Den russiske versjonen av det kyriliske alfabetet. av Erik Bolstad. CC BY SA 3.0

Russisk er et slavisk språk og utgjør sammen med ukrainsk og hviterussisk den østslaviske grenen av de slaviske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien.

I motsetning til de vestslaviske og sørslaviske språkgruppene er den østslaviske langt mindre differensiert ettersom oppsplittingen av den østslaviske språkenheten fant sted relativt sent, først etter 1200-tallet. Forskjellen mellom de østslaviske språkene skyldes dels indre språkhistorisk utvikling, dels at hviterussisk og ukrainsk i motsetning til russisk i vel et halvt årtusen ble utsatt for sterk polsk innflytelse.

Russisk er offisielt språk i Russland og var inntil 1991 riksspråket i Sovjetunionen. I henhold til folketellingen i 1989 betraktet 99,8 % av samtlige 147 386 000 russere i det tidligere Sovjetunionen russisk som sitt morsmål. Dessuten er russisk morsmål for ytterligere flere titalls millioner mennesker blant de ikke-russiske folkene i det tidligere Sovjetunionen. Russisk snakkes derfor som morsmål av vel 200 mill. mennesker. Det gjør russisk til et av verdens mest utbredte språk, i tillegg er det et av FNs offisielle språk.

Selv om russisk er det overlegent største slaviske språket, er det i slavisk sammenheng et perifert språk som oppviser arkaiske trekk. Russisk er det eneste slaviske språket som ikke har noe verb 'å ha'. En setning som 'jeg har en bok' må uttrykkes som u menja kniga, 'hos meg bok'. I lydsystemet er den frie og bevegelige aksent avgjørende i vokalismen. I aksentuert stilling finnes 5 vokaler: i, e, a, u, o, i ikke-aksentuert kun 3: i, a, u. Dette innebærer at ordene voda, 'vann', og trava, 'gress', blir uttalt [vadˈa] og [travˈa], såkalt akanje. De aller fleste konsonanter opptrer parvis som ikke-palataliserte og palataliserte som danner minimale ordpar: val, 'voll', mot v'al, 'slapp', tomnyj, 'matt', mot t'omnyj, 'mørk'.

I substantivbøyningen er seks kasus bevart. Verbalsystemet er derimot sterkt forenklet med kun ett paradigme for presens/futurum og en fortidsform basert på en partisippform som bøyes i genus og tall, jfr. ja (kvinne) rabotala, ja (mann) rabotal, 'jeg arbeidet', my (vi) rabotali, 'vi arbeidet'. Russisk har, som de øvrige slaviske språkene, utviklet en aspektopposisjon i verbet som består i at prinsipielt alle verb har to parallelle former, hvor den ene uttrykker at verbalhandlingen er å oppfatte som en helhetlig og avsluttet handling, mens den andre formen ikke gjør det, jfr. on pisal pis'mo, 'han holdt på å skrive et brev' mot on napisal pis'mo, 'han skrev/har skrevet (ferdig) brevet'. I syntaktisk henseende fremstår russisk som et typisk syntetisk indoeuropeisk språk, hvor ordstillingen er forholdsvis fri. Karakteristisk for russisk er utstrakt bruk av nominale ordformer som predikater i upersonlige setninger. Russisk har i de senere århundrer opptatt et stort antall lånord fra vesteuropeiske språk, mens særlig greske lånord ble opptatt i middelalderen i forbindelse med de religiøse og kulturelle kontaktene med Bysants.

Det opprinnelige russiske språkområdet hvor de tradisjonelle russiske dialekter finnes, avgrenses av de baltiske land, Hviterussland og Ukraina i vest og sør, i nord av 62 ° n.br. og i øst av en linje som følger 46 ° ø.l. før den i sør bøyer svakt mot vest. Dette området deles i tre deler, hvor det midtre, sentralrussiske området omslutter byer som Pskov, Novgorod, Tver og Moskva. Nord for dette midtbeltet finnes de nordrussiske dialektene og i sør de sørrussiske.

Den østslaviske språkgren oppstod i siste halvdel av det første årtusen blant slaviske stammer ved Dneprs midtre løp. En del av disse stammene begynte i løpet av 700-tallet å vandre mot nord og nordøst og spredte seg over store deler av dagens europeiske Russland. Da den første statsdannelsen på det østslaviske området, Kiev-staten, gikk i oppløsning i løpet av 1100-tallet, ble tyngdepunktet i det østslaviske området forskjøvet mot områdene nordøst for Moskva. De vestlige og sørvestlige områdene kom inn under litauisk og polsk herredømme. Denne politiske utvikling førte til at også den språklige utvikling i nordøst og sørvest gikk hver sine veier. En rekke språklige endringer fant sted i nordøst som ikke hadde noen paralleller i sørvest, og omvendt. Russisk oppstod som et eget språk etter 1200-tallet i Europas nordøstligste hjørne.

Språkhistorisk sett har forholdsvis lite skjedd siden de eldste østslaviske tekstene ble nedtegnet på det østslaviske området frem til dagens russisk. I lydsystemet er antallet vokaler blitt redusert, samtidig som antallet konsonanter er økt ved utbygging av opposisjonen palatalisert/ikkepalatalisert. I morfologien har de viktigste endringene berørt verbalsystemet, hvor fortidsparadigmene aorist og imperfektum, samt de perifrastiske fortidsformene perfektum og pluskvamperfektum er falt bort. Presensparadigmet til verbet 'å være', byt', er redusert til én verbalform jest', 3. person entall, som hovedsakelig nyttes i eksistensialsetninger. Syntaks og ordforråd er i løpet av de senere århundrer blitt sterkt preget av innflytelse fra vesteuropeiske språk, særlig fransk.

Skriftspråket som kom til østslaverne sammen med den offisielle kristning i 988, var basert på det allerede eksisterende kirkeslaviske skriftspråket blant de gresk-ortodokse slavere på Balkan. Skriftspråket i de østslaviske områder ble derfor basert på en sørslavisk, ikke en østslavisk språkform. De språklige forskjeller mellom kirkeslavisk og østslavisk var på den tid ganske små, slik at de to språkene kunne oppfattes som to varianter av ett og samme språk. Kirkeslavisk var høyvarianten som ble nyttet med varierende innslag av østslaviske elementer som kommer til uttrykk allerede i det eldste skriftlige minnesmerket fra det østslaviske området, Ostromir-evangeliet fra 1056. Også i andre tidlige tekster lar østslaviske elementer seg observere i varierende grad. I den omfattende krønikelitteraturen som oppstod allerede på 1100-tallet, og som omhandler lokale østslaviske forhold, er de østslaviske elementene mer fremtredende. Østslavisk selv ble nedtegnet i liten utstrekning, og da utelukkende i lovtekster og diplomer av ulik art. I neverbrevene fra Novgorod (1000–1400-tallet) ble privat korrespondanse skrevet i en språkform som stod talespråket nær. Den språklige situasjon i Kiev-riket og senere i Moskva-riket ble derfor kjennetegnet ved bruk av to språk som stod i komplementær distribusjon til hverandre. Religiøse og skjønnlitterære tekster stod kirkeslavisk nær, mens juridiske og administrative tekster reflekterte østslavisk og senere russisk.

Da Russland for alvor kom i kontakt med vesteuropeiske samfunn på 1700-tallet, viste det seg snart at språksituasjonen i Russland skilte seg grunnleggende fra den som var fremherskende i de toneangivende europeiske land. Mens man i det ledende samfunnslag i Frankrike talte mer eller mindre som man skrev, var dette ikke tilfellet for det lille dannede sjikt i Russland som måtte skrive kirkeslavisk, men snakke russisk. Den russiske adel talte og skrev derfor stadig mer fransk i løpet av 1700-tallet og modellerte etter hvert sitt russiske talespråk i stor grad etter fransk språk. Dette «gallorussiske» språket i de dannede salonger ble utgangspunktet for det moderne russiske standardspråket som i stor utstrekning inkorporerte kirkeslaviske elementer for å gjengi de eleverte franske uttrykk med påkrevet distanse til det folkelige talespråk. Dette innebar at det moderne russiske standardspråket fra første halvdel av 1800-tallet fremstod som en blanding av kirkeslaviske og russiske elementer, samtidig som de kirkeslaviske hadde høyere stilistisk verdi enn de russiske. Det oppstod muligheter for leksikalsk og stilistisk variasjon, hvor vekslingen mellom kirkeslavisk og russisk åpnet for en enestående uttrykksrikdom. Det var i første rekke den russiske dikter Aleksandr S. Pusjkin (1799–1837) som tok i bruk denne språkformen og derved la grunnen for det russiske standardspråket (russkij literaturnyj jazyk).

I løpet av 1800-tallet ble denne språkformen tatt i bruk på stadig flere områder og fremstod for den dannede elite som den allmenne språkform til bruk til ethvert formål med tilstrekkelig stilistisk variasjon. Denne språkformen ble kodifisert gjennom flere større grammatikker i årene 1830–50.

Det russiske standardspråket ble i all hovedsak etablert i forhold til andre standardspråk ut fra et lite, dannet oversjikts estetiske normer. Dette språket er derfor på ingen måte skapt på folkespråkets grunn, dvs. grunnet på de russiske dialekter. Selv om det russiske standardspråket har tatt opp leksikalske elementer fra folkespråket, har det alltid bevart en klar distanse til de regionale dialekter. Mot slutten av 1800-tallet ble standardspråket modifisert i skrifter som tok sikte på å nå frem til svakere utdannede befolkningslag. I løpet av 1920-årene førte omfattende alfabetiseringskampanjer til at tidligere analfabetiske befolkningslag kom i direkte kontakt med standardspråket. Det store antall nye brukere av standardspråket og den vekt som ble lagt på å nå frem til bredest mulige lag av folket, medførte at standardspråket i betydelig grad orienterte seg bort fra de normer som hadde hatt gyldighet i siste halvdel av 1800-tallet. Denne orientering mot det folkelige talespråk ble det satt en stopper for i 1930-årene, da nettopp normene i det klassiske russiske standardspråk på 1800-tallet ble fremhevet som de eneste mønstergyldige.

Etter 1945 ble det fra regimets side lagt stor vekt på å opprettholde disse normene, noe som medførte en offisiell purisme og kamp mot all «tilsmussing» av det russiske språk. Denne situasjon begynte å endre seg i perestrojka-perioden 1985–91. Ettersom sensuren ble svakere og falt bort, kom det russiske språk på trykk i nyere former. Mange mennesker kunne for første gang snakke fritt og nyttet da sitt naturlige talespråk som avvek fra det foreskrevne russiske standardspråk. Russisk språk har fra 1990-årene vært inne i en sterk endringsprosess som finner sitt uttrykk gjennom en nærmest ukritisk bruk av fremmedord, særlig engelske, gjennom sterkere tendens til bruk av ubøyde ord, til bruk av preposisjoner, noe som forsterker det analytiske preg i språket. Samtidig foregår det en oppgradering av de regionale varianter av russisk. Det russiske språk fremstår derfor i dag med en langt større variasjon enn for bare få år siden.

Russisk nytter det kyrilliske alfabet. Alfabetets betegnelse viser til slaverapostelen Kyrillos (ca. 825–869) som skapte det første slaviske alfabet. Dette var sannsynligvis ikke det kyrilliske, men et annet som kalles det glagolittiske. Det kyrilliske alfabet ble etablert av hans disipler med utgangspunkt i det greske alfabet med tilføyelse av noen bokstaver fra det glagolittiske og fra semittiske alfabeter. Det kirkeslaviske kyrilliske alfabet var i ulike utforminger i bruk i Russland frem til 1708. Da ble det etablert en ny variant av alfabetet, det borgerlige alfabet (grazjdanskaja azbuka), som ble gitt en utforming som i stor grad ligner det latinske alfabet. Det kirkeslaviske kyrilliske alfabet er etter denne tid forbeholdt religiøse tekster.

Mot slutten av 1800-tallet ble det i Russland tatt til orde for en rettskrivningsreform, blant annet for å fjerne bokstaver som enten dublerte hverandre, eller som ikke betegnet egne lyder. Av flere årsaker ble denne reformen ikke gjennomført før 1914. Etter bolsjevikenes kupp i oktober 1917 ble den foreslåtte rettskrivningsreformen proklamert allerede før året var omme og gjennomført i det etterfølgende år. Tidlig i 1920-årene ble en overgang til det latinske alfabet berørt, uten at det ble gjenstand for seriøs diskusjon.

  • Mathiassen, Terje: Russisk grammatikk, rev. utg., 1996, Finn boken
  • Berkov, V.P.: Russisk-norsk ordbok, 2. utg., 1994, Finn boken
  • Comrie, Bernard m.fl.: The Russian Language in the Twentieth Century, 2nd ed., 1996, Finn boken
  • Vlasto, A.P.: A Linguistic History of Russian to the End of the Eighteenth Century, 1986, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.