EFTA, European Free Trade Association, Det europeiske frihandelsforbund, er en europeisk økonomisk samarbeidsorganisasjon som består av Norge, Island, Liechtenstein og Sveits.

EFTA ble etablert i 1960 av Danmark, Norge, Portugal, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike («de ytre sju»), som et alternativ til EEC («de indre seks»).

EFTA, som fra starten har vært en frihandelsavtale uten felles ytre tollmur, er mindre forpliktende enn det tollunionen EEC var og EU nå er.

EFTA er dessuten en mellomfolkelig avtale som krever enstemmighet om beslutninger, mens EU har et overnasjonalt innslag, blant annet med flertallsavgjørelser.

En samarbeidsavtale (EØS-avtalen) mellom EFTA og EU trådte i kraft fra 1994.

Ettersom disse to europeiske sammenslutningene både var alternativer til hverandre og konkurrerte med hverandre, har medlemskapet i EFTA skiftet mye over tid.

I 1961 ble Finland assosiert medlem av EFTA, mens Island sluttet seg til som fullt medlem i 1970.

I 1973 forlot Storbritannia og Danmark EFTA for å slutte seg til EF (i dag EU), i 1986 gikk Portugal samme veien fra EFTA til EF.

I 1986 ble Finland fullt EFTA-medlem og Liechtenstein kom til i 1991.

I 1995 gikk Finland, Sverige og Østerrike ut av organisasjonen og ble medlemmer av EU.

Danmark 1960–72
Norge 1960–
Portugal 1960–85
Storbritannia 1960–72
Sverige 1960–94
Sveits 1960–
Østerrike 1960–94
Island 1970–
Finland 1986–94
Liechtenstein 1991–

Hovedmålet med frihandelsforbundet var å fjerne skranker for handelen mellom medlemslandene. I første omgang ble det arbeidet for å avvikle tollhindringer for industriprodukter innenfor EFTA-området. Dette målet ble nådd i 1966.

Jordbruks- og fiskeriprodukter har i det vesentlige vært holdt utenfor avtalebestemmelsene om tollavvikling og kvantitative restriksjoner.

En åpning for samarbeid mellom EFTA og EF førte i 1984 til full frihandel med industrivarer. Senere begynte forberedelsene til å utvide EUs indre marked slik at det også omfattet EFTA-landene. Dette krevde en ny avtale.

EØS-avtalen ble forhandlet frem fra 1989 og trådte i kraft 1994. Gjennom den fikk de EFTA-land som deltok tilgang til EUs indre marked, men ble også underlagt de fleste av EUs bestemmelser for det indre marked.

De måtte dessuten tilpasse seg alle endringer som EU vedtok. (Se også nedenfor om EFTAs EØS-organer.)

EFTA har sitt hovedsete i Genève. EFTAs råd er det øverste organ. I rådet er hvert medlemsland representert og har én stemme. Det møtes to ganger i året på ministernivå og har ingen overnasjonal myndighet. Den daglige ledelse ivaretas av et internasjonalt sekretariat ledet av en generalsekretær.

Da sveitserne, som følge av en folkeavstemning i desember 1992 valgte å stå utenfor EØS-avtalen med EU, fikk man en todeling av EFTAs arbeidsområder, fordi Norge, Island og senere Liechtenstein valgte å slutte seg til EØS. Dermed fikk EFTA i praksis et delt hovedkvarter, med Genève fortsatt som hovedsete, men med viktige «avdelingskontor» i Brussel og Luxembourg.

EFTAs generalsekretær fikk to visegeneralsekretærer, én i Genève og én i Brussel. Populært sagt beskjeftiger «Brussel-delen» av EFTA seg med EØS-avtalen, mens man i «Genève-delen» av EFTA fortrinnsvis arbeider med å utvikle og vedlikeholde frihandelsavtaler med andre land.

En revidert og sterkt utvidet EFTA-konvensjon trådte i kraft 2002.

Ved siden av EFTAs ordinære institusjoner finnes det organer som ble innført for å ivareta arbeidet med EØS-avtalen og som dermed bare har EFTAs EØS-land som medlemmer.

I og med iverksettelsen av EØS opprettet EFTA tre nye organer: EFTAs faste komité (engelsk: EFTA Standing Committee), EFTAs overvåkningsorgan ESA (engelsk: EFTA Surveillance Authority) og EFTA-domstolen (engelsk: EFTA Court).

Ifølge EØS-avtalen må EFTA forhandle med EU i EØS-komiteen hver gang endringer i det indre marked vedtas i EUs lovgivningsprosess. Dette krever at EFTA-partene på forhånd er blitt enige om sitt standpunkt til saken.

EFTAs faste komité er det styrende organ for samarbeidet om EØS-saker. I denne komiteen forhandler medlemmene seg frem til et samordnet standpunkt om nye EU-vedtak, slik at EFTA alltid møter EU med bare ett EFTA-standpunkt.

ESA har til oppgave å sikre at EFTA-statene oppfyller sine forpliktelser etter EØS-avtalen. Dersom ESA oppdager brudd på bestemmelsene, skal den påpeke dette og eventuelt bringe saken inn for domstolen. ESA består av ett medlem fra hvert av de tre landene som deltar i EØS.

EFTA-domstolen består av tre dommere. I tillegg til å behandle sakene fra ESA, avgjør domstolen også saker som gjelder tvisteløsning mellom EFTA-statene i tilknytning til fortolkning og anvendelse av EØS' avtaleverk.

I denne delen av EFTA-samarbeidet, som fortrinnsvis skjer ut fra Genève, deltar alle EFTA-landene, også Sveits. Siden 1995 har EFTA-landene lykkes i å etablere en rekke frihandelsavtaler, både med land og regionale handelsorganisasjoner, så vel i Øst-Europa, Midtøsten, Afrika, Asia og Amerika. Ofte har EFTA her fulgt i EUs fotspor, men slett ikke alltid.

Tollettelser og sikring av mer stabile rammevilkår for handel har hele tiden stått sentralt ved inngåelse av nye frihandelsavtaler. Avtalene har etter hvert fått et utvidet virkeområde ettersom også fjerning av ikke-tollmessige handelshindre, liberalisering av tjenester og regler for sikring av investeringer har kommet inn i frihandelsavtalene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.