Baltiske språk er en grein av den indoeuropeiske språkfamilien. Til de baltiske språkene hører de levende språkene litauisk og latvisk samt flere utdødde språk, blant annet gammelprøyssisk. Rundt 4,5 millioner mennesker har litauisk eller latvisk som morsmål i dag.
Litauisk og latvisk er de eneste baltiske språkene som snakkes i dag. Disse to språkene tilhører samme undergruppe, østbaltisk, mens det utdødde gammelprøyssisk var et vestbaltisk språk. Det har eksistert flere baltiske språk, men disse har ikke etterlatt seg spor i form av tekster.
Blant de indoeuropeiske språkene regnes baltisk som arkaiske. Særlig gjelder det litauisk, som blant annet har bevart sju kasus med alderdommelige endelser og i noen dialekter totall (dualis) ved siden av entall og flertall. De baltiske språkene har mange fellestrekk med slaviske språk – først og fremst i ordforråd, men det er også en del paralleller i lydutvikling og grammatikk. Det er ulike syn på det historiske forholdet mellom baltisk og slavisk; noen fagfolk regner med at det på et tidlig stadium eksisterte et balto-slavisk språk, mens andre forklarer parallellene med gjensidig påvirkning gjennom lang tid.
I dag snakkes det baltiske språk i statene Litauen og Latvia. Litauisk snakkes dessuten tradisjonelt i noen små områder i Polen og Hviterussland. De siste tiårene har det vært betydelig arbeidsutvandring fra Litauen og Latvia, også til Norge.
Det finnes stedsnavn av baltisk opprinnelse i et betraktelig større område enn dagens Litauen og Latvia, og det er sannsynlig at baltiske språk tidligere har vært talt i det som i dag er Hviterussland, og i deler av Russland, Ukraina og Polen.
Indoeuropeiske arveord danner grunnstammen i de baltiske språkenes ordforråd. Noen eksempler er:
En del ord med indoeuropeiske røtter finner vi bare i baltisk, for eksempel litauisk gilus, latvisk dziļš, gammelprøyssisk gillin 'dyp' og litauisk lokys, latvisk lācis, gammelprøyssisk clokis 'bjørn'.
Mange ord er felles for baltisk og slavisk. Det kan være forskjellige grunner til dette: Det kan være felles arveord som er tapt i andre indoeuropeiske språk, eller lån som har gått den ene eller andre veien. Noen eksempler: litauisk og latvisk galva, gammelprøyssisk galwo 'hode' svarer til gammelkirkeslavisk glava og russisk golova. Litauisk ežeras, latvisk ezers og gammelprøyssisk assaran 'innsjø' svarer til gammelkirkeslavisk jezero og russisk ozero.
Alle de tre baltiske språkene som er attestert i tekster, har mange lån fra germanske språk, hvorav en del må være svært gamle, for eksempel litauisk og latvisk alus, gammelprøyssisk alu 'øl' (jamfør gammelengelsk alu, norrønt ǫl) og litauisk kliepas, latvisk klaips 'brødleiv' (jamfør gotisk hlaifs, norrønt hleifr).
Latvisk skiller seg fra de to andre baltiske språkene ved at det har et betydelig innslag av ord fra østersjøfinsk. Et trekk ved latvisk som trolig skyldes østersjøfinsk innflytelse, er at det har fast trykk på første stavelse. På sin side har de østersjøfinske språkene lånt mange ord fra baltisk, for eksempel mange som har med jordbruk å gjøre.
Mens det gammelprøyssiske substantivsystemet hadde bevart tre grammatiske kjønn (genus), har latvisk og litauisk bare to kjønn: hankjønn og hunkjønn. Alle de tre språkene har kasussystemer: I gammelprøyssisk regner man med fem kasus, mens litauisk har sju og latvisk seks eller sju (status til kasusen instrumentalis i latvisk er omstridt).
Latvisk og litauisk har (som norsk) et skille mellom bestemt og ubestemt form. I motsetning til på norsk uttrykkes ikke bestemthet på substantiver, men på adjektiver, for eksempel latvisk jauns draugs 'en ny venn' (ubestemt), men jaunais draugs 'den nye vennen' (bestemt).
Både latvisk og litauisk har tre syntetiske verbtider: fortid, nåtid og framtid. For eksempel litauisk kalbėjau 'jeg snakka' – kalbu 'jeg snakker' – kalbėsiu 'jeg skal snakke'. I tillegg finnes analytiske verbformer (med hjelpeverb) og en rekke modi. Som eksemplene viser, er det personbøying av verbformene, og et fellestrekk for de tre språkene er at samme verbform brukes i tredje person entall og flertall, for eksempel litauisk jis/ji eina 'han/hun går' og jie/jos eina 'de går'.
De eldste bevarte tekstene på et baltisk språk er gammelprøyssiske ordlister og fragmenter fra 1400-tallet. De viktigste kildene til gammelprøyssisk er ellers tre katekismeoversettelser fra 1500-tallet. Språket døde ut på 1600-tallet.
Litauisk og latvisk kom i bruk som skriftspråk i forbindelse med reformasjonen og motreformasjonen på 1500-tallet. De tidligste tekstene er alle oversettelser av religiøse tekster. Den første bevarte boka på litauisk er Mažvydas’ katekisme fra 1547, mens den første på latvisk er en katolsk katekisme utgitt i 1585.
Grunnlaget for dagens litauiske og latviske nasjonalspråk ble lagt på 1800-tallet med en nasjonal bevisstgjøringsprosess. Latvisk og litauisk gikk gradvis fra å være annen- eller tredjerangs språk til å bli brukt på flere områder i samfunnet. For litauisk spilte det delvis litauiskspråklige Øst-Preussen en nøkkelbetydning, ikke minst på grunn av trykkeforbudet som var i kraft i Russland 1864–1904 for litauiske trykksaker med latinsk alfabet.
Etter første verdenskrig ble Latvia og Litauen uavhengige stater. I mellomkrigstida ble både latvisk og litauisk normert som standardspråk, og de befesta stillinga si som nasjonalspråk og ble brukt i alle samfunssfærer.
De to statene var okkupert av Sovjetunionen fram til 1991, og språkene var i denne perioden under betydelig press fra russisk. Etter gjenopprettelsen av uavhengigheten og integreringen av Litauen og Latvia i den vestlige kultursfæren har innflytelsen fra engelsk blitt mer markant. Begge landene fører i dag en aktiv språkpolitikk for å fremme nasjonalspråkets stilling.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.