Faktaboks

russisk
russkij jazyk
Språkkoder
ru, rus (RU, RUS)
ISO-639:3
rus
Det kyrilliske alfabetet
Den russiske versjonen av det kyrilliske alfabetet
Det kyrilliske alfabetet
Lisens: CC BY SA 3.0
Det russiske alfabetet
Bokstavene i det russiske alfabetet (russisk kyrillisk), vist i en ABC for barn.

Russisk er et slavisk språk i den indoeuropeiske språkfamilien. Russisk, ukrainsk og hviterussisk utgjør sammen den østslaviske greina av de slaviske språkene. De tre språkene er ganske like og til dels innbyrdes forståelige.

Utbredelse

Russisk er et av verdens mest utbredte språk, med omtrent 250 millioner talere. Det er vanskelig å avgjøre nøyaktig hvor mange av disse som er morsmålsbrukere, men tallet er over 150 millioner.

Russisk er offisielt språk i Russland, Hviterussland, Kasakhstan og Kirgisistan, men det er også store russisktalende befolkninger i mange av de andre tidligere sovjetrepublikkene og i Israel.

Russisk brukes også som lingua franca i store områder som tidligere ble dominert av Sovjetunionen, hvor russisk var det dominerende offisielle språket. Det er ett av FNs seks offisielle språk.

Språklige særtrekk

Kasus, ordstilling og aspekt

Det russiske språksystemet skiller seg fra norsk og de fleste vesteuropeiske språk ved å ha et godt utbygd kasussystem i substantivbøyingen, relativt fri ordstilling og et verbsystem hvor man alltid må velge mellom perfektivt og imperfektivt aspekt.

I norsk er det ordstillingen som viser hvilken rolle et setningsledd spiller i setningen. I russisk er det derimot kasussystemet som viser dette. Både setningen Katja tsjitala knigu og setningen Knigu tsjitala Katja betyr 'Katja leste en bok/boka'. I begge setningene står Katja i nominativ, som viser at Katja er subjektet, mens knigu 'bok' står i akkusativ, som viser at boka er det direkte objektet. Det er Katja som leser, og boka som blir lest.

Siden det ikke er nødvendig å bruke ordstillingen til å vise hva som er subjekt og objekt, kan ordstillingen brukes til noe annet, nemlig til å vise hva som er ny og gammel informasjon i setningen. Gammel informasjon står først i setningen, ny informasjon står sist. I en setning som Knigu tsjitala Katja må det være snakk om en bok vi allerede vet om, og den beste norske oversettelsen vil være 'Boka ble lest av Katja'. I setningen Katja tsjitala knigu kan boka derimot enten være kjent eller ukjent: 'Katja leste boka' eller 'Katja leste en bok'. Som vi ser, kan betydningsforskjellen uttrykkes med bestemt og ubestemt artikkel på norsk, men disse finnes ikke på russisk.

I setningen Katja tsjitala knigu er verbet tsjitala en imperfektiv aspektform. Det vil si at handlingen er pågående og uavsluttet på det tidspunktet vi snakker om. En mulig norsk oversettelse er 'Katja drev og leste en bok'. Hadde vi i stedet valgt å si Katja protsjitala knigu, med den perfektive verbformen protsjitala, ville betydningen vært 'Katja leste ut boka'. Perfektivt aspekt brukes når vi vil omtale handlingen i sin helhet eller som avsluttet. Dette valget må man gjøre hver gang man vil bruke en russisk verbform. Skillet mellom perfektive og imperfektive verber finner man i alle moderne slaviske språk.

Uttale

Russisk uttale preges av at språket har mange konsonanter, men bare fem vokaler: i, e, a, u og o.

Trykket kan ligge hvor som helst i ordet, og vokaler uten trykk blir redusert. Det betyr at forskjellige former av samme ord kan ha ganske forskjellige uttaler. For eksempel uttales nominativsformen av ordet voda 'vann' [va'da], mens akkusativformen vodu uttales ['vodu]. Denne reduksjonen av [o] til [a] i trykksvak stilling kalles akanje (uttale: 'akanje) 'det å snakke med a'.

Et annet karakteristisk trekk er at nesten alle konsonanter opptrer parvis i en «bløt» palatalisert variant og en «hard» ikke-palatalisert variant. For eksempel betyr [brat] 'bror', mens [bratj] betyr 'å ta'.

Russisk har også såkalt utlydsherding. Det vil si at stemte konsonanter blir erstattet med ustemte på slutten av ord. Nominativsformen dub 'eik' uttales [dup], mens genitivsformen duba uttales ['duba].

Dialekter

Til tross for at russisk snakkes av så mange i et så stort område, er dialektforskjellene relativt små. Mange år med sentralisert styringsform og en svært sterk sentral språknorm har bidratt til å redusere de forskjellene som finnes.

Det er tre hoveddialektområder: et nordrussisk, et sentralrussisk og et sørrussisk. Det sentralrussiske området omfatter Moskva og mange andre viktige byer, og denne dialekten er utgangspunktet for moderne standardrussisk.

Det nordlige dialektområdet kjennetegnes blant annet av mindre vokalreduksjon enn i sentralrussisk og har ikke akanje. Voda 'vann' uttales altså [vo'da], og ikke [va'da] som i sentral- og sørrussiske dialekter.

Det sørlige dialektområdet deler mange trekk med hviterussisk og til dels med ukrainsk. Disse dialektene har vokalreduksjon i forskjellige mønstre, inkludert akanje, og har typisk frikativ /g/. Kniga 'bok' uttales altså ['kniɣa], og ikke ['kniga] som i sentral- og nordrussiske dialekter (jf. hviterussisk kniha ['kniɣa], ukrainsk knyha ['knɪɦa]).

Av historiske årsaker står russisk sterkt i mange områder som ikke primært er russisktalende, og det har derfor oppstått flere lokale kontaktvarianter av russisk. For eksempel finnes det en utbredt blandingsvariant av russisk og ukrainsk, såkalt surzjyk, som snakkes i Ukraina. Det finnes også en tilsvarende, men mindre veletablert blandingsvariant av russisk og hviterussisk, såkalt trasianka. Et historisk eksempel er den gamle Odessa-dialekten, som hadde elementer fra russisk, ukrainsk, jiddisk og polsk.

Språkhistorie

De moderne slaviske språkene er relativt like hverandre, for eksempel har de større likhetstrekk enn språkene i den germanske språkfamilien. Det skyldes at dialektskillene oppstod ganske nylig, kanskje rundt år 600. Først da kan vi snakke om et skille mellom øst-, vest- og sørslavisk.

Den østslaviske språkgreina oppsto ved at en del slaviske stammer vandret mot nordøst og utviklet trekk som ikke fantes i sør og vest. Den første østslaviske statsdannelsen var Kievriket (800- til 1200-tallet), og språket som ble brukt der, blir ofte kalt gammelrussisk. Det er imidlertid riktigere å kalle språket gammeløstslavisk, siden det ennå ikke fantes noe skille mellom russisk, hviterussisk og ukrainsk – disse forskjellene oppsto gradvis etter Kievrikets fall. Først fra 1300-tallet av kan vi snakke om et eget russisk språk. Russisk, ukrainsk og hviterussisk er derfor svært like og langt på vei innbyrdes forståelige. Etter Kievrikets fall ble Moskva det nye politiske maktsentrumet, mens vestlige og sørvestlige områder kom under polsk og litauisk herredømme. Dette politiske skillet førte også med seg et språklig skille – vi ser mange utviklinger i nordøst som ikke skjedde i sørvest, og omvendt.

Endring fra gammeløstslavisk til moderne russisk

Moderne russisk har mange likheter med språket som ble nedtegnet i de første østslaviske tekstene, men det har skjedd en del vesentlige endringer i lydsystem og morfologi, særlig i verbsystemet.

De viktigste utviklingene i lydsystemet skyldes at to korte vokaler, de såkalte jerene, gikk tapt. De to vokalene, /ĭ/ og /ŭ/, skrevet ь og ъ, forsvant i noen posisjoner, men ble til fullvokaler i andre. For eksempel ble det gammeløstslaviske ordet sŭnŭ (сънъ) 'drøm' til son (сон) i moderne russisk. Den siste jeren forsvant helt, mens den første ble til o. Før dette skjedde, hadde gammeløstslavisk åpen stavelsesstruktur: Stavelser kunne ikke ende på en konsonant, og det var begrensede muligheter for konsonantgrupper. I moderne russisk ender derimot svært mange ord på konsonant, og store konsonantgrupper er vanlige. Endringen førte også til at russisk fikk parvis palataliserte og ikke-palataliserte konsonanter, fordi tap av /ĭ/ førte til at konsonanten foran ble stående igjen som palatalisert.

Det russiske verbsystemet har gått gjennom en omfattende omstrukturering. I gammeløstslavisk fantes en rekke fortidsformer av verbet: aorist, imperfektum, perfektum og pluskvamperfektum. I det moderne systemet finnes det bare én fortidsform, som har utviklet seg fra den gamle perfektumformen. De andre fortidsformene har gått tapt. Siden det russiske aspektsystemet utviklet seg til å bli mer og mer omfattende i samme periode, kan betydningene til de gamle fortidsformene langt på vei uttrykkes gjennom kombinasjoner av aspekt og verbform.

Skriftspråket utviklet fra kirkeslavisk

Azbuka
En side fra Azbuka (alfabetboka), en av de første trykte russiske bøkene. Kyrillisk skrift
Azbuka
Av .
Ostromir-evangeliet

Kirkeslavisk er basert på en sørslavisk dialekt, og derfor kan vi i mange av de aller eldste østslaviske tekstene, som for eksempel Ostromir-evangeliet fra 1056, se både sør- og østslaviske trekk.

Ostromir-evangeliet
Av .

Østslaverne fikk sitt skriftspråk da Kievriket ble kristnet (offisielt i 988). Det er vanskelig å overvurdere innflytelsen fra kirkeslavisk – skriftspråket som ble etablert da de første slaverne ble kristnet på 900-tallet, og som ble brukt til å oversette Bibelen og andre grunnleggende kirkelige skrifter.

Kirkeslavisk er basert på en sørslavisk dialekt, og derfor kan vi i mange av de aller eldste østslaviske tekstene, som for eksempel Ostromir-evangeliet fra 1056, se både sør- og østslaviske trekk. Det er grunn til å tro at østslaverne ikke så på kirkeslavisk som noe fremmedspråk, siden forskjellene mellom de to språkene var ganske små.

Det er mulig å se på språksituasjonen i Kievriket som en form for diglossi, hvor kirkeslavisk var høyvarianten og østslavisk var lavvarianten. Vi ser typisk sterke sørslaviske innslag i religiøse tekster, mens forretningsbrev og juridiske tekster for det meste har østslaviske trekk. I krøniketekster, som for eksempel Nestorkrøniken, finner vi typisk en blanding, som fluktuerer med emnevalget. En helt spesiell gruppe tekster er neverbrevene fra Novgorod, som er privat korrespondanse som er skrevet på et svært talespråknær form. Brevene er imidlertid skrevet på Novgorod-dialekt, som skiller seg betydelig fra annen gammeløstslavisk – det finnes ikke noe lignende fra Kievriket.

Påvirkning fra fransk og andre vesteuropeiske språk

Med tiden endret russisk talemål seg, og avstanden til det kirkeslaviske skriftspråket ble større og større. Fra 1700-tallet av vokste det moderne russiske skriftspråket fram under sterk påvirkning fra fransk og andre vesteuropeiske språk.

Dikteren Aleksandr Pusjkin (1799–1837) var en svært viktig figur i denne utviklingen, og han kan på mange måter sies å ha lagt grunnen for det russiske standardspråket (russkij literaturnyj jazyk). I løpet av 1800-tallet ble denne språkformen tatt i bruk på stadig flere områder og kodifisert gjennom flere større grammatikker i årene 1830–1850.

Selv om det russiske skriftspråket nå er mye nærmere talespråket enn russisk kirkeslavisk var på 1600-tallet, er det fortsatt mange trekk fra kirkeslavisk i det moderne russiske standardspråket. Det er heller ikke utviklet gjennom systematisk arbeid med russiske dialekter, men langt på vei basert på preferansene til en liten, dannet elite.

Endringer i sovjettiden

Regimet i Sovjetunionen tok i liten grad avstand fra dette, men gikk heller inn for å holde normene fra siste halvdel av 1800-tallet ved like.

Etter 1945 førte Sovjetunionen en puristisk språkpolitikk med kamp mot all «tilsmussing» av det russiske språk. Denne situasjonen begynte å endre seg i perestrojka-perioden 1985–1991. Ettersom sensuren ble svakere og falt bort, kom nyere former for russisk språk på trykk.

Med framveksten av internettkommunikasjon ser vi dette i enda sterkere grad: Det blir publisert store mengder russisk fra et bredt utvalg stilleier, ofte med liten grad av normering. Moderne russisk framstår derfor med langt større variasjon nå enn for noen tiår siden.

Alfabet

Kyrillos og Methodios, ikon fra Trojan-klosteret i Bulgaria

Helgenene Kyrillos og Methodios holder det kyrilliske alfabetet av Zahari Zograf, 1848

Russisk skrives med det kyrilliske alfabetet. Alfabetet er kalt opp etter slavernes apostel Kyrillos (rundt 825–869), som sto bak det første slaviske alfabetet. Dette var sannsynligvis ikke det kyrilliske alfabetet, men det glagolittiske.

Det kyrilliske alfabet ble trolig etablert gradvis. De fleste av bokstavene stammer fra det greske alfabetet, men har også noen bokstaver fra det glagolittiske alfabetet og fra semittiske alfabeter. Det kirkeslaviske kyrilliske alfabetet var i bruk i ulike utforminger i Russland fram til 1708. Da ble det etablert en ny variant av alfabetet, det borgerlige alfabetet (grazjdanskaja azbuka), som fikk en utforming som i stor grad lignet det latinske alfabetet.

Det russiske kyrilliske alfabetet fikk sin nåværende form i 1918. Som ledd i den russiske revolusjonen satte bolsjevikene ut i livet en rettskrivningsreform som hadde vært under debatt siden slutten av 1800-tallet. Et mål var å fjerne dubletter, altså tilfeller hvor flere bokstaver betegnet samme lyd, og bokstaver som ikke hadde noen egen lydverdi.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Mathiassen, Terje: Russisk grammatikk, rev. utg., 1996
  • Berkov, V.P.: Russisk-norsk ordbok, 2. utg., 1994
  • Comrie, Bernard m.fl.: The Russian Language in the Twentieth Century, 2nd ed., 1996
  • Nesset, Tore: How Russian Came to Be the Way It Is, 2015,
  • Vlasto, A.P.: A Linguistic History of Russian to the End of the Eighteenth Century, 1986

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg