Europas historie

Antikke grekeres inndeling av verden i tre verdensdeler (Libya, Europa og Asia), her vist i geografen Anaximanders verdenskart.
Lisens: CC BY SA 3.0
Under den kalde krigen ble Vest-Europa regnet som den delen av Europa som ikke var under sovjetisk kontroll. Fremveksten av to supermakter – Sovjetunionen i øst og USA i vest – bidro til å polarisere bildet. Den amerikanske Marshallhjelpen til Europa etter andre verdenskrig gav begrepet Vesten en fastere form. Landene som valgte å motta hjelp fra USA, valgte på den måten Vestens side i den globale konflikten. Norge tok imot Marshallhjelpen fra USA i 1948. Dette ble starten på Norges vestvending i etterkrigstiden.
Av .
Lisens: Public domain

Romerriket. Romernes erobringer cirka år 200 fvt.– cirka 200 evt.

Av /Store norske leksikon ※.
Under den kalde krigen ble landene som var med i Warszawapakten regnet til Øst-Europa. Sovjetisk frimerke fra 1975 med flaggene til landene som var med i Warszawapakten. På venstre side Bulgaria, Ungarn og Øst-Tyskland, på høyre side Tsjekkoslovakia, Sovjetunionen og Romania, lengst nede Polen.

Europas historie er historien til verdensdelen Europa, det vestlige ytterpunkt av den eurasiske landmassen. Når man snakker om Europas historie, må man skille mellom historien til begrepet Europa og historien i områdene som omfattes av begrepet. Europa som et rent geografisk begrep stammer fra antikkens grekere. Europa som et separat kulturelt område har sin opprinnelse i middelalderen.

Begrepshistorie

Europas bortførelse. Veggmaleri fra Pompeii, nå i Museo Archeologico Nazionale di Napoli i Italia.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Mens de andre verdensdelene er relativt klart adskilt fra hverandre, er grensen mellom Europa og Asia, den andre og geografisk klart større delen av Eurasia, uklar. Dette uklare skillet, samt tette økonomiske og kulturelle bånd til Nord-Afrika og senere til Amerika, har preget historien om europeisk selvbevissthet. Selve begrepet Europa har blitt formet av denne selvbevisstheten.

Europas opprinnelse

Navnet Europa er av gresk opprinnelse (Εὐρώπη), Eurys (εὐρύς) betyr «bredt», og ops (ὤψ) «ansikt». Opprinnelig ble betegnelsen Europa kun brukt om hva som nå er den europeiske delen av Tyrkia (Thrake) og omliggende områder sør for fjellområdene mot nåværende Bulgaria. En mindre del av dette området var den romerske provinsen Europa fra 300-tallet til midten av 600-tallet.

Ifølge greske sagn var Europa datteren av Agenor, den fønikiske kongen av Tyre i nåværende Libanon. Hun ble sjarmert av Zevs, forkledd som en hvit okse. Guden tok henne med over havet, til verdensdelen som fikk hennes navn, og forførte henne der. Den kjente greske historikeren Herodot hevdet at det var kreterne som kidnappet Europa, i en båt utsmykket som en okse. Trojanerne tok hevn, på vegne av Asia, ved å kidnappe Helena, konen til kongen av Sparta, Menelaos, og startet dermed trojanerkrigen.

Sagnet i seg selv, så vel som Herodots kommentarer om det, peker imidlertid på at begrepet Europa allerede da hadde fått to ingredienser som har preget det siden: For det første var begrepet vagt geografisk. Europa ble fraktet til øya Kreta, ikke til området på fastlandet som først fikk hennes navn. For det andre brukte Herodot og andre antikke greske og romerske forfattere sagnet om Europa som en forklaring på de kulturelle forskjellene mellom europeere og asiater: Romere og grekere var siviliserte, frie og rasjonelle, persere og andre asiater var usiviliserte, emosjonelle og despotiske av temperament. Både den vage geografiske defineringen av Europa og den kulturelle definisjonen av Europa basert på hvordan man skiller seg fra Asia, har preget europeisk selvforståelse helt fram til i dag.

