Jugoslavia

Kart over de tre ulike Jugoslavia-statene. Øverst: Kongeriket Jugoslavia (1918–1941), i midten: Den (sosialistiske) føderative (folke)republikken Jugoslavia (1945–1992), nederst: Forbundsstaten Jugoslavia, som bestod av Serbia og Montenegro (1992–2003), fra 2003 til 2006 under navnet Statsunionen av Serbia og Montenegro.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Jugoslavias flagg hadde tre horisontale striper – blått, hvitt og rødt ovenfra og nedover. I årene med kommunistisk styre hadde flagget en rød kommuniststjerne i midten. Da kommunismen falt, ble stjernen fjernet. Etter borgerkrigene og oppsplittingen av staten i 1990-årene ble flagget uten stjernen beholdt av Forbundsstaten Jugoslavia (kalt rest-Jugoslavia), som besto av Serbia og Montenegro, fra 2003 til 2006 med navnet Statsunionen Serbia og Montenegro (oppløst og delt i to selvstendige stater fra 2006).

.

Artikkelstart

Jugoslavia brukes for å omtale tre ulike, men etterfølgende statsdannelser på Balkan; Kongeriket Jugoslavia (1918–1941), Den (sosialistiske) føderative (folke)republikken Jugoslavia (1945–1992) og Forbundsstaten Jugoslavia, som bestod av Serbia og Montenegro (1992–2003), fra 2003 til 2006 under navnet Statsunionen av Serbia og Montenegro.

Faktaboks

Etymologi
sammensatt av slavisk jug, «sør», og slavere, «Sør-Slavia»
Også kjent som

1918–1929 Kongeriket av serbere, kroater og slovenere

1929–1941 Kongeriket Jugoslavia

1945–63 Den føderative folkerepublikken Jugoslavia (FNRJ)

1963–1992 Den sosialistiske føderative republikken Jugoslavia (SFRJ)

1992–2003 Forbundsrepublikken Jugoslavia

engelsk skrivemåte Yugoslavia

Navnet

Forstavelsen jug er slavisk og betyr sør, det vil si Sørslavia. Jugoslav fikk imidlertid betydning av «innbygger i staten Jugoslavia». Bulgarerne er også sørslavere, men ikke jugoslaver. Betegnelsen ble også brukt om dem som ikke var slavere – som albanere og ungarere. Den sørslaviske ideen er flere hundre år gammel, særlig blant kroatene. Vitenskapsakademiet i Zagreb fikk navnet Det jugoslaviske vitenskapsakademiet i 1866, selv om det ikke fantes noen stat Jugoslavia den gangen.

Kongeriket Jugoslavia

Opprettelsen av Staten av slovenere, kroater og serbere i Ljubljana 29. oktober 1918. Det var en sammenslutning innenfor Østerrike-Ungarn, og et viktig skritt på veien til opprettelsen av et jugoslavisk kongerike 1. desember samme år.

En jugoslavisk stat ble opprettet i 1918 som en følge av første verdenskrig og Østerrike-Ungarns sammenbrudd. Representanter for sørslaverne innenfor Østerrike-Ungarn (Nasjonalrådet) gikk inn for sammenslutning med Kongeriket Serbia, og 1. desember 1918 proklamerte den serbiske prinsregenten Aleksandar den nye staten under navnet Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike (Kongeriket SHS). Staten besto av de to tidligere statene Serbia og Montenegro, og de sørslaviske områdene innenfor Østerrike-Ungarn (Slovenia, Kroatia og Vojvodina).

Befolkning og grenser

I 1921 hadde staten 12 millioner innbyggere. Det var flere uløste grenseproblemer. I 1920 ble det avholdt folkeavstemning i den østerrikske provinsen Kärnten, som hadde stor slovensk befolkning, men flertallet ønsket å tilhøre Østerrike. Istria og deler av Dalmatia var under Italia, men Jugoslavia lykkes ikke å få disse områdene under fredsforhandlingene i Versailles.

Statsløsning og styreform

I november 1920 ble det avholdt parlamentsvalg. Partier som ønsket en sentralisert stat vant. Grunnloven av 1921 gjorde landet sentralisert, uten hensyn til nasjonale tradisjoner. Serberne, kroatene og slovenerne ble oppfattet som tre stammer av ett folk. De andre folkegruppene som bodde på statens territorium ble ikke anerkjent som egne folkegrupper. Den serbiske kongen (Aleksandar I Karadjordjević) ble konge i den nye staten, Beograd ble hovedstad, og de andre nasjonalitetene følte seg undertrykt av serberne. Særlig kroatene, ledet av bondepartiføreren Stjepan Radić, var misfornøyde. Da Radić ble skutt og drept i et attentat i parlamentet i juni 1928, var det slutt på den parlamentariske perioden.

