Borgerkrig, interne konflikter, omfattende og vedvarende væpnede kamper mellom to eller flere grupper innenfor et land, eller mellom den sittende regjering og en opprørsgruppe. Formålet med en borgerkrig er å vinne den politiske makt i et land eller løsrive en del av landets territorium for å danne en selvstendig stat av det. I motsetning til opprør eller statskupp forutsetter en borgerkrig at partene kan foreta virkelige militære operasjoner mot hverandre, og i motsetning til en krig mellom to eller flere stater omfattes den tradisjonelt ikke av de vanlige folkerettsregler i krig. Dessuten tar den som regel sikte på en fullstendig undertvingelse av motparten. Dette gjør alltid en borgerkrig ualminnelig grusom, og særlig hardt går det ut over sivilbefolkningen.

Både den amerikanske uavhengighetskrig og krigen mellom nord- og sørstatene var borgerkriger, men i det første tilfelle ble den kombinert med en krig mellom selvstendige stater (Frankrike og Spania mot Storbritannia).

Etter den annen verdenskrig har de fleste kriger vært borgerkriger eller interne konflikter (eller blandingsformer mellom eksterne og interne konflikter). De har forekommet i flere verdensdeler, men særlig i Afrika (frigjøringskrigene mot kolonimaktene). Anslagsvis 80–90 prosent av dødsfall og personskader ved krigshandlinger i dette tidsrom skyldes interne konflikter. Av kjente eksempler på denne type konflikter kan nevnes Kongo (Katanga), Nigeria (Biafra), Pakistan (Bangladesh) og Jemen.

I 1990-årene er Europa igjen blitt hjemsøkt av borgerkriger, etter at den kalde krigen ble brakt til en avslutning. Konflikten i det tidligere Jugoslavia og mange av konfliktene i det tidligere Sovjetunionen er borgerkriger i tradisjonell forstand.

Etter det tradisjonelle folkerettslige syn blir en borgerkrig betraktet som en stats indre anliggende, og etter prinsippet om ikke-intervensjon er det ikke tillatt for utenforstående stater å støtte en av partene. Dette omgås ofte ved leveranser av forsyninger, ved at det sendes «frivillige» soldater til støtte for opprørerne og ved at opprørsregjeringen anerkjennes. Hvis opprørsregjeringen har hevdet seg i lengre tid og faktisk utøver regjeringsmakten over et større område, kan den imidlertid anerkjennes de facto og oppnå rettigheter som krigførende part. Dessuten er det etter folkeretten ikke alltid enkelt å avgjøre hvorvidt et løsrevet landområde utgjør en ny statsdannelse.

Etter hvert skapte de uklare grenser mellom konflikt mellom stater og interne konflikter store problemer. Dessuten var det et praktisk behov for å regulere også de interne konflikter folkerettslig. Av flere stater (deriblant Norge) ble det ansett som en åpenbar svakhet at av de mange regler om krigens folkerett i Genèvekonvensjonene (fra 1949) er det bare én artikkel, som er felles for de fire konvensjonene, som omhandler interne konflikter (art. 3). Det vern denne bestemmelsen gir er imidlertid spinkelt. Ved revisjonen av disse konvensjonene fikk man i 1977 to tilleggsprotokoller, hvorav den siste gjelder for ikke-internasjonale væpnede konflikter, mens den første regulerer bl.a. visse typer interne konflikter («nasjonale frigjøringskriger»). Beskyttelsen etter annen tilleggsprotokoll er dårligere enn etter første.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.