Til tross for disse historiske likhetene er det store forskjeller mellom bruken av Europa som begrep nå i forhold til i antikken. For de antikke grekere og romere var det bare dem selv, ikke europeere generelt, som var frie, rasjonelle og siviliserte. Andre folkeslag nord for Middelhavet var barbarer, i likhet med folkene i Afrika og Asia.

For både grekere og romere var skillet mellom Europa og Asia mindre viktig enn skillet mellom dem selv og andre folkeslag. Europa var et av de tre store kontinentene i deres verden, og det bodde grekere og romere i alle tre. Libya, grekernes navn på Afrika, var området mellom Gibraltarstredet og Nilen langs Middelhavets sørkyst. Asia lå mellom Nilen og Bosporos i øst. Europa lå mellom Bosporos og Gibraltar i nord. Nord for Svartehavet var Europa og Asia skilt av sagnelven Fasis. Men i motsetning til andre stormakter i middelhavsområdet, som persere, egyptere og fønikere, anså grekerne og romernes seg som europeiske. Denne selvforståelsen har preget europeisk selvforståelse i årtusenene som fulgte. Middelalderens, renessansens og opplysningstidens tenkere leste antikke forfattere og lot seg inspirere av gresk og romersk selvforståelse. Deres dyder ble til Europas dyder.

Den middelalderske kristenheten

Det frankiske rike 481–814

Sentrale deler av Europa under Karl den store (død 814) og utviklingen etterpå.

Av /Store norske leksikon ※.
Kart over landegrensene i Europa rundt år 1400.

Den første spesifikt europeiske selvforståelsen begynte å vokse fram etter folkevandringensperioden og Romerrikets kollaps. Det var imidlertid det islamske kalifatets vekst og overtakelse av det meste av tidligere romerske områder i Asia og Afrika som var den utløsende årsaken til dannelsen av en separat europeisk identitet.

Denne selvforståelsen vokste fram i en kraftig redusert kultursfære. Den antikke gresk-romerske verden, som hadde strukket seg fra Rhinen og Nord-England i nordvest til Egypt og Syria i sørøst, hadde blitt splittet i tre. Det gamle romerske keiserriket var redusert til et sterkt presset Bysants i øst. I vest var Romerriket delt opp i ustabile føydalstater, med paven i Roma som nominelt religiøst overhode. I de tidligere romerske og persiske områdene i Nord-Afrika og Asia holdt den økonomiske, kulturelle og militært ledende stormakten til; det islamske kalifatet.

Tredelingen av den romerske sfæren forskjøv maktbalansen i de tidligere delene av det gamle Romerriket. Middelhavet sluttet å være kjernen i et verdensrike og ble et permanent grenseområde, preget av sjørøver-virksomhet og stadig krigføring. Både Bysants og de vesteuropeiske føydalstatene ble satt under sterkt press av kalifatet dets første århundre. Mot Bysants klarte imidlertid aldri det islamske kalifatet å krysse Bosporosstredet og å ta hovedstaden Konstantinopel. I de mange krigene som fulgte kjempet de to maktene fram og tilbake i Lilleasia og områdene rundt. I vest invaderte kalifatet først hele kysten av Nord-Afrika, og deretter Malta, Sicilia og store deler av Den iberiske halvøy. De kjempet seg opp forbi Pyreneene og inn i det som nå er Sør-Frankrike før de i 732 ble slått ved Tours av Karl Martell, konge av frankerne. Etter dette stabiliserte også grensene mellom kalifatet og vesteuropeiske stater seg.

Delingen førte til en begynnende europeisk identitet. Den fulgte kristne misjonærer nordover inn i Nord-Europa og de russiske steppene: ideen om kristenheten. Vest-Europa, områdene under pavens autoritet, var kjernen i kristenheten. De ortodokse i øst var en del av kristenheten, men ikke fullt ut.

Karl 1 den store, som samlet store deler av Vest-Europa under sin kontroll, ble kronet til romersk keiser av paven i år 800. Hans rike, som raskt ble splittet opp etter hans død, kom til å stå som et symbol på europeisk fellesskap i ettertiden.

Opplysningstidens Europa

Europa som navnet på en distinkt verdensdel med særegne kulturelle trekk oppstod etter middelalderen. Denne kulturelle forståelsen kombinerte mange av trekkene fra middelalderens kristenhetsbegrep med den geografiske betegnelsen Europa fra antikken.

