Spettene, Picinae, er en underfamilie av spettefamilien. Spettene omfatter 216 arter fordelt på 28 slekter. De finnes i skog fra havnivå til høye fjellområder, og er utbredt på alle kontinenter unntatt Australia, oseaniske øyer og Antarktis.

Våre moderne spetter antas å ha blitt dannet for omtrent fem millioner år siden, og er blant våre eldste fuglegrupper. De er spesialiserte fugler med noen helt spesielle særtrekk.

Spetter har klatrefot, hvor to tær er vendt fremover og to bakover, et kraftig nebb og stive halefjær som fungerer som støtte under klatring. Spettene har også en meget lang tunge som kan strekkes langt utenfor nebbspissen og som gjør at de kan få tak i insekter i dype barksprekker.

Spettene har støtdempende bygningstrekk i hodet som gjør at de kan hakke selv i hardt trevirke uten å få hjernerystelse. Denne evolusjonære tilpasningen finnes bare hos spetter.

Også hekkebiologien er spesiell og forskjellig fra andre fuglearter. De fleste hakker ut et reirhull hvert år, noe som gjør dem viktige for andre fugler som ikke gjør dette selv. I motsetning til de fleste andre fugler, er det hannen som oftest utfører det meste av reirhakkingen. Spettene legger relativt små egg som ruges i kort tid.

Av Europas ni arter hekker syv i Norge: Den største av alle spettene, svartspetten, de to grønnaktige grønnspett og gråspett, og de fire svarthvite dvergspett, flaggspett, hvitryggspett og tretåspett. De fleste er mer eller mindre vanlige i Sør-Norge, mens dvergspett og tretåspett finnes over det meste av landet. Mellomspett og syriaspett finnes henholdsvis på Kontinentet og i Sørøst-Europa.

Hovedføden til de fleste artene er insekter og insektlarver. Flaggspetten spiser i tillegg egg og fugleunger, og frø fra gran- og furukongler vinterstid.

De fleste spetter er stand- og streiffugler. I enkelte år kan flere arter foreta massevandringer og sees da i langt større antall enn vanlig.

Kroppen er kraftig og muskulær, og huden er tykkere enn hos de fleste andre fugler av tilsvarende vekt og størrelse. Hode og hjerne tåler de kraftige rystelsene takket være et tykkvegget og robust kranium og at knoklene mellom nebb og kranium er bevegelige og kan gli noe over de andre knoklene slik at de harde støtene bare delvis blir overført til hodet og hjernen.

Nebbet er rett og spisst, og er et ypperlig redskap for uthakking av reirhull. Til tross for sterk slitasje, holdes det alltid spisst fordi midtre del er hardere enn sidene. Dessuten vokser nebbet kontinuerlig. En svartspett, med sitt seks centimeter lange nebb, sliter faktisk mer enn en nebblengde i året. Den svært lange og sylindriske tunga er klebrig, og tungespissen har følsomme sanseorganer. Grønnspetten kan stikke tunga hele ti centimeter ut fra nebbet.

Legger og føtter er kraftige, og tærne har krumme klør. Dette er en tilpasning til et levevis i trær. Stjerten er spesiell med sine midtre, svært stive fjær som tjener som støtte under klatringen på trestammer.

De fleste artene har en bølgende flukt, spesielt grønnspett, gråspett og flaggspett. Svartspetten flyr som regel rettlinjet, men ofte litt buet over korte strekninger.

Spettene har en spesiell reproduksjon som er forskjellig fra andre arters. De hakker selv ut hull for hekking og overnatting, legger relativt små hvite egg, har små kull og en av de korteste rugeperiodene blant alle fugler. Eggene har svært liten plomme, inneholder lite energi og er relativt billige å produsere. Siden de europeiske spettene lever relativt lenge, kan det tenkes å være en lønnsom strategi for spettene å minimalisere de årlige kostnadene ved reproduksjonen og derved øke sin livstids reproduktive suksess.

Ungene klekkes nakne og blinde og med bare om lag fem prosent av morens vekt. Spettene har tynnere eggeskall enn det vi finner hos sekundære hullrugende arter.

Gjennomsnittlig reirtid hos ungene av norske spetter (24,3 dager) er klart lengre enn hos de sekundære hullrugende spurvefuglene (18,5 dager).

