borgerkrig

Borgerkrig er omfattende og vedvarende væpnet konflikt mellom to eller flere grupper innenfor et land, eller mellom myndighetene i landet og en opprørsgruppe. Formålet med en borgerkrig er å vinne den politiske makten i landet eller løsrive en del av landets territorium for å danne en selvstendig stat.

I motsetning til opprør eller statskupp forutsetter en borgerkrig at partene kan foreta virkelige militære operasjoner mot hverandre, og i motsetning til en krig mellom to eller flere stater omfattes den tradisjonelt ikke av de vanlige folkerettsregler i krig. Dessuten tar den som regel sikte på en fullstendig seier over motparten. Dette gjør vanligvis borgerkriger svært grusomme og går særlig hardt ut over sivilbefolkningen.

Både den amerikanske uavhengighetskrigen og krigen mellom nord- og sørstatene var borgerkriger, men i det første tilfelle ble den kombinert med en krig mellom selvstendige stater (Frankrike og Spania mot Storbritannia).

Etter andre verdenskrig har de fleste kriger vært borgerkriger eller interne konflikter (eller blandingsformer mellom eksterne og interne konflikter). De har forekommet i flere verdensdeler, men særlig i Afrika (frigjøringskriger mot kolonimaktene), hvor anslagsvis 80–90 prosent av dødsfall og personskader ved krigshandlinger mellom 1950 og 2000 skyldes interne konflikter. Av kjente eksempler på denne type konflikter kan nevnes Kongo, Nigeria (Biafra), Pakistan (Bangladesh), Øst-Timor, Myanmar og Rwanda, og siden årtusenskiftet blant annet i Syria, Libya og Jemen.

I 1990-årene ble Europa også hjemsøkt av borgerkriger, etter at den kalde krigens slutt. Konflikten i det tidligere Jugoslavia og mange av konfliktene i det tidligere Sovjetunionen var borgerkriger i tradisjonell forstand. Et av de siste eksemplene er borgerkrigen i Øst-Ukraina, der Russland er innblandet.

Etter det tradisjonelle folkerettslige syn blir en borgerkrig betraktet som en stats indre anliggende, og etter prinsippet om ikke-intervensjon er det ikke tillatt for utenforstående stater å støtte en av partene. Dette omgås ofte ved leveranser av forsyninger, ved at det sendes «frivillige» soldater til støtte for opprørerne og ved at opprørsregjeringen anerkjennes. Hvis opprørsregjeringen har hevdet seg i lengre tid og faktisk utøver regjeringsmakten over et større område, kan den imidlertid anerkjennes de facto og oppnå rettigheter som krigførende part. Dessuten er det etter folkeretten ikke alltid enkelt å avgjøre hvorvidt et løsrevet landområde utgjør en ny statsdannelse.

Etter hvert har de uklare grensene mellom konflikt mellom stater og interne konflikter skapt store problemer. Dessuten oppstod et praktisk behov for å regulere også interne konflikter folkerettslig. Av flere stater (deriblant Norge) ble det ansett som en åpenbar svakhet at av de mange regler om krigens folkerett i Genèvekonvensjonene (fra 1949) er det bare én artikkel, som er felles for de fire konvensjonene, som omhandler interne konflikter (artikkel 3). Det vern denne bestemmelsen gir er imidlertid spinkelt. Ved revisjonen av disse konvensjonene ble det i 1977 opprettet to tilleggsprotokoller, hvorav den siste gjelder for ikke-internasjonale væpnede konflikter, mens den første regulerer blant annet visse typer interne konflikter («nasjonale frigjøringskriger»). Beskyttelsen etter annen tilleggsprotokoll er dårligere enn etter første.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg