Donau

Donau er Europas nest lengste elv etter Volga, 2850 km lang. Nedbørfeltet er 816 000 km² og middelvannføring er 7000 m³/s. Donau er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst.

Donau passerer eller berører ti land: Tyskland, Østerrike, Slovakia, Ungarn, Kroatia, Serbia, Bulgaria, Romania, Moldova og Ukraina. Den renner gjennom eller passerer fire av Europas hovedsteder: Wien, Bratislava, Budapest og Beograd.

De to kildeelvene Breg og Brigach springer ut i Schwarzwald i Tyskland, og løper sammen ved Donaueschingen (690 moh.). Herfra går Donau mot nordøst til Regensburg, der den har sitt nordligste punkt. I Østerrike går Donau østover gjennom Wachau-dalen, med partier som er kjent for sin skjønnhet. I Wien (170 moh.) er den kanalisert.

Fem mil øst for Wien passerer elven Ungarske port. Videre østover danner Donau grense mellom Slovakia og Ungarn. Ved byen Vác i Ungarn vender den skarpt sørover, går over det store ungarske slettelandet og videre inn i Kroatia og danner deretter grensen mellom Kroatia og Serbia.

På høyde med Novi Sad i Serbia bøyer den øst- og senere sørøstover, gjennom Beograd og videre gjennom det kanaliserte skaret Jernporten (118 m bredt). Elva danner grense mellom Serbia og Romania og deretter mellom Bulgaria og Romania over en lang strekning, med Valakias lavslette til venstre og Bulgarias platåland til høyre. Donau vender så nordover, forbi landskapet Dobrudsja, inntil den igjen går mot øst fra byen Galaţi og danner deretter grense mellom Romania og Ukraina før den munner ut i Svartehavet gjennom et stort delta.

Deltaet strekker seg over 90 km inn i landet og dekker et areal på ca. 4300 km², og stadig nye avleiringer bringer det til å vokse videre. Det har tre hovedgrener: Chilia, Sulina og Sfontu Gheorghe. Det er kun den midtre, Sulina-kanalen, som er farbar for store skip. Den rike floraen og faunaen i deltaet er vernet og er oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Donau mottar i alt 300 større og mindre tilløp. Den første av de store bielvene, Inn, tas opp ved Passau (313 moh.). Inn kommer fra Alpene og har ved sammenløpet større vannføring enn Donau selv. I grenseområdet mellom Kroatia og Serbia opptas Drava fra vest, sørøst for Novi Sad opptas Tisa (Tisza) som er Donaus lengste tilløp (nesten 1000 km lang). Andre store bielver er Sava, Morava (fra Sudetene), Váh, Olt, Siret, Iskăr og Prut.

Det har vært betydelig utbygging av vannkraft i den øvre delen av Donauvassdraget, ikke minst i tilløpene Inn og Isar. I begynnelsen av 1970-årene ble et av Europas største kraftverk satt i drift ved Jernporten, på grensen mellom Serbia og Romania. Anlegget, som er bygd i de to landenes regi, har en installasjon på 2136 MW, og omfatter en 60 m høy demning med sluseanlegg og en 150 km lang kunstig innsjø.

Donau er seilbar helt opp til Ulm (479 moh.) i Tyskland; cirka 30 tilløp er også mer eller mindre farbare. Ferdselen på Donau er viktig for de landene som hovedvassdraget berører, og tallet på elvehavner er stort.

Donau fikk på 1800-tallet seilbar forbindelse med Rhinen over Main og Ludwigskanalen. Forbindelsen ble ferdig i 1845, og nedlagt i 1945. I 1992 ble Main–Donau-kanalen ferdigstilt og ga Donau forbindelse til Rhinen via Main, og derigjennom forbindelse mellom Nordsjøen og Svartehavet. Fra den rumenske byen Cernavodă går det kanal som løper ut i Svartehavet rett sør for Constanţa.

På grunn av den betydelige trafikken, utslipp fra industri og landbruk, samt kloakkutslipp, er Donau over lange strekninger kraftig forurenset. I tillegg er elvebreddene forsterket med stein og betong. De senere år er økosystemet i elva endret og det biologiske mangfoldet er redusert.

Fredstraktaten i Paris fra 1856 vedtok internasjonalisering av Donau og opprettet en særskilt kommisjon til å føre kontroll med skipsfarten på elven. Dens myndighet ble bekreftet ved fredstraktatene med sentralmaktene etter første verdenskrig. Kontrollen med skipsfarten på Donau ble i mellomkrigstiden etter Donauakten av 1921 ført av to kommisjoner, men disse ble under andre verdenskrig oppløst av Tyskland og administrasjonen ble lagt til elvestatene under tysk ledelse.

Fredstraktatene i 1947 mellom de allierte og Ungarn, Romania og Bulgaria gjentok de tidligere bestemmelser om at skipsfarten på Donau skulle være åpen for alle staters borgere, handelsfartøyer og varer på like fot. I 1948 ble det holdt en konferanse i Beograd, hvor det mot vestmaktenes stemmer ble vedtatt en ny konvensjon. De to Donaukommisjonene ble erstattet av en ny kommisjon, som skulle bestå av en representant fra hvert Donau-land.

I 2015 har Donaukommisjonen 11 medlemsland (Bulgaria, Kroatia, Moldova, Romania, Russland, Serbia, Slovakia, Tyskland, Ukraina, Ungarn og Østerrike, og 10 observatørland (Belgia, Frankrike, Georgia, Hellas, Kypros, Makedonia, Montenegro, Nederland, Tsjekkia og Tyrkia. Hovedsetet er i Budapest.