Lavvo på Finnmarksvidda av /visitnorway.com. Begrenset gjenbruk

Finnmark - tidligere fylke

Faktaboks

Landareal
45 755 km²
Innbyggertall
75 863 (2019)
Administrasjonssenter
Vadsø
Innbyggernavn
finnmarking
Målform
nøytral
Kommunenummer
20 (fra 01.01.2020 har Troms og Finnmark 54)
Høyeste fjell
Øksfjordjøkelen, Áksovuonjiehkki (1190 moh.)

Fylkesvåpen

Finnmark fylke

Av /KF-arkiv ※.

Finnmark. Honningsvåg, Vest-Finnmarks største fiskevær. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Finnmark. Hammerfest sentrum med Fuglenes i bakgrunnen. Bildet er tatt kl. 12 om formiddagen en vinterdag. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Finnmark. Vardø sett fra Østøya mot Vestøya. Til venstre kirken og litt til høyre for denne, rådhuset (rødt med pyramidetak). I bakgrunnen sees fastlandet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Plassering

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Finnmark var et norsk fylke. Det ble slått sammen med Troms i 2020 som del av regionreformen, og ble en del av Troms og Finnmark fylke. Sammenslåingen var omstridt, og etter en folkeavstemning nektet fylkestinget å samarbeide om sammenslåing og krevde i stedet å stå alene. Stortinget behandlet spørsmålet på nytt høsten 2018, og sammenslåingen ble endelig vedtatt.

Finnmark var det nordligste fylket i Norge, det største i utstrekning og det minste i folkemengde. Finnmark utgjør den nordvestligste delen av det europeiske fastlandet.

Finnmarks nordligste punkt er KnivskjelloddenMagerøya, Nordkapp kommune, 71° 11ʹ 8ʹʹ n.br. Det østligste punkt er Hornøya i Vardø kommune, 31° 10ʹ 4ʹʹ ø.l.

Fylkesgrenser

Finnmark grenser i nord mot Polhavet, i øst mot Barentshavet og Russland, i sør mot Finland og i vest mot tidligere Troms fylke. Riksgrensen følger elver på lange strekninger: Jakobselva og Pasvikelva mot Russland, Anárjohka og Deatnu (Tana) mot Finland.

Den nåværende riksgrensen i Finnmark vest for Golmmešoaivi i Øst-Finnmark stammer fra 1751, øst for dette fjellet fra 1826. Før den tid var store deler av Finnmark fellesdistrikt for norske, svenske og russiske samer. Mellom 1920 og 1944 var den del av daværende Sovjetunionen som nå grenser til Finnmark, finsk territorium. Fylkesgrensen mot Troms stammer fra 1866, da Troms (Tromsø amt) ble skilt ut fra daværende Finmarkens amt. 95 prosent av arealet i Finnmark eies av Finnmarkseiendommen.

Natur

I Finnmark ligger 95 prosent av landarealet under 600 meter over havet og kan deles i fire naturområder: Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Finnmarksvidda og kystområdene.

Langs kysten har landskapet et arktisk preg med kystklima. Halvøyene i øst, og særlig Varangerhalvøya, har steinørken, mens i vest er landskapet alpint med tinder, botner og enkelte breer. Finnmarksvidda består av tørre, bølgende åslandskap med innlandsklima.

Finnmarksvidda har på vinteren ofte laveste temperatur i Europa. Den 9. april 2013 var laveste måling for april i Norge minus 32,8 °C på Suolovuopmi.

Administrasjon

Finnmark var delt i 19 kommuner. Fylkesmannen og fylkeskommunen i Finnmark hadde sitt sete i Vadsø.

Fylkesordførere

  • 1963–1975 Henry Nikolai Karlsen Ap
  • 1975–1984 Arnulf Olsen Ap
  • 1984–1986 Helmer Mikkelsen Ap
  • 1986–1987 Oddny Aleksandersen Ap
  • 1988–1995 Erling Fløtten Ap
  • 1995–2003 Evy-Ann Midttun Ap
  • 2003–2005 Helga Pedersen Ap
  • 2005–2007 Kirsti Saxi SV
  • 2007– 2015 Runar Sjåstad Ap
  • 2015–2019 Ragnhild Vassvik Kalstad Ap

Fylket tilhørte Nord-Hålogaland bispedømme og omfattet fire prostier med 23 sogn.

