Finnmark (tidligere fylke)

• 1963–1975 Henry Nikolai Karlsen Ap
• 1975–1984 Arnulf Olsen Ap
• 1984–1986 Helmer Mikkelsen Ap
• 1986–1987 Oddny Aleksandersen Ap
• 1988–1995 Erling Fløtten Ap
• 1995–2003 Evy-Ann Midttun Ap
• 2003–2005 Helga Pedersen Ap
• 2005–2007 Kirsti Saxi SV
• 2007– 2015 Runar Sjåstad Ap
• 2015–2019 Ragnhild Vassvik Kalstad Ap

Fylket tilhørte Nord-Hålogaland bispedømme og omfattet fire prostier med 23 sogn.

Fylket tilhørte Hålogaland lagdømme, var delt i fire tingrettsdistrikter og hadde ett politidistrikt.

Det er ett sykehus i Finnmark, med klinikker i Hammerfest og Kirkenes. Finnmarkssykehuset HF, Finnmárkku buohcciviessu DF, er ett av fire helseforetak i Helse Nord RHF.

I Alta ligger Reindriftsadministrasjonen med lokalkontor i henholdsvis Karasjok og Kautokeino tettsteder.

Finnmark fylkeskommune drev i alt åtte videregående skoler, herav to samiske skoler, én i Karasjok og én i Kautokeino. Skolen i Honningsvåg har maritime og fiskerifaglige linjer. Den har filialer i mindre tettsteder langs kysten. Reindriftslinje i Kautokeino. Landbruksskole i Bonakas i Deatnu/Tana kommune. Samisk høgskole i Kautokeino tettsted, Universitetet i Tromsø og sykepleierutdanning i Hammerfest. Det er folkehøyskoler i Alta, Svanvik og Karasjok (samisk folkehøyskole).

De største avisene i fylket er Finnmark Dagblad, Finnmarken, Sør-Varanger Avis og Sagat Avis. NRK har distriktskontor i Vadsø og sameradioens hovedkontor ligger i Karasjok.

Bosetningen i Finnmark hører til den eldste i landet. Det er gjort funn fra den såkalte Komsakulturen, særlig i Alta, fra et tidsrom (8000–2500) fvt. Det er antatt at denne kulturen har hatt kontakt med Fosnakulturen (se Fosnakomplekset) lenger sør i landet, men det er ikke påvist sikre forbindelser mellom Komsakulturen og den samiske kulturen i Finnmark.

Det er usikkert når samene slo seg ned i det nåværende Finnmark. Antakelig skjedde dette fra 1600–2000 før vår tidsregning og fremover; de eldste arkeologiske funn av mulig samisk opprinnelse har man fra Varangerfunnene fra denne tiden. Opprinnelsen til den samiske kulturen synes å finnes i øst, muligens i Ural. Språket synes derimot å komme lenger sørfra. Det hører til den finsk-ugriske grenen av de ural-altaiske språkene og synes å ha kommet inn senere og fortrengt det språket de første innvandrerne hadde, kanskje rundt begynnelsen av vår tidsregning. Fra omtrent samme tid kan en basert på arkeologiske funn påvise en relativ sikker samisk kultur i egentlig forstand i Finnmark. På samme tid startet jernalderen for alvor på samisk område. De arkeologiske funnene kan suppleres med skriftlige kilder som nevner samene (Tacitus, 98 evt. og Procopius og Jordanes, begge på 500-tallet evt.).

Den samiske jernalderen varte grovt sett til 1500-tallet. Da hadde nordmenn allerede i 200–300 år slått seg ned i kyststrøkene av Finnmark. Denne bosetningen skyldes først og fremst fiskeriene, og at fisken på 1200-tallet ble en handelsvare av internasjonal betydning. På 1700- og 1800-tallet fikk Finnmark en betydelig finsk innvandring. Denne var til dels betinget av krig og uår i hjemlandet, dels svingninger i fiskeriene på norsk side av grensen. De finske innvandrerne ble kalt kvener. I årenes løp foregikk det atskillig blanding av de tre folkeslagene.

I 1950 (folketellingen dette året gir de siste fullstendige oppgavene om de språklige forholdene i Finnmark) brukte 7300 personer i Finnmark samisk i dagligtalen, cirka 1400 finsk. Rundt tre fjerdedeler av den samisktalende befolkningen bodde i det samiske «kjerneområdet», de nåværende kommunene Karasjok, Kautokeino, Tana og Nesseby. Fra 1970 har vi tall for befolkningens språkforhold fra en større undersøkelse i regi av Statistisk Sentralbyrå. Den viser at 8600 personer i Finnmark (13 prosent av de bosatte) hadde samisk som sitt første språk. Andelen utgjorde 20 prosent dersom en tar utgangspunkt i første språk til minst en av foreldrene og 23 prosent av språket til minst en av besteforeldrene. Til sammenligning regnet 7600 personer i Finnmark seg som samer i 1970, 12 prosent av de bosatte i fylket som hadde besvart dette spørsmålet.

Dagens befolkning i Finnmark bor særlig i kyststrøkene. Dette har i vesentlig grad sammenheng med fylkets avhengighet av fiskeriene som livsgrunnlag. I innlandet gir også administrasjonssentrene Karasjok og Kautokeino sammen med områder i Deatnu-Tana kommune og Pasvikdalen bidrag til folketallet. Knappheten på gode havner og motoriseringen av fiskeflåten førte tidlig til konsentrasjon av bosetningen i større fiskevær. Derfor har Finnmark, til tross for et lite folketall, i mer enn de siste hundre år hatt en relativ stor andel av befolkningen i tettsteder; i 2012 var andelen 75,0 prosent. Dette er en noe lavere andel enn i landet som helhet (79,6 prosent), men med unntak for Sør-Trøndelag en klart høyere andel enn i de øvrige fylkene fra Sogn og Fjordane og nordover.

Ved gjenreisingen etter andre verdenskrig var det på tale å påskynde prosessen med å samle bosetningen i større fiskevær med gode havner. Det var til og med på tale å gjenoppbygge Vardø på fastlandet. Likevel ble de aller fleste fiskeværene gjenreist der de tidligere hadde ligget. Enkelte få unntak finnes, for eksempel ble fiskeværene Finnkongkeila på Nordkinnhalvøya og Makkaur på Várnjárga/Varangerhalvøya ikke gjenreist. For øvrig finnes eksempler på tidligere tettsteder som er avfolket etter siste krig uavhengig av offentlige vedtak (Hamningberg på Várnjárga/Varangerhalvøya). Karakteristisk for bosetningsutviklingen i Finnmark er også fraflyttingen av tallrike små fiskevær og gårdsbruk på kysten.

Befolkningsutviklingen i Finnmark har siden andre verdenskrig vist store forskjeller over tid og dertil store regionale forskjeller. Folketallet i fylket som helhet viste økning frem til midt i 1970-årene til tross for at det hele tiden hadde netto utflytting. Dette skyldtes en fruktbarhet betydelig over landsgjennomsnittet og dermed en stor naturlig tilvekst. Fra 1970-årene har fødselstallet vist en synkende tendens, og dette har gitt fylket en redusert naturlig tilvekst. Sammen med periodevise vansker i det lokale næringslivet, som har gitt økt netto utflytting, har dette ført til synkende befolkningsvekst og fra omkring 1980 til en nedgang i folketallet. Således lå folketallet i 2004 på 73 210 mot 79 413 i 1975 da det lå på sitt høyeste. I 1990-årene var folketallet stabilt, men viste igjen nedgang etter årtusenskiftet. Innvandring gav igjen økning i folketallet fra 2008 til 73 787 i 2011.

Frem til 1960 økte folkemengden i alle hovedområdene i Finnmark. Dette var en naturlig følge av gjenreisningen og de høye fødselstallene i denne perioden. I 1960-årene fikk imidlertid Vest-Finnmarks kystområder nedgang i folketallet, til å begynne med nokså beskjedent, men etter hvert ble den større. I perioden 1971–2004 som helhet gikk folkemengden her tilbake med 25 prosent, hele 38 prosent i kommunene utenom Hammerfest (etter dagens kommunegrenser). Dette innebærer en dramatisk befolkningsreduksjon i denne perioden i mange lokalsamfunn i kystområdet.

Fra 1970-årene fulgte kyststrøkene i Øst-Finnmark etter med tilbakegang i folkemengden. Tilbakegangen her var i perioden 1971–2004 på 19 prosent, 33 prosent utenom fylkesadministrasjonssenteret Vadsø. I 1980-årene fikk også Øst-Finnmarks indre strøk befolkningsreduksjon. Denne var på rundt 9 prosent i perioden 1971–2004 under ett, og har blant annet sammenheng med gruvedriften i Sør-Varanger. Det er bare indre strøk av Vest-Finnmark som i hele etterkrigstiden har hatt vekst i folketallet. Særlig har det vært stor vekst i Alta, men det har også vært en nesten kontinuerlig befolkningsvekst i kommunene på Finnmarksvidda (Karasjok, Kautokeino og Porsanger). Alta hadde i perioden 1951–2004 som helhet en vekst i folketallet på rundt 8500, noe som utgjør hele 97 prosent av fylkets samlede vekst i denne perioden.

Utflyttingen fra Finnmark har medført store problemer, både for fylket og lokalsamfunnene. Utflytterne er gjerne unge mennesker under utdanning eller som nettopp har avsluttet denne. Dette har skapt mangel på arbeidskraft i nøkkelstillinger og stor gjennomtrekk av personell og er søkt avhjulpet ved en rekke særtiltak. Disse har i noen grad hatt positiv virkning og avspeiles blant annet i stabiliseringen i fylkets folketall i 1990-årene. Bak den skiftende befolkningsutviklingen ligger utviklingen i enkelte av fylkets basisnæringer, som fiske og bergverk. Likeledes er det grunn til å anta at også klima og de generelle levekårene har hatt betydning for befolkningsutviklingen i fylket.

På grunnlag av vedtaket om Hammerfest som base for leteaktiviteten i Barentshavet er det en viss mulighet for å bremse den negative befolkningsutviklingen. Alta og Hammerfest har hatt befolkningsvekst på 2000-tallet.

Utenfor kysten av Finnmark finnes store fiskeressurser, og berggrunnen inneholder flere steder verdifulle mineraler i tillegg til drivverdige steinforekomster. Bestandene av torsk, hyse, lodde, sild og reke er blant de aller viktigste for norske fiskerier. Kongekrabbe har de siste årene gitt gode inntekter. Størst betydning på 2000-tallet har olje og gass i Barentshavet som blir ilandført på Melkøya i Hammerfest.

Primærnæringenes andel av sysselsettingen i Finnmark har gått gradvis tilbake i nyere tid, men denne trenden synes å bunne ut. I januar 2014 eksporterte fylket varer og verdier for over 600 millioner kroner på én måned, noe som er nesten 40 prosent mer enn samme måned 2013.

Andel av ansatte i primærnæringene av den totale sysselsettingen lå over landsgjennomsnittet, henholdsvis sju prosent og fire prosent i 2001. Andelen sysselsatte i oljeutvinning/bergverksdrift lå under landsgjennomsnittet (én prosent mot to prosent i 2001), mens den i industrien lå godt under landsgjennomsnittet (9 prosent mot 15 prosent i 2001).

Den relativt sett store betydningen offentlig virksomhet har i Finnmark viser seg i andelen sysselsatte i offentlig, sosial og privat tjenesteyting som i 2001 var 44 prosent mot 42 prosent for hele landet.

Fra gammelt av har fiske vært hovednæringen i Finnmark. Fisket foregår både i fjordene, på grunnplatået langs kysten og på bankene 15–20 nautiske mil fra land. Større fartøyer drar også lenger ut fra kysten for å fiske.

Det tradisjonelt betydelige loddefisket var i 1990-årene helt ubetydelig, men var i 2002 økt igjen til 119 000 tonn. Så sent som i 1980-årene ble det imidlertid årlig tatt rundt 400 000 tonn lodde.

Torskefiskeriene var viktigst for fylket og utgjorde 59 prosent av ilandbrakt fiskefangst etter verdi i fylket i 2002. Vårtorskefisket er hovedfisket og foregår langs en stor del av kysten til ut i mai/juni. Dette er for det meste umoden torsk som har fulgt etter lodda fra Barentshavet og beiter på denne. I dette fisket deltar foruten kystfiskeflåten også trålere, og det er deltakere fra flere andre fylker. For øvrig drives det året rundt fiske etter stasjonær kysttorsk i fjordene, og trålerne beskatter den norsk-arktiske torskestammen lenger ut fra kysten og sørger for en jevnere råstofftilgang til fiskeindustrien på land. Det meste av torskefangsten anvendes til frysing, og det finnes en rekke filetfabrikker i fylket. Noe går også til henging og salting. I midten av 1980-årene var torskebestanden svært liten og fangstene små, men gode nye årsklasser medførte en betydelig økning i bestanden og store fangster i 1990-årene.

Av andre fiskeslag er hyse og sei viktig, og disse to fiskeslagene stod i 2002 samlet for om lag 17 prosent av verdien av den ilandbrakte fangsten i fylket. De senere år har det blitt tatt betydelige rekefangster, men disse svinger atskillig fra år til år. Verdimessig betyr denne fangsten mye. Sammen med fangsten av kongekrabbe utgjorde den seks prosent av den ilandbrakte verdien i 2002.

Finnmark var Norges viktigste fylke for laksefiske. Laksen fanges i fjordene og i elvene. I 2015 ble det fisket 90 tonn laks i fjordene, noe som er en nedgang på 25 prosent fra året før. Fangsten utgjorde 38 prosent av den totale laksefangsten i sjøen i Norge. Tanaelva er Norges beste lakseelv. Altaelva har tradisjonelt vært blant de beste lakseelvene, men her har fisket gått tilbake.

I 1980-årene ble det konstatert olje- og gassressurser på kontinentalsokkelen utenfor Finnmark, og i 2002 startet utbygging av Snøhvitfeltet nordvest for Hammerfest med gassterminal på Melkøya. På 2000-tallet ble også Goliatfeltet og Johan Castberg-feltet funnet, og letingen etter petroleum i Barentshavet og Norskehavet økte. I januar 2012 ble Barentshavet erklært som en ny olje/gass-provins på norsk sokkel. I 2013 kom Gohta-funnet og i 2014 Alta-funnet.

Industri-næringen i Finnmark har tradisjonelt først og fremst vært knyttet til fiskeri. Derfor dominerte næringsmiddelindustrien med 68 prosent av de sysselsatte i industri og bergverk (2001), og det aller meste av dette er fiskeindustri.

Alle anleggene er bygd etter 1945 og finnes spredt langs hele kysten i alle større fiskevær. Siden råstofftilgangen er skiftende, opplever fiskeindustrien både sesongmessige og mer langsiktige svingninger i sysselsettingen. På 2000-tallet er oljevirksomhet i ferd med å bli viktigste næringsgren.

Den nest største industrigrenen i det tidligere fylket var verkstedindustrien med en sysselsettingsandel på knapt 12 prosent. Denne sektoren driver hovedsakelig med reparasjoner og servicetjenester på lokale markeder, særlig reparasjoner av båter. På 2000-tallet bestilte oljevirksomheten stadig mer fra verksteder og forsyningsbaser.

Grafisk industri/forlag (aviser med mer) hadde knapt 12 prosent av industriens sysselsetting.

Adamselv kraftverk, Alta kraftverk, Bergsfjord kraftverk, Čábardasjohka kraftverk, Gandvik kraftverk, Hammerfest kraftverk, Kongsfjord kraftverk, Kåven kraftverk, Mattisfoss kraftverk, Melkefoss kraftstasjon, Nedre Porsa kraftverk, Repvåg kraftverk, Skogfoss kraftstasjon, Tårnedammen og Øvre Porsa kraftverk.

Kvalsundet tidevannskraftverk.

Kjøllefjord vindpark, Havøygavlen vindkraftanlegg og Raggovidda vindkraftverk.

Melkøya gasskraftverk.

Hurtigruta har spilt en viktig rolle for turisttrafikken til Finnmark og utgjør i tillegg en viktig turistattraksjon i seg selv.

Vest-Finnmark med Nordkapp og Finnmarksvidda betyr mest for reiselivet. Finnmarksløpet tiltrekker seg også mange turister. Det samme gjelder helleristningene i Alta og fire punkter langs Struves meridianbue; meridianstøtten i Hammerfest sentrum, et trigonometrisk punkt i Alta og to i Kautokeino.

Vær- og føreforhold gjør at Finnmark fortsatt har det alt vesentlige av turisttrafikken i sommerhalvåret, men det er i senere år også gjort forsøk på å lansere fylket som vinterreisemål. Sommerturismen fokuserer på midnattssola og vinterturismen reklamerer med nordlyset.

Allerede på 1800-tallet hadde norske og utenlandske reisende begynt å oppdage Finnmark som reisemål, ikke minst på grunn av fylkets hovedattraksjoner – Midnattssola og Nordkapp.

Veiutbyggingen kom for alvor i gang relativt langt ut på 1900-tallet, og det tok derfor ganske lang tid før fylket fikk noe særlig omfattende landeveis turisttrafikk. Fram til andre verdenskrig utgjorde Statens fjellstuer hovedtyngden av overnattingstilbudene i fylket. Fra 1970-årene har utbyggingen av hoteller skutt fart. De senere tiårene har flytrafikken fått økende betydning sammen med biltrafikken.

I 2002 hadde Finnmark 39 overnattingsbedrifter med mer enn 20 senger (utenom campingplasser og vandrerhjem). Disse stod for i alt 309 000 gjestedøgn, og hadde en gjennomsnittlig kapasitetsutnyttelse på 47,5 prosent (rom) mot 49,7 prosent for landet som helhet.