fra slutten av 1800-tallet. De drives nå som museumsbaner. Sardinia har internasjonale lufthavner ved Cagliari, Olbia og Alghero.

Språk

Sardinia har to offisielle språk. Praktisk talt hele befolkningen snakker og skriver italiensk, og i tillegg er det mange som behersker sardisk, som siden 1981 er offisielt språk ved siden av italiensk. I 1997 ble det vedtatt en lov som styrket det sardiske språkets stilling. Sardisk er det tradisjonelle språket på Sardinia og blir av mange lingvister betraktet som det romanske språket som ligger nærmest latin. Det er store dialektforskjeller, noe som lenge gjorde det vanskelig å bli enige om en skriftspråksnorm. En slik norm, Limba sarda comuna (Felles sardisk språk), ble vedtatt av de regionale myndighetene i 2006.

Kultur

Sardinia har en sterk og levende folkemusikktradisjon. Øyas «nasjonalinstrument» er launeddas, som består av tre fløyter som er laget av siv og som spilles på samtidig. Det fins også en lang tradisjon for polyfonisk mannssang uten akkompagnement. I løpet av året feires det mer enn tusen folkelige fester rundt omkring på øya, ofte i tilknytning til forskjellige helgener. Disse festene bidrar til å holde den tradisjonelle musikken i hevd.

De fleste sardiske forfattere skriver på italiensk, men noen bruker også sardisk, og det fins mange folkeviser og salmer på sardisk. Den internasjonalt mest kjente forfatter fra Sardinia er Grazia Deledda, som fikk Nobelprisen i litteratur i 1926. Andre forfattere av betydning er Salvatore Satta, Sergio Atzeni og Milena Agus. I tillegg var filosofen og politikeren Antonio Gramsci født på Sardinia.

Sardinia har en rik kunsthåndverkstradisjon. Spesielt bemerkelsesverdige er fuglemotivene som man blant annet finner i keramikken fra Loddo i byen Dorgali ved østkysten. Det fins også en rik produksjon av tekstilkunst.

Billedhuggeren og maleren Costantino Nivola (1911–1988) er internasjonalt kjent og bodde og arbeidet både på Sardinia og i USA.

Historie

Kart over Kongeriket Sardinia (markert i grønt) per 1815.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Sardinia må etter arkeologiske funn å dømme ha vært befolket allerede i steinalderen. En eiendommelig art oldtidslevninger er ca. 7000 nuragher, som er runde steintårn omgitt av landsbyer. Nuraghene er de nest største forhistoriske byggverk i middelhavslandene nest etter pyramidene i Egypt. Fra forhistorisk tid fins det også en rekke store underjordiske gravplasser, domus de janas («åndenes hus»), hvor hver grav er som en «leilighet» med 3 til 6 rom.

Noen stedsnavn kan være av gresk opprinnelse, men de fønikiske kolonisasjoner er de tidligste man har sikker kjennskap til. Karthagerne gjorde øya til et viktig kornland. Øya ble 238 fvt. erobret av romerne fra Karthago og ble romersk provins 227 fvt. Øya ble kristnet i løpet av de første århundrene av vår tidsregning, og de eldste bevarte kirkene går tilbake til ca. 500 evt. Fjellområdene i øst ble sent kristnet, og den romerske innflytelsen var liten der.

Det meste av Sardinia var i årene 455–534 i vandalenes besittelse, deretter i navnet under Det bysantinske rike til 900-tallet. Etter at bysantinerne trakk seg ut, ble Sardinia delt i fire stater, såkalte judikater, ledet av dommere, judices. Dommerne ble etter hvert konger over hver sin del av øya, og kongeverdigheten ble arvelig. På 1000-tallet kom deler av øya i Pisas besittelse. Også Genova hadde innflytelse på Sardinia. I en særstilling sto den rike handelsbyen Sassari, som var en byrepublikk etter italiensk mønster.

Etter at paven hadde forsøkt å skaffe seg overhøyhet og gitt øya i len til kongen av Aragón, ble store deler av den erobret av Aragón i løpet av 1200- og 1300-tallet. Under ledelse av Mariano 4 og hans datter Eleonora gjenerobret det siste gjenværende judikatet, Arborea, det meste av øya i annen halvdel av 1300-tallet. Eleonora er også kjent for å ha gitt en lovbok, Carta de logu («Stedets lov») for hele øya. Denne gjaldt til et stykke ut på 1800-tallet.

På 1400-tallet ble hele Sardinia spansk. Etter den spanske arvefølgekrig (1713) kom Sardinia under Østerrike og Sicilia under Savoia. Men allerede i 1720 overdro Østerrike Sardinia til hertugen av Savoia, mot å få Sicilia isteden. Samtidig fikk hertugen av Savoia tittelen konge av Sardinia da Kongeriket Sardinia ble opprettet. Kongeriket ble en del av det samlede Italia i 1861.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg