borgerkrig

Soldater fra den angolske opprørsbevegelsen UNITA på marsj i 1989. På tross av flere våpenhviler og avtaler varte borgerkrigen i Angola helt til UNITA ble nedkjempet i 2002.

Av /NTB Scanpix ※.
En ELN-kommandant i jungelen nordvest i Colombia i 2017. Den marxistiske gruppen har vært i krig med den colombianske staten siden 1964, og har Che Guevara (avbildet på luen) som sitt forbilde.
ELN
Av /NTB Scanpix.

Artikkelstart

Borgerkrig er en omfattende, væpnet konflikt mellom en stat og en organisert opprørsbevegelse som gjør krav innenfor den samme statsdannelsen.

Borgerkriger oppstår når én eller flere grupper i et land gjør opprør mot staten for å oppnå selvstendighet, mer selvstyre eller flere rettigheter, eller fordi de ønsker å overta kontroll over statsmakten.

I perioden etter andre verdenskrig har det i alt vært 223 interne væpnede konflikter med mer enn 25 døde i et kalenderår. For å bli regnet som borgerkrig, må konflikten være av en viss størrelse; oftest setter man 1000 døde i et kalenderår som minimum. Etter denne definisjonen teller 95 væpnede konflikter i tiden fra andre verdenskrigs slutt til og med 2020 som borgerkriger.

Eksempler på borgerkriger

Madrid var et av de siste områdene som falt til fascistene under den spanske borgerkrigen i 1936-1939. Bildet viser soldater fra femte regiment (lojalistene, Francos motstandere) som marsjerer i Madrid, 16. september 1936.

Kjente eksempler på borgerkriger er den amerikanske borgerkrigen (1861–1865), hvor sørstatene kjempet for uavhengighet fra nord, den kinesiske borgerkrigen (1927–1950), hvor kommunistene nedkjempet nasjonalistene og etablerte Folkerepublikken Kina, den finske borgerkrigen mellom «hvite» (borgerlige) og «røde» (sosialister) i 1918, den spanske borgerkrigen (1936–1939), hvor general Francisco Francos armé nedkjempet den spanske republikken og etablerte et fascistisk militærdiktatur, borgerkrigen i Colombia mellom staten og geriljaene FARC og ELN siden 1960-tallet, borgerkrigen i Libanon (1975–1990) mellom en rekke religiøse militser, krigene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet, borgerkrigene i Kongo (Zaïre) fra 1998 til 2003, i Syria siden 2011 og i Jemen siden 2015. I Norge kalles perioden fra 1130 til 1240 for borgerkrigstida, fordi en rekke grupper og personer kjempet mot hverandre om kongemakten.

Avgrensing mot andre typer krig og konflikt

Selv om begrepet borgerkrig ofte brukes om alle former for væpnet konflikt innenfor et land, skiller man i konfliktforskningen mellom borgerkrig og to andre former for indre, organisert vold:

  • Ikke-statlige konflikter (eller gruppekonflikter) er væpnede konflikter mellom to eller flere organiserte grupper, men uten direkte deltakelse fra staten. Bare siden den kalde krigens slutt i 1989 er det registrert 808 slike konflikter, de fleste av dem av begrenset omfang.
  • Ensidig vold er vold fra staten eller fra andre organiserte grupper mot uorganiserte sivile, noe som inkluderer folkemord og politisk vold, med holocaust som det mest kjente eksemplet. Folkemordet i Rwanda i 1994 med mange hundre tusen drepte er det mest ekstreme eksemplet i senere tid. Det finnes ulike definisjoner av ensidig vold, og fenomenet er vanskelig å måle siden det ofte er knapt med dokumentasjon. Uppsala Conflict Data Program (UCDP) ved universitetet i Uppsala viser at det har vært 295 slike konflikter siden 1989. Denne formen for vold oppstår ofte under borgerkriger eller i kjølvannet av dem, ved at vinneren hevner seg på taperne av krigen.

Mellomstatlige kriger

Borgerkriger skiller seg fra mellomstatlige kriger, hvor alle de stridende partene er stater, men skillet er ikke skarpt. Noen kriger, slik som Koreakrigen (1950–1953) og Vietnamkrigen (1957–1975), begynte som borgerkriger, men utviklet seg til å bli mellomstatlige kriger etter at USA og andre land gikk tydelig inn i krigen og dominerte kamphandlingene. Krigen i Syria siden 2011 har også blitt internasjonalisert, med krigshandlinger spesielt fra Russland, USA og Tyrkia. Ingen av disse landene har gått til krig mot den syriske staten, men har enten kjempet sammen med den eller uavhengig av den mot enkelte opprørsgrupper, og derfor defineres denne konflikten ikke som en mellomstatlig krig. Etter andre verdenskrig har det vært mange flere interne enn mellomstatlige konflikter, men væpnede styrker fra andre land har deltatt i nesten to tredjedeler av de interne konfliktene.

