rådyr av . Begrenset gjenbruk

rådyr

Rådyr
Lisens: CC BY SA 3.0

Rådyr. Om vinteren er pelsen gråaktig og halespeilet godt synlig.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Rådyr er dyr i hjortedyrfamilien. De er elegante og spenstige, med lange bein og slank hals. Rådyr er det minste av hjortedyrene som lever vilt i Norge.

Faktaboks

Også kjent som

Europeisk rådyr (Capreolus capreolus)

Rådyr finnes naturlig bare i Europa og Asia på den nordlige halvkule. I Norge finnes rådyr stort sett over hele landet, også helt nord til Finnmark, men de største bestandene finner vi i Sør-Norge.

Hanndyr kalles råbukk, hunndyr rågeit eller råe, og avkommet kalv, lam eller killing.

Rådyrslekten Capreolus har to arter. I Norge finner vi europeiske rådyr (Capreolus capreolus). Søsterarten sibirsk rådyr (Capreolus pygargus) er større og har sine leveområder lenger øst. Denne artikkelen handler i hovedsak om europeisk rådyr.

Størrelse og utseende

Rågeit med nyfødt kalv. Rågeita er i ferd med å skifte fra grålig vinterpels til rødbrun sommerpels. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Rågeit med tvillinger. Kalvene har begynt å skifte den prikkete pelsen fra tidligere på sommeren.

/pixabay.
Lisens: Pixabay License
Rågeit i vinterpels. «Skjørtet» ved kjønnsåpningen er godt synlig.
.

Rådyret har slank hals og lange bein i forhold til kroppsstørrelsen. Hodet virker butt og «trekantet» sett fra siden, og ørene er lange. Voksne dyr har en skulderhøgde på 65–80 cm og en vekt på 25–45 kg.

De to kjønnene har en hårdusk ved kjønnsåpningen; råbukkene en «pensel» og rågeitene et «skjørt» (se bilde). Dette gjør det mulig å bestemme kjønn på voksne dyr i perioder råbukkene ikke har synlig gevir.

Pels

Ved fødselen er rådyrkalvene gråbrune eller rødbrune med lyse flekker på rygg og kroppssider, atskilt av et sjokoladebrunt bånd langs ryggen. Undersiden av hals, bryst, bein og buk er lysere. Den prikkete kalvepelsen skiftes gradvis til en mer rødbrun sommerpels i løpet av juli–august, og til mer gråbrun og tykkere vinterpels i september–oktober. Vinterpelsen er tett besatt med lengre hår enn sommerpelsen og gir god isolasjon. Skiftet fra vinter- til sommerpels skjer i mai–juni.

Voksne dyr i sommerpels er jevnt rødbrune over det meste av kroppen til de får gråere og tykkere vinterpels i oktober, litt senere enn unge dyr. I vinterpels har rådyr ofte et lysere parti på øvre del av halsens underside. Snuten er hårløs og svart, og sammen med en mørk flekk på underkjeven dannes et mørkt bånd rundt mulen som kan minne om en «hengende bart».

Rådyrets hale er kort og forsvinner nærmest i pelsen. «Speilet», et parti av gulhvite eller hvite hår rundt halen og øverst på lårenes bakside, er svært karakteristisk og iøynefallende, spesielt i vinterpels.

Størrelse, vekst og utvikling

Voksen rådyrbukk med bastkledd gevir og tydelig «pensel» ved kjønnsåpningen.
.

Rådyr er vårt minste hjortevilt. En nyfødt kalv veier vanligvis mellom én og to kilo. Den er relativt velutviklet og i stand til å stå, gå og løpe i løpet av en times tid. De første fem til seks ukene består føden i hovedsak av næringsrik morsmelk, og kalvene vokser raskt. Imidlertid begynner kalvene å nappe i vegetasjonen allerede etter én til to uker, og etter om lag tre­ uker begynner de å drøvtygge. Første høst veier kalvene 15–20 kg, mens ettåringene veier 20–25 kg. To år gammelt har rådyret oppnådd om lag 95 prosent av sin voksenvekt.

Størrelse, voksne dyr:

voksne dyr hann hunn
skulderhøgde 70–80 cm 65–75 cm
total lengde 110–130 cm 95–105 cm
totalvekt 28–35 (45) kg 25–30 kg

Vekst og vektøkning skjer i hovedsak om sommeren og er avhengig av tilgangen på næringsrik føde i leveområdet. Kroppsvekt og størrelse varierer mellom områder og påvirkes blant annet av bestandstetthet, vær og plantedekkets næringskvalitet. Kroppsstørrelse og kondisjon har betydning for forhold som reproduksjon, overlevelse og sosial rangordning.

Rådyr i de nordlige delene av utbredelsesområdet i Europa er noe større og har høyere reproduksjon enn sørligere artsfrender.

Gevir

Hos rådyr har normalt bare bukker gevir. En voksen bukk har et karakteristisk gevir som fullt utviklet vanligvis har seks tagger. Misdannelser (parykkhorn) og asymmetri kan forekomme.

Første «gevirdannelse» skjer når kalven er 3–4 måneder. Da har det dannet seg en permanent beinstruktur, rosenstokkene, fra pannebeinet. Rosenstokkene er basisen for det egentlige geviret. På toppen av rosenstokkene danner kalvene et slags «førstegangsgevir» som består av en enkel, hårløs tapp på én til to centimeter. Denne tappen felles i januar–februar. Egentlig gevir utvikles så i perioden februar–mai, og geviret til en ett år gammel bukk har vanligvis to til fire tagger. Rådyrbukkene har altså to gevirdannelser i løpet av første leveår.

Med økende alder feller bukkene geviret gradvis tidligere, de fullvoksne bukkene i november–desember. Fullvoksne bukker er også tidligst ute med å feie geviret for bast. Dette skjer i april–mai etter en vekstperiode for det nye geviret på tre til fire måneder.

Opprinnelse og utbredelse

Rådyret innvandret trolig til Europa fra øst for om lag 500 000 år siden og var etablert i Spania og Frankrike for 200 000 år siden. Rådyret kom inn i Skandinavia fra sør for om lag 9000 år siden, etter siste istid. Det spekuleres også i om rådyret kan ha eksistert i Skandinavia før istiden.

Bestanden har siden variert mye, og rådyret var nær utryddelse i Sverige (og Skandinavia) rundt 1830. Fra en bestand på noen få hundre dyr i Skåne har rådyret ekspandert til praktisk talt hele den skandinaviske halvøy og kystområder i sør og vest i Finland.

I Norge etablerte rådyret i nyere tid seg først i grenseområdene mot Sverige i Østfold og Akershus. De første individene skal ha vært observert i Aremark rundt 1865. Tidlig på 1900-tallet var det faste bestander av rådyr flere steder i lavlandet rundt Oslofjorden og nordover i Hedmark.

I dag finner vi rådyr over det meste av landet, helt nord til Finnmark. I Nordland, Troms og Finnmark er det imidlertid usammenhengende forekomster, små bestander og til dels bare streifdyr. Det samme gjelder deler av Vestlandet fra Nordhordland til Romsdal.

Leveområde og ernæring

Rådyrets viktigste leveområder er i skog og kulturlandskap i lavlandet, men den finnes også i biotoper opp mot skoggrensa i fjellet. Rådyret trives i mosaikklandskap hvor kulturmark og åpne landskap veksler med skog og kratt. Det gir stort utvalg av plantearter og nærhet mellom beiteområder og skjul.

Rådyr er selektive i kosten og velger beiteplanter og plantedeler som er lett fordøyelige og har høyt næringsinnhold. Det gjelder spesielt om sommeren, den viktigste tiden for vekst og oppbygging av kondisjon. Rådyret har relativt liten vom, og er tilpasset et kosthold med rask omsetting og opptak av næringsstoffer. Som konsekvens har rådyret flere og kortere beiteperioder i løpet av døgnet. Sommerernæringen består av gras, starr, urter, lyng, bladverk, kulturplanter og sopp.

Vinterdietten er langt mer næringsfattig, fiberrik og tungt fordøyelig. Så langt som mulig takler rådyret det ved å lete etter plantedeler som knopper av busker og trær, grønne skudd av lyng, lavarter, rotknoller, overvintringsskudd av gras og ellers det som forekommer av god næring. Fordøyelseshastighet og energiopptak er langsommere om vinteren enn om sommeren. For å klare seg i vinterhalvåret, med knapphet på mat og negativ energibalanse, går rådyret på «sparebluss» med senket stoffskifte og redusert fysisk aktivitet sammenlignet med om sommeren.

Reproduksjon

Trykkende rådyrkalv
rådyr
Av .

Rådyret har stor formeringsevne. Hunndyra blir oftest kjønnsmodne som ettåringer og kalver deretter årlig. Tvillinger og trillinger er vanlig.

Rådyrets reproduksjon skiller seg fra andre norske hjortedyr ved at de har såkalt forsinket implantasjon. Brunst og paring skjer i juli–august, og den befruktete eggcellen gjennomgår delinger frem til blastulastadiet. Implantering i livmoren skjer imidlertid ikke før mot årsskiftet, og først da kommer fosterutviklingen i gang. Derfor vil kalvene fødes til en tid på forsommeren når melkeproduserende rågeiter har tilgang til friske, næringsrike beiter. I noen tilfeller vil rågeiter som ikke ble drektig i ordinær brunsttid, kunne pare seg i november–desember. Da skjer befruktning, implantasjon og fosterutvikling direkte uten forsinkelse. Kalving skjer hovedsakelig fra slutten av mai og i juni.

Sosial struktur og territorier

Familiegrupper

Rådyret er en lite sosial dyreart, og særlig om våren og sommeren opptrer de vanligvis som enslige dyr (voksne bukker) eller i atskilte familiegrupper. Unntaket er i brunstperioden. Større ansamlinger eller grupper forekommer helst om vinteren, ofte som følge av vanskelige snøforhold og/eller konsentrerte og attraktive beiteressurser.

Den grunnleggende enheten i familiegrupper hos rådyr består av ei voksen rågeit og årets lam. De er tett knyttet til hverandre, er ganske stedegne og holder seg stort sett innen et avgrenset leveområde gjennom sommeren. På ettersommeren og høsten er ofte fjorårets avkom (helst hunnlig) assosiert til familiegruppen.

Territorier

Rådyr er territorielle og forsvarer sitt leveområde mot artsfrender. Det gjelder i første rekke bukkene som med luktsignaler, fysiske markeringer, trusselpositurer og aggressiv atferd forsøker å holde rivaler på avstand. Her spiller gevirets størrelse og utforming en viktig rolle både som rangsignal og våpen.

Rådyrbukkenes territorier er gjennomgående større enn rågeitenes leveområder. Innen sitt revir kan en bukk ha flere kjønnsmodne hunndyr som han prøver å kontrollere og bedekke under brunsten. Likevel er det ikke uvanlig at noen rågeiter beveger seg over til andre bukkers revir og blir bedekket der.

Sanser og kommunikasjon

I likhet med andre hjortedyr har rådyret godt utviklete sanser. Spesielt er god luktesans og hørsel viktig for en art som lever i skog. Godt syn er viktig for å oppfange bevegelser når dyra opptrer i åpent lende.

Rådyret har sekretkjertler som produserer signalstoff, flere steder på kroppen (bakfot, øyegrop og mellom klauvene). Bukker har en pannekjertel som trolig er spesielt viktig for revirhevding ved at sekretet gnis på busker og trær for å markere grensene. Sekret og luktstoff er viktig for kommunikasjon mellom artsfrender i forbindelse med sosial identifikasjon og reproduksjon.

Rådyr har en rekke lydytringer. Mest vanlig er kontakt- og lokkelyder mellom rågeit og kalver (pipelyd). Kraftige «bjeff» varsler fare, i tillegg til at artsfrender advares med stamping med frambeina. Speilet kan også ha signalfunksjon ved at hudmuskler får de lyse håra til å sprike slik at hele speilet blir mer iøynefallende når det varsles om fare. Dette gjør det også lettere å følge etter et lederdyr under dårlige lysforhold.

Helsetilstand og dødsårsaker

Rådyrets størrelse gjør det utsatt for rovdyr, trolig med gaupe og rev som de viktigste. Også kongeørn og ulv kan ta rådyr, men omfanget er ukjent. Mange rådyr omkommer i trafikken, ettersom rådyr er vanlig nær trafikkårer og annen infrastruktur. Under harde vintre dør mange på grunn av sult og avmagring. Jakt er også en viktig dødsårsak.

Helsetilstanden hos norske rådyr er generelt god. Imidlertid er det påvist en rekke endoparasitter, innen hovedgruppene bendelormer, rundormer og ikter. Noen av disse kan ha alvorlige effekter hvis de forekommer i store antall (for eksempel lungeormer). Flere arter endoparasitter i mage-tarmsystemet er vanlige, uten dramatiske konsekvenser. Ektoparasitter som skogflått er vanlige på rådyr, det samme med pelslus. Særlig i grenseområdet mot Sverige forekommer også hjortelusflue.

Egentlige sykdommer og infeksjoner forårsaker trolig en liten andel av dødsfallene blant norske rådyr.

Gjennomsnittlig levealder er lavere (2–3 år) hos rådyr enn hos andre norske hjortedyr. Bare en liten andel individer i en bestand blir eldre enn 7–8 år. Maksimal alder antas likevel å være nærmere 15 år. Da er tennene så slitte at det svekker evnen til å finfordele og fordøye maten.

Bestandsutvikling og forvaltning

Årlig antall felte rådyr i Norge i perioden 1990–2018.
Felte rådyr 1990–2018
Av .

Både bestandsforhold og jakt på rådyr er dårlig dokumentert før 1900. Fra 1900 til 1927 var rådyr fredet, og bestanden vokste både i utbredelse og i antall. Frem til midt på 1970-tallet ble det skutt 3000–7000 rådyr årlig, men dette er en usikker indikator på rådyrets bestandsutvikling. Etter dette startet en markert bestandsøkning som gjenspeilet seg i stadig høyere fellingstall og med en topp i 1993 på 59 600 dyr. Etter den tid har jaktresultatet variert mellom 25 000 og 45 000 felte dyr i året.

Jaktstatistikken for rådyr er av flere grunner mindre presis enn for de andre norske hjorteviltartene. I tillegg varierer bestanden betydelig som følge av varierende vinterdødelighet og lokale rovdyrbestander.

Forvaltningen av rådyr skjer i dag etter lignende mønster som for elg og hjort, med krav om minsteareal for fellingsløyver, godkjente vald og forvaltningsområder.

Systematikk

  • Orden: Partåede klauvdyr (Artiodactyla)
  • Underorden: Drøvtyggere (Ruminantia)
  • Familie: Hjortedyr (Cervidae)
  • Underfamilie: Capreolinae (Telemetacarpale)

Rådyrslekten Capreolus har to arter, Europeisk rådyr (Capreolus capreolus) og Sibirsk rådyr (Capreolus pygargus). Sistnevnte art er større, har større og mer forgrenet gevir og er hovedsakelig utbredt i skogområder i den tempererte sone i et belte fra Kaukasus-Ural gjennom Asia til Japanhavet. De to artene viser forskjeller på kromosomnivå.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Cederlund, G. og Liberg, O. (1996). Rådyr-viltet og jakta. Naturforlaget.
  • Mysterud, Atle og Lund, Erik (2004). Rådyret – det lille storviltet. Naturforlaget.
  • Unsgård, J og Hægeland, E.E. (1996). Rådyr og rådyrjakt. Landbruksforlaget.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg