Europas historie omhandler historien til verdensdelen Europa. Til tross for at Europa består av en hel rekke større og mindre nasjoner med en historie hver for seg, lar det seg allikevel gjøre å betrakte de europeiske nasjoner under ett, det vil si som et tydelig avgrenset hele med en felles kulturtradisjon.

  • Om Europas forhistorie, se blant annet artiklene om steinalderbronsealder og jernalder. Artiklene om hvert enkelt land gir også mer detaljert gjennomgang av historien.

En felleseuropeisk kulturbevissthet ble til i middelalderen, men den var forberedt ved fire avgjørende hendelser i tiden fra 400-tallet fvt. til 400-tallet evt.:

Den europeiske tenkning og vitenskap, respekten for fornuften, har sin rot i den greske ånd. Latinen, romerretten og ideen om et politisk samlet Europa har sitt opphav i Imperium Romanum.

Kristendommen skapte gjennom den katolske kirke den religiøse basis for europeisk universalisme, og dens normer virket bestemmende på menneskelig samvær. Brytningen og vekselvirkningen mellom alle disse momenter innbyrdes, og mellom dem og de særpregede tradisjoner hos hvert enkelt folk, varte ved gjennom hele middelalderen og den nyere tid.

Keiser Karl den store, som ble kronet av paven juledag i år 800, var som europeisk hersker et symbol på denne vekselvirkningen. Han følte seg som franker og hadde interesse for alt som hadde med den opprinnelige stammekultur å gjøre, men han holdt liv i den antikke kultur (den karolingiske renessanse), innarbeidet mange romerske rettsprinsipper i lovgivningen og var kristendommens forkjemper. Han vernet Europas grenser mot de slaviske vendere ved Spree og Oder, mot de mongolske avarer i Ungarn, mot araberne som hadde trengt inn i Spania i 711, men var blitt stanset av Karl Martell ved Poitiers i 732.

Også senere ble motsetningen til fremmede, ikke-kristne folkeslag et av de momenter som styrket den europeiske enhet. Russland, Polen og Ungarn, som var blitt kristnet i ca. 1000, ble rundt 1240 utsatt for angrep fra mongolene, som endog hevdet overherredømmet over Russland i 200 år. Europeerne kom i strid med tyrkerne allerede under korstogene på 1100- og 1200-tallet. På 1300-tallet fikk tyrkiske osmaner fotfeste på Balkan, de tok Konstantinopel i 1453 og utvidet senere sitt velde over store deler av Balkan, men mistet det igjen på 1800-tallet, særlig fordi tyrkerne hele tiden bare var en fåtallig, fremmed herskerklasse på europeisk grunn.

Tross motsetningene til araberne, mongolene og tyrkerne ble den europeiske enhet aldri gjennomført på det politiske område, selv ikke av Karl den store. Karls rike falt fra hverandre alt i 843. Ideen om det universelle keiserrike ble nok tatt opp igjen av de tysk-romerske keisere, Das Heilige Römische Reich Deutscher Nation (tysk-romerske rike). Men det ble den katolske kirke som for alvor førte den europeiske universalisme på romersk-kristelig basis videre.

På 1200-tallet nådde den katolske kirke sin høyeste makt. Det mest karakteristiske utslag av den åndelige enhet som da hersket i Europa er den skolastiske filosofi, med Thomas Aquinas. Foruten de rent kirkelige institusjoner bidrog også ridderkulturen og i ikke liten grad universitetene til å binde folkene sammen. Blant universitetene må nevnes Bologna, Padova og Salerno i Italia, Salamanca i Spania, Sorbonne i Frankrike, Oxford og Cambridge i England, Köln og Heidelberg i Tyskland og Praha i Tsjekkia, det siste fra 1348.

På 1300- og 1400-tallet gjennomgikk den katolske kirke en alvorlig krise. Nye kulturelle og religiøse bevegelser, humanismenrenessansen og reformasjonen gjorde seg gjeldende med så stor styrke at den åndelige enhet og overledelse som kirken representerte, falt i grus. Samtidig ble føydalvesenet, som hadde vært den dominerende form for samfunnsmessig organisasjon i middelalderen, oppløst.