6. januar 1929 innførte kong Aleksandar diktatur, og landet fikk navnet Kongeriket Jugoslavia. I 1934 ble kong Aleksandar drept i et attentat, og siden prins Petar bare var ti år gammel, ble kongens fetter Pavle prinsregent. I 1939 ble kroatenes situasjon løst ved at det ble opprettet et autonomt område kalt Banovina Kroatia.

Oppløsning

Kongeriket Jugoslavia eksisterte fram til staten kollapset i april 1941 som følge av aksemaktenes invasjon under andre verdenskrig. De jugoslaviske styresmaktene kapitulerte etter en kortvarig blitzkrig. Landet ble delt opp i tre stater, Den uavhengige staten Kroatia, Serbia og Montenegro, alle under tysk-italiensk okkupasjon, og flere områder ble innlemmet i nabostater. Den jugoslaviske kongen og regjeringen oppholdt seg i London under krigen.

Den sosialistiske republikken Jugoslavia

Josip Broz Tito styrte det sosialistiske Jugoslavia fra 1945 til 1980. Foto fra 1950-årene.

Av /NTB Scanpix ※.

I 1945 ble Den føderative folkerepublikken Jugoslavia (FNRJ) opprettet, under kontroll av kommunistpartiet ledet av Josip Broz Tito. I tiden 1963–1992 var republikkens navn Den sosialistiske føderative republikken Jugoslavia (SFRJ).

Føderasjonen gikk i oppløsning i 1991–1992 da Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia erklærte seg selvstendige.

Befolkning

Jugoslavia hadde en beregnet folkemengde på 23,7 millioner innbyggere i 1990. Befolkningstilveksten var moderat, men likevel høyere enn i de fleste andre europeiske land. Veksten sank imidlertid betraktelig etter andre verdenskrig, både som følge av tapene under krigen, emigrasjon blant mange minoritetsgrupper og ikke minst synkende fødselstall.

Befolkningen var mer sammensatt enn i noe annet europeisk land. Sørslaviske folk utgjorde til sammen 80 prosent (1981), hvorav serbere 36 prosent, kroater 19 prosent, bosniske muslimer (bosnjaker) 9,6 prosent, slovenere 8 prosent, makedonere 5,8 prosent og montenegrinere 2,5 prosent. I tillegg kom store ikke-slaviske folkegrupper: albanere (9,1 prosent), ungarere (1,6 prosent), sigøynere (0,8 prosent) og tyrkere (0,5 prosent).

Kroater og slovenere var i århundrer underlagt habsburgerne og brakte med seg inn i Jugoslavia romersk-katolsk religion, latinsk alfabet og en helt annen kultur enn innbyggerne i de tidligere tyrkiske (osmanske) områdene, som fra Bysants hadde mottatt gresk-ortodoks religion og kyrillisk skrift. I områdene som var underlagt Det osmanske riket gikk deler av befolkningen over til islam. Muslimsk befolkning fantes i Bosnia-Hercegovina («muslimer i etnisk forstand», senere kalt bosnjaker), blant albanerne i Kosovo, Makedonia og i Sør-Serbia (Sandžak).

Slovenia hadde før andre verdenskrig ti prosent analfabeter; Bosnia-Hercegovina og Sør-Serbia over 80 prosent. Så sent som på 1980-tallet var det opptil 10 prosent analfabeter i de sørlige områdene av landet.

Delrepublikker

Den sosialistiske føderasjonen Jugoslavia frem til 1991–1992. Kartet viser de seks delstatene og de to autonome områdene Vojvodina og Kosovo i Serbia.

Jugoslavia (tidligere delstater)
Av /※.

Etter 1945 ble landet inndelt i seks delrepublikker, Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Montenegro og Makedonia. Innenfor den største delrepublikken, Serbia, var det to autonome provinser, Vojvodina og Kosovo. Delrepublikkene var tilnærmet nasjonale enheter: over 90 prosent av befolkningen i Slovenia var slovenere, 87 prosent av befolkningen i Kroatia var kroater, 82 prosent av befolkningen i det egentlige Serbia (eksklusive Kosovo og Vojvodina) var serbere. Mest blandet var befolkningen i Vojvodina med en betydelig ungarsk minoritet, Kosovo med en albansk majoritet, men med et betydelig serbisk innslag og Makedonia med en betydelig albansk minoritet. I Bosnia var ingen nasjonal gruppe i flertall (1991: 44 prosent muslimer/bosnjaker, 31 prosent serbere og 17 prosent kroater). Serberne hadde betydelige minoriteter utenfor Serbia, mens slovenerne og makedonerne for det meste var konsentrert til de respektive republikkene.

Stat og styresett

Den jugoslaviske republikken fikk sin første forfatning i 1946 etter mønster av den sovjetiske. Landet ble betegnet som folkedemokrati, og perioden 1945–1952 var preget av stalinisme. Alle produksjonsmidler og naturressurser, utover små jordbrukseiendommer og private boliger, ble erklært som samfunnseiendom. Ett parti, det kommunistiske, var statsbærende. Etter bruddet mellom Stalin og Tito i 1948 kom en liberalisering, nedfelt i grunnloven av 1953. Liberaliseringen fortsatte på 1960-tallet.

I 1974 ble det vedtatt en ny grunnlov som innebar en sterk desentralisering av staten. Mye makt ble overført til delrepublikkene og de to autonome områdene. Kommunistpartiene i delrepublikkene fikk økt makt på bekostning av det overordnede partiet. Landet ble kalt en sosialistisk forbundsrepublikk. Det økonomiske liv ble bygd på et komplisert system kalt «selvstyre-» eller «selvforvaltningsprinsippet».

Det var spesielt på det siste punktet Jugoslavias politiske system atskilte seg fra de øvrige kommunistiske land i Øst-Europa. Innen mindre områder, et lite lokalsamfunn eller en større arbeidsplass, ble det valgt delegater til en lokal forsamling. Denne forsamlingen hadde et nokså vidt selvstyre innen sitt område og skulle utøve det i nær kontakt med dem som hadde valgt den. Fra den lokale forsamlingen ble det valgt delegater til forsamlinger på høyere nivåer; til forsamlinger på republikkenes og de autonome områders nivå, og til forbundsforsamlingen på nasjonalt nivå.

Økonomi og næringsliv

Ved opprettelsen var Jugoslavia et utpreget jordbruksland og et av de fattigste landene i Europa. Økonomisk var det store forskjeller mellom de tidligere habsburgske områdene (Slovenia, Kroatia, Vojvodina), som var mer industrialiserte, og Serbia, som var svakt utviklet. I løpet av mellomkrigstiden opplevde landet en sterk økonomisk vekst.

Etter andre verdenskrig ble det satt i gang økonomisk planlegging, som i sterk grad fremmet industrialisering. Likevel forble nasjonalinntekten per innbygger blant de laveste i Europa.

Fra 1953 gikk Tito over fra den sovjetiske modellen med sentralstyrt planlegging til en «sosialistisk markedsøkonomi», hvor bedriftene fikk en stor grad av selvstyre og de lokale kommunistpartiene fikk større styring over økonomien. I 1965 ble det iverksatt en økonomisk reform som skulle styrke markedsmekanismene og reformere bankvesenet. Disse reformene var ikke vellykkede, og motsetningene vokste mellom de velstående og de underutviklede landsdelene. I 1960 var Slovenias BNP (bruttonasjonalprodukt) fem ganger høyere enn Kosovos.

I 1980-årene opplevde Jugoslavia en dyp økonomisk krise, og hovedårsakene var det ineffektive økonomiske systemet og de store lånene landet hadde tatt opp i utlandet i 1970-årene. Lånene ble for en stor del brukt til ulønnsomme investeringer. Det økonomiske «selvforvaltningssystemet» gav de enkelte foretakene stor frihet, blant annet til å øke lønningene, samtidig som bedriftene var avhengig av offentlig støtte og ikke kunne gå konkurs. Dette førte til en galopperende inflasjon som passerte 2700 prosent i 1989.

Forbundsrepublikken Jugoslavia

De nye statene som oppstod etter oppløsningen av føderasjonen i 1992.

/※.

I 1991 gikk Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia i oppløsning. I 1992 opprettet Serbia og Montenegro Forbundsrepublikken Jugoslavia, ledet av Slobodan Milošević. Ønsket om å bli anerkjent som legal etterfølger av staten Jugoslavia ble ikke oppfylt, siden staten ikke fikk FN-medlemskap. I 2003 ble navnet forandret til Statsunionen av Serbia og Montenegro. Unionen gikk i oppløsning i 2006 da Montenegro erklærte seg uavhengig. Det førte til at også Serbia ble en egen stat.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg