Tyrkiske språk, turkic, språkfamilie som er representert over et stort område i Midtøsten, Sentral- og Nord-Asia, delvis også i Øst-Europa. Tyrkiske språk tales av ca. 130 mill. mennesker.

De nålevende tyrkiske språkene kan inndeles i seks grupper: 1) sørvesttyrkiske (oghuziske) språk med bl.a. tyrkisk (Tyrkia-tyrkisk), gagausisk i Moldova, aserbajdsjansk (azeri) i Aserbajdsjan og Iran, turkmensk i Turkmenistan; 2) sørøsttyrkiske (uiguriske) språk med bl.a. usbekisk i Sentral-Asia og moderne uigurisk i Xinjiang i Kina; 3) nordvesttyrkiske (kiptsjakiske) språk med tatarisk og basjkirsk i Russland rett vest for Ural-fjellene, krimtatarisk, kasakhisk, karakalpakisk og kirgisisk i Sentral-Asia, karaimisk i Litauen, nogaiisk, kumykkisk, karatsjaiisk og balkarsk i Nord-Kaukasia; 4) nordøsttyrkiske (sibirske) språk, som kan inndeles i en sørsibirsk (altaityrkisk, khakassisk, sjortsisk, tuvinsk) og en nordsibirsk (jakutisk, dolgansk) gruppe; 5) tsjuvasjisk (ved Volgas midtre løp, nabospråk til tatarisk); 6) khalatsj (i midtre Iran).

Med unntak av jakutisk og tsjuvasjisk er disse språkene meget like i grammatikk og ordforråd. De har et rikt vokalsystem og få konsonanter. Tyrkiske språk er kjennetegnet ved at grammatiske former uttrykkes ved suffikser (agglutinerende språk), f.eks. Tyrkia-tyrkisk el, 'hånd', el-de, 'i hånden', el-i, 'hennes hånd', el-ler, 'hender', el-ler-i-n-de, 'i hennes hender'. Videre er systematiske vokalassimilasjoner, såkalt vokalharmoni, et karakteristisk trekk ved de aller fleste tyrkiske språk: el-ler, 'hender', men kol-lar, 'armer'. Tyrkiske språk har ikke genus og få kasus. Verbalsystemet er rikt, med et stort antall verbalkategorier, som uttrykkes ved suffikser. Den vanlige rekkefølgen av setningsleddene er subjekt – objekt – verbal. Attributter står alltid foran det leddet de bestemmer. De aller fleste tyrkiske språk har et stort antall arabiske og persiske lånord.

Enkelte forskere antar at tyrkiske språk er genetisk beslektet med mongolsk og tungusisk (altaisk språkfamilie), men dette er ikke bevist. Teorier om slektskap med koreansk og japansk har også vært fremsatt.

Tyrkia-tyrkisk skrives med det latinske alfabet, moderne uigurisk dels med arabisk, dels med latinsk alfabet, og de tyrkiske språkene i Iran med arabisk alfabet. De fleste andre tyrkiske språkene tales i områder som tidligere var en del av Sovjetunionen og har derfor vært skrevet med kyrillisk alfabet siden 1937. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har flere av de tidligere sovjetrepublikkene planlagt å gå over til latinsk skrift. Således skrives f.eks. aserbajdsjansk i dag nesten utelukkende med det latinske alfabet.

Gammeltyrkisk er kjent fra 700-tallet fra Sentral-Asia (Orkhon-innskriftene) og en rik religiøs litteratur, vesentlig buddhistisk. På 1400-tallet ble det etablert et felles skriftspråk, tsjagatai, som etter hvert ble brukt av alle islamske, tyrkiske folk i Sentral-Asia. Dette holdt seg uendret til begynnelsen av 1900-tallet. Osmanli er kjent fra 1200-tallet, og kumansk eller kiptsjakisk (delvis ved Volga) fra 1300-tallet. Ellers er de fleste tyrkiske språk først blitt skriftspråk på 1800- eller 1900-tallet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.