vadefugler

Flertallet av vadefuglene er knyttet til våtmarksområder gjennom hele eller store deler av året. Alle har vadeføtter der baktåen er sterkt redusert eller mangler. Mange av vadefuglene har lange bein som gjør at de kan søke næring på grunt vann. Til forskjell fra måker og alker har de ikke svømmehud mellom tærne.

Vadefuglene varierer betydelig i størrelse, form og fargetegninger. Kroppslengden varierer fra 13 til 65 cm. De minste artene veier bare 15 gram, mens de største artene kan veie opp mot 1300 gram. Vadefuglenes nebb kan være forholdsvis langt og ofte buet (tjelder, avosetter og sniper), eller relativt kort (loer og trieler). Mange vadefugler, spesielt sniper, har en spraglete fjærdrakt som gir god kamuflasje, mens andre arter har en fjærdrakt med tydelig adskilte fargetegninger.

Hos mange vadefugler varierer fargetegningene i fjærdrakten sterkt gjennom et år. Slike arter vil ha en vinterdrakt som er svært forskjellig fra sommerdrakten. Hos noen arter er det også markerte forskjeller mellom hunn og hann, spesielt i hekkesesongen.

De 13 familiene av vadefugler har en utbredelse som samlet dekker alle kontinentene. To familier, sniper og loer, er spesielt artsrike og finnes i store deler av verden.

I Europa finnes det fem familier av vadefugler; trieler, tjelder, avosetter, loer og sniper. Tilsammen hekker 41 arter i Europa, og av disse tilhører 29 arter snipefamilien.

Maten til vadefuglene består i hovedsak av bløtdyr, krepsdyr, børsteormer og insekter. Om vinteren og i trekkperiodene kan mange arter opptre i store flokker når de søker næring på mudderstrender langs kysten. Slike vadefuglflokker kan ofte bestå av mange ulike arter.

Reiret til de fleste vadefugler er en enkel fordypning i bakken. Hos enkelte arter kan reirgropa være kledd med tørre strå eller blader. Flertallet av artene legger 2 til 4 egg. Eggene har fargetegninger som gir god kamuflasje. Ungene er dunkledde ved klekking og forlater reiret etter kort tid.

Blant vadefuglene finnes det både monogame og polygame arter. Avhengig av dette vil det variere om det er begge foreldrefuglene eller om det er hunnen eller hannen som er ansvarlig for oppfostring av ungene.

Flertallet av vadefuglene som hekker i tropisk og subtropisk klima er standfugler, mens arter som hekker i temperert klima og polarklima er trekkfugler. Vadefuglene som hekker i Europa er med få unntak trekkfugler.

Mange vadefugler som hekker i arktiske områder har svært lange trekkruter. Lappspover som flyr fra hekkeområder i Alaska til overvintringsområder på New Zealand gjennomfører den lengste sammenhengende trekkavstanden som er målt blant samtlige fuglearter i verden. Under høsttrekket flyr disse uavbrutt over åpne havområder, og de kan tilbakelegge en distanse på 11 000 km i løpet av åtte døgn.

• loer
• trieler
• tjelder
• avosetter
• sniper