Lofoten

Lofoten er en øyrekke i Nordland langs Vestfjordens nordside. Geografisk strekker Lofoten seg i sørvest fra Skomvær utenfor Røst til Raftsundet i nordøst. De største øyene er (regnet fra nordøst): Austvågøya (526,7 km²), Gimsøya (46,4 km²), Vestvågøya (411,1 km²), Flakstadøya (109,8 km²) og Moskenesøya (185,9 km²). I tillegg hører en del mindre øyer til Lofoten, som Stormolla, Skrova og Henningsvær sør for Austvågøya og Værøy og Røstlandet lengst i sørvest. Øyene er til dels tett bebodde.

Lofoten danner et tingrettsdistrikt og et prosti som begge bygger på den kommunale inndelingen. Lofoten tingrettsdistrikt dekker kommunene Vågan, Vestvågøy, Flakstad, Moskenes, Værøy og Røst og utgjør 1226 km² med 24 262 innbyggere (2016). Lofoten prosti omfatter de samme kommunene som tingrettsdistriktet med unntak av Værøy og Røst som tilhører Bodø domprosti, og prostiet utgjør etter dette 1201 km² med 22 946 innbyggere (2016).

Dagens administrative forhold gir Lofoten en litt annen avgrensning enn den geografiske som vanligvis regner Raftsundet som Lofotens østgrense og Vesterålsfjorden/Hadselfjorden som nordgrense. Basert på kommunegrensene hører imidlertid begge sider av Raftsundets sørligste del til Vågan kommune og dermed til Lofoten, mens begge sider av sundets sentrale og nordre deler, samt nordre del av Austvågøya vestover til Grunnførfjorden, hører til Hadsel kommune og dermed Vesterålen.

Avgrensningen av Lofoten i dag er basert på behovene til den offentlige, regionale forvaltningen og bygger på kommunegrensene. Selv om den kommunale inndelingen i Lofoten har gjennomgått adskillige endringer siden det lokale selvstyret ble innført i 1837, for eksempel har antall kommuner svingt mellom fem (1837–56) og 11 (1928−63), har området i dag med sine seks kommuner (svarende til Lofoten tingrettsdistrikt) nøyaktig samme ytre avgrensning som i 1837. Den kommunale inndelingen som ble etablert dette året, bygde i sin tur på den kirkelige inndeling i prestegjeld og sogn og har sine røtter langt tilbake i tid.

Fra Flakstadøya.

Flakstadøy. av Lars Mæhlum. CC BY SA 3.0

Lofoten har noe av landets eldste berggrunn. De eldste bergartene her er om lag to milliarder år gamle. De er av magmatisk opprinnelse (blant annet granitter og syenitter) og er meget harde. Under istidene gravde breer seg ned i berget og dannet et alpint landskap med dype botner atskilt av skarpe kammer og spisse tinder. Høyest er Higravtindan (1146 moh.) på Austvågøya. For øvrig har Hinnøya (Durmålstindan 1004 moh. på Vågans del av øya) og Moskenesøya (Hermannsdalstinden 1029 moh.) fjell over 1000 m.

På avstand ser Lofotøyene ut som en sammenhengende fjellrekke, og kalles på denne bakgrunn Lofotveggen. Fjellpartiene, som utgjør det meste av øyene, er i større eller mindre grad omkranset av en flat strandbrem; strandflaten. Her bor nesten alle innbyggerne, særlig ut mot Vestfjorden. Bosetningen er stort sett samlet i tettsteder eller fiskevær. Et unntak er Vestvågøya, der gode jordbruksmuligheter, også i de indre delene, har skapt grunnlag for en mer spredt bosetning. Kystklimaet i Lofoten gjør vintrene milde og somrene forholdsvis kjølige.

Øyene i Lofoten er oppskåret av smale fjorder og er atskilt av til dels trange sund med strie tidevannsstrømmer, blant annet Gimsøystraumen, Nappstraumen og Moskenesstraumen. Både fjordene og sundene går i hovedsak nord–sør.

En forholdsvis stor del av befolkningen er sysselsatt i primærnæringene (ni prosent i Lofoten 2014 mot fem prosent i fylket som helhet). Det gjelder særlig i de fire kommunene ytterst i øyrekken, der fisket dominerer. Fisket skaper grunnlag for atskillig handel og industri. Fisketilvirkning utgjør størstedelen av nærings- og nytelsesmiddelindustrien, som igjen står for 81 prosent av industriarbeidsplassene i Lofoten (2013). Lofotfisket fra januar til april har alltid vært det dominerende fisket.

Jordbruket betyr fortsatt mye i en del områder, selv om antall bruk er redusert gjennom flere tiår. Jordbruket er preget av husdyrhold (storfe og sau) med produksjon av meieriprodukter og kjøtt. Melkeproduksjon er særlig viktig i Vestvågøy; her holdes også en del høns og svin. Sauehold finnes i hele Lofoten; i Vestvågøy også noe geitehold.

Lofoten har en relativt begrenset kraftproduksjon; 2015 var det utbygd i alt ti verk med en samlet maskininstallasjon på 14,5 MW og en midlere årsproduksjon på 44,5 GWh. Området får derfor det meste av kraftbehovet dekket over samkjøringsnettet.

Fra Nusfjord.

av Lars Mæhlum. CC BY SA 3.0

Lofoten er et populært turistmål med vakker natur og fiskevær med rorbucamping. Lofoten er et yndet mål for cruisebåter, særlig om sommeren.

I Lofoten finnes en rekke museer, blant annet Lofotmuseet i Kabelvåg, Lofotakvariet og Norsk Fiskeværsmuseum i Å der hele fiskeværet er bevart med komplette bygninger. På Borg (Vestvågøy) ligger Lofotr Vikingmuseum, som er en rekonstruksjon av et høvdingsete fra vikingtiden.

Kommunikasjonsmessig deles Lofoten i to. Værøy og Røst er nesten utelukkende knyttet til Bodø, med båt- og helikopterrute dit.

Fra Svolvær går det bilferge over Vestfjorden til Skutvik (Fv. 81) med forbindelse videre til E6. Mot Vesterålen er det ferge fra Fiskebøl til Melbu i Hadsel. Kong Olavs vei (E10) knytter Lofoten fergefritt sammen fra ÅMoskenesøya til E6 i Bjerkvik, se Lofast.

Hurtigruten BergenKirkenes anløper Stamsund og Svolvær. Lofoten er tilknyttet kortbanenettet med flyplasser ved Svolvær, Leknes og på Røst. Værøy har helikopterforbindelse med Bodø.

Vågan har tre videregående skoletilbud: Aust-Lofoten videregående skole og Lofoten reiselivsfagskole, begge i Svolvær, og Nordland kunst- og filmfagskole i Kabelvåg.

Vestvågøy har to videregående skoler: Vest-Lofoten videregående skole i Leknes og Lofoten maritime skole i Gravdal. Lofoten folkehøyskole ligger i Kabelvåg.

I Gravdal ligger Nordlandssykehuset Lofoten.

Navnet Lofoten kommer av gammelsvensk , 'gaupe', og norrønt fotr, 'fot'; opprinnelig brukt om Vestvågøy. Det er et sammenligningsnavn, antagelig brukt med utgangspunkt i de sterkt oppskårede kystlinjene.

  • Berge, Geir: Lofoten: en kulturhistorisk reisebok, ny utg., 2004, isbn 82-8104-011-4, Finn boken
  • Lindbekk, Kari m.fl.: Lofoten og Vesterålens historie, 1978–95, 3 b., Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.