siseler

Siseler, gnagerslekt i ekornfamilien. De kalles også jordekorn. I dag inneholder slekten 15 arter, alle med utbredelse i Eurasia. Tidligere var den slått sammen med sju andre slekter med lignende arter som hovedsakelig lever i Nord-Amerika. Slektsnavnet stammer fra to greske ord, «sperma» som betyr «frø» og «philos» som betyr «elsker», altså en frøelsker.

Siseler og lignende arter er kanskje dem som europeere oftest forbinder med «jordekorn». De er middels store gnagere som utelukkende lever på og under bakken. I kroppslengde blir de fleste artene inntil mellom 19 og 26 centimeter. To arter er større, den største blir inntil 32 centimeter lang. Halen er kort, mellom 5 og 11 centimeter. Halen utgjør 19-39 prosent av kroppslengden. Hos de fleste artene er vekta mellom 200 og 600 gram, mens den største arten veier inntil 1,1 kilo. Den kan endog bli nærmere 2 kilo tung like før dvaleperioden. Hannen er litt større enn hunnen. Føttene er ganske korte, slik at kroppen ser langstrakt ut. Ørene er også korte, mens øynene er ganske store og omgitt av en lysere ring.

Pelsfargen varierer relativt lite. Omtrent halvparten av artene har hvite flekker over en litt mørkere grå rygg, mens buken er lysere grå til gulgrå. De andre artene har en gulgrå rygg og lysere gråhvit buk. Siseler er dermed temmelig sandfarga og godt kamuflerte.

Siseler lever på stepper og høyereliggende grassletter. Åpne områder med kort gress er det foretrukne habitatet, Noen ganger kan de også finnes i åpen skog. De unngår områder med tett og høyt gress, både fordi det gjør det vanskeligere å oppdage rovdyr og fordi slikt gress er av dårligere kvalitet. Fire arter lever i temmelig tørre habitater, i tørrere steppeområder og halvørken.

Siseler lever hovedsakelig av plantekost, både gress og blomsterplanter. Føden inkluderer frø og røtter. De kan også spise litt insekter eller annen animalsk føde, enkelte arter spiser mye insekter når de er lett tilgjengelige. De legger seg opp et solid fettlager før de går i dvale tidlig på høsten.

Siseler lever i store, men løse, kolonier. De fleste arter er territorielle, men det er mulig at graden av territorialitet varierer. De er dagaktive og graver ganger i bakken. De deler ikke hulegangene sine med andre, men beiteområdene overlapper. Om vinteren går de i dvale under bakken, dvalen kan vare 6-7 måneder.

• Se perlesisel, en typisk art i slekten, for flere detaljer om levevis.

Siseler er utbredt fra Sentral-Europa til Kina (Stillehavet). Noen arter har en temmelig begrensa utbredelse, mens andre har vid utbredelse. Ødeleggelse av habitater og klimaendringer er de største truslene, jakt er også en trussel i noen områder. Noen steder blir gift brukt for å redusere skade på jordbruksavlinger (særlig korn). Mange bestander er i tilbakegang, mens enkelte er stabile. For mange arter er bestandstørrelse og bestandens utvikling ukjent.

To arter finnes i Europa, deriblant perlesisel. Den andre arten, vestsiselen (også kalt europeisk sisel), Spermophilus citellus, har videst utbredelse i Europa, med to atskilte bestander. Den vestlige bestanden er utbredt fra Tsjekkia til Romania og det nordlige Serbia. Den østlige er utbredt fra Romania og Hellas til Ukraina og Tyrkia.