De religiøse krigene som fulgte den protestantiske reformasjonen gjorde at det ble vanskelig å holde ved like middelalderens kristenhet som en nøytral kulturell fellesidentifikasjon. Filosofi og vitenskap begynte også å fri seg fra de religiøse bånd de hadde hatt i middelalderen, da pavekirken var det intellektuelle sentrum i Europa.

Med økende makt og velstand, og en sekulariserende intelligentsia, begynte en ny forståelse av Europa å vokse fram: Europa var den siviliserte delen av verden, mens resten av verden bestod av barbarer eller urinnvånere. Opplysningstidens tenkere tok sivilisasjonsbegrepet til de antikke grekere og romere og anvendte det på kristenhetens område.

For de skandinaviske landene betydde dette skiftet en endring i status. Sammen med Russland hadde de skandinaviske landene siden antikken blitt sett på som det barbariske nord. De var uten tvil entusiastiske medlemmer i kristenheten etter at de ble kristnet, men ble ikke sett på som spesielt siviliserte.

Med opplysningstiden ble imidlertid landene i Nord-Europa tatt inn i varmen som en naturlig del av det europeiske kulturelle fellesskapet. Russland ble derimot fortsatt sett på som bare delvis europeisk, og derfor bare delvis sivilisert. Hvor gikk grensene mellom Europa og Asia egentlig, og var ikke det isolerte og brutale russiske tsardømmet mer likt asiatisk despoti enn opplyst europeisk styre? Dette uklare grenseområdet ble derfor skilt ut som en egen kulturell-geografisk sfære; Øst-Europa.

Russlands spesielle status i den europeiske kultursfæren var til dels lik Det osmanske rikets status. Osmanene kontrollerte fram til slutten av 1800-tallet store deler av Balkan, men ble ikke ansett som en del av den europeiske kultursfæren. Folkene de hersket over på Balkan var imidlertid utvilsomt europeiske, noe som igjen førte til en uklar grense mellom det kulturelt europeiske og ikke-europeiske i dette området. Denne kulturelle forståelsen av Balkan som bare delvis europeisk, har i likhet med Russlands særstilling overlevd fram til i dag.

Geografisk utstrekning

Til tross for at opplysningstidens Europa-begrep hevdet å samle Europa som geografisk og kulturelt begrep, har det sjeldent vært fullstendig overlapping mellom de to. Europa definert som geografisk område har som regel omfattet et større område enn Europa som en kultursfære.

Geografisk sett har definisjonen av Europa endret seg en god del siden antikken, blant annet på grunn av endrede geografiske kunnskaper og folkevandringer. Hovedstriden har stort sett vært om hvor man skulle trekke den nordøstre grensen. Grensene fra Bosporosstredet til Gibraltar og opp til Polhavet var klare, men de russiske steppene utgjorde ikke en like klar geografisk skillelinje i nordøst.

I antikken antok man rett og slett at det måtte være en elv eller et hav nord for Svartehavet som skilte kontinentene. Etter hvert som geografiske kunnskaper økte, begynte kartografer å fokusere på elven Don som skillelinje, men fram til opplysningstiden visste de ikke mye om områdene elven rant ut fra, og i hvilken grad den utgjorde et virkelig skille mellom Europa og Asia.

Det finnes fortsatt ikke en allment akseptert definisjon av Europas østgrense, men det har bygd seg opp et flertall over de siste hundre år for en definisjon av Europas østgrense som strekker seg fra Uralfjellene, langs Uralelva, over Det kaspiske hav, over land til vannskillet i Kaukasusfjellene, over Svartehavet og gjennom Bosporos.

Politisk historie

I dag står Europa som begrep i spenn mellom den rene geografiske definisjonen på den ene siden og konkurrerende ideer om et europeisk fellesskap på den andre. Siden middelalderens kristenhet kan disse fellesskapsideene kort defineres som på den ene siden et forsøk på å samle Europa, og på den andre siden å skape et europeisk fellesskap av likeverdige, kulturelt distinkte stater. Sentraliserende krefter har også hatt en tendens til å stille spørsmål ved om geografisk perifere makter, som Russland og Storbritannia, virkelig var europeiske. Desentraliserende krefter har derimot stilt spørsmål ved hvor europeiske disse sentraliseringskreftene egentlig var.