Fylket tilhørte Hålogaland lagdømme, var delt i fire tingrettsdistrikter og hadde ett politidistrikt.

Det er ett sykehus i Finnmark, med klinikker i Hammerfest og Kirkenes. Finnmarkssykehuset HF, Finnmárkku buohcciviessu DF, er ett av fire helseforetak i Helse Nord RHF.

I Alta ligger Reindriftsadministrasjonen med lokalkontor i henholdsvis Karasjok og Kautokeino tettsteder.

Finnmark fylkeskommune drev i alt åtte videregående skoler, herav to samiske skoler, én i Karasjok og én i Kautokeino. Skolen i Honningsvåg har maritime og fiskerifaglige linjer. Den har filialer i mindre tettsteder langs kysten. Reindriftslinje i Kautokeino. Landbruksskole i Bonakas i Deatnu/Tana kommune. Samisk høgskole i Kautokeino tettsted, Universitetet i Tromsø og sykepleierutdanning i Hammerfest. Det er folkehøyskoler i Alta, Svanvik og Karasjok (samisk folkehøyskole).

Aviser

De største avisene i fylket er Finnmark Dagblad, Finnmarken, Sør-Varanger Avis og Sagat Avis. NRK har distriktskontor i Vadsø og sameradioens hovedkontor ligger i Karasjok.

Samferdsel

Finnmarks viktigste veiforbindelse, og den eneste veiforbindelsen med resten av landet, er Europavei 6 som fra fylkesgrensen til Troms går via Alta, Lakselv, Karasjok tettsted og Deanušaldi/Tana bru til Kirkenes. Andre viktige veier fører fra denne nordover til de største tettstedene langs kysten og sørover til Finland og østover til Russland. Regnet fra vest er de viktigste kystforbindelsene riksvei 882 til Øksfjord og Hasvik, riksvei 94 fra Skaidi til Hammerfest, riksvei 889 til Havøysund, Europavei 69 til Honningsvåg og Nordkapp, riksvei 888 til Nordkinnhalvøya (Mehamn med forbindelse også til Gamvik og Kjøllefjord), riksvei 890 til Berlevåg, riksvei 890/891 til Båtsfjord og Europavei 75 fra Varangerbotn til Vadsø og Vardø. De viktigste veiforbindelsene til Finland er riksvei 93 AltaKautokeino–Kivilompolo og riksvei 92 Karasjok–Karigasniemi. Europavei 105 fra Bjørkheim fører over Storskog sørover til Russland mens riksvei 886 fortsetter østover mot Grense-Jakobselv.

Samelandsbrua (finsk Saamen Silta, samisk Sami Šaldi), som knytter Europavei 6 sammen med Utsjoki i Finland, åpnet i 1993. Finnmarks første toplanskryss, på riksvei 93 ved Bossekop i Alta, åpnet i 1994. Fastlandsforbindelsen til Magerøya, Fatima (Europavei 69), mellom Kåfjord og Magerøya, åpnet i 1999.

Store deler av Finnmark vil alltid være bundet til og avhengig av transport sjøveien, og her er Hurtigruten BergenKirkenes livsnerven for mange av de stedene som anløpes. I tillegg er det flere fergestrekninger og lokalbåtruter med forbindelse til mindre steder langs kysten, for en stor del moderne hurtigbåter. På grunn av de store avstandene innen fylket og herfra til øvrige deler av landet, har flytransporten stor betydning. Sammenlignet med landet for øvrig reiser finnmarkingene hyppig med fly. Alta, Lakselv og Kirkenes er knyttet til stamrutenettet, mens Vadsø, Berlevåg, Mehamn, Honningsvåg, Hammerfest, Vardø, Båtsfjord og Hasvik er tilknyttet kortbanenettet. Banak flyplass i Lakselv er også militær flyplass.

Kultur

Nordkapp er et populært turistmål. Påskefestivalene er samiske musikk- og filmfestivaler i Kautokeino og Karasjok. På Hornøya og i Kiberg finnes rester etter tyske bygningsanlegg fra andre verdenskrig.

Finnmarksløpet er arrangert årlig siden 1981.

Befolkning

Befolkningen i Finnmark finnes vesentlig i tettsteder langs kysten. Folketallet har sunket jevnt siden midten av 1970-tallet.

