nasjonalstat

Nasjonalstat er en statsdannelse hvor befolkningen helt eller i det vesentlige utgjør en nasjon, altså en språklig, kulturell og historisk enhet.

Uttrykket nasjonalstat har tidligere, særlig i det 20. århundre, vært brukt nærmest synonymt med uttrykket stat, blant annet for å skille stater som er FN-medlemmer fra delstater i forbundsstater som USA.

Økende oppmerksomhet om minoritetenes betydning i mange land har likevel ført til at nasjonalstatsbegrepet benyttes sjeldnere. Når en stat ikke består av bare én nasjonalitet eller etnisk gruppe blir betegnelsen nasjonalstat misvisende. Rent faktisk er det få av FNs medlemsstater som kan anses som bestående av bare én etnisk gruppe.

Tanken om at en nasjon burde få styre seg selv (nasjonal selvbestemmelsesrett) og danne en egen stat (nasjonalstat) medførte fra slutten av 1700-tallet en begynnelse til folkestyre i mange europeiske land, fordi enevoldsherskere dermed fikk sin makt undergravd. Den franske revolusjon fra 1789 viste dette med all mulig tydelighet. Folket tok makten i en blodig revolusjon, avsatte og henrettet kongehuset, og spredte sine idéer til andre land.

Demokratiseringen som lå i ideen om en nasjonalstat kunne likevel bare bli virkelighet dersom det bare fantes én nasjonal gruppe innenfor territoriet, eller dersom alle grupper innen territoriet ble akseptert som likeverdige. Dette var slett ikke alltid tilfelle. Flertallsgrupper tok ofte makten og dannet en «nasjonalstat» i sin egen gruppes navn uten hensyn til andre. I områder der flere grupper bodde sammen, oppsto det ofte spenninger som i en del tilfeller ble «løst» med undertrykkelse og vold fra flertallets side. Flertallsnasjonenes krav på enerett til å styre førte etter hvert til konflikter både innenfor og mellom land. Særlig gjaldt dette for folkegrupper som strakte seg over grensene inn i naboland.

• nasjon
• nasjonalisme
• stat