industri

Tandberg radiofabrikk på Kjelsås

Oslo Museum/Oslo Museum / Digitalt Museum . CC BY SA 4.0

Industri, generell betegnelse for næringsvirksomhet som består i bearbeidelse av råstoff eller råvarer. Begrepet brukes oftest om fabrikkmessig fremstilling av varer.

I siste versjon av næringsstandarden(SN 2007) er industri definert som ‘fysisk eller kjemisk omdanning av materialer, stoffer eller deler til nye produkter, også om produktene selges fra det stedet der de produseres. Industribegrepet omfatter også montering av deler til ferdige produkter, gjenvinning av avfall, spesialisert vedlikehold og reparasjon av industrielle maskiner samt installasjon av industrimaskiner ogutstyr’.

Industrien sysselsatte 215 521 personer i Norge i 2015 og omfattet 20 367 virksomheter.

Startskuddet for den industrielle revolusjon gikk i Storbritannia i siste halvdel av 1700-tallet. Norge var ikke en del av den første bølgen, og de første dampdrevne tekstilfabrikker kom først rundt 1850. Mens land som Storbritannia, Tyskland og til og med nabolandet Sverige, var kommet langt i sin industrialisering på andre halvdel av 1800-tallet, var Norge fortsatt i en slags industriell barndom.

Her til lands kom det industrielle gjennombruddet fra midten av 1870-tallet og utover, som historikerne Kristine Bruland og Even Lange har argumentert for. Det var da jern- og metallindustri skjøt fart og industrien ble en drivende kraft i økonomien.

Trevirke var en av de største eksportvarene gjennom hele 1800-tallet, og mot slutten av århundret ble eksport av tremasse til den engelske papirindustrien viktig.

Perioden fra 1900 til 1930 beskrives av historikere som en innhentingsperiode i næringslivet, også innen industrien som fortsatt var lite utviklet i forhold til mange andre vestlige land.

Handelsflåten lå etter i overgangen til damp og teknologi og Finansdepartementet konkluderte alt i 1842 med at industrien aldri kunne få skikkelig fotfeste her til lands. Det norske lønnsnivået var for høyt til at man kunne konkurrere med utenlandske fabrikker.

Industrien fikk likevel fotfeste. Teknologi, kompetanse og kapital ble brakt inn fra utlandet for å utvikle norsk industri. Selskaper som Norsk Hydro, Elkem og Borregaard, som fortsatt har en fremtredende posisjon i norsk næringsliv, ble etablert i denne perioden.

Etableringen av Norsk Hydro er et godt eksempel på dette, hvor utenlandsk kapital og industriell kompetanse bidro til å bygge opp et vitenskapsbasert industriselskap. Professor Kristian Birkeland hadde utviklet en metode for å bruke elektrisk kraft til å binde luftens nitrogen til produksjon av kunstgjødsel.

Ingeniøren Sam Eyde var på sin side opptatt av hvordan man best kunne få utnyttet de norske vannkraftressursene til industriell virksomhet. Utbyggingen ble muliggjort av den svenske finansmannen Marcus Wallenberg og den franske banken Banque Paribas.

Tiårene før første verdenskrig ga god vekst for industrien i Norge, med tosifret produksjonsvekst i enkelte år. Med Hydro og Elkem i spissen fikk den elektrokjemiske og elektrometallurgiske industrien et gjennombrudd, men også mer lavteknologiske industribransjer som tekstil-, hermetikk- og trevareindustri opplevde stor fremvekst.

For treforedlingsindustrien skjedde det at eksporten av trelast falt, mens eksporten av mer bearbeidede produkter som tremasse og papir økte. Denne industrien forble den største eksportrettede industrien frem til 1950-tallet.

Kraftintensiv smelteverksindustri vokste også frem, og med den fremveksten av flere små, ensrettede industristeder som Odda, Rjukan og Høyanger.

Norges første aluminiumsverk så dagens lys i Stangfjorden i 1906. I 1924 hadde norsk produksjon av aluminium kommet opp i nær 12 prosent av verdensproduksjonen, men dette avtok frem mot krigen. For en stor del var denne delen av industrien dominert av tyske, sveitsiske, svenske eller amerikanske selskaper - også i Norge.

Etter første verdenskrig ble industrien gjort til hovednæring. Regjeringen ville gå inn for å reise og utvide industrien på alle områder hvor Norge hadde naturlige betingelser for dette. Det innebar blant annet at arbeidskraften skulle settes inn i den typen produksjon som ga størst verdi per sysselsatt.

Det ble fra myndighetenes hold fremholdt at kraftintensiv industri hadde størst økonomisk vekstpotensial, og utbyggingen skjedde i stor grad i distriktene. Troen på industri som en kilde til velstand var stor gjennom hele denne perioden. Dette førte også med seg en ytterligere vekst i industrisysselsettingen.

I 1946 var industriens andel av sysselsettingen rundt 20 prosent, og dette steg til 23 prosent på det meste. I 1957 var det for første gang flere sysselsatte i industrien enn i primærnæringene. Det høyeste sysselsettingstallet ble nådd i 1974, med 387 000.

Det var også i denne perioden staten ble en betydelig eier i industrien, med Norsk Jernverk, Norsk Hydro og Årdal og Sunndal Verk som fremtredende eksempler.

Den aktive industripolitikken så sitt høydepunkt i tiårene etter andre verdenskrig.

Mens industripolitikken på 1970-tallet var preget av store innslag av offentlige inngrep og reguleringer, forsvant disse i takt med dereguleringene i samfunnet for øvrig.

En omlegging av industripolitikken falt sammen med nedbyggingen av flere av de statlige industribedriftene, som ble solgt eller nedlagt. Veksten i industrien avtok, mens forretningsmessig tjenesteyting vokste frem, som ingeniør- og andre rådgivningstjenester rettet mot industrien. Noe av denne veksten, og nedgangen i industrien, skyldes trolig at ingeniørtjenester flyttes fra industribedrifter til selvstendige virksomheter.

Norsk industri har blitt mindre som andel av sysselsettingen de siste 40 årene. Etter en kraftig vekst i perioden 1958 til 1974, har det vært en nedgang. Mellom 1970 og 1990 forsvant over 100 000 sysselsatte fra industrien, mens den fremvoksende oljenæringen økte sin relative andel av de sysselsatte.

Denne nedgangen i industrisysselsettingen er ikke spesiell for Norge Forklaringen er både økende globalisering, med nedbygging av handelshindre, som har medført sterkere konkurranse for norsk industri og som har bidradd til utflagging av bedrifter. Videre kan også effektivisering i industribedrifter forklare noe av nedgangen og at oppgaver som bedriftene tidligere selv tok seg av er nå satt ut (outsourcet) til andre.

På 2000-tallet sank industriens andel av sysselsetting til under ti prosent for første gang på over 100 år, men verdiskapingen har likevel vært høy og industrien har fortsatt å ha en viktig posisjon som kilde til eksportinntekter og til sysselsetting i distriktene. De tre største industrifylkene, målt som antall industrisysselsatte i prosent av alle sysselsatte, er Møre og Romsdal, Buskerud og Sogn og Fjordane. De tre fylkene med relativt færrest industrisysselsatte er Oslo, Akershus og Troms.

Norge har i dag relativt sett færre sysselsatte i industrien enn i mange europeiske land, som Sverige, Danmark og Tyskland.

Norsk industri har alltid vært, og er fortsatt, svært råvarebasert, men med en relativt stor og avansert leverandørindustri rettet mot oljevirksomheten i Nordsjøen. Lavere oljepris og redusert aktivitet i olje- og gassektoren fra 2015 har ledet til betydelig nedgang i leverandørindustrien.

Andre industrier har vokst frem eller omstilt seg. Oppdrettsnæringen, som også har en betydelig leverandørindustri, har blitt en viktig eksportnæring og globalt ledende. Det har forekommet betydelig omstilling i norsk verftsindustri, som har gått fra å bygge store, standardiserte skip til spesialskip for blant annet oljesektoren. Prosessindustrien har opprettholdt konkurranseevne, blant annet gjennom effektivisering og satsing på bærekraftig produksjon.  Det er også vokst fram en viss solcelleindustri fra processindustrien.

Norske industribedrifter har i økende grad fått merke konkurransen fra fremvoksende stater, ofte i Asia. Merkostnader fra norsk arbeidsmarked har gjort det mer krevende å drive industriell virksomhet i Norge. Industrien har svart med automatisering og reduksjon og reduksjon i antall sysselsatte. Et kjennetegn ved norsk industri er ellers stadige, mindre forbedringer av produkter og produksjonsmåter ved hjelp av medarbeiderdrevet innovasjon.

Industrisysselsetting i Norge

Sysselsatte %
1875 95 312 8,0
1900 167 522 10,2
1930 215 350 10,7
1950 358 224 14,4
1970 390 906 13,6
1990 281 306 8,3
2000 282 699 12,5
2011 244 300 9,0
Tabellen omfatter personer over 15 år som er sysselsatt i industrien, samt den prosentvise andelen av samtlige sysselsatte. Ny registerbasert sysselsettingsstatistikk fra Statistisk Sentralbyrå viser 215 521 sysselsatte i industrien i 2015 som utgjorde 8,3 prosent av alle landets sysselsatte.

sosiologien oppfattes særtrekkene ved industrisamfunnet som noe mer enn fremveksten avl en industriell produksjonsform, med en del påfølgende endringer i folks levekår.

Industrisamfunnet sees som karakterisert både av en viss yrkesstruktur, visse typer sosiale spenninger og klassemotsetninger, visse typer av makt og en viss type politikk for å regulere disse forholdene. Alt dette har hatt andre former i tidligere jordbrukssamfunn, og antas også å bli annerledes i et fremtidig samfunn dominert av informasjonsbaserte yrker.

Kapitler i Rusten, G., Potthoff, K. og Sanholt, L. (2013), Norway: Nature and society. Fagbokforlaget, Bergen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

5. mars 2009 skrev Svein Askheim

Artikkelen er snau, og dessuten bør den deles i flere underartikler. Den behandler kun økonomi, mens industrigrener og historie mangler.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.