Halichoerus grypus

Havert, Halichoerus grypus. Foto fra: Ertholmene, Danmark

Havert er en selart i familien ekte seler (Phocidae). Den kalles også gråsel. Havert og den mindre arten steinkobbe kalles gjerne kystseler fordi de holder til i kystnære områder. Her bruker de holmer og skjær som liggeplass både i yngle- og røyteperioden samt når de bare skal ta seg en hvil.

Faktaboks

Uttale

hav-ært

Etymologi
Hav og -ert som kommer fra norrønt ørkn eller erkn.
Også kjent som
kalles også gråsel
Vitenskapelig navn
Halichoerus grypus
Beskrevet av
(Fabricius, 1791)
Rødlistestatus i Norge
VU – Sårbar
Global rødlistestatus
LC – Livskraftig

Beskrivelse

Haverthann
Haverthann med karaklteristisk lang snute og foldet "oksenakke".
Haverthann
Av .

Haverthannene kan bli 2,3 m lange og veie nærmere 300 kg. Hunnene blir betydelig mindre, opptil 1,9 m lange og inntil 190 kg tunge. Hannene skiller seg også fra hunnene ved sin lange og hestelignende snute og sin oksenakke, hunnenes snute er kortere og de har en mye slankere nakke. Fargetegningene varierer hos voksne dyr, vanligvis fra lys til mørkere grå men den kan også være brun og/eller sølvaktig. Hos begge kjønn er ryggen mørkere enn buken. De voksne hannenes bakgrunnsfarge er vanligvis mørk med lysere flekker av ulik størrelse og form, hunnene er gjerne noe lysere med mørke flekker. Hos yngre dyr kan fargetegningene variere, fra lys grå med mørkere flekker til helt svart.

Ungene blir født med en langhåret, hvit fosterpels. Dieperioden varer i rundt 18 dager, når denne er ferdig blir ungene forlatt av mora, og må klare seg på egen hånd. To uker etter fødselen begynner de å røyte av seg den hvite fosterpelsen. Når de er 20-25 dager gamle er de ferdig røytet og har fått den samme korthårede pelsen som ungdyrene. Ungene holder seg helst på land de første 2-3 leveukene, men de kan svømme både i dammer på holmene og i sjøen så snart de har begynt å røyte fosterpelsen.

Levevis

Havert
Haverthunn som dier kvitunge.
Havert
Av .

Det er registrert at ville haverthunner kan bli så mye som 46 år, hannene blir neppe mer enn 30 år. På norskekysten finnes havert i varierende antall på de ytterste og mest værharde holmer og skjær. Det finnes en liten koloni av havert i Rogaland, men størst tetthet av arten finner vi i områder fra Trøndelag til Finnmark. Havertene danner kolonier på faste lokaliteter i yngleperioden på høsten og når de skifter pels i februar-mars. Ellers opptrer de alene eller bare noen få dyr i lag.

Beitevaner

På norskekysten spiser haverten fisk. Torsk, sei og steinbit er de viktigste byttedyrene, men av og til spiser de også sild, tobis og flatfisk. I nord spiser haverten også lodde når denne kommer inn til kysten av Finnmark for å gyte om våren. Haverten kan foreta lange vandringer på jakt etter mat, og arten farter rundt på hele kontinentalsokkelen utenfor de kystområdene der de har sine faste liggeplasser. Best liker de seg i områder der de kan dykke ned til bunn som ligger på mellom 60 og 100 m, men de dykker også uproblematisk ned til 200 m hvis nødvendig. Dykkene er gjerne korte (4 til 10 minutter), men dyrene kan også være nede så lenge som i 30 minutter.

På grunn av kostholdet sitt er haverten hovedvert for parasitten torskekveis, en rundorm som kan infisere fiskekjøttet i både torsk og andre fiskearter. Dette har skapt konflikter med lokale fiskerier fordi fisk med mye torskekveis ikke kan omsettes kommersielt. Et annet konfliktområde oppstår når havert forsyner seg av fisk som er fanget i fiskeredskaper. Også havbruksnæringen har tidvis et anstrengt forhold til havert fordi arten forstyrrer fisk i merdene.

I områder der havertkoloniene er betydelig tettere befolket, for eksempel i Storbritannia, er det observert at voksne hanner kan drepe og spise både steinkobbe og nise. I yngleperidoen kan det til og med hende at slike hanner også spiser årsunger av egen art.

Yngling og paring

Havertunge i Trøndelag
Havertungen fødes med en hvit fosterpels - her er denne pelsen fremdeles hårfast.
Havertunge i Trøndelag
Lisens: CC BY SA 3.0

Haverthunnene blir kjønnsmodne når de er fra 3 til 6 år gamle. Hannenes alder ved kjønnsmodning ligger rundt 6 år, men de er trolig ikke sosialt modne før de er 8 år. Kjønnsmodne haverthunner får vanligvis en unge hvert år. I områder med store havertkolonier (for eksempel i Skottland) er det kjent at de store haverthannene samler flere hunner (2 til 10) i harem. Hannene forsvarer haremene sine mot inntrengende hanner hele tida, mens hunnene føder unger og dier dem. Vi vet ikke sikkert om slik haremdannelse også foregår i de langt mindre havertkoloniene på norskekysten.

Yngleperioden om høsten varierer i tid mellom områdene på norskekysten. Lengst i sør (Rogaland) og nord (Troms, Finnmark) blir det fleste ungene født i november-desember, i Trøndelag og Nordland er fødselstoppen i oktober. Ungene veier 13-16 kg ved fødselen, og har ved avvenning økt kroppsvekten til mellom 40 og 50 kg. Paringen skjer på land eller i sjøen umiddelbart etter at hunnene har forlatt ungene for godt etter endt dieperiode. Drektighetstida er følgelig tett innpå et år, men fosterutviklinga starter først vel tre måneder etter paring. Dette fenomenet kalles forsinket implantasjon og er vanlig blant de fleste selartene.

Utbredelse

Havertunge i Finnmark.
Havertunge med nesten avrøytet fosterpels - på dette stadiet er ungen forlatt av mora og må klare seg sjøl.
Havertunge i Finnmark.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
utbredelse av havert
Utbredelse av havert (Halichoerus grypus). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
utbredelse av havert

Haverten er i dag utbredt i Nord-Atlanteren fra nordlige deler av USA og Newfoundland i Canada i vest, via Island og Færøyene til europeiske kystfarvann i øst. Studier av havertens genetikk viser at bestandene i Nordvest- og Nordøst-Atlanteren er helt adskilte. En tredje adskilt bestand finner vi i Østersjøen og Bottenvika. Den nordøst-atlantiske bestanden er utbredt fra Nordvest-Spania i sør til Kolahalvøya i Russland i nord.

I norske farvann ligger havertens yngleområder på de ytterste og mest værutsatte holmene og skjærene på kysten. Værutsatte holmer og skjær er også de foretrukne yngleplassene for havert i andre deler av utbredelsesområdet, men i noen områder (Baltikum i Østersjøen og Gulf of St.Lawrence i Canada) kan dyrene også bruke sjøis som underlag. Voksne havert vender gjerne tilbake til de samme yngleplassene år etter år.

Bestand

Havertkoloni
Havert i ynglekoloni i Canada. I Nordvest-Atlanteren blir havertene større enn artsfrendene i øst, hannene kan bli opptil 400 kg, hunnene opptil 250 kg.
Havertkoloni
Av .

Haverten overvåkes fordi bestandene kan påvirkes av både direkte fangst og av bifangst i fiskeredskaper. Bestandsestimering av havert skjer ved telling av den årlige ungeproduksjonen på høsten. I Norge gjennomføres telling av havertunger visuelt ved bruk av gummibåt og følgefartøy. Tellingene gjennomføres på deler av kysten hvert år, slik at det oppnås full dekning med nytt bestandsestimat for hele kysten cirka hvert femte år. I overvåkning av havertbestanden i Storbritannia er det beregnet omregningsfaktorer på mellom 4.0 og 4.7 mellom årlig ungeproduksjon og antall ett år gamle og eldre dyr i bestanden. Slike omregningsfaktorer brukes også i bestandsberegning for havert på norskekysten der bestanden i 2017 ble anslått til å utgjøre nærmere 4000 dyr. Overvåking av havert viste en betydelig nedgang i ungeproduksjonen på deler av norskekysten, fra Froan i Trøndelag til Lofoten, fra tellinger foretatt i 2007–2008 til tellinger i 2014–2015. Mest sannsynlig skyldes dette bifangst av ung havert i garnfiske etter torsk og breiflabb.

I de siste 20-30 åra har det vært registrert økning, i noen tilfeller med påfølgende stabilisering, i havertbestandene i Nord-Atlanteren. De største bestandene finner vi i dag i Canada (rundt 430 000 dyr) og Storbritannia (rundt 220 000 dyr). I Østersjøen har havertbestanden tatt seg opp etter mange år med forurensingsproblemer og teller i dag godt og vel 20 000 individer.

Fangst

Havert har trolig vært beskattet på norskekysten helt siden de første veidemenn etablerte seg etter istida. Arten har i alle år vært en viktig kystressurs som ga både mat, skinn og olje. Tidvis har dette ført til overbeskatning av arten. Etter andre verdenskrig ble det derfor innført noen reguleringsbestemmelser som skulle gi bedre beskyttelse av bestanden. Reguleringene ga bestandsøking, men utover 1970-tallet økte også konfliktnivået mellom sel og fiskerier på kysten. Det ble derfor gjennomført et fellingsprogram der 1220 havert ble skutt i området Stad – Lofoten i årene 1980-1989.

I 1996 ble det vedtatt en forskrift for forvaltning av sel, herunder også havert, på norskekysten. Jegere må heretter registrere og kvalifisere seg, og jaktkvoter er innført. Jaktkvotene blir fastsatt etter råd fra Havforskningsinstituttet, som også har ansvar for overvåking av bestanden og regelmessige oppdateringer av bestandsestimater. Det er et mål at forvaltningen av havert skal sikre levedyktige bestander innenfor artens naturlige utbredelsesområde, men likevel slik at bestandstilveksten skal kunne reguleres for å avbøte skader for fiskerinæringen. I en forvaltningsplan som ble tatt i bruk i 2010 ble denne målsetningen konkretisert ved at man har satt en årlig produksjon på 1200 unger som langsiktig målnivå for havert på norskekysten. Det skal være åpning for justering av dette målnivået hvis ny kunnskap om bestand, interaksjoner med fiskerier eller miljøutfordringer tilsier dette. Hvis årlig ungeproduksjon faller til under 50 prosent av målnivået skal fangsten stoppes.

Basert på genetiske analyser deles havert på norskekysten inn i tre forvaltningsenheter: Lista-Stad, Stad-Lofoten og Vesterålen -Finnmark. På grunn av den observerte nedgangen i årlig ungeproduksjon i området fra Stad til Lofoten gis det for tida ingen jaktkvoter for dette området. Kvotene i de øvrige områdene er i 2020 på 60 dyr for området List-Stad og 140 dyr for området Vesterålen-Finnmark. I kvotefastsettelsen blir det også tatt hensyn til at en del havert hvert år tas som bifangst i fiskegarn. Dagens norske havertjakt er en typisk sportsjakt med varierende interesse fra jegernes side fra år til år. Kvotene blir derfor ikke fullt ut utnyttet, og i perioden 2017-2019 lå det rapporterte årlige fangstnivået på mellom 58 og 81 dyr.

Det er norske myndigheter som setter kvoter for og organiserer jakt på havert i Norge. Dagens forvaltning er forankret i og basert på råd fra Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

havert
Halichoerus grypus
Artsdatabanken-ID
48053
GBIF-ID
2434806

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg