Trettiårskrigen, fellesbetegnelse på flere kriger i Mellom-Europa 1618–48.

I årene før utbruddet eksisterte det i Europa en rekke uløste konflikter og politiske aspirasjoner som inneholdt kimen til krig. Delingen av Tyskland i en katolsk og en protestantisk del var blant årsakene til krigene, men knapt den viktigste, selv om den hadde ført til at både den katolske liga og den protestantiske union var væpnede organisasjoner.

Den tysk-romerske keiser håpet å bygge opp et samlet, eneveldig Tyskland, noe lokalfyrstene reagerte mot. Indre politiske og økonomiske vansker hadde på midten av 1500-tallet midlertidig fått slutt på kampen om hegemoniet i Mellom-Europa mellom Frankrike og habsburgerne. Men partene voktet på hverandre og motsatte seg enhver maktøkning hos motparten.

Spania og de nederlandske provinsene hadde inngått en tolvårig våpenstillstand i 1609, og det var ventet at krigen skulle bryte ut igjen. For å sikre forsyningene ønsket Spania en korridor fra Nord-Italia til Nederlandene, noe som kolliderte med franske interesser.

Svenskene var i ferd med å bygge opp et stort rike rundt Østersjøen, og de kom da i konflikt med Danmark-Norge, og med keiseren, som også hadde aspirasjoner i området. Nederland og England ønsket heller ikke at keiseren etablerte seg i det viktige handelsområdet Østersjøen.

Men det var ikke noe av dette som utløste krigen. Den tyske keiser var også konge av Böhmen, og krigen startet som et opprør av bøhmiske (tsjekkiske) opposisjonelle 1618. Keiseren fikk snart kontroll her, men krigen fortsatte med resten av Europa som deltagere, med unntak av Russland og det ottomanske riket. Landene hadde nokså forskjellige mål med å delta i krigen.

Keiserens suksess i Böhmen førte til at de nordtyske fyrstene og de nord- og vesteuropeiske landene følte seg truet. De fleste av disse var protestantiske. På protestantisk side ble krigen ført av skiftende allianser mellom statene i den protestantiske union, der også Nederland og England var med, Sverige, Danmark-Norge og det katolske Frankrike, mens den katolske side bestod av keiseren, kongen av Spania og medlemmer av den katolske liga, anført av hertugen av Bayern.

Men de indre motsetningene var for store til at alliansene kunne bli faste. Danmark-Norge og Sverige var rivaler, og kunne knapt gå til samlet aksjon. Frankrike og de protestantiske fyrstene i Tyskland fryktet et sterkt Sverige i Tyskland like meget som en sterk keiser, og støtten til Sverige ble halvhjertet. De katolske fyrstene var heller ikke interessert i en sterk keiser. Det ble derfor vanskelig å samordne Spanias, keiserens og ligaens styrker. Det var heller ikke bare Frankrike som trådte over den religiøse skillelinjen, også flere av de tyske fyrstene gjorde det i perioder.

På katolsk side var keiseren den ledende i første fase, men etter hvert kom ligaen, anført av hertugen av Bayern, mer og mer i forgrunnen. På protestantisk side ble kampen i første fase ledet av pfalzgreven Fredrik, fra 1624 av Christian 4 av Danmark-Norge. Svenskene under kong Gustav Adolf tok over i 1630. Frankrike stod hele tiden sentralt i finansieringen av protestantenes kamp, og fra midten av 1630-årene var de også de ledende i kamphandlingene.

Krigen ble aldri militært avgjort. Men det ble stadig vanskeligere å finansiere den fordi statskassene var tømt. Det ble også stadig mer problematisk å skaffe hærene underhold ved plyndring av landsbygd og byer i Tyskland, slik det hele tiden ble gjort – det var ikke mer å plyndre.

Alt fra slutten av 1630-årene ble det gjort forsøk på å få i stand fred, men først i 1648 lyktes det gjennom fredsforhandlingene i Osnabrück og Münster i Westfalen å få slutt på krigshandlingene i Tyskland, mens krigen fortsatte til 1659 mellom Frankrike og Spania. Rent territorielt innebar freden i Westfalen små forandringer. Sverige fikk havnebyen Stettin (Szczecin) og deler av Pommern. Frankrike fikk Alsace. Men viktigere var det at de tyske fyrstene, både de protestantiske og de katolske, fikk bekreftet sin frie stilling i forhold til keiseren.

Keiserens drøm om et samlet Tyskland ble lagt i grus. Frankrike overtok definitivt rollen som den dominerende stormakten i Europa.

Krigen hadde stort sett foregått i Tyskland. Åkrer var trampet ned, buskaper drept, landsbyer brent og byer plyndret. Historikerne mente lenge at folketallet også gikk drastisk tilbake. Dette synes ikke å ha vært tilfelle. Folketallet gikk nok tilbake, men Trettiårskrigen var ikke den demografiske katastrofen man tidligere mente den hadde vært. De materielle ødeleggelsene ble fort erstattet, og det er vanskelig å se at krigen fikk varige økonomiske eller demografiske konsekvenser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

26. juli 2014 skrev Sverre Olav Lundal

Det står i slutten av artikkelen: "De materielle ødeleggelsene ble fort erstattet, og det er vanskelig å se at krigen fikk varige økonomiske eller demografiske konsekvenser". I Den Store Danske står det at Tysklands befolkning gjekk ned med ein tredel i løpet av krigen. På Wikipedia opererer dei med 8 millionar tapte liv.

28. juli 2014 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,
Takk for et godt innspill. Enig i at det er opplysninger som bør sjekkes. Artikkelen mangler en fagansvarlig pr i dag, men jeg skal se om vi kan få en av våre fagansvarlige i historie til å se på den.
Vennlig hilsen Marte, redaksjonen

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.