Kolonikriger

Slaget ved Gettysburg under den amerikanske borgerkrigen i juli 1863 varte i tre dager og etterlot over 7000 døde og langt flere sårede. Slaget endte etter at 15 000 sørstatssoldater uten hell angrep en befestet nordstatsposisjon, Cemetery Ridge, over åpen mark, rett mot artilleriskyts.

Av /Library of Congress/LC-B8184-7964-A.

En siste avgrensning er mot kolonikriger, altså krig mellom en kolonimakt og en opprørsbevegelse som kjemper for selvstendighet, for eksempel Algerie-krigen (1954–1962). Regner en koloniterritoriet som en del av kolonimakten, er det naturlig å se slike kriger som borgerkriger. Det er likevel mer vanlig å se på kolonikriger som en separat kategori, eventuelt som mellomstatlige kriger dersom kolonien allerede har oppnådd en viss grad av selvstyre.

Omfang og hyppighet

Vold mellom organiserte grupper går like langt tilbake som menneskehetens egen historie, men først når det blir vanlig med statsdannelser er det meningsfylt å snakke om borgerkriger. Først mot slutten av 1800-tallet var de fleste områdene i verden oppdelt i stater. Første halvdel av 1900-tallet var dominert av de to verdenskrigene med henholdsvis 9 og 24 millioner drepte. Etter andre verdenskrig har borgerkriger stått for 60 prosent av dødsofrene i alle kriger i verden.

Mange borgerkriger har sitt utgangspunkt i opprør som tar sikte på å oppnå selvstendighet for en del av landet, som da sørstatene i USA forsøkte å etablere seg som selvstendig stat under den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) eller da det tidligere Øst-Pakistan brøt ut og med hjelp fra India opprettet en egen stat under navnet Bangladesh (1971). I andre tilfeller tar opprøret sikte på å overta statsmakten, som da falangistene gjorde opprør mot den spanske republikken, vant borgerkrigen (1936–1939) og etablerte et militærdiktatur under general Franco, eller da kommunistene slåss mot regjeringen i den greske borgerkrigen (1946–1949).

Figuren viser tallet på døde i kamphandlinger i alle statsbaserte væpnede konflikter i perioden 1946–2020. Falne i mellomstatlige konflikter vises med blå farge og falne i borgerkriger med rød farge. Kilde: Institutt for fredsforskning (PRIO) og konfliktdataprosjektet ved Uppsala Universitet.

Ofre i krig 1946–2020
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Konsekvenser

Bosniske soldater marsjerer i Sarajevo 24. november 1991.
Av /NTB scanpix.

Ved siden av de omfattende direkte tapene av menneskeliv har borgerkriger en rekke andre konsekvenser for menneskelig sikkerhet i videre forstand. Bygninger og annen nødvendig infrastruktur blir skadet. Undervisningssystemet settes langt tilbake. Helsevesenet blir ødelagt, noe som kan føre til nye tap av menneskeliv i lang tid etter at selve borgerkrigen er avsluttet. Land kan havne i en «konfliktfelle» hvor de økonomiske og sosiale forholdene blir forverret og mistilliten øker både til myndighetene og mellom grupper – noe som legger et grunnlag for nye konflikter.

Årsaker til borgerkrig

Soldater fra Sudan People's Liberation Army (SPLA) under borgerkrigen i Sudan, som endte med Sør-Sudans selvstendighet.

Bilde fra den blodige borgerkrigen i Finland i 1918, som viser en del av krigens seierherrer, de «hvite», ved likene til noen av deres slagne motstandere, de «røde».

Av /NTB Scanpix ※.

Statistiske studier har avdekket en rekke forhold som oftere er til stede i land der det bryter ut borgerkrig: Stor befolkning, lav økonomisk utvikling og lite vekst, politisk ustabilitet, halvdemokratiske politiske institusjoner, et svakt militært forsvar, fjellrikt terreng og urolige og udemokratiske nabostater. Flere av disse faktorene henger sammen med hverandre, og det er ikke lett å avgjøre hvilke som er mest grunnleggende. Og selv om de kan gi god grobunn til konflikt, er de ikke nødvendigvis årsaken til at en borgerkrig oppstår.

I boka Why Men Rebel (1970) foreslo den amerikanske statsviteren og konfliktforskeren Ted Robert Gurr det han kalte «frustrasjon/aggresjon-hypotesen» som det viktigste grunnlaget for motiv for opprør mot statsmakten. Hypotesen baserer seg på kontrasten mellom individers og gruppers ønsker og aspirasjoner på den ene siden, og deres faktiske livssituasjon på den andre. Jo større avstanden mellom disse er, jo sterkere motiv har en gruppe for å gjøre opprør. Det er altså ikke nødvendigvis absolutt fattigdom som skaper konflikt, men sammenligningen med hva man forventer og hva andre grupper har oppnådd. Slike sammenligninger går ikke bare på økonomiske forhold, men også på politisk deltakelse, utdanning eller tilgang til helsehjelp. Forskjellene kan skyldes strukturelle forhold i samfunnet, men også direkte diskriminering som under apartheid i Sør-Afrika, eller ved at det gis privilegier til myndighetenes politiske støttespillere.