Historikk

Bosetningen i Finnmark hører til den eldste i landet. Det er gjort funn fra den såkalte Komsakulturen, særlig i Alta, fra et tidsrom (8000–2500) fvt. Det er antatt at denne kulturen har hatt kontakt med Fosnakulturen (se Fosnakomplekset) lenger sør i landet, men det er ikke påvist sikre forbindelser mellom Komsakulturen og den samiske kulturen i Finnmark.

Det er usikkert når samene slo seg ned i det nåværende Finnmark. Antakelig skjedde dette fra 1600–2000 før vår tidsregning og fremover; de eldste arkeologiske funn av mulig samisk opprinnelse har man fra Varangerfunnene fra denne tiden. Opprinnelsen til den samiske kulturen synes å finnes i øst, muligens i Ural. Språket synes derimot å komme lenger sørfra. Det hører til den finsk-ugriske grenen av de ural-altaiske språkene og synes å ha kommet inn senere og fortrengt det språket de første innvandrerne hadde, kanskje rundt begynnelsen av vår tidsregning. Fra omtrent samme tid kan en basert på arkeologiske funn påvise en relativ sikker samisk kultur i egentlig forstand i Finnmark. På samme tid startet jernalderen for alvor på samisk område. De arkeologiske funnene kan suppleres med skriftlige kilder som nevner samene (Tacitus, 98 evt. og Procopius og Jordanes, begge på 500-tallet evt.).

Den samiske jernalderen varte grovt sett til 1500-tallet. Da hadde nordmenn allerede i 200–300 år slått seg ned i kyststrøkene av Finnmark. Denne bosetningen skyldes først og fremst fiskeriene, og at fisken på 1200-tallet ble en handelsvare av internasjonal betydning. På 1700- og 1800-tallet fikk Finnmark en betydelig finsk innvandring. Denne var til dels betinget av krig og uår i hjemlandet, dels svingninger i fiskeriene på norsk side av grensen. De finske innvandrerne ble kalt kvener. I årenes løp foregikk det atskillig blanding av de tre folkeslagene.

I 1950 (folketellingen dette året gir de siste fullstendige oppgavene om de språklige forholdene i Finnmark) brukte 7300 personer i Finnmark samisk i dagligtalen, cirka 1400 finsk. Rundt tre fjerdedeler av den samisktalende befolkningen bodde i det samiske «kjerneområdet», de nåværende kommunene Karasjok, Kautokeino, Tana og Nesseby. Fra 1970 har vi tall for befolkningens språkforhold fra en større undersøkelse i regi av Statistisk Sentralbyrå. Den viser at 8600 personer i Finnmark (13 prosent av de bosatte) hadde samisk som sitt første språk. Andelen utgjorde 20 prosent dersom en tar utgangspunkt i første språk til minst en av foreldrene og 23 prosent av språket til minst en av besteforeldrene. Til sammenligning regnet 7600 personer i Finnmark seg som samer i 1970, 12 prosent av de bosatte i fylket som hadde besvart dette spørsmålet.

Dagens befolkning

Dagens befolkning i Finnmark bor særlig i kyststrøkene. Dette har i vesentlig grad sammenheng med fylkets avhengighet av fiskeriene som livsgrunnlag. I innlandet gir også administrasjonssentrene Karasjok og Kautokeino sammen med områder i Deatnu-Tana kommune og Pasvikdalen bidrag til folketallet. Knappheten på gode havner og motoriseringen av fiskeflåten førte tidlig til konsentrasjon av bosetningen i større fiskevær. Derfor har Finnmark, til tross for et lite folketall, i mer enn de siste hundre år hatt en relativ stor andel av befolkningen i tettsteder; i 2012 var andelen 75,0 prosent. Dette er en noe lavere andel enn i landet som helhet (79,6 prosent), men med unntak for Sør-Trøndelag en klart høyere andel enn i de øvrige fylkene fra Sogn og Fjordane og nordover.

Ved gjenreisingen etter andre verdenskrig var det på tale å påskynde prosessen med å samle bosetningen i større fiskevær med gode havner. Det var til og med på tale å gjenoppbygge Vardø på fastlandet. Likevel ble de aller fleste fiskeværene gjenreist der de tidligere hadde ligget. Enkelte få unntak finnes, for eksempel ble fiskeværene FinnkongkeilaNordkinnhalvøya og MakkaurVárnjárga/Varangerhalvøya ikke gjenreist. For øvrig finnes eksempler på tidligere tettsteder som er avfolket etter siste krig uavhengig av offentlige vedtak (Hamningberg på Várnjárga/Varangerhalvøya). Karakteristisk for bosetningsutviklingen i Finnmark er også fraflyttingen av tallrike små fiskevær og gårdsbruk på kysten.

