Innvandring, innflytting av utlendinger til et land eller en stat hvor de tar varig opphold.

I Norge brukes begrepet innvandrer som fellesbetegnelse på personer med utenlandsk bakgrunn, uavhengig av årsaken til innvandringen.

I offentlig statistikk er innvandrere definert som personer som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre og som på et tidspunkt har innvandret til Norge.

I debatten om innvandringspolitikken blandes ofte begrepene innvandrer, flyktning og asylsøker. Både flyktninger og asylsøkere er å regne som innvandrere, som er det overordnede begrep. Innvandrere også omfatter for eksempel arbeidsinnvandrere, som diskuteres nedenfor.

Flyktninger og asylsøkere

Med flyktning menes gjerne en som ved ankomsten til landet har status som flyktning etter kvotetildeling fra FNs høykommissær for flyktninger.

En asylsøker er en som søker politisk asyl, noe som innebærer å bli anerkjent som flyktning. Dersom asylsøkeren ikke oppnår dette, kan han/hun få innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Disse definisjonene har konsekvenser for hvilke forpliktelser den norske stat har overfor vedkommende.

Innvandringspolitikk

I 1975 innførte Stortinget innvandringsstopp. Intensjonen var ikke å stoppe all innvandring, men først og fremst å begrense arbeidsinnvandringen.

Norge hadde fortsatt behov for visse typer spesialister, og innvandrere hadde fremdeles mulighet til å få sin nærmeste familie hit i form av familiegjenforening.

Dessuten medfører internasjonale konvensjoner at Norge skal behandle asylsøknader og gi beskyttelse til dem som har behov for det.

Innvandringen til Norge består i hovedsak av flyktninger og asylsøkere, arbeidsinnvandrere, visse grupper spesialister, og familiemedlemmer til disse gruppene. I tillegg kommer en del grupper som oppholder seg i Norge midlertidig, som studenter og sesongarbeidere.

I 2008 vedtok Stortinget en ny utlendingslov, gjeldende fra 1. januar 2010. Bakgrunnen for denne er at utlendingsloven av 1988 ikke reflekterte de komplekse utfordringene som samfunnet møter som følge av nye internasjonale forpliktelser og økende mobilitet over landegrensene gjennom Schengen-samarbeidet, Dublinkonvensjonen og EU/EØS-samarbeidet), og det faktum at en større del av befolkningen har innvandrerbakgrunn.

Behovet for ny lovgivning er også blitt aktualisert som følge av behovet for å rekruttere arbeidskraft utenfor EØS-området.

Antall innvandrere i Norge

Sammenlignet med flere andre land i Europa har Norge en middels stor andel innvandrere, langt større enn blant annet Irland og Finland, men mindre enn Sverige.

Ved inngangen til 2015 var det omtrent 670 000 personer som var definert som innvandrere, det vil si personer født i utlandet med to utenlandsfødte foreldre.

I tillegg kommer omtrent 136 000 personer født i Norge av to utenlandsfødte foreldre. Til sammen utgjorde disse gruppene 15,6 prosent av Norges befolkning.

Til sammenligning talte innvandrerbefolkningen i Norge 59 200 personer i 1975, noe som tilsvarte 1,5 prosent av befolkningen.

Opprinnelsesland

Innvandrerbefolkningen i Norge kommer fra nær sagt alle verdens over 200 land. Ved inngangen til 2015 hadde rundt 31 prosent asiatisk bakgrunn, 43 prosent var fra EU og EØS-land, 13 prosent hadde afrikansk bakgrunn. I tillegg hadde 11 prosent nordisk og 10 prosent vesteuropeisk bakgrunn, i 2011.

Totalt sett var det i 2015 flest personer med bakgrunn fra Polen (100 000), deretter fulgte Litauen (39 000), Sverige (39 000), Somalia (38 000), Pakistan (35 000), Irak (31 000) og Tyskland (27 000). Om lag 34 prosent av personene i innvandrerbefolkningen hadde norsk statsborgerskap.

Ulovlig innvandring, blant annet i form av menneskesmugling og menneskehandel, har de senere årene vokst til et problem også i Norge, blant annet da enkelte illegale innvandrere livnærer seg av svart arbeid eller kriminalitet.

Tallet på personer som oppholder seg ulovlig i Norge er ukjent, men SSB har anslått antallet til å være rundt 18 000, herunder litt over 12 000 tidligere asylsøkere som har fått endelig avslag.

Historie

Innvandring har utgjort et sentralt element i utviklingen av samfunn gjennom historien. Statsdannelser som har vært mer eller mindre isolert fra innvandring, som Japan i noen århundrer før midten av 1800-tallet, hører til unntakene.

Blant de største flyttebevegelsene langt tilbake i vår tidsregning kan vi nevne folkevandringene i Europa på 400–600-tallet, de mongolske vandringer på 1200-tallet, de arabiske bevegelsene vestover fra 600-tallet, og den tyske drift østover i høy- og senmiddelalderen.

Blant de mest kjente eksemplene fra de siste hundreårene er den europeiske innvandringen til USA, Canada, Australia og Sør-Amerika. Om innvandringen til USA, som var det viktigste innvandrings-landet på 1800-tallet, se USA (befolkning).

Innen Europa har innvandring i århundrer vært et sentralt fenomen, særlig arbeidsinnvandring, men også flyktningestrømmer. Det er identifisert over 200 viktige innvandringsstrømmer innen Europa de siste 400 årene.

Når det gjelder innvandringen til Europa, skjedde den frem til 1970 i all hovedsak fra tidligere kolonier til «moderlandene» Storbritannia, Frankrike, Nederland og Belgia.

I 1970-årene økte behovet for arbeidskraft i flere andre land, f.eks. (Vest-) Tyskland og de skandinaviske landene, og innvandrere fra bl.a. Pakistan, Tyrkia og Nord-Afrika, ofte kalt «fremmedarbeidere» eller «gjestearbeidere», gjorde sitt inntog.

Etter hvert kom mange av innvandrerne til å havne i arbeidsledighet. Med sin levestandard og sine sosiale goder har de rike delene av verden likevel opplevd et økende innvandringspress fra fattige land, og har i stor grad reagert med stadig mer restriktive bestemmelser og skjerpet kontroll.

Samtidig har mulighetene for geografisk mobilitet økt for folk som allerede befinner seg i «det gode selskap»; et eksempel på dette er EUs felles arbeidsmarked for EU-borgere.

Imidlertid finnes det enkelte land, blant annet omkring Den persiske bukt, som har underskudd på arbeidskraft og baserer seg på et stort innslag av midlertidige gjestearbeidere, primært for å sikre sine egne innbyggere gode levekår.

Ordet vandring er beslektet med tysk Wandel, som betyr 'forandring'. Dette peker mot det helt vanlige i innvandring og vandring helt allment, og til at fenomener som statsdannelse og andre forandringer av politisk, sosial, økonomisk og kulturell art ofte har vært knyttet til innvandring.

Innvandring til Norge

Videre lesning

Anbefalt litteratur

  • Castles, Stephen & Mark J. Miller: The age of migration, 3rd ed., 2003
  • Kjeldstadli, Knut, red.: Norsk innvandringshistorie, 2003, 3 b.
  • Moch, Leslie Page: Moving Europeans: migration in Western Europe since 1650, 2nd ed., 2003

Forfattere av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 29.04.2015.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Vi trenger ny fagansvarlig for Samfunnsgeografi

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.