For at motiver skal kunne slå ut i et organisert opprør, kreves også muligheter. Dårlig utbygde kommunikasjoner i et land kan for eksempel gjøre det mulig å starte et opprør i en fjerntliggende region utenfor statens rekkevidde. Tilgang på naturressurser som kan frarøves myndighetenes sentrale kontroll og selges på det internasjonale markedet, slik som diamanter eller olje, kan bidra til finansiering av opprøret. På den andre siden kan et godt organisert diktatur med en sterk overvåking og undertrykking av opposisjonelle grupper gjøre det nær sagt umulig for opprørerne å organisere seg. Mens forskningen på borgerkrig tidligere ofte la ensidig vekt på motivene for opprør, har den i de siste tiårene lagt større vekt på mulighetene, ut fra en tanke om at opprørere uansett gjerne vil lete fram altruistiske motiver som begrunnelse for politisk vold, selv om den har sitt utgangspunkt i grådighet og ofte grenser til ren kriminalitet. Som svar på dette har andre forskere framhevet at utbrudd av borgerkrig ofte har utgangspunkt i økonomiske og sosiale forskjeller mellom etniske grupper, gjerne kalt «horisontal ulikhet», eventuelt forsterket av direkte diskriminering.

En tredje faktor av betydning for organisering av opprør er identitet; at opprørerne har egenskaper som forener dem og skiller dem fra andre grupper, for eksempel etnisitet, språk, religion eller geografisk tilhørighet. En felles identitet danner et grunnlag for organisering av protester og i siste instans for væpnet kamp.

Konfliktløsning

FARC-kommandant Iván Márquez (egentlig Luciano Marín Arango) viser V-tegnet ved signeringen av fredsavtalen med Colombias regjering i Havanna 24. august 2016. Til venstre står den norske diplomaten Dag Nylander, som ledet fredsprosessen. Til høyre for Márquez, Cubas utenriksminister Bruno Rodriguez og sjefsforhandler for Colombias regjering Humberto de la Calle.
Av /AFP.
Norge deltok i fredsforhandlingene mellom Tamiltigrene og srilankiske myndigheter. Stortingsrepresentant Erik Solheim ble i mars 2000 engasjert av UD som spesialutsending til Sri Lanka. Bildet viser det historiske første møtet på Holmenkollen Park Hotell i Oslo mellom Sri Lankas statsminister Ranil Wickremesinghe og LTTEs sjefforhandler Anton Stanislaus Balasingham i november 2002. Fra venstre Solheim, statssekretær Vidar Helgesen, Wickremesinghe og Balasingham. Dette var første møte noensinne mellom Wickremesinghe og Balasingham.
Av /NTB Scanpix.

Alle væpnede konflikter tar en eller annen gang slutt, selv om noen er veldig langvarige. De etniske konfliktene i Myanmar har for eksempel opptrådt i statistikken for interne væpnede konflikter i praktisk talt alle år etter andre verdenskrig. Den mest brutale slutten på en konflikt er full militær seier for den ene eller den andre part; spesielt om seieren blir koblet med omfattende ensidig vold mot den tapende part, slik som etter at de kommunistiske opprørerne seiret i borgerkrigen i Kina i 1949 eller falangistenes seier i den spanske borgerkrigen i 1939.

De fleste borgerkriger ebber ut uten seier for den ene eller andre part, ofte gjennom en våpenhvile eller et kompromiss hvor opprørerne kan bli tilkjent større regional selvstendighet eller økt innflytelse i sentralregjeringen. Slike kompromisser legger ofte grunnlag for ustabilitet og svak statsledelse. Våpenhviler etter borgerkriger blir hyppig brutt. En av de viktigste betingelser for å få slutt på eller redusere omfanget av en borgerkrig, er at utenforstående land trekker seg ut av krigen. Dersom partene gir sin tilslutning til det og stormaktene ikke legger ned veto, kan FNs sikkerhetsråd beslutte å opprette en fredsbevarende styrke. Mens fredsbevarende styrker opprinnelig var reservert for mellomstatlige konflikter, er de etter den kalde krigen i økende grad blitt tatt i bruk i interne konflikter. Selv om folkeretten i utgangspunktet bare dreier seg om forholdet mellom suverene stater, er prinsippene fra folkeretten også i økende grad blitt anvendt på borgerkriger, særlig når stater blir beskyldt for omfattende brudd på menneskerettighetene.

Væpnet opprør er ikke den eneste måten en kan fremme krav i interne konflikter. De aller fleste konflikter utkjempes med fredelige midler, som forhandlinger, organisering av pressgrupper, politiske valg og eventuelt gjennom mer dramatiske ikkevoldsaksjoner som streiker og sivil ulydighet. Nyere forskning peker på ikke-voldelig motstand som en sikrere vei mot økt demokrati og fredelige forhold på lengre sikt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg