Dåhjortbukk i Dyrehaven, nord for København. Hos fullvoksne bukker har øverste del av geviret en palmat (fjøllignende) form med bakutrettede tagger.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Dåhjort, egentlig europeisk dåhjort, er en dyreart i hjortedyrfamilien. Dåhjort er beslektet med hjort, og den kan minne om hjort av utseende, men er betydelig mindre. Den er vanligvis rødbrun av farge og har karakteristiske hvite prikker på ryggen, spesielt i sommerpels.

Faktaboks

uttale:
dˈåhjort
også kjent som:

Dama dama, dådyr

Dåhjort finnes i alle europeiske land fra Middelhavet til Skandinavia, og det er bestander av dåhjort i Danmark og Sverige. I Norge finnes den bare sporadisk, trolig fordi den er dårlig tilpasset de harde vintrene her.

Hanndyr kalles bukk, hunndyr hind, kolle eller då, og avkommet kalv.

Dåhjortslekten har to arter. I tillegg til europeisk dåhjort (Dama dama) finnes også persisk dåhjort (Dama mesopotamica).

Utseende og karakteristika

Pels

Speilet hos dåhjort er kantet med mørke hår, og sammen med den mørke stripen på halens overside er det et typisk karaktertrekk ved dåhjort. Foto fra: Skandinavisk Dyrepark, Djursland, Danmark

Dåhjort har flere fargevarianter, fra gråhvit til brunsvart, men oftest er sommerpelsen rødbrun på hals, rygg og sider. Langs rygg og sider har dåhjorten karakteristiske, lyse flekker. På undersiden av hals, bryst og buk er hårlaget lysere og mer ensfarget enn resten av kroppen. Ei svart hårstripe går langs nakken og ryggen til spissen av den om lag 25 cm lange halen.

Vinterpelsen er mørkere og med mer diffuse eller manglende flekker. Undersiden av halen og bakre og øvre del av lårene er dekket av hvite hår og danner speilet. Speilet hos dåhjort er kantet med mørke hår, og sammen med den mørke stripen på halens overside er det et typisk karaktertrekk ved dåhjort.

Ved fødselen er dåhjortkalvene gråbrune eller rødbrune med lyse flekker på ryggen.

Gevir

Hos dåhjort har normalt bare bukker gevir. Det første settet vokser fram ved ett års alder som to rette stenger uten forgreininger. Det er ferdig feid for bast i august–september. Bukkene bærer geviret gjennom vinteren, og feller det i april–juni. Etter felling vokser et nytt gevir fram. Geviret er viktig både for individenes sosiale status og som våpen i kamper bukkene imellom. Gevirets størrelse og forgrening øker med alder. Hos fullvoksne bukker har øverste del av geviret en palmat (fjøllignende) form med bakutrettede tagger.

Størrelse, vekst og utvikling

Nyfødte kalver veier om lag 4 kg. Vekst og vektøkning de første 3–4 ukene er i hovedsak basert på morsmelk. Som for andre norske hjortedyr skjer vekst og vektøkning primært om sommeren med god tilgang til næringsrik føde. Voksne bukker taper kroppsvekt under brunsten, og begge kjønn taper vekt gjennom vinteren med dårligere tilgang til mat.

voksne dyr hann hunn
skulderhøgde 80–110 cm 70–90 cm
total lengde 130–160 cm 90–110 cm
total vekt 60–110 kg 30–55 kg

Leveområde og ernæring

Dåhjorten trives i åpne landskap samtidig som leveområdet må gi dyra tilgang til skog og skjul hvor de søker tilhold utenom beiteperiodene. Vår og sommer spiser dåhjorten i hovedsak gras, urter og blader av løvtrær, men også lyng, sopp, nøtter, bær, frukt, knoppskudd og bark inngår i kostholdet, spesielt høst og vinter. Dåhjorten beiter mest aktivt tidlig morgen og kveld, men har også beiteperioder på dagtid.

Grupper og sosial struktur

Dåhjort er et utpreget flokkdyr.
/iStock.

Dåhjorten er i større grad enn vanlig hjort et flokkdyr. Den er også ganske stasjonær, spesielt i forbindelse med brunst og kalving. Bortsett fra under brunstperioden lever voksne bukker enkeltvis eller i små grupper, atskilt fra fostringsgrupper med hunndyr, kalver og ungdyr. Fostringsgrupper kan omfatte flere titalls individer innen leveområder på bare 1–2 km2. Større ansamlinger eller grupper forekommer helst om vinteren, ofte som følge av vanskelige snøforhold og/eller konsentrerte og attraktive beiteressurser.

Dåhjortens sosiale egenskaper og flokkstruktur har gjort den til en populær oppdrettsart. Den synes lett å temme og ble domestisert for omkring 3000 år siden.

Sanser og kommunikasjon

I likhet med andre hjortedyr har dåhjorten godt utviklete sanser, kanskje spesielt synet som er viktig for en art som oppholder seg mye i åpent lende. De vanligste lydytringene hos dåhjort er kontaktlyder mellom mor og kalver i form av korte, nasale grynt. Kalvene kan også utstøte kraftige brekelyder. Brunstlyder fra voksne bukker har preg av kraftig snork eller harkelyd.

Livshistorie, dødelighet og reproduksjon

Brunstperioden er i oktober–november. De eldre bukkene etablerer da egne brunstplasser og markerer disse med lukt, feiemerker og brunstgroper. Dette området (omkring to dekar) blir forsvart mot rivaler, samtidig som bukken prøver å samle seg harem ved å tiltrekke seg paringsvillige hinder. Til det bidrar trolig både lukt, lyd og visuelle stimuli. Drektighetsperioden er knapt 230 dager, og kalven (sjeldnere tvillinger) fødes i mai-juni. Kalvene dier i 6–8 måneder, og de blir oftest kjønnsmodne i sitt andre leveår, om lag 16 måneder gamle. Deretter føder hunndyra vanligvis hvert år.

Dåhjortbukkene er fullvoksne når de er fem år gamle, hunndyra et par år tidligere. Dåhjorten blir sjelden mer enn ti år, med antatt maksimal alder på 16 – 18 år.

Helsetilstanden hos viltlevende dåhjort i Norge er lite kjent. Sult og avmagring i harde vintre er trolig viktigste dødsårsak ettersom dåhjorten er dårlig tilpasset et liv med streng kulde og mye snø.

Historikk og utbredelse

Dåhjort fantes trolig i Europa i mellomistider, men har sitt egentlige opphav i Midtøsten og Lilleasia, der persisk dåhjort finnes i dag. I romertiden ble dåhjort innført til Hellas, Spania, Frankrike og Tyskland. I Danmark og Sverige var europeisk dåhjort kjent på 1200-tallet.

I dag forekommer dåhjorten i alle europeiske land fra Middelhavet til Skandinavia. Dagens bestander av dåhjort i Europa er resultat av innførte individer. Frittlevende dyr er resultat av rømming fra hegn hvor en finner et stort antall dåhjort. Arten er populær som parkdyr og er innført til alle kontinenter.

Bestandsutvikling og forvaltning i Norge

I Norden finnes flest frittlevende dåhjort i Danmark og Sør-Sverige, mens det er få i Norge og i Finland. I Norge har rømte dåhjort fra hegn ved Larvik og Onsøy gitt opphav til små bestander av frittlevende dyr i nærområdene. Spredte dyr er observert i Akershus og nord til Trysil.

Til tross for mulig tilsig fra Sverige og rømminger fra norske hegn har ikke dåhjorten klart å etablere viltlevende bestander ut over fåtallige forekomster i Østfold og områder rundt Oslofjorden. Trolig er vinteren gjennomgående for hard for en art som egentlig hører hjemme i Midtøsten og middelhavsområdet. Dåhjorten er fremmedartlistet (svartelistet) i norsk artsforvaltning. Det vil si at det er ikke ønskelig at arten sprer seg ytterligere og etablerer viltlevende bestander.

Dåhjort kan jaktes over hele landet i perioden 25. september til 23. desember (per 2019).

Systematikk

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg