Jugoslavias flagg hadde tre horisontale striper – blått, hvitt og rødt ovenfra og nedover. I årene med kommunistisk styre hadde flagget en rød kommuniststjerne i midten. Da kommunismen falt, ble stjernen fjernet. Etter borgerkrigene og oppsplittingen av staten i 1990-årene ble flagget uten stjernen beholdt av det såkalte rest-Jugoslavia, det nåværende Serbia og Montenegro.

av Đorđe Andrejević-Kun. Falt i det fri (Public domain)

Jugoslavia brukes for å omtale tre ulike, men etterfølgende statsdannelser på Balkan; Kongeriket Jugoslavia (1918–1941), Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia (1945–1992) og den jugoslaviske staten som bestod av Serbia og Montenegro (1992–2006).

Forstavelsen Jug er slavisk og betyr sør, det vil si sørslavia. Men navnets betydning endret seg med tiden, og på 1960-tallet oppstod flere debatter om jugoslav også skulle omfatte alle innbyggerne i Jugoslavia – også de som ikke var slavere – som albanere og ungarere.

Jugoslavia ble opprettet 1. desember 1918 under navnet Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike (Kongeriket SHS). Disse tre folkegruppene ble anerkjent som tre stammer av ett folk. De andre folkegruppene som bodde på statens territorium ble ikke anerkjent som egne folkegrupper. 6 januar 1929 ble staten omdøpt til Kongeriket Jugoslavia.

Kongeriket Jugoslavia eksisterte fram til staten kollapset 6. april 1941 som følge av aksemaktenes invasjon under andre verdenskrig.

De jugoslaviske styresmaktene kapitulerte etter en kortvarig blitzkrig, og kom fra 17. april 1941 under aksemaktenes okkupasjon.

Like etter andre verdenskrig etablerte Sovjetunionen en ny stat. I tiden 1963–1992 var republikkens fulle navn Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia.

Føderasjonen gikk i oppløsning i 1991–1992 da Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Republikken Makedonia (FYROM) erklærte seg selvstendige.

Føderasjonen Jugoslavia hadde en beregnet folkemengde på 23,7 millioner innbyggere i 1990. Befolkningstilveksten var moderat, men likevel høyere enn i de fleste andre europeiske land. Veksten sank imidlertid betraktelig etter andre verdenskrig, både som følge av tapene under krigen, emigrasjon blant mange minoritetsgrupper og ikke minst synkende fødselstall.

Befolkningen var mer sammensatt enn i noe annet europeisk land. Sørslaviske folk utgjorde til sammen 80 prosent (1981), hvorav serbere 36 prosent, kroater 19 prosent, bosniere 9,6 prosent, slovenere 8 prosent, makedonere 5,8 prosent og montenegrinere 2,5 prosent. I tillegg kom store ikke-slaviske folkegrupper: albanere (9,1 prosent), ungarere (1,6 prosent), sigøynere (0,8 prosent) og tyrkere (0,5 prosent).

Kroater og slovenere var i århundrer underlagt habsburgerne og brakte med seg inn i Jugoslavia romersk-katolsk religion, latinsk alfabet og en helt annen kultur enn innbyggerne i de tidligere tyrkiske områdene, som fra Bysants hadde mottatt gresk-ortodoks religion og kyrillisk skrift. Slovenia hadde før andre verdenskrig ti prosent analfabeter; Bosnia-Hercegovina og Sør-Serbia over 80 prosent.

Delrepublikkene var tilnærmet nasjonale enheter: over 90 prosent av befolkningen i Slovenia var slovenere, 82 prosent av befolkningen i det egentlige Serbia (eksklusive Kosovo og Vojvodina) var serbere. Mest blandet var befolkningen i Vojvodina med en betydelig ungarsk minoritet, Kosovo med en albansk majoritet, men med et betydelig serbisk innslag og Makedonia med en betydelig albansk majoritet. I Bosnia var ingen nasjonal gruppe i flertall (1991: 44 prosent muslimer, 31 prosent serbere og 17 prosent kroater). Serberne var i særlig høy grad spredt over hele Jugoslavia, mens slovenerne og makedonerne for det meste var konsentrert til de respektive republikker.

Den jugoslaviske republikk fikk sin første forfatning i 1946; den betegnet landet som et folkedemokrati. Forfatningen ble sist endret i 1974, og det het da at Jugoslavia var en sosialistisk forbundsrepublikk. Det sosialistiske ved Jugoslavias politiske system kom særlig til uttrykk på tre måter: for det første ved at alle produksjonsmidler og naturressurser, utover små jordbrukseiendommer og private boliger, ble erklært som samfunnseiendom; for det andre ved at ett parti, det kommunistiske, var statsbærende; for det tredje ved at de besluttende organer var basert på et lokalt og industrielt selvstyresystem.

Det var spesielt på det siste punkt Jugoslavias politiske system atskilte seg fra de øvrige kommunistiske land i Øst-Europa. Innen mindre områder, et lite lokalsamfunn eller en større arbeidsplass, ble det valgt delegater til en lokal forsamling. Denne forsamlingen hadde et nokså vidt selvstyre innen sitt område og skulle utøve det i nær kontakt med dem som hadde valgt den. Fra den lokale forsamlingen ble det valgt delegater til forsamlinger på høyere nivåer; til forsamlinger på republikkenes og de autonome områders nivå, og til forbundsforsamlingen på nasjonalt nivå.

Ved opprettelsen var Jugoslavia et utpreget jordbruksland og et av de fattigste landene i Europa. Økonomisk var det store forskjeller mellom de tidligere habsburgske områdene (Slovenia, Kroatia, Vojvodina), som var mer industrialiserte og Serbia som var svakt utviklet. I løpet av mellomkrigstiden opplevde landet en sterk økonomisk vekst.

Etter andre verdenskrig ble det satt i gang økonomisk planlegging, som i sterk grad fremmet industrialisering. Likevel forble nasjonalinntekten per innbygger blant de laveste i Europa.

I 1953 gikk statssjef Josip Tito over fra den sovjetiske modellen med sentralstyrt planlegging til en «sosialistisk markedsøkonomi», hvor bedriftene fikk en stor grad av selvstyre og de lokale kommunistpartiene fikk større styring over økonomien. I 1965 ble det iverksatt en økonomisk reform som skulle styrke markedsmekanismene og reformere bankvesenet. Disse reformene var ikke vellykkede, og motsetningene vokste mellom de velstående og de underutviklede landsdelene. I 1960 var Slovenias BNP (bruttonasjonalprodukt) fem ganger høyere enn Kosovos.

I 1980-årene opplevde Jugoslavia en dyp økonomisk krise, og hovedårsakene var det ineffektive økonomiske systemet og de store lånene landet hadde tatt opp i utlandet i 1970-årene. Lånene ble for en stor del brukt til ulønnsomme investeringer. Det økonomiske «selvforvaltningssystemet» gav de enkelte foretakene stor frihet, blant annet til å øke lønningene, samtidig som bedriftene var avhengig av offentlig støtte og ikke kunne gå konkurs. Dette førte til en galopperende inflasjon som passerte 2700 prosent i 1989.

En ny jugoslavisk stat ble dannet i 1992 av Serbia og Montenegro. Fra 2003 tok staten navnet Serbia og Montenegro. I 2006 ble denne staten oppløst, og Montenegro og Serbia ble to selvstendige stater. Kosovo, som var del av Serbia, fikk sin selvstendighet i 2008.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.