Sardinia, region og øy i Italia, ligger i Tyrrenske hav omtrent midt mellom det italienske fastland og Balearene, sør for Korsika. Sardinia er den nest største øy i Middelhavet: 24 090 km2 med 1 658 138 innbyggere (2016). Hovedstad er Cagliari (sardisk Casteddu, 154 460 innbyggere 2016). Regionen omfatter siden 2016 provinsene Sud Sardegna (Sør-Sardinia), Nuoro, Oristano og Sassari, samt Storbyområdet Cagliari (Città metropolitana di Cagliari), som omfatter Cagliari og 16 nabokommuner.

Den italienske grunnloven gir hjemmel for en viss grad av selvstyre for Sardinia og de fire regionene Valle d'Aosta,  Friuli-Venezia Giulia, Sicilia og  Trentino-Alto Adige. Med hjemmel i en lov av 1948 er Sardinia en delvis selvstyrt region innenfor den italienske republikken, og de regionale myndighetene kan vedta egne lover på enkelte områder, som språk, jord- og skogbruk og byutvikling. Øya har sin egen regionforsamling, et regionråd (regjering) og siden 2004 en direktevalgt president, Presidente della Regione. Siden 2014 er Francesco Pigliaru fra Partito Democratico Sardinias president.

Sardinia er fjellrik, men ikke med så høye fjell som Sicilia og Korsika. Fjellene når opp i 1834 moh. i Punta la Marmora (sardisk Perdas Caprias) i Gennargentu-massivet i den østlige delen av øya. Fjellområdene i Gennargentu-området og den tilstøtende kysten utgjør øyas største nasjonalpark. Det største lavlandsområdet er Campidano-sletta mellom Cagliari og Golfo di Oristano i sørvest, med fruktbar jord og intensiv dyrking av korn, sitrusfrukt, oliven og tobakk. Naturlig eng dekker store deler av landarealet, og gir beiteland til storfe, geiter og sauer. Tidligere var store deler av øya dekket av skog, men i eldre tid (særlig på 1700-tallet) ble det drevet rovdrift på skogen. En del skog er også blitt ødelagt av brann. I dag er mellom 15 og 18 prosent skogdekt. Forskjellige eikearter dominerer. Ellers fins kastanje, valnøttrær, alm, ask, kristtorn, furu og popler. Store områder er dekket av krattvegetasjon.

Sardinia har i lavere strøk middelhavsklima med varm og tørr sommer; årsnedbør rundt 600 mm. I fjellene er nedbøren høyere (ca. 1000 mm), klimaet kjøligere, og de høyeste toppene kan være dekket av snø flere måneder i året.

Sardinia er tynt befolket sammenlignet med andre regioner i Italia, og har på grunn av arbeidsløshet og liten økonomisk utvikling hatt en betydelig utvandring, særlig til industribyene i Nord-Italia. Det er også mye migrasjon innenfor Sardinia, ved at folk flytter fra fjellområdene til Cagliari og andre byer for å få seg arbeid.

Tradisjonelt er jordbruk og sauedrift de viktigste næringsveiene. Utenfor kysten drives fiske etter blant annet havabbor, brasme, sardiner, tunfisk og hummer. Den tidligere så betydelige gruvedriften, med blant annet en betydelig kullutvinning, er redusert. Også saltutvinningen, som tidligere hadde stor økonomisk betydning, er i våre dager mindre omfattende. Det fins kjemisk, petrokjemisk, sement- og næringsmiddelindustri. Sardinia har i mange år vært et populært mål for italienske turister, og turismen fra andre land har økt sterkt siden begynnelsen av 1990-årene.

Det har vært satset betydelige summer på utvikling av kommunikasjonene, og det er god veiforbindelse mellom de viktigste sentrene på øya. De viktigste havnebyene er Cagliari i sør, Olbia i øst og Porto Torres i nord. Forbindelsene med fastlandet er bygd ut, med bilferger til Palermo, Napoli, Civitavecchia (nord for Roma), Livorno, Genova og Marseille (Frankrike). Det er også en kort fergeforbindelse til Korsika. Det fins noen få jernbanelinjer mellom de største byene. De smalsporede jernbanelinjene gjennom fjellene, særlig strekningene Mandas–Sorgono og Mandas–Arbatax, er fine eksempler på ingeniørkunst fra slutten av 1800-tallet. De drives nå som museumsbaner. Sardinia har internasjonale lufthavner ved Cagliari, Olbia og Alghero.

Sardinia har to offisielle språk. Praktisk talt hele befolkningen snakker og skriver italiensk og i tillegg er det mange som behersker sardisk, som siden 1981 er offisielt språk ved siden av italiensk. I 1997 ble det vedtatt en lov som styrket det sardiske språkets stilling. Sardisk er det tradisjonelle språket på Sardinia og blir av mange lingvister betraktet som det romanske språk som ligger nærmest latin. Det er store dialektforskjeller, noe som lenge gjorde det vanskelig å bli enige om en skriftspråksnorm. En slik norm, Limba sarda comuna (Felles sardisk språk), ble vedtatt av de regionale myndighetene i 2006.

Sardinia har en sterk og levende folkemusikktradisjon. Øyas «nasjonalinstrument» er launeddas, som består av tre fløyter som er laget av siv og som spilles på samtidig. Det fins også en lang tradisjon for polyfonisk mannssang uten akkompagnement. I løpet av året feires det mer enn tusen folkelige fester rundt omkring på øya, ofte i tilknytning til forskjellige helgener. Disse festene bidrar til å holde den tradisjonelle musikken i hevd.

De fleste sardiske forfattere skriver på italiensk, men noen bruker også sardisk, og det fins mange folkeviser og salmer på sardisk. Den internasjonalt mest kjente forfatter fra Sardinia er Grazia Deledda, som fikk Nobels litteraturpris i 1926. Andre forfattere av betydning er Salvatore Satta, Sergio Atzeni og Milena Agus.

Sardinia har en rik kunsthåndverkstradisjon. Spesielt bemerkelsesverdige er fuglemotivene som man blant annet finner i keramikken fra Loddo i byen Dorgali ved østkysten. Det fins også en rik produksjon av tekstilkunst.

Billedhuggeren og maleren Costantino Nivola (1911–1988) er intenasjonalt kjent og bodde og arbeidet både på Sardinia og i USA.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.