Handelen, som etter korstogene hadde skutt kraftig vekst, førte til rikere utvikling av bylivet og til økning av borgerstandens rikdom og makt. De store oppdagelser virket i samme retning og førte et nytt moment, kolonipolitikken, inn i Europas historie. Pengehusholdningen, som undergravde føydalvesenet og gjorde det mulig for kongemakten å skape sterkere nasjonalstater, skapte også større individuell frihet og bidrog til å oppløse det middelalderske kulturfellesskap.

Den moderne vitenskap som nå ble grunnlagt gjennom den empiriske metode (Bacon, Galilei), utgjorde riktignok et av de mest betydningsfulle trekk i de følgende hundreår, men maktet ikke å skape et så sterkt åndelig foreningsbånd som den katolske kirke i middelalderen. Heller ikke de store internasjonale filosofer på 1600-tallet som DescartesSpinoza og Leibniz nådde en universalitet som skolastikken.

På 1700-tallet begynte for alvor kritikken av de tradisjonelle faktorer i europeisk kulturliv, særlig blant de franske encyklopedister, en kritikk som fikk en foreløpig utløsning i den franske revolusjon. Den romantiske bevegelsen som bredte seg i alle europeiske land omkring 1800, betegner et veldig grep tilbake til naturen og det folkelig-nasjonale, til middelalderen og kristendommen.

Europas politiske historie er fra 1500-tallet bestemt av rivaliseringen mellom de mektige statene Frankrike, Spania, England og Habsburgmonarkiet. En rekke kriger avløste hverandre med kortere eller lengre mellomrom, særlig må nevnes de italienske krigene mellom Karl 5 og Frans 1, trettiårskrigen, den spanske arvefølgekrig, sjuårskrigen og Napoleonskrigene.

De skiftende allianser hindret at noen enkelt makt fikk overherredømmet. Størst makt på fastlandet hadde Habsburgmonarkiet på 1500-tallet og Frankrike på 1600-tallet under Richelieu og Ludvig 14. På 1700-tallet førte Peter den store Russland inn i den europeiske politikk, og med Preussen under Fredrik 2 steg nok en stat inn i rekken blant europeiske stormakter. Fra 1500-tallet økte England stadig sin makt. Landet førte en likevektspolitikk uten å ta sikte på erobringer i Europa. Som kolonimakt tok det ledelsen fra Spania og Nederland og ble hovedredskapet i spredningen av den europeiske sivilisasjon i fremmede verdensdeler.

Med Napoleon og napoleonskrigene våknet atter drømmen om et samlet Europa, men han ville realisere den som et fransk overherredømme uten hensyn til nasjonalitetsprinsippet.

Wienkongressen 1815 stod frem som et bilde på Europas samling etter at Napoleon var slått, men i virkeligheten ble kongressen først og fremst et uttrykk for de seirende stormakters vilje. Målet var å opprettholde status quo i størst mulig utstrekning og sikre herskernes stilling overfor folket. På begynnelsen av 1800-tallet ser vi at idealene fra den franske revolusjon spredte seg i Europa. Det oppstod en rekke liberale bevegelser, og i flere land, blant annet Sveits, Sverige, Norge og Nederlandene, tok det uinnskrenkede enevelde slutt, og et innskrenket demokrati ble innført.

De liberale strømningene gikk ganske snart sammen med de nasjonale, og kravet om samling på «nasjonal grunn» ble tydeligere blant annet både i Italia og Tyskland. Opposisjonen mot eneveldet vokste og slo i 1830 ut i Frankrike og Belgia. Kort tid etter var harmonien i Europa over. Europa ble delt i en gruppe liberale stater under ledelse av Storbritannia og en annen gruppe (Østerrike, Preussen og Russland) som førte en mer konservativ kurs.

På denne tiden fikk de radikale bevegelser økt kraft. Nye frihetsidealer oppstod, og det teoretiske grunnlag for en sosialistisk samfunnsoppfatning ble formulert av Karl Marx fra ca. 1850. Kravene om politisk likhet, om stemmerettsreformer og arbeidervern fant uttrykk i de første politiske partiprogrammer, gjennom demonstrasjoner og uroligheter. Den revolusjonære bevegelse i 1848 begynte på Sicilia i januar, og i februar brøt det løs i Frankrike. Virkningene av den såkalte februarrevolusjonen merket man over hele Europa.

Da denne bølgen var over, satte reaksjonen inn. Både i Tyskland, Østerrike og Italia gjeninnførte man den absolutte regjeringsmakt, og keiserdømmet ble innført i Frankrike i 1852. I siste halvdel av århundret var Europa splittet av kriger der stormaktene var engasjert på begge sider (Krimkrigen, krigen mellom Østerrike og Preussen, den fransk-tyske krig). Kampen stod om posisjoner som kunne konsolidere maktgrupperingenes styrke.

I 1882 kom trippelalliansen (Italia, Østerrike og Tyskland) i stand under Bismarcks sterke ledelse. Tyskland var på dette tidspunkt den dominerende makt på kontinentet, og tyskernes politikk fikk Frankrike og Russland til å søke sammen i begynnelsen av 1890-årene. Senere kom også britene, som inntil da hadde holdt seg i «splendid isolation», mer aktivt med i europeisk politikk igjen. I 1904 ble det inngått en britisk-fransk avtale, og noen år senere kom trippelententen (Frankrike, Russland og Storbritannia) i stand. Dermed var det gjenopprettet en slags maktbalanse i Europa.

I årene før første verdenskrig var det særlig forholdene i Øst-Europa og Balkan som førte til forviklinger og kriger. Likevekten i Europa ble igjen forrykket, særlig ved Østerrikes aksjoner for å øke sin innflytelse på Balkan. Eksplosjonen kom i slutten av juli 1914, da Østerrike erklærte Serbia krig, og første verdenskrig ble innledet.

Versaillestraktaten forsøkte å få i stand en ny europeisk ordning etter verdenskrigen, men forsøket strandet. Nye landegrenser ble trukket opp, og nye stater kom til. Seiersmaktene søkte på forskjellig vis å sikre seg mot at tyskerne igjen skulle komme til å bli noen militær trussel. Det var særlig Frankrike som var interessert i å skaffe seg garantier for sin sikkerhet; britene var mer reserverte, og amerikanerne trakk seg nærmest ut av europeisk politikk. Likevel oppnådde man enighet om et gjensidig garantisystem i Locarno-avtalen i 1925, et forsøk på å skape større enhet og forståelse i Europa. Avtalen syntes å innvarsle en ny tid etter det bitre krigsoppgjøret.

Men den forsonlige atmosfæren varte ikke lenge. I 1929 ble Europa hardt rammet av den økonomiske verdenskrisen. Det oppstod politisk uro og økonomisk kaos i land etter land. 1930-årene gav atter en viss økonomisk stabilitet, den politiske krise varte faktisk til andre verdenskrig brøt ut i 1939. Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933 (diktaturet hadde allerede erobret regjeringsmakten i ItaliaSpaniaPortugalPolen, Litauen og Jugoslavia på dette tidspunkt), økte spenningen i Europa.

På den ene siden stod demokratiene, med Frankrike og Storbritannia i første rekke, på den annen side de totalitære stater Italia og Tyskland. Særlig skapte Tysklands forhold til ØsterrikeTsjekkoslovakia og Polen vanskeligheter. Vestmaktenes ledere var usikre og nølende og sikret seg ved München-forliket i 1938 foreløpig avspenning ved å ofre Tsjekkoslovakia til Tyskland.

I løpet av sommeren 1939 ble krisen akutt. Forholdet til Polen ble avgjørende. Vestmaktene hadde garantert Polens integritet, men garantien gav liten beskyttelse etter at Tyskland og SSSR fikk i stand en vennskapsavtale i august 1939. Da de tyske styrkene rykket inn i Polen 1. september samme år, forble Storbritannia og Frankrike tro mot sine forpliktelser og erklærte Tyskland krig. Dermed var andre verdenskrig i gang. Under krigen kom det i stand samarbeid mellom Sovjetunionen og vestmaktene, etter at russerne selv var blitt overfalt av sine tyske allierte i 1941.

Andre verdenskrig satte på mange måter et skille i Europas historie, og utviklingen etter 1945 var i 40 år karakterisert av en stadig mer markert todeling av Europa, etterhvert kalt den kalde krigen. Forsøket på å la krigstidens samarbeid og vennskap fortsette også i gjenoppbyggingsperioden strandet delvis, først og fremst på grunn av motsetningene mellom USA og Sovjetunionen. Amerikanerne gikk aktivt inn for å bevare vennskapet med de europeiske vestmaktene og gjorde en stor innsats for Europas økonomiske gjenreisning og utvikling (Marshallplanen). Motsetningene mellom vestmaktene og russerne kom særlig tydelig til uttrykk i Tyskland, der man fikk en faktisk deling av landet og opprettelse av to tyske stater.

Landene i vest søkte å løse sine økonomiske og politiske problemer innenfor slike samarbeidsorganisasjoner som OEEC (senere OECD) og Europarådet, mens landene øst for «jernteppet» skapte sine egne samarbeidsorganer som Kominform og det økonomiske samordningsråd (Comecon). Forskjellene i styreform i de europeiske landene avspeilte også etterkrigstidens delte Europa.

Landene i øst ble folkerepublikker med statsbærende kommunistpartier. De vesteuropeiske landene ble i stor grad parlamentariske demokratier, selv om Spania, Portugal og Hellas opplevde til dels lange perioder med diktatur. Det sikkerhetspolitiske samarbeidet vokste også frem på regionalt grunnlag, med NATO i vest og Warszawapaktens organisasjon i øst. Bare et fåtall stater i Europa stod utenfor disse organisasjonene.

I 1970-årene ble det gjort visse fremskritt i retning av politisk avspenning mellom de to delene av Europa. Forholdet mellom de to tyske statene ble normalisert, og flere konferanser om europeisk sikkerhet og samarbeid (KSSE) ble avholdt i 1970- og 1980-årene. Men mulighetene for avspenning i Europa viste seg å henge sammen med klimaet mellom USA og Sovjetunionen, og ved begynnelsen av 1980-årene førte blant annet den sovjetiske intervensjon i Afghanistan i 1979 og spørsmålet om utplassering av nye raketter i Europa til flere tilbakeslag for avspenningen i Europa.

I 1985 overtok Mikhail Gorbatsjov som partisjef i Sovjetunionen, og den reformprosess som deretter ble innledet i Sovjetunionen førte til en bølge av begivenheter som i løpet av fem år i dramatisk grad skulle endre europakartet og den politiske virkeligheten for alle europeiske land.

Innen Sovjetunionen reiste det seg krav om uavhengighet i flere republikker; lengst gikk de baltiske statenePerestrojka-politikken (omstruktureringen) førte til at det ble satt kritisk søkelys på landets økonomiske og politiske strukturer. Brezjnev-doktrinen ble forlatt; Moskva frasa seg sin «rett» til å blande seg inn i de østeuropeiske landenes indre anliggender.

I ly av dette startet Polen og Ungarn en prosess i retning av mer demokrati og oppløsning av kommunistpartiets maktmonopol. Denne utviklingen tok en dramatisk vending høsten 1989, da Øst-Tyskland (DDR), Tsjekkoslovakia, Bulgaria og Romania på få uker kvittet seg med de gamle ledere og innførte reformer. I de følgende årene innledet disse landene (etter hvert også Albania) en utvikling mot markedsøkonomi og parlamentariske demokratier.

DDR-staten viste seg å forvitre fortere enn de fleste hadde trodd. Allerede sommeren 1990 var den vesttyske mark innført som valuta i øst, og 3. oktober ble de to tyske statene gjenforent. Gjenforeningen skjedde etter forhandlinger med de fire seiersmaktene etter andre verdenskrig (USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike), som samtidig sa fra seg sin myndighet over Berlin.

Berlinmurens fall i 1989 og Tysklands samling i 1990 markerte slutten på den perioden som gikk under betegnelsen «etterkrigstiden». Det var også slutten på den kalde krigen med dens todeling av Europa. Samarbeidsorganisasjonene Comecon og Warszawapakten ble oppløst i 1991. Innad i Sovjetunionen forsøkte Gorbatsjov å holde unionen samlet. Det mislykkede statskuppet i august 1991 førte likevel til at oppløsningstendensene ble forsterket.

