Peloponneskrigen eller den Peloponnesiske krig skjedde i perioden 431–404 fvt. mellom Athen og det deliske (attiske) sjøforbund på den ene siden og Sparta og det peloponnesiske forbund på den andre.

Den dypereliggende årsaken til krigen var at Sparta og Spartas allierte ikke lenger ville akseptere Athens stadig voksende makt. Athenerne under Perikles ser på sin side ut til å nærmest ha søkt konfrontasjonen. Perikles' strategi gikk ut på å legge Attika åpent, la landbefolkningen søke ly innenfor Athens murer og «de lange murene» mellom Athen og Pireus, satse på sjøherredømmet og de sterke finansene og la flåten skaffe den uinntagelige byen alt den trengte, samtidig som den utmattet og ødela for fiendene.

De ti første årene kalles «den arkhidamiske krig» etter spartanerkongen Arkhidamos, som 431 rykket inn i Attika. Til toss for pest (i årene 430 og 429) og Perikles' død (i 429) fastholdt athenerne sin krigsplan under Kleons ledelse. Med sitt overtak kunne de i 424 ha fått en gunstig fred etter at spartaneren Brasidas overraskende hadde åpnet en front i Nord-Hellas, og i 421 ble det sluttet fred nærmest på basis av status quo før krigen (Nikiasfreden).

En ny krigsfase begynte i 415 da athenerne, inspirert av Alkibiades, sendte en stor flåte mot Syrakus Sicilia for å sikre seg kontrollen også over de vestlige grekere. Ekspedisjonen endte med et katastrofalt nederlag i 413 og Athen ble avgjørende svekket. Spartanerne satte seg fast i Dekeleia i Attika (derav betegnelsen «den dekeleiske krig» for krigens siste fase i perioden 413–404) og hemmet athenernes initiativ. Med hjelp fra Persia, som til gjengjeld fikk fritt spillerom i Jonia, styrket de også sin sjømakt, mens mange innenfor sjøforbundet falt fra Athen.

Til tross for mobilisering av store ressurser kunne Athen i lengden ikke hevde seg og nederlaget i sjøslaget ved Aigospotamoi i 405 ble avgjørende. Athen måtte i 404 kapitulere og gå med på fredsbetingelser som skulle gjøre slutt på byens sjøherredømme.

Krigen og dens resultat setter et skille i gresk historie. Den var langt på vei en kamp mellom oligarkier og demokratier, og mellom oligarker og demokrater innenfor de enkelte stater, noe som førte til mange blodige indre omveltninger i krigens kjølvann. I Athen var de demokratiske kreftene til enhver tid mest innstilt på krig, siden dette gav arbeidsplasser i flåten og håp om jordtildelinger i erobrede områder.

Den viktigste kilden til krigen er Thukydids ufullførte historieverk (norsk overs. ved H. Mørland, 2 bd., 1962). 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.