Befolkningsutvikling

Befolkningsutviklingen i Finnmark har siden andre verdenskrig vist store forskjeller over tid og dertil store regionale forskjeller. Folketallet i fylket som helhet viste økning frem til midt i 1970-årene til tross for at det hele tiden hadde netto utflytting. Dette skyldtes en fruktbarhet betydelig over landsgjennomsnittet og dermed en stor naturlig tilvekst. Fra 1970-årene har fødselstallet vist en synkende tendens, og dette har gitt fylket en redusert naturlig tilvekst. Sammen med periodevise vansker i det lokale næringslivet, som har gitt økt netto utflytting, har dette ført til synkende befolkningsvekst og fra omkring 1980 til en nedgang i folketallet. Således lå folketallet i 2004 på 73 210 mot 79 413 i 1975 da det lå på sitt høyeste. I 1990-årene var folketallet stabilt, men viste igjen nedgang etter årtusenskiftet. Innvandring gav igjen økning i folketallet fra 2008 til 73 787 i 2011.

Frem til 1960 økte folkemengden i alle hovedområdene i Finnmark. Dette var en naturlig følge av gjenreisningen og de høye fødselstallene i denne perioden. I 1960-årene fikk imidlertid Vest-Finnmarks kystområder nedgang i folketallet, til å begynne med nokså beskjedent, men etter hvert ble den større. I perioden 1971–2004 som helhet gikk folkemengden her tilbake med 25 prosent, hele 38 prosent i kommunene utenom Hammerfest (etter dagens kommunegrenser). Dette innebærer en dramatisk befolkningsreduksjon i denne perioden i mange lokalsamfunn i kystområdet.

Fra 1970-årene fulgte kyststrøkene i Øst-Finnmark etter med tilbakegang i folkemengden. Tilbakegangen her var i perioden 1971–2004 på 19 prosent, 33 prosent utenom fylkesadministrasjonssenteret Vadsø. I 1980-årene fikk også Øst-Finnmarks indre strøk befolkningsreduksjon. Denne var på rundt 9 prosent i perioden 1971–2004 under ett, og har blant annet sammenheng med gruvedriften i Sør-Varanger. Det er bare indre strøk av Vest-Finnmark som i hele etterkrigstiden har hatt vekst i folketallet. Særlig har det vært stor vekst i Alta, men det har også vært en nesten kontinuerlig befolkningsvekst i kommunene på Finnmarksvidda (Karasjok, Kautokeino og Porsanger). Alta hadde i perioden 1951–2004 som helhet en vekst i folketallet på rundt 8500, noe som utgjør hele 97 prosent av fylkets samlede vekst i denne perioden.

Utflyttingen fra Finnmark har medført store problemer, både for fylket og lokalsamfunnene. Utflytterne er gjerne unge mennesker under utdanning eller som nettopp har avsluttet denne. Dette har skapt mangel på arbeidskraft i nøkkelstillinger og stor gjennomtrekk av personell og er søkt avhjulpet ved en rekke særtiltak. Disse har i noen grad hatt positiv virkning og avspeiles blant annet i stabiliseringen i fylkets folketall i 1990-årene. Bak den skiftende befolkningsutviklingen ligger utviklingen i enkelte av fylkets basisnæringer, som fiske og bergverk. Likeledes er det grunn til å anta at også klima og de generelle levekårene har hatt betydning for befolkningsutviklingen i fylket.

På grunnlag av vedtaket om Hammerfest som base for leteaktiviteten i Barentshavet er det en viss mulighet for å bremse den negative befolkningsutviklingen. Alta og Hammerfest har hatt befolkningsvekst på 2000-tallet.

Næringsliv

Næringslivet i Finnmark er i betydelig grad bygd opp omkring utnyttelsen av naturressursene som fylket er rikt på. Arbeidsledigheten utgjorde 1085 personer eller 2,7 prosent av arbeidsstyrken i 2018. Finnmark var det norske fylket med færrest industri-sysselsatte.