De baltiske republikkener fikk sin selvstendighet i september, og i desember ble Sovjetunionen oppløst. På det tidligere sovjetiske området oppstod 15 nye land, hvorav sju europeiske (Estland, Latvia, Litauen, Russland, Hviterussland, Ukraina og Moldova) og tre (Armenia, Aserbajdsjan og Georgia) i Asias grenseområde mot Europa.

Etterkrigstidens stabile tilstand av konflikt mellom øst og vest var avsluttet, og faren for en storkrig var drastisk redusert. Men faren for mindre kriger økte, ettersom gamle nasjonale motsetninger igjen kom til overflaten. I Tsjekkoslovakia endte motsetningen mellom tsjekkere og slovaker med en fredelig deling av landet, i Tsjekkia og Slovakia, ved årsskiftet 1992/1993.

I det tidligere Jugoslavia, derimot, endte de nasjonale konfliktene i flere års blodig og bitter borgerkrig, særlig i republikken Bosnia-Hercegovina. Med fredsavtalene i 1995 for Kroatia og Bosnia-Hercegovina stabiliserte forholdene seg noe, selv om en lang rekke uløste konflikter fortsatt har preget regionen. På området til det tidligere Jugoslavia har det oppstått seks land: Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Montenegro og Makedonia.

KSSE ble i 1995 omdannet til en alleuropeisk organisasjon (OSSE), men det var særlig NATO og Den europeiske union (EU) som ble tyngdepunkter for samarbeidet i hele Europa i 1990-årene. Begge organisasjonene ble attraktive for de tidligere kommuniststyrte landene. NATO opprettet i 1994 Partnerskap for fred-avtaler med en lang rekke stater i Øst- og Sentral-Europa, og tok en ledende rolle i den flernasjonale styrken som gikk inn i Bosnia-Hercegovina etter fredsavtalen i 1995.

NATO ble etter hvert utvidet med de fleste av landene i den tidligere Warszawapakten, og organisasjonen fikk helt andre oppgaver enn da organisasjonen ble opprettet. NATO gikk 1999 til krig mot Jugoslavia i forbindelse med krisen i Kosovo; hovedhensikten var å sikre europeisk stabilitet og sikkerhet. En helt ny kommandostruktur ble utarbeidet, og fra 2003 fikk NATO en internasjonal utrykningsstyrke som ledd i omorganiseringen av forsvarsorganisasjonen for å kunne møte nye trusler fra terrorisme og masseødeleggelsesvåpen.

Innen Den europeiske union (tidligere De europeiske fellesskap) gikk tendensen fra midten av 1980-årene mot et stadig mer integrert samarbeid. Et nytt, indre marked ble etablert fra 1. januar 1993, der varer, tjenester, personer og kapital skulle kunne «flyte fritt» mellom medlemslandene. Maastricht-avtalen, som ble inngått i 1991, trådte i kraft i 1993 og la grunnlaget for en utvikling mot en politisk og økonomisk union, blant annet med innføring av en felles valuta.

Ved EØS-avtalen, som trådte i kraft i 1994, ble EUs indre markedutvidet til å omfatte også EFTA-området (unntatt Sveits). Tre av EFTA-landene, Sverige, Finland og Østerrike, ble fra 1995 nye medlemmer av EU. Den økende integreringen i EU ble ført videre gjennom ulike traktater i slutten av 1990-årene og begynnelsen av 2000-tallet. Den felleseuropeiske valutaen euro ble tatt i bruk og avløste i 2002 de gamle valutaene i de fleste medlemslandene. I 2004 ble EU utvidet med ti nye medlemsland; åtte av dem tilhørte den tidligere østblokken.

De aller fleste av de europeiske landenes kolonier ble selvstendige i 1960- og 1970-årene, men Europa har beholdt en dominerende posisjon som et høyt industrialisert og politisk innflytelsesrikt område. Likevel har Japan og de andre nyindustrialiserte landene i Øst-Asia vokst frem som sterke konkurrenter innen økonomi og verdenshandel. USAs reduserte militære nærvær i Europa siden 1990-årene er også tegn på at Europas særstilling i verdenssamfunnet er i ferd med å endre karakter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.