1500–1800

Trettiårskrigen. Viktige slagsteder er avmerket med x og årstall.

Av /KF-arkiv ※.

Europas politiske historie er fra 1500-tallet preget av rivaliseringen mellom de mektige statene Frankrike, Spania, England og Habsburgmonarkiet. En rekke kriger avløste hverandre med kortere eller lengre mellomrom, særlig må nevnes de italienske krigene mellom Karl 5 og Frans 1, trettiårskrigen, den spanske arvefølgekrig, sjuårskrigen og napoleonskrigene.

De skiftende alliansene hindret at noen enkelt makt fikk overherredømme. Størst makt på fastlandet hadde Habsburgmonarkiet på 1500-tallet og Frankrike på 1600-tallet under Richelieu og Ludvig 14. På 1700-tallet førte Peter den store Russland inn i den europeiske politikken, og med Preussen under Fredrik 2 steg nok en stat inn i rekken blant europeiske stormakter. Fra 1500-tallet økte England stadig sin makt. Landet førte en likevektspolitikk uten å ta sikte på erobringer i Europa. Som kolonimakt tok England ledelsen fra Spania og Nederland, og ble hovedredskapet i spredningen av den europeiske sivilisasjon i fremmede verdensdeler.

Med Napoleon og napoleonskrigene våknet atter drømmen om et samlet Europa, men han ville realisere den som et fransk overherredømme uten hensyn til nasjonalitetsprinsippet.

1800-tallet

Nye grenser i Sentral-Europa etter Wienkongressen. Kartet er fra 1923.

Wienkongressen i 1815 stod frem som et bilde på Europas samling etter at Napoleon var slått, men i virkeligheten ble kongressen først og fremst et uttrykk for de seirende stormaktenes vilje. Målet var å opprettholde status quo i størst mulig utstrekning og sikre herskernes stilling overfor folket. På begynnelsen av 1800-tallet ser vi at idealene fra den franske revolusjon spredte seg i Europa. Det oppstod en rekke liberale bevegelser, og i flere land, blant annet Sveits, Sverige, Norge og Nederlandene, tok det uinnskrenkede eneveldet slutt og et innskrenket demokrati ble innført.

De liberale strømningene gikk ganske snart sammen med de nasjonale, og kravet om samling på «nasjonal grunn» ble tydeligere blant annet både i Italia og Tyskland. Opposisjonen mot eneveldet vokste og slo i 1830 ut i Frankrike (julirevolusjonen) og Belgia. Kort tid etter var harmonien i Europa over. Europa ble delt i en gruppe liberale stater under ledelse av Storbritannia og en annen gruppe (Østerrike, Preussen og Russland) som førte en mer konservativ kurs.

På denne tiden fikk radikale bevegelser økt kraft. Nye frihetsidealer oppstod, og det teoretiske grunnlaget for en sosialistisk samfunnsoppfatning ble formulert av Karl Marx fra rundt 1850. Kravene om politisk likhet, om stemmerettsreformer og arbeidervern fant uttrykk i de første politiske partiprogrammer, gjennom demonstrasjoner og uroligheter. Den revolusjonære bevegelsen i 1848 begynte på Sicilia i januar, og i februar brøt det løs i Frankrike. Virkningene av den såkalte februarrevolusjonen merket man over hele Europa.

Da denne bølgen var over, satte reaksjonen inn. Både i Tyskland, Østerrike og Italia gjeninnførte man den absolutte regjeringsmakt, og keiserdømmet ble innført i Frankrike i 1852. I siste halvdel av århundret var Europa splittet av kriger der stormaktene var engasjert på begge sider (Krimkrigen, krigen mellom Østerrike og Preussen, og den fransk-tyske krig). Kampen stod om posisjoner som kunne konsolidere maktgrupperingenes styrke.