Spettenes foreldreroller er motsatt av det vi finner hos de fleste andre fugler. Hannen jobber mest med reirhullet og tar seg av det meste av ruging og ungepass. Han tar også nattskiftet – det er alltid han som holder seg i reiret når paret har egg eller unger. Om dagen trengs imidlertid begge foreldrene for å ruge ut eggene og mate ungene. Men selv da bidrar hannen mer enn hunnen hos mange arter.

Bortsett fra svartspetten, som har et ganske stort repertoar av høylydte lyder, er de fleste artene relativt tause. Det vokale repertoaret består stort sett av korte og skarpe «kikk»-rop. Men spettene trommer – en adferd som er unik i fugleverdenen. Det er en form for sang – en måte å kommunisere på, og har ikke noe med uthakking av reirhull å gjøre. Fuglene hamrer nebbet mot et underlag slik at det lages høye og rytmiske serier av lyder. Fuglene velger seg ut spesielle tørre trær eller tørrgreiner hvor de trommer for å annonsere overfor andre spetter at «dette er mitt territorium», for å tiltrekke seg en make eller for å styrke forholdet mellom makene. Trommevirvlene er artsspesifikke og så vidt forskjellige at erfarne fuglekjennere kan skille artene. Antall slag per sekund, styrke og rytme er viktig, likeså varighet, intensitet og variasjon i tempoet.

Art Tid i sekunder Kjennetegn
Svartspett 2-3 Kraftig og langvarig, tempo kan avta noe mot slutten. Kan høres opp til fire km unna.
Hvitryggspett 1,6-2,1 Rolig start, avtar i styrke, men tempoet øker mot slutten.
Gråspett 1-2 Kraftig og rask, ofte kraftigst mot slutten.
Grønnspett 1,5 Rask og lavmælt. Trommer sjelden, mest nær reirhullet.
Dvergspett 1-2 Rask, tempo konstant til slutten. Høytonet, ofte flere hundre trommevirvler per dag, gjerne fra faste poster.
Tretåspett 1-1,5 Ganske kraftig. Starter litt nølende, øker i tempo og styrke, tempo konstant til slutten.
Flaggspett 0,5-1 Kort og svært rask med tverr avslutning. Trommer også utenom hekkesesongen.

De fleste spettene hakker ut nytt reirhull hvert år. En skog med spetter inneholder derfor gamle reirhull, noe som er mangelvare for mange av våre skogers arter som ikke hakker ut hull selv. Tetthet og utbredelse er ofte begrenset av tilgangen på reirhull. Blant spurvefuglene er kaie, stær, de fleste av våre meiser, spettmeis, rødstjert og svarthvit fluesnapper slike «sekundære hullrugere». I tillegg kommer større fugler som blant annet kvinand, skogdue, spurveugle, perleugle og kattugle. Gamle reirhull er også viktige som sovehull for mange arter vinterstid.

Spettene er også brukt som indikatorer for mangfoldet i skoger. Tetthet og bestandsvariasjon hos de spesialiserte spettene reflekterer skogshabitatet; alderssammensetningen og innslag av løvtrær.

Dagens effektive skogbruk med avvirkning av store arealer virker negativt for spettene, og dermed også for flere andre arter.

Norsk Ornitologisk Forening har i Norsk fugleatlas gitt følgende estimater av spettenes hekkebestand (antall par) i Norge:

Art Hekkebestand i Norge (antall par)
Grønnspett 2 000 – 10 000
Gråspett 1 000 – 2 500
Svartspett 2 000 – 4 000
Flaggspett 5 000 – 15 000
Hvitryggspett 1 000 – 2 000
Dvergspett 1 000 – 5 000
Tretåspett 5 000 – 10 000

Spettene er overraskende lite utsatt for predasjon, trolig fordi de hekker og overnatter i hulrom. Hønsehauk og spurvehauk er farlige fiender for de største spettene. Også ugler kan drepe spetter, men siden spettene er dagaktive og de fleste ugler nattaktive, reduseres kontakten mellom dem. Kråke og skjære drar spetteunger ut fra reiråpningen mens de venter på mat.

På den andre siden kan flaggspett etter å ha hakket seg gjennom reirveggen ta unger av spurveugle og perleugle.

Hogstad, O. 2009. Hakkespettene, en av våre eldste fuglegrupper – og blant de merkeligste. Vår Fuglefauna 32: 10-19.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.