Innvandring, innflytting til et land eller en stat for å bosette seg der.

Innvandringen til Norge består av mange ulike grupper, som for eksempel arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere, flyktninger, utdanningsinnvandrere og personer med norsk bakgrunn som flytter tilbake til Norge etter å ha bodd en periode i utlandet. Se også innvandrer.

Nettoinnvandring er innvandring minus utvandring.

Innvandring til Norge, 1967-2015

Innvandring til Norge av Marianne Tønnessen. CC BY SA 3.0

Innvandring til Norge fra ulike deler av verden, 1967-2015

Grafen viser innvandring etter fraflyttingsland av Marianne Tønnessen. CC BY SA 3.0

Innvandringen til Norge var relativt lav fram til 1970-årene. Deretter har den steget gjennom flere faser: Arbeidsinnvandring tidlig på 1970-tallet, familieinnvandrere og asylsøkere på 1980- og 1990-tallet, og etter 2004 har arbeidsinnvandrere fra de nye EU-landene i Øst-Europa dominert innvandringen til Norge. Særlig har det kommet mange innvandrere fra Polen og i litt mindre grad fra Litauen.

Innvandringen fra land utenfor Europa har også hatt en klar økning de siste tiårene. I noen år har denne innvandringen vært spesielt høy, det har vanligvis vært knyttet til kriger og flyktningstrømmer. Også i 2015 og 2016 var det høy innvandring fra land utenfor Europa. Mange som kom da, var asylsøkere og flyktninger fra Syria.

Toppåret for innvandringen til Norge var 2011. Siden da har innvandringen gått ned hvert år. Det skyldes først og fremst mindre innvandring fra de nye EU-landene i Øst-Europa.

I 1975 innførte Stortinget innvandringsstopp. Intensjonen var ikke å stoppe all innvandring, men først og fremst å begrense arbeidsinnvandringen.

Norge hadde fortsatt behov for visse typer spesialister, og innvandrere hadde fremdeles mulighet til å få sin nærmeste familie hit i form av familiegjenforening.

Dessuten medfører internasjonale konvensjoner at Norge skal behandle asylsøknader og gi beskyttelse til dem som har behov for det.

Innvandringen til Norge består i hovedsak av flyktninger og asylsøkere, arbeidsinnvandrere, visse grupper spesialister, og familiemedlemmer til disse gruppene. I tillegg kommer en del grupper som oppholder seg i Norge midlertidig, som studenter, au pairer og sesongarbeidere.

Avtaler med EU-landene har fått stor betydning for Norges innvandringspolitikk. Det gjelder særlig EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994, og senere også Norges tilknytning til Schengen-samarbeidet og Dublin-samarbeidet.

I 2008 vedtok Stortinget en ny utlendingslov, gjeldende fra 1. januar 2010. 

Se også Norge (befolkning) og migrasjon.

Innvandring har utgjort et sentralt element i utviklingen av samfunn gjennom historien. Statsdannelser som har vært mer eller mindre isolert fra innvandring, som Japan i noen århundrer før midten av 1800-tallet, hører til unntakene.

Blant de største flyttebevegelsene langt tilbake i vår tidsregning kan vi nevne folkevandringene i Europa på 400–600-tallet, de mongolske vandringer på 1200-tallet, de arabiske bevegelsene vestover fra 600-tallet, og den tyske driften østover i høy- og senmiddelalderen.

Blant de mest kjente eksemplene fra de siste hundreårene er den europeiske innvandringen til USA, Canada, Australia og Sør-Amerika. Om innvandringen til USA, som var det viktigste innvandrings-landet på 1800-tallet, se USA (befolkning).

Innen Europa har innvandring i århundrer vært et sentralt fenomen, særlig arbeidsinnvandring, men også flyktningestrømmer. Det er identifisert over 200 viktige innvandringsstrømmer innen Europa de siste 400 årene.

Når det gjelder innvandringen til Europa, skjedde den frem til 1970 i all hovedsak fra tidligere kolonier til «moderlandene» Storbritannia, Frankrike, Nederland og Belgia.

I 1970-årene økte behovet for arbeidskraft i flere andre land, for eksempel (Vest-)Tyskland og de skandinaviske landene, og innvandrere fra blant annet Pakistan, Tyrkia og Nord-Afrika, ofte kalt «fremmedarbeidere» eller «gjestearbeidere», gjorde sitt inntog.

Etter hvert kom mange av innvandrerne til å havne i arbeidsledighet. Med sin levestandard og sine sosiale goder har de rike delene av verden likevel opplevd et økende innvandringspress fra fattige land, og har i stor grad reagert med stadig mer restriktive bestemmelser og skjerpet kontroll.

Samtidig har mulighetene for geografisk mobilitet økt for folk som allerede befinner seg i «det gode selskap»; et eksempel på dette er EUs felles arbeidsmarked for EU-borgere.

Imidlertid finnes det enkelte land, blant annet omkring Den persiske bukt, som har underskudd på arbeidskraft og baserer seg på et stort innslag av midlertidige gjestearbeidere, primært for å sikre sine egne innbyggere gode levekår.

Ordet vandring er beslektet med tysk Wandel, som betyr 'forandring'. Dette peker mot det vanlige i innvandring og vandring helt allment, og at fenomener som statsdannelse og andre forandringer av politisk, sosial, økonomisk og kulturell art ofte har vært knyttet til innvandring.

  • Castles, Stephen & Mark J. Miller: The age of migration, 3rd ed., 2003
  • Kjeldstadli, Knut, red.: Norsk innvandringshistorie, 2003, 3 b.
  • Moch, Leslie Page: Moving Europeans: migration in Western Europe since 1650, 2nd ed., 2003

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.