I 1882 kom trippelalliansen (Italia, Østerrike og Tyskland) i stand under Otto von Bismarcks sterke ledelse. Tyskland var på dette tidspunktet den dominerende makten på kontinentet, og tyskernes politikk fikk Frankrike og Russland til å søke sammen i begynnelsen av 1890-årene. Senere kom også britene, som inntil da hadde holdt seg i «splendid isolation», mer aktivt med i europeisk politikk igjen. I 1904 ble det inngått en britisk-fransk avtale, og noen år senere kom trippelententen (Frankrike, Russland og Storbritannia) i stand. Dermed var det gjenopprettet en slags maktbalanse i Europa.

To verdenskriger

Kart over Europa tidlig på 1900-tallet. Fra første utgave av Aschehougs leksikon (1906–1913).

Kart over Europa
Av .
Lisens: fri

I årene før første verdenskrig var det særlig forholdene i Øst-Europa og Balkan (balkankrigene) som førte til forviklinger og kriger. Likevekten i Europa ble igjen forrykket, særlig ved Østerrikes aksjoner for å øke sin innflytelse på Balkan. Eksplosjonen kom i slutten av juli 1914, da Østerrike erklærte Serbia krig, og første verdenskrig ble innledet. Mot slutten av krigen ble det russiske keiserriket avskaffet under den russiske revolusjon (1917), og bolsjevikene (kommunistene) tok makten i det som fra 1922 ble kalt Sovjetunionen.

Versaillestraktaten forsøkte å få i stand en ny europeisk ordning etter verdenskrigen, men forsøket strandet. Nye landegrenser ble trukket opp, og nye stater kom til. Seiersmaktene søkte på forskjellig vis å sikre seg mot at tyskerne igjen skulle komme til å bli noen militær trussel. Det var særlig Frankrike som var interessert i å skaffe seg garantier for sin sikkerhet; britene var mer reserverte, og amerikanerne trakk seg nærmest ut av europeisk politikk. Likevel oppnådde man enighet om et gjensidig garantisystem i Locarnopakten i 1925, et forsøk på å skape større enhet og forståelse i Europa. Avtalen syntes å innvarsle en ny tid etter det bitre krigsoppgjøret.

Men den forsonlige atmosfæren varte ikke lenge. I 1929 ble Europa hardt rammet av den økonomiske verdenskrisen. Det oppstod politisk uro og økonomisk kaos i land etter land. 1930-årene gav atter en viss økonomisk stabilitet, mens den politiske krisen varte faktisk til andre verdenskrig brøt ut i 1939. Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933 (diktaturet hadde allerede erobret regjeringsmakten i Italia, Spania, Portugal, Polen, Litauen og Jugoslavia på dette tidspunktet), økte spenningen i Europa.

På den ene siden stod demokratiene, med Frankrike og Storbritannia i første rekke, på den andre siden de totalitære statene Italia og Tyskland. Særlig skapte Tysklands forhold til Østerrike, Tsjekkoslovakia og Polen vanskeligheter. Vestmaktenes ledere var usikre og nølende og sikret seg ved Münchenavtalen i 1938 foreløpig avspenning ved å ofre Tsjekkoslovakia til Tyskland.

I løpet av sommeren 1939 ble krisen akutt. Forholdet til Polen ble avgjørende. Vestmaktene hadde garantert Polens integritet, men garantien gav liten beskyttelse etter at Tyskland og Sovjetunionen (SSSR) fikk i stand en ikke-angrepsavtale i august 1939. Da de tyske styrkene rykket inn i Polen 1. september samme år, forble Storbritannia og Frankrike tro mot sine forpliktelser og erklærte Tyskland krig. Dermed var andre verdenskrig i gang. Under krigen kom det i stand samarbeid mellom Sovjetunionen og vestmaktene, etter at russerne selv var blitt overfalt av sine tyske allierte i 1941.

Etterkrigstiden

Andre verdenskrig satte på mange måter et skille i Europas historie, og utviklingen etter 1945 var i 40 år karakterisert av en stadig mer markert todeling av Europa, etter hvert kalt Den kalde krigen. Forsøket på å la krigstidens samarbeid og vennskap fortsette også i gjenoppbyggingsperioden strandet delvis, først og fremst på grunn av motsetningene mellom USA og Sovjetunionen. Amerikanerne gikk aktivt inn for å bevare vennskapet med de europeiske vestmaktene og gjorde en stor innsats for Europas økonomiske gjenreisning og utvikling (Marshallplanen). Motsetningene mellom vestmaktene og russerne kom særlig tydelig til uttrykk i Tyskland, der man fikk en faktisk deling av landet og opprettelse av to tyske stater, Øst-Tyskland (DDR) og Vest-Tyskland.

Landene i vest søkte å løse sine økonomiske og politiske problemer innenfor samarbeidsorganisasjoner som OEEC (senere OECD) og Europarådet, mens landene øst for «jernteppet» skapte sine egne samarbeidsorganer som Kominform og det økonomiske samordningsråd (Comecon). Forskjellene i styreform i de europeiske landene avspeilte også etterkrigstidens delte Europa.

Landene i øst («østblokken») ble folkerepublikker med statsbærende kommunistpartier. De vesteuropeiske landene («vestblokken») ble i stor grad parlamentariske demokratier, selv om Spania, Portugal og Hellas opplevde til dels lange perioder med diktatur. Det sikkerhetspolitiske samarbeidet vokste også frem på regionalt grunnlag, med NATO i vest og Warszawapaktens organisasjon i øst. Bare et fåtall stater i Europa stod utenfor disse organisasjonene.

I 1970-årene ble det gjort visse fremskritt i retning av politisk avspenning mellom de to delene av Europa. Forholdet mellom de to tyske statene ble normalisert, og flere konferanser om europeisk sikkerhet og samarbeid (KSSE) ble avholdt i 1970- og 1980-årene. Men mulighetene for avspenning i Europa viste seg å henge sammen med klimaet mellom USA og Sovjetunionen, og i begynnelsen av 1980-årene førte blant annet den sovjetiske intervensjonen i Afghanistan i 1979 og spørsmålet om utplassering av nye raketter i Europa til flere tilbakeslag for avspenningen i Europa.

I 1985 overtok Mikhail Gorbatsjov som partisjef i Sovjetunionen, og den reformprosess som deretter ble innledet i Sovjetunionen førte til en bølge av begivenheter som i løpet av fem år i dramatisk grad skulle endre europakartet og den politiske virkeligheten for alle europeiske land.

Innen Sovjetunionen reiste det seg krav om uavhengighet i flere republikker; lengst gikk de baltiske statene. Perestrojka-politikken (omstruktureringen) førte til at det ble satt kritisk søkelys på landets økonomiske og politiske strukturer. Brezjnev-doktrinen ble forlatt; Moskva frasa seg sin «rett» til å blande seg inn i de østeuropeiske landenes indre anliggender.

I ly av dette startet Polen og Ungarn en prosess i retning av mer demokrati og oppløsning av kommunistpartiets maktmonopol. Denne utviklingen tok en dramatisk vending høsten 1989, da Øst-Tyskland (DDR), Tsjekkoslovakia, Bulgaria og Romania på få uker kvittet seg med de gamle lederne og innførte reformer. I de følgende årene innledet disse landene (og etter hvert også Albania) en utvikling mot markedsøkonomi og parlamentariske demokratier.

DDR-staten viste seg å forvitre fortere enn de fleste hadde trodd. Allerede sommeren 1990 var den vesttyske mark innført som valuta i øst, og 3. oktober ble de to tyske statene gjenforent. Gjenforeningen skjedde etter forhandlinger med de fire seiersmaktene etter andre verdenskrig (USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike), som samtidig sa fra seg sin myndighet over Berlin.

Tiden etter 1990

Berlinmuren var et symbol på delingen av Tyskland. I november 1989 ble muren åpnet, og i løpet av 1990 mesteparten av muren revet. Her er soldater fra både Vest- og Øst-Tyskland i gang med rivingen, 11. november 1989.
Av .

Berlinmurens fall i 1989 og Tysklands samling i 1990 markerte slutten på den perioden som gikk under betegnelsen «etterkrigstiden». Det var også slutten på Den kalde krigen med dens todeling av Europa. Samarbeidsorganisasjonene Comecon og Warszawapakten ble oppløst i 1991. Innad i Sovjetunionen forsøkte Gorbatsjov å holde unionen samlet. Det mislykkede statskuppet i august 1991 førte likevel til at oppløsningstendensene ble forsterket.

De baltiske republikkene fikk sin selvstendighet i september, og i desember ble Sovjetunionen oppløst. På det tidligere sovjetiske området oppstod ti nye land, hvorav sju europeiske: Estland, Latvia, Litauen, Russland, Hviterussland, Ukraina og Moldova og tre land i Asias grenseområde mot Europa: Armenia, Aserbajdsjan og Georgia.

Etterkrigstidens stabile tilstand av konflikt mellom øst og vest var avsluttet, og faren for en storkrig var drastisk redusert. Men faren for mindre kriger økte, ettersom gamle nasjonale motsetninger igjen kom til overflaten. I Tsjekkoslovakia endte motsetningen mellom tsjekkere og slovaker med en fredelig deling av landet, i Tsjekkia og Slovakia, ved årsskiftet 1992/1993.

I det tidligere Jugoslavia derimot, endte de nasjonale konfliktene i flere års blodig og bitter borgerkrig, særlig i republikken Bosnia-Hercegovina (se Bosnia-krigen). Med fredsavtalene i 1995 for Kroatia og Bosnia-Hercegovina stabiliserte forholdene seg noe, selv om en lang rekke uløste konflikter fortsatt har preget regionen. På området til det tidligere Jugoslavia har det oppstått sju land: Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Montenegro, Kosovo og Nord-Makedonia.

KSSE ble i 1995 omdannet til en alleuropeisk organisasjon (OSSE), men det var særlig NATO og Den europeiske union (EU) som ble tyngdepunkter for samarbeidet i hele Europa i 1990-årene. Begge organisasjonene ble attraktive for de tidligere kommuniststyrte landene. NATO opprettet i 1994 Partnerskap for fred-avtaler med en lang rekke stater i Øst- og Sentral-Europa, og tok en ledende rolle i den flernasjonale styrken som gikk inn i Bosnia-Hercegovina etter fredsavtalen i 1995.

NATO ble etter hvert utvidet med de fleste av landene i den tidligere Warszawapakten, og organisasjonen fikk helt andre oppgaver enn da organisasjonen ble opprettet. NATO gikk i 1999 til krig mot Jugoslavia i forbindelse med krisen i Kosovo; hovedhensikten var å sikre europeisk stabilitet og sikkerhet. En helt ny kommandostruktur ble utarbeidet, og fra 2003 fikk NATO en internasjonal utrykningsstyrke som ledd i omorganiseringen av forsvarsorganisasjonen for å kunne møte nye trusler fra terrorisme og masseødeleggelsesvåpen.

Innen Den europeiske union (tidligere De europeiske fellesskapene) gikk tendensen fra midten av 1980-årene mot et stadig mer integrert samarbeid. Et nytt, indre marked ble etablert fra 1. januar 1993, der varer, tjenester, personer og kapital skulle kunne «flyte fritt» mellom medlemslandene. Maastricht-traktaten, som ble inngått i 1991, trådte i kraft i 1993 og la grunnlaget for en utvikling mot en politisk og økonomisk union, blant annet med innføring av euro som felles valuta.

Ved EØS-avtalen, som trådte i kraft i 1994, ble EUs indre marked utvidet til å omfatte også EFTA-området (unntatt Sveits). Tre av EFTA-landene, Sverige, Finland og Østerrike ble fra 1995 nye medlemmer av EU. Den økende integreringen i EU ble ført videre gjennom ulike traktater i slutten av 1990-årene og begynnelsen av 2000-tallet. Den felleseuropeiske valutaen euro ble tatt i bruk og avløste i 2002 de gamle valutaene i de fleste medlemslandene. I 2004 ble EU utvidet med ti nye medlemsland; åtte av dem tilhørte den tidligere østblokken.

De aller fleste av de europeiske landenes kolonier ble selvstendige i 1960- og 1970-årene, men Europa har beholdt en dominerende posisjon som et høyt industrialisert og politisk innflytelsesrikt område. Likevel har Japan og de andre nyindustrialiserte landene i Øst-Asia vokst frem som sterke konkurrenter innen økonomi og verdenshandel. USAs reduserte militære nærvær i Europa siden 1990-årene er også tegn på at Europas særstilling i verdenssamfunnet er i ferd med å endre karakter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg