Investitur, den akt hvor lensherren overførte økonomisk vederlag for troskap og tjeneste til sin vasall. Dette kunne være en inntektsbringende rettighet, en jordeiendom, et len eller et embete.

Den såkalte investiturstriden, som brøt ut mellom pave Gregor 7 og keiser Henrik 4 i Tyskland i 1070-årene, dreide seg om keiserens rett til å utnevne biskoper, og hans rett til å utstyre dem med de episkopale verdighetsinsignia: ring og stav. Spørsmålet var av vital interesse for begge parter, ettersom biskopene siden begynnelsen av 900-tallet på mange måter utgjorde fundamentet i det politisk-administrative system i Tyskland, gjerne kalt det ottonske system.

For pavemakten, som fra midten av 1000-tallet overtok ledelsen av den kirkelige reformbevegelsen, og som krevde kirkelig uavhengighet av verdslige makthavere, stod spørsmålet om kirkens rett til selv å utnevne sine ledere sentralt. Striden ble avsluttet ved Worms-konkordatet 1122. Her ble det foreslått at det skulle holdes frie kanoniske valg av biskoper. På den annen side tillot kirken at valget skulle foregå i nærvær av keiseren eller hans utsending. Dersom det oppstod uenighet fikk keiseren relativt stor innflytelse på det endelige valget. Også i andre land (f.eks. Frankrike og England) var det strid om investitur mellom paven og fyrstene. Investiturstriden var den mest akutte tilspissing av striden mellom kirke og stat i middelalderen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.