korstog

Korsfarere rundt Jerusalem i år 1099

Jean-Victor Schnetz, 1841. Falt i det fri (Public domain)

Korstog, det vanlige navnet på en rekke krigstokt i middelalderen, som hadde til hensikt å spre katolsk kristendom eller verne den mot hedninger, muslimer eller kjettere (som for eksempel husittene). Men særlig brukes ordet om hærferder som vesteuropeiske riddere gjorde mot muslimske riker innerst i Middelhavet, for å vinne og holde Palestina (fra like før 1100 til ut på 1200-tallet).

Navnet skriver seg fra det røde korset som deltagerne festet på høyre skulder. Fra gammelt av er det vanlig å regne med sju store korstog og mange mindre.

Tanken om «den stridende kirke», dens enhet og overherredømme, vant næring gjennom indre reformbevegelser (se Cluny) og ytre konflikter (blant annet investiturstriden), og korstogtanken fanget derfor opp viktige tendenser i hele periodens politiske idéhistorie. I Spania hadde også striden med islam vært i gang helt fra 800-tallet. Ved midten av 1000-tallet trengte så de tyrkiske seldsjukkene frem i Lilleasia, og tok blant annet Jerusalem fra de egyptiske fatimidene (1077).

De gjorde slutt på den toleransen som både pilegrimer og kjøpmenn fra vest i lang tid hadde nytt godt av; blant annet gikk det ut over de italienske byene. Bak korstogene skimter vi mange motiver, fra ublandet trosforsvarerglød til umaskert handelsimperialisme og ren plyndrelyst. Men at Urban 2s appell om hjelp til den bysantinske keiser Aleksios mot seldsjukkene (1095) utløste slike veldige krefter, kan knapt forklares uten at man legger stor vekt på den religiøse glød som særmerket tiden.

«Gud vil det» ble Vestens krigsrop; men de som tok korset, kunne også se frem til kirkens lønn; de kunne få gjeld utsatt, fritas fra mange slags byrder, slippe ut av livegenskap eller få sine synder tilgitt.

En første bølge av korsfarere nådde aldri frem (se Peter fra Amiens). Det første egentlige korstoget (1096–99) samlet en stor flokk riddere, særlig franske og søritalienske (normanniske), med mektige lensfyrster som Raimond av Toulouse, Robert av Normandie, Gotfred av Bouillon og Bohemund av Taranto.

Pavens representant, biskop Ademar av Puy, hadde en viss samlende myndighet. Hæren drog over Konstantinopel til Lilleasia og kom dit i 1097. Seldsjukkene ble slått i flere slag, og i 1098 erobret korsfarerne Antiokia. Balduin, bror av Gotfred av Bouillon, skilte lag med resten av hæren og tok Edessa, en viktig handelsby.

Jerusalem ble stormet under stor villskap 1099. Det foregikk blodbad på muslimene før korsfarerne samlet seg til takkegudstjeneste. Korsfarerne vant snart også havnebyene Askalon, Caesarea og Acre, og storparten av dem reiste tilbake sjøveien. I Palestina ble det igjen et par tusen mann som organiserte kristne statssamfunn. Gotfred av Bouillon fikk makten i Jerusalem, men han var beskjeden og stilte seg under patriarken og tok tittelen «den hellige gravs beskytter». Da Gotfred døde og broren Balduin ble innkalt fra Edessa, ble denne kronet til konge av Jerusalem.

Sigurd Jorsalfare hjalp Balduin med å erobre Sidon (1110). I alle disse samfunn ble føydalismen strengt gjennomført – ja, mer konsekvent enn i noe europeisk land. Korsfarersamfunnene i Palestina hadde meget vanskelig for å hevde seg i kampen med muslimene, langt borte fra sine baser som de var. De utvidet sitt herredømme noe langs kyststripen og innover i landet i første halvdel av 1100-tallet, men etter den tid ble disse samfunns historie preget av en lang og seig forsvarskamp. Når de i det hele kunne holde ut så lenge som de gjorde (Acre falt først 1291), hadde det sin årsak i herredømmet på sjøen. Det var mulig å holde ryggen fri mot havet. Dessuten ble det organisert stadig nye hjelpeaksjoner.

Det andre korstoget fant sted 1147–49 og ble satt i gang på grunn av Edessas fall. Ledere for dette korstoget var Ludvig 7 av Frankrike og Konrad 3 av Tyskland, som begge var blitt vunnet for korstogtanken av Bernhard fra Clairvaux. Deres hærer ble imidlertid for det meste ødelagt av seldsjukkene i Lilleasia, og med de svake styrkene som kom fram til Palestina kunne de ikke utrette noe vesentlig.

Det tredje korstoget (1189–92) ble ledet av Filip August av Frankrike, keiser Fredrik 1 Barbarossa og Rikard Løvehjerte av England. Filip August og Rikard Løvehjerte gjenerobret Acre 1191, og deretter drog Filip August tilbake, mens Rikard fortsatte kampen mot muslimene under Saladin uten å kunne utrette noe. Han oppnådde bare en avtale med Saladin før han reiste (1192) om at de kristne pilegrimer skulle ha adgang til Jerusalem, som var i Saladins makt fra 1187, i tre år. Fredrik Barbarossa hadde druknet i Lilleasia alt i 1190, og bare en ubetydelig del av hans hær nådde Palestina.

Det fjerde korstoget (1201–04) hadde en annen karakter enn de tidligere. Det kom i stand på initiativ av den store pave Innocens 3, og planen var at hæren skulle sendes sjøveien fra Venezia til Palestina. Men dogen i Venezia fikk overtalt korsfarerne til å dra til Konstantinopel i stedet og erobre det bysantinske keiserrike. Det religiøse motivet for korstoget kom dermed fullstendig i bakgrunnen, idet korsfarerne her stilte seg til tjeneste for Venezias maktpolitikk. Konstantinopel falt, og Det latinske keiserdømme (1204–61) ble opprettet.

Det såkalte barnekorstoget i 1212 var på sett og vis en reaksjon mot de væpnede og overveiende politisk motiverte korstogene. Synet på de fattige som Guds spesielt utvalgte til å sikre de hellige steder for kristenheten, stod sentralt i denne bevegelsen, som hadde sitt utspring i Rhin-traktene og Nord-Frankrike. Nyere forskning har da også ment å kunne bevise at det ikke var barn, men overveiende fattigfolk og andre rotløse elementer som tok korset i 1212, og at bevegelsen var å betrakte som en protest mot så vel geistlig som verdslig øvrighet. De av deltagerne som forlot europeiske havner, skal ha blitt solgt som slaver.

Det femte korstoget (1217–21) var det siste som paven tok initiativet til. Keiser Fredrik 2 skulle lede det, men hans avreise ble stadig utsatt. Den pavelige legat Pelagius tiltvang seg lederskapet. Korstoget hadde fremgang i begynnelsen, muslimene tilbød å oppgi Jerusalem, men Pelagius avslo. Etter et mislykket angrepEgypt, og ettersom keiseren ikke kom, måtte korsfarerne gi opp.

Det sjette korstoget (1228–29) ble ledet av keiser Fredrik 2. Han oppnådde en avtale med den egyptiske sultan Kamil om at denne skulle avstå til keiseren byene Jerusalem, Nasaret og Betlehem foruten en korridor ned til kysten. I 1244 falt imidlertid Jerusalem på ny.

Ludvig 9 den helliges korstog (1248–54) var rettet direkte mot Egypt Det mislyktes, og Ludvig selv ble tatt til fange. Han ble kjøpt fri igjen og forsøkte seg på ny 1270, denne gang mot Tunis, men uten hell.

Fra korsfarersamfunnene i Palestina stammer de åndelige ridderordenene, johannittene, tempelherrene og den tyske ridderorden. Disse ordenene, som opprinnelig var grunnlagt på 1100-tallet til hjelp for pilegrimene i Det hellige land, fikk snart utbredelse og innflytelse over hele Europa. De var meget sterkt organisert, og deres ledere var mektigere enn mange suverene fyrster. For øvrig påvirket korstogene livet i Vest-Europa på mange måter. Først og fremst kom de til å bety en mektig stimulans for den orienthandelen som var i gang allerede før korstogene begynte. Nye varer ble kjent og nye behov vakt, og de italienske handelsbyene økte sin makt.

  • Andrea, Alfred J.: Encyclopedia of the crusades, 2003, isbn 0-313-31659-7,Finn boken
  • Maalouf, Amin: Korstogene sett fra arabernes side, 1996, isbn 82-530-1778-2, Finn boken
  • Richard, Jean: The Crusades, c. 1071-c. 1291, 1999, isbn 0-521-62566-1, Finn boken
  • Riley-Smith, Jonathan, red.: The Atlas of the Crusades, 1991, isbn 0-8160-2186-4, Finn boken
  • Riley-Smith, Jonathan, red.: The Oxford illustrated history of the crusades, 1995, isbn 0-19-820435-3, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

27. oktober 2015 skrev Remi Skasberg Engen

På teksten om det første korstoget er det en hyperlink på navnet Robert av Normandie som leder deg til feil person. Den du skal til er Robert Curthose.

27. oktober 2015 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei, takk for rettelse. Jeg har nå deaktivert lenken for vi har dessverre ikke noen artikkel om Robert Curthose. Her må vi følge opp når vi får en ny fagansvarlig på plass. Med vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

27. oktober 2015 skrev Lars Nygaard

«toleransen som både pilegrimer og kjøpmenn fra vest i lang tid hadde nytt godt av» blir litt upresist. Fatimiden Mehmeds anti-kristne kampanje var et stort sjokk for mange, blant annet at han rev Gravkirken (selv om etterfølgeren hans fulgte en helt annen linje).

Jeg synes også at korsfarerne slipper litt billig unna, blant annet i forbindelse plyndringen av Konstintinopel.

27. oktober 2015 svarte Marte Ericsson Ryste

Takk for innspill, Lars. Vi skal ha en revidering av denne artikkelen og tar med din kommentar til det. Vennlig hilsen Marte, redaksjonen

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.