Naturressurser

Utenfor kysten av Finnmark finnes store fiskeressurser, og berggrunnen inneholder flere steder verdifulle mineraler i tillegg til drivverdige steinforekomster. Bestandene av torsk, hyse, lodde, sild og reke er blant de aller viktigste for norske fiskerier. Kongekrabbe har de siste årene gitt gode inntekter. Størst betydning på 2000-tallet har olje og gass i Barentshavet som blir ilandført på Melkøya i Hammerfest.

Primærnæring

Primærnæringenes andel av sysselsettingen i Finnmark har gått gradvis tilbake i nyere tid, men denne trenden synes å bunne ut. I januar 2014 eksporterte fylket varer og verdier for over 600 millioner kroner på én måned, noe som er nesten 40 prosent mer enn samme måned 2013.

Andel av ansatte i primærnæringene av den totale sysselsettingen lå over landsgjennomsnittet, henholdsvis sju prosent og fire prosent i 2001. Andelen sysselsatte i oljeutvinning/bergverksdrift lå under landsgjennomsnittet (én prosent mot to prosent i 2001), mens den i industrien lå godt under landsgjennomsnittet (9 prosent mot 15 prosent i 2001).

Offentlig virksomhet

Den relativt sett store betydningen offentlig virksomhet har i Finnmark viser seg i andelen sysselsatte i offentlig, sosial og privat tjenesteyting som i 2001 var 44 prosent mot 42 prosent for hele landet.

Fiske

Fra gammelt av har fiske vært hovednæringen i Finnmark. Fisket foregår både i fjordene, på grunnplatået langs kysten og på bankene 15–20 nautiske mil fra land. Større fartøyer drar også lenger ut fra kysten for å fiske.

Det tradisjonelt betydelige loddefisket var i 1990-årene helt ubetydelig, men var i 2002 økt igjen til 119 000 tonn. Så sent som i 1980-årene ble det imidlertid årlig tatt rundt 400 000 tonn lodde.

Torskefiskeriene var viktigst for fylket og utgjorde 59 prosent av ilandbrakt fiskefangst etter verdi i fylket i 2002. Vårtorskefisket er hovedfisket og foregår langs en stor del av kysten til ut i mai/juni. Dette er for det meste umoden torsk som har fulgt etter lodda fra Barentshavet og beiter på denne. I dette fisket deltar foruten kystfiskeflåten også trålere, og det er deltakere fra flere andre fylker. For øvrig drives det året rundt fiske etter stasjonær kysttorsk i fjordene, og trålerne beskatter den norsk-arktiske torskestammen lenger ut fra kysten og sørger for en jevnere råstofftilgang til fiskeindustrien på land. Det meste av torskefangsten anvendes til frysing, og det finnes en rekke filetfabrikker i fylket. Noe går også til henging og salting. I midten av 1980-årene var torskebestanden svært liten og fangstene små, men gode nye årsklasser medførte en betydelig økning i bestanden og store fangster i 1990-årene.

Av andre fiskeslag er hyse og sei viktig, og disse to fiskeslagene stod i 2002 samlet for om lag 17 prosent av verdien av den ilandbrakte fangsten i fylket. De senere år har det blitt tatt betydelige rekefangster, men disse svinger atskillig fra år til år. Verdimessig betyr denne fangsten mye. Sammen med fangsten av kongekrabbe utgjorde den seks prosent av den ilandbrakte verdien i 2002.

Finnmark var Norges viktigste fylke for laksefiske. Laksen fanges i fjordene og i elvene. I 2015 ble det fisket 90 tonn laks i fjordene, noe som er en nedgang på 25 prosent fra året før. Fangsten utgjorde 38 prosent av den totale laksefangsten i sjøen i Norge. Tanaelva er Norges beste lakseelv. Altaelva har tradisjonelt vært blant de beste lakseelvene, men her har fisket gått tilbake.

Petroleumsvirksomhet

I 1980-årene ble det konstatert olje- og gassressurser på kontinentalsokkelen utenfor Finnmark, og i 2002 startet utbygging av Snøhvitfeltet nordvest for Hammerfest med gassterminal på Melkøya. På 2000-tallet ble også Goliatfeltet og Johan Castberg-feltet funnet, og letingen etter petroleum i Barentshavet og Norskehavet økte. I januar 2012 ble Barentshavet erklært som en ny olje/gass-provins på norsk sokkel. I 2013 kom Gohta-funnet og i 2014 Alta-funnet.

Fiskeri

Industri-næringen i Finnmark har tradisjonelt først og fremst vært knyttet til fiskeri. Derfor dominerte næringsmiddelindustrien med 68 prosent av de sysselsatte i industri og bergverk (2001), og det aller meste av dette er fiskeindustri.

Alle anleggene er bygd etter 1945 og finnes spredt langs hele kysten i alle større fiskevær. Siden råstofftilgangen er skiftende, opplever fiskeindustrien både sesongmessige og mer langsiktige svingninger i sysselsettingen. På 2000-tallet er oljevirksomhet i ferd med å bli viktigste næringsgren.

Verkstedindustri

Den nest største industrigrenen i det tidligere fylket var verkstedindustrien med en sysselsettingsandel på knapt 12 prosent. Denne sektoren driver hovedsakelig med reparasjoner og servicetjenester på lokale markeder, særlig reparasjoner av båter. På 2000-tallet bestilte oljevirksomheten stadig mer fra verksteder og forsyningsbaser.

Grafisk industri

Grafisk industri/forlag (aviser med mer) hadde knapt 12 prosent av industriens sysselsetting.

Energi

Elektrisitetsforsyningen i Finnmark formidles gjennom hovedfordelingsnettet, som i hovedsak eies av Statnett SF og Varanger Kraft AS.

De største kraftstasjonene i fylket var ved sammenslåingen Alta i Altaelva (709 GWh), Skogfoss (268 GWh), Melkefoss (131 GWh) i Pasvikelva og Adamselv (194 GWh) ved Laksefjorden. I tillegg er det 10 mindre kraftstasjoner med en maskininstallasjon på over 1 MW, et tidevannskraftverk og tre vindparker. Fra kraftforsyningsnettet i Finnmark er det samkjøringsledninger vestover til Troms, til Finland og til Russland.

Vannkraftverk

Adamselv kraftverk, Alta kraftverk, Bergsfjord kraftverk, Čábardasjohka kraftverk, Gandvik kraftverk, Hammerfest kraftverk, Kongsfjord kraftverk, Kåven kraftverk, Mattisfoss kraftverk, Melkefoss kraftstasjon, Nedre Porsa kraftverk, Repvåg kraftverk, Skogfoss kraftstasjon, Tårnedammen og Øvre Porsa kraftverk.

Tidevannskraftverk

Kvalsundet tidevannskraftverk.

Vindparker

Kjøllefjord vindpark, Havøygavlen vindkraftanlegg og Raggovidda vindkraftverk.

Gasskraftverk

Melkøya gasskraftverk.

Jordbruk

Finnmark var det fylket som hadde minst dyrket mark totalt og per innbygger, og bare 0,2 prosent av det totale arealet er dyrket.

Klimaet setter klare begrensninger for jordbruksproduksjonen i Finnmark, og arealene brukes stort sett til produksjon av fôr. Åkerarealet utgjorde i 1999 bare 8 prosent av det totale jordbruksarealet i fylket.

Husdyrhold er viktigst, hovedsakelig storfe til melke- og kjøttproduksjon. De viktigste jordbruksområdene finnes på sandbunn i dalene og fjordbotnene, særlig i kommunene Alta og Tana som samlet har vel halvparten av fylkets jordbruksareal. Jordbruk av betydning finnes også i kommunene Karasjok, Porsanger og Sør-Varanger. Selv om gjennomsnittlig bruksstørrelse er noe høyere enn i landet som helhet (160 dekar i Finnmark, 148 i landet som helhet), er brukerne avhengige av inntekter utenom jordbruket. Antall bruk gikk noe ned i 1990-årene, men jordbruksareal i drift har de siste årene vist en svak økning. Fylket er ikke selvforsynt med noe jordbruksprodukt.

Skogbruk har svært liten betydning for sysselsettingen. Nesten all produktiv skog er statseid, og Statens trelastbruk har to større sagbruk, i Kirkenes og Karasjok tettsted.

Turisme

Finnmark tar imot 20 prosent av turistene til Nord-Norge. Reiselivet var økende og utgjorde 8 prosent av bruttoproduktet i 2008. Se også artikkelen om Norges turisme.

Turistatttaksjoner i Finnmark

Hurtigruta har spilt en viktig rolle for turisttrafikken til Finnmark og utgjør i tillegg en viktig turistattraksjon i seg selv.

Vest-Finnmark med Nordkapp og Finnmarksvidda betyr mest for reiselivet. Finnmarksløpet tiltrekker seg også mange turister. Det samme gjelder helleristningene i Alta og fire punkter langs Struves meridianbue; meridianstøtten i Hammerfest sentrum, et trigonometrisk punkt i Alta og to i Kautokeino.

Vær- og føreforhold gjør at Finnmark fortsatt har det alt vesentlige av turisttrafikken i sommerhalvåret, men det er i senere år også gjort forsøk på å lansere fylket som vinterreisemål. Sommerturismen fokuserer på midnattssola og vinterturismen reklamerer med nordlyset.

Historikk

Allerede på 1800-tallet hadde norske og utenlandske reisende begynt å oppdage Finnmark som reisemål, ikke minst på grunn av fylkets hovedattraksjoner – Midnattssola og Nordkapp.

Veiutbyggingen kom for alvor i gang relativt langt ut på 1900-tallet, og det tok derfor ganske lang tid før fylket fikk noe særlig omfattende landeveis turisttrafikk. Fram til andre verdenskrig utgjorde Statens fjellstuer hovedtyngden av overnattingstilbudene i fylket. Fra 1970-årene har utbyggingen av hoteller skutt fart. De senere tiårene har flytrafikken fått økende betydning sammen med biltrafikken.

I 2002 hadde Finnmark 39 overnattingsbedrifter med mer enn 20 senger (utenom campingplasser og vandrerhjem). Disse stod for i alt 309 000 gjestedøgn, og hadde en gjennomsnittlig kapasitetsutnyttelse på 47,5 prosent (rom) mot 49,7 prosent for landet som helhet.

Navn

Navnet kommer av Finnmǫrk, første ledd fra finner, ‘samer’, andre ledd mark. Finnmǫrk ble i gammelnorsk tid brukt uten fast geografisk avgrensing om et større område. Finnmǫrk hadde da trolig en mer allmenn betydning som ‘ubebygde fjell- og skogstrekninger der samer holder til’.

Fylkesvåpenet

Fylkesvåpenet (godkjent i 1967) har en gullfarget borg mot svart bakgrunn, som illustrerer Vardøhus festning og grensevernet mot øst.

Kommuner (2019)

Kommune Areal (km²) Innbyggere (2019)
Vardø 600 2 081
Vadsø 1 258 5 894
Hammerfest 849 10 536
Guovdageaidnu/Kautokeino 9 708 2 924
Alta 3 849 20 665
Loppa 687 917
Hasvik 556 1 045
Kvalsund 1 844 988
Måsøy 1 134 1 235
Nordkapp 925 3 218
Porsanger/Porsaŋgu/Porsanki 4 874 3 944
Kárášjohka/Karasjok 5 453 2 673
Lebesby 3 458 1 328
Gamvik 1 415 1 169
Berlevåg 1 120 981
Deatnu/Tana 4 049 2 900
Unjárga/Nesseby 1 436 941
Båtsfjord 1 433 2 270
Sør-Varanger 3 968 10 156
I alt 48 616 75 865

Største tettsteder (2019)

Tettsted Innbyggere (2017)
Alta 15 094
Hammerfest 10 527
Vadsø 5 064
Kirkenes 3 566
Honningsvåg 2 484
Bjørnevatn 2 579
Båtsfjord 2 212
Lakselv 2 283
Vardø 1 875
Karasjok (Kárášjohka) 1 844
Rypefjord 1 838
Hesseng 1 733
Kautokeino (Guovdageaidnu) 1 445
Havøysund 976
Berlevåg 948
Kjøllefjord 945
Tana 728

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Jan Hansen

Etymologien til Finnmark oppgitt her kan ikke være riktig. I Norsk Stadsnamnleksikon kommer det fram at betydningen av førsteleddet viser til "samer" og sisteleddet til "mark" som i skog altså til marka hvor samene bor heller holder til.

svarte Erik Bolstad

Hei, og beklager sent svar! Vi har dobbeltsjekket denne nå, og baserer nå etymologiforklaringene på Norsk stadnamnleksikon.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg