Europa – verdensdel

Europa (hovedkart) (bilde)

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).

Europa – verdensdel. Jordens nest minste verdensdel. Europa utgjør den vestlige del av det eurasiske kontinent og dekker 6,7 % av verdens landareal og ca. 14 % av verdens folketall.

Europas grense mot Asia er ikke fast definert hele veien, men Uralfjellene regnes som en klar grense. Nord for dette er det Karahavet som skiller Europa og Asia. Mellom Uralfjellene og Kaspiske hav (verdens største innsjø) er det i senere år vanlig å regne Kasakhstans vestgrense som skille. Mer omdiskutert er det om det er Tyrkias og Irans nordgrense mot Kaukasus som skiller Asia og Europa eller om skillet bør gå langs Store Kaukasus. I dette verket er sistnevnte avgrensning lagt til grunn, slik at republikkene Aserbajdsjan, Armenia og Georgia ikke er europeiske, men asiatiske land. Det samme gjelder Tyrkia. Videre er Bosporos og Dardanellene definert som skille, slik at kun en mindre del av Tyrkia ligger i Europa. I sør skilles Europa fra Afrika av Middelhavet og det 13 km brede Gibraltarstredet.

Europa består av 44 selvstendige stater (ikke medregnet Russland og Tyrkia) hvorav 12 monarkier, de øvrige er republikker. I tillegg kommer Gibraltar som er en britisk koloni.

Navnet Europas etymologi er usikker. Da sagnet om nymfen Evrope synes å være kjent i mykensk tid, kan det tyde på at navnet er førgresk, og det er forsøkt forklart av et semittisk ord for (Solens) nedgang, hebraisk eråb, altså «aftenland». Andre regner med indoeuropeisk opprinnelse. Fra 600-tallet før Kristus er navnet knyttet til steder i Mellom-Hellas. Geografen Hekataios (slutten av 500-tallet f.Kr.) regner med to verdensdeler: Europa og Asia, som Libya er en del av. Herodot (400-tallet f.Kr.) skjelner mellom tre: Europa, Asia og Libya (Afrika), med Don som grenseelv mellom Europa og Asia.

Natur

Nordmarka Europa. Store deler av Nord-Europa er dekket av barskog, som her i Nordmarka i Oslo.

Beliggenhet

Europa strekker seg ca. 5000 km i retning øst–vest, og ca. 4250 km nord–sør; til sammen 10 506 000 km² (ca. 32 ganger Norges størrelse). Europas nordligste punkt regnes vanligvis Knivskjellodden på Magerøy, som ligger på 71° 11ʹ 8ʹʹ n.br., men både Svalbard og Frans Joseph Land (Zemlja Frantsa Iosifa) ligger lenger nord. Det sørligste punkt i Europa regnes å være øya Gaulis (34° 47ʹ n.br.), like sør for Kreta. På det europeiske fastland er nordligste og sørligste punkt henholdsvis Nordkinn (Kinnarodden) på 71° 8ʹ 1ʹʹ n.br. og Kapp Tarifa i Spania på 35° 59ʹ n.br. Lengst i vest ligger Latrabjarg i Island (24° 32ʹ v.l.), mens det vestligste punkt på selve kontinentet er Cabo da Roca i Portugal på 9° 27ʹ v.l. I nordlige del av Uralfjellene når Europa omtrent til 65° ø.l.

De mange havinnbuktninger gjør at omtrent ¹/₄ av Europa er halvøyer. Størst i utstrekning er Pyreneerhalvøya (Den iberiske halvøy), Appeninnerhalvøya, Balkanhalvøya, Krim, Bretagne, den Skandinaviske og Den jyske halvøy, og Kolahalvøya. Samlet kystlengde er ca. 78 000 km. Alle halvøyene og innskjæringene har til følge at de fleste europeiske land har relativt kort vei til havet. En lang rekke øyer regnes også med til Europa, og utgjør ca. ¹/₁₂ av det samlede areal. Størst er Storbritannia, Island, Irland, Novaja Zemlja, Spitsbergen, Sicilia, Sardinia, Nordaustlandet, Korsika og Kreta.

Utenfor kysten i størsteparten av det nordvestlige Europa ligger kontinentalsokkelen, der havdybdene gjerne er under 200 m. Særlig strekker denne sokkelen seg langt utenfor Storbritannia og i Polhavet. Øyene i det nordlige Atlanterhav er forbundet med fastlandet ved undersjøiske rygger; det samme er tilfelle i Middelhavet, men her mangler stort sett den vest- og nordeuropeiske kontinentsokkel. Middelhavskystene preges i stedet av store forkastninger som har forårsaket at tidligere land har sunket under havets overflate.

Geologi

Landformer

Klima

Planteliv

Den naturlige vegetasjonen i Europa er forholdsvis fattig på arter fordi mange planter døde ut under istidene. Særlig gjelder dette Nord-Europa, og mange steder har menneskelige inngrep modifisert den opprinnelige vegetasjonen. Store deler av Mellom-Europas løvskogområder er ryddet og blitt jordbruksland.

Europa kan deles inn i 4 vegetasjonssoner: den arktiske, den subarktiske, den mellomeuropeiske og middelhavssonen. Lengst i nord ligger tundra med sparsom mose- og lavvegetasjon. Sør for dette området langs Polhavet ligger et bredt barskogsbelte som strekker seg fra Norge, Sverige og Finland via de baltiske landene og Russland gjennom Asia. Nordgrensen for denne skogen går gjennom områder der middeltemperaturen i juli er 10 °C. Gran og furu er de viktigste treartene, men høyest til fjells er det gjerne et belte med bjørk, et karakteristisk trekk ved skoggrensen i Nord-Europa, vest for Kvitsjøen. I Mellom-Europa er det løvskogen som dominerer.

Dette beltet med eik og bøk, delvis furu der det er mer karrig sandjord, brer seg langt inn i Russland, Hviterussland og Ukraina, unntatt der nedbørmengden er så liten at det ikke gis muligheter for annet enn steppevegetasjon. Slike stepper finnes særlig i Ukraina og Russland, men også i Ungarn og Romania. I middelhavslandene finnes delvis løvskog (bøk, eik, kastanje m.m.), delvis kratt- og buskvegetasjon (maquis), alt etter nedbørforholdene. I stor utstrekning dreier det seg her om eviggrønn vegetasjon. Skog av betydning finnes bare der det regner tilstrekkelig, f.eks. i fjellsidene. I kyststrøkene i det sørlige og østlige Spania, i Sør-Italia og i Sør-Hellas vokser det palmer. Mange steder, både i middelhavslandene og i andre europeiske stater er skogen ødelagt ved beiting, hugst m.m.

Dyreliv

Befolkning

Algarvekysten i Portugal er et kjært reisemål for turister. Bildet er fra Praia do Carvoeira.

Europa er tettere befolket enn noen annen verdensdel, og nesten ³/₄ av befolkningen bor i byer eller bymessige strøk. Berlin er Tysklands største og Europas fjerde største by.

Europa (Befolkning) (befolkningstetthet) (bilde)

Europas folketall ble i 2004 beregnet til ca. 680 mill. innb., dvs. ca. 14 % av Jordens befolkning fordelt på 6,7 % av det totale landareal.

Europas andel av Jordens totalbefolkning er synkende. Før den industrielle revolusjon satte inn, ble Europas folketall anslått til 140 mill. (1750) eller ca. 20 % av hele Jordens innbyggertall. Med industrialiseringen fulgte en tidligere ukjent befolkningsøkning, til 265 mill. i 1850 og 400 mill. i 1900, eller 25 % av hele Jordens folkemengde. Senere har tilveksten foregått betydelig langsommere på grunn av redusert fødselshyppighet, kriger og emigrasjon. Man regner at 60 mill. mennesker har utvandret fra Europa til andre verdensdeler siden 1800.

Fødselshyppigheten var lav i mellomkrigsårene og under den annen verdenskrig, men økte igjen i den første etterkrigsperioden frem til midten av 1960-årene; senere har det vært en rask nedgang. Særlig i de mer industrialiserte land har det vært en merkbar reduksjon i befolkningstilveksten. Enkelte land, f.eks. Danmark og Tyskland, opplevde i 1980-årene en negativ naturlig tilvekst med flere døde enn fødte.

Bosetning

Europa er tettere befolket enn noen annen verdensdel. Den mest konsentrerte bosetning, 100–500 innb. per km², finnes i industriområdene i Vest-Europa, i et belte fra England over nordlige Frankrike og Benelux til Ruhrområdet, mot sør over Rhindalen til Sveits og mot øst over midtre Tyskland til Sachsen og Tsjekkia. Også nordlige Italia er meget tett befolket, likeså deler av sørlige Italia, Cataluña, nordlige Portugal og det skotske lavland. Størstedelen av de store slettene i Mellom- og Øst-Europa har 25–150 innb. per km². I fjellstrøkene (Alpene, Pyreneene, Karpatene og andre steder), i de nordiske land (unntatt Danmark) og nord i Russland er det bare små områder som har mer enn 25 innb. per km², mens det i vidstrakte strøk høyest oppe og lengst mot nord bor mindre enn én person per km².

Etniske forhold

Religion

Språk

Næringsliv

Historie

Europa (Historie) (kart, år 526) (bilde)

Midt i korstogstiden nådde paven og den katolske kirke sin høyeste makt, og korsfarerne drog ut blant annet for å befri den hellige grav fra de vantro. Korstogene påvirket livet i Vest-Europa på flere måter, først og fremst førte de med seg en livlig handel og samferdsel mellom Vest-Europa og landene innerst i Middelhavet. Bildet er en miniatyr fra 1300-tallet som viser Ludvig 9 (den hellige) som leder korstoget mot Egypt 1248–54. Bibliothèque Nationale, Paris.

Europa (Historie) (kart, år 1589) (bilde)

Columbus på Bahama. Oppdagelsen av Amerika og sjøveien til India gav verdenshandelen nye veier og et stort oppsving. For en tid ble spaniere og portugisere de fremste handelsfolkene i verden. På dette samtidige stikket er Columbus nettopp kommet i land på en av Bahama-øyene, 1492.

Den franske revolusjonen. Med den franske revolusjon 1787–99 brøt de demokratiske ideene for alvor frem i europeisk politikk, selv om de idealene som ble uttrykt i revolusjonsforfatningene ikke ble gjennomført i praksis. Bildet er et utsnitt av maleriet De frivilliges avmarsj av E. Détaille. Musée de l'Armée, Paris.

The Illustrated London News' forside i anledning de alliertes seier over aksemaktene våren 1945. Gleden og fremtidsoptimismen ble imidlertid etter hvert avløst av fiendskap og spenning mellom øst og vest. Europa kom helt frem til slutten av 1980-årene til å bli preget av dette forholdet, kalt den kalde krigen.

Europa (Historie) (kart, år 1812) (bilde)

Europa (Historie) (kart, år 1212-50) (bilde)

Europa (Historie) (Jalta, Potsdam) (bilde)

Europa (Historie) (mellomkrigstid) (bilde)

Om Europas forhistorie, se bl.a. artiklene steinalder, bronsealder og jernalder. Artiklene om hvert enkelt land gir også mer detaljert gjennomgang av historien.

Europeiske fellestrekk. Oldtid og middelalder

Til tross for at Europa består av en hel rekke større og mindre nasjoner med en historie hver for seg, lar det seg allikevel gjøre å betrakte de europeiske nasjoner under ett, dvs. som et tydelig avgrenset hele med en felles kulturtradisjon. En felleseuropeisk kulturbevissthet ble til i middelalderen, men den var forberedt ved fire avgjørende hendelser i tiden fra 400-tallet f.Kr. til 400-tallet e.Kr.: utbredelsen av den greske kultur i middelhavslandene, opprettelsen av det romerske keiserrike, grunnleggelsen av den katolske kirke, og endelig de germanske folkestammers inntrengen på det romerske imperiums grunn.

Den europeiske tenkning og vitenskap, respekten for fornuften, har sin rot i den greske ånd. Latinen, romerretten og ideen om et politisk samlet Europa har sitt opphav i Imperium Romanum. Kristendommen skapte gjennom den katolske kirke den religiøse basis for europeisk universalisme, og dens normer virket bestemmende på menneskelig samvær. Brytningen og vekselvirkningen mellom alle disse momenter innbyrdes, og mellom dem og de særpregede tradisjoner hos hvert enkelt folk, varte ved gjennom hele middelalderen og den nyere tid. Keiser Karl den store, som ble kronet av paven juledag år 800, var som europeisk hersker et symbol på denne vekselvirkningen. Han følte seg som franker og hadde interesse for alt som hadde med den opprinnelige stammekultur å gjøre, men han holdt liv i den antikke kultur (den karolingiske renessanse), innarbeidet mange romerske rettsprinsipper i lovgivningen og var kristendommens forkjemper. Han vernet Europas grenser mot de slaviske vendere ved Spree og Oder, mot de mongolske avarer i Ungarn, mot araberne som hadde trengt inn i Spania 711, men var blitt stanset av Karl Martell ved Poitiers 732. Også senere ble motsetningen til fremmede, ikke-kristne folkeslag et av de momenter som styrket den europeiske enhet. Russland, Polen og Ungarn, som var blitt kristnet ca. 1000, ble ca. 1240 utsatt for angrep fra mongolene, som endog hevdet overherredømmet over Russland i 200 år. Europeerne kom i strid med tyrkerne allerede under korstogene på 1100- og 1200-tallet. På 1300-tallet fikk tyrkiske osmaner fotfeste på Balkan, de tok Konstantinopel 1453 og utvidet senere sitt velde over store deler av Balkan, men mistet det igjen på 1800-tallet, særlig fordi tyrkerne hele tiden bare var en fåtallig, fremmed herskerklasse på europeisk grunn.

Tross motsetningene til araberne, mongolene og tyrkerne ble den europeiske enhet aldri gjennomført på det politiske område, selv ikke av Karl den store. Karls rike falt fra hverandre alt 843. Ideen om det universelle keiserrike ble nok tatt opp igjen av de tysk-romerske keisere, Das Heilige Römische Reich Deutscher Nation. Men det ble den katolske kirke som for alvor førte den europeiske universalisme på romersk-kristelig basis videre. På 1200-tallet nådde den katolske kirke sin høyeste makt. Det mest karakteristiske utslag av den åndelige enhet som da hersket i Europa er den skolastiske filosofi (se skolastikk og Thomas Aquinas). Foruten de rent kirkelige institusjoner bidrog også ridderkulturen og i ikke liten grad universitetene til å binde folkene sammen. Blant universitetene må nevnes Bologna, Padova og Salerno i Italia, Salamanca i Spania, Sorbonne i Frankrike, Oxford og Cambridge i England, Köln og Heidelberg i Tyskland og Praha i Tsjekkia, det siste fra 1348. På 1300- og 1400-tallet gjennomgikk den katolske kirke en alvorlig krise. Nye kulturelle og religiøse bevegelser, humanismen, renessansen og reformasjonen gjorde seg gjeldende med så stor styrke at den åndelige enhet og overledelse som kirken representerte, falt i grus. Samtidig ble føydalvesenet, som hadde vært den dominerende form for samfunnsmessig organisasjon i middelalderen, oppløst.

Handelen, som etter korstogene hadde skutt kraftig vekst, førte til rikere utvikling av bylivet og til økning av borgerstandens rikdom og makt. De store oppdagelser virket i samme retning og førte et nytt moment, kolonipolitikken, inn i Europas historie. Pengehusholdningen, som undergravde føydalvesenet og gjorde det mulig for kongemakten å skape sterkere nasjonalstater, skapte også større individuell frihet og bidrog til å oppløse det middelalderske kulturfellesskap. Den moderne vitenskap som nå ble grunnlagt gjennom den empiriske metode (Bacon, Galilei), utgjorde riktignok et av de mest betydningsfulle trekk i de følgende hundreår, men maktet ikke å skape et så sterkt åndelig foreningsbånd som den katolske kirke i middelalderen. Heller ikke de store internasjonale filosofer på 1600-tallet som Descartes, Spinoza og Leibniz nådde en universalitet som skolastikken. På 1700-tallet begynte for alvor kritikken av de tradisjonelle faktorer i europeisk kulturliv, særlig blant de franske encyklopedister, en kritikk som fikk en foreløpig utløsning i den franske revolusjon. Den romantiske bevegelsen som bredte seg i alle europeiske land omkring 1800, betegner et veldig grep tilbake til naturen og det folkelig-nasjonale, til middelalderen og kristendommen.

Politisk historie

1500–1800

Europas politiske historie er fra 1500-tallet bestemt av rivaliseringen mellom de mektige statene Frankrike, Spania, England og Habsburgmonarkiet. En rekke kriger avløste hverandre med kortere eller lengre mellomrom, særlig må nevnes de italienske krigene mellom Karl 5 og Frans 1, trettiårskrigen, den spanske arvefølgekrig, sjuårskrigen og Napoleonskrigene. De skiftende allianser hindret at noen enkelt makt fikk overherredømmet. Størst makt på fastlandet hadde Habsburgmonarkiet på 1500-tallet og Frankrike på 1600-tallet under Richelieu og Ludvig 14. På 1700-tallet førte Peter den store Russland inn i den europeiske politikk, og med Preussen under Fredrik 2 steg nok en stat inn i rekken blant europeiske stormakter. Fra 1500-tallet økte England stadig sin makt. Landet førte en likevektspolitikk uten å ta sikte på erobringer i Europa. Som kolonimakt tok det ledelsen fra Spania og Nederland og ble hovedredskapet i spredningen av den europeiske sivilisasjon i fremmede verdensdeler. Med Napoleon våknet atter drømmen om et samlet Europa, men han ville realisere den som et fransk overherredømme uten hensyn til nasjonalitetsprinsippet.

1800-tallet

Wienkongressen 1815 stod frem som et bilde på Europas samling etter at Napoleon var slått, men i virkeligheten ble kongressen først og fremst et uttrykk for de seirende stormakters vilje. Målet var å opprettholde status quo i størst mulig utstrekning og sikre herskernes stilling overfor folket. På begynnelsen av 1800-tallet ser vi at idealene fra den franske revolusjon spredte seg i Europa. Det oppstod en rekke liberale bevegelser, og i flere land, bl.a. Sveits, Sverige, Norge og Nederlandene, tok det uinnskrenkede enevelde slutt, og et innskrenket demokrati ble innført. De liberale strømningene gikk ganske snart sammen med de nasjonale, og kravet om samling på «nasjonal grunn» ble tydeligere bl.a. både i Italia og Tyskland. Opposisjonen mot eneveldet vokste og slo 1830 ut i Frankrike og Belgia. Kort tid etter var harmonien i Europa over. Europa ble delt i en gruppe liberale stater under ledelse av Storbritannia og en annen gruppe (Østerrike, Preussen og Russland) som førte en mer konservativ kurs.

På denne tiden fikk de radikale bevegelser økt kraft. Nye frihetsidealer oppstod, og det teoretiske grunnlag for en sosialistisk samfunnsoppfatning ble formulert av Karl Marx fra ca. 1850. Kravene om politisk likhet, om stemmerettsreformer og arbeidervern fant uttrykk i de første politiske partiprogrammer, gjennom demonstrasjoner og uroligheter. Den revolusjonære bevegelse 1848 begynte på Sicilia i januar, og i februar brøt det løs i Frankrike. Virkningene merket man over hele Europa. Da denne bølgen var over, satte reaksjonen inn. Både i Tyskland, Østerrike og Italia gjeninnførte man den absolutte regjeringsmakt, og keiserdømmet ble innført i Frankrike 1852. I siste halvdel av århundret var Europa splittet av kriger der stormaktene var engasjert på begge sider (Krimkrigen, krigen mellom Østerrike og Preussen, den fransk-tyske krig). Kampen stod om posisjoner som kunne konsolidere maktgrupperingenes styrke. I 1882 kom trippelalliansen (Italia, Østerrike og Tyskland) i stand under Bismarcks sterke ledelse. Tyskland var på dette tidspunkt den dominerende makt på kontinentet, og tyskernes politikk fikk Frankrike og Russland til å søke sammen i begynnelsen av 1890-årene. Senere kom også britene, som inntil da hadde holdt seg i «splendid isolation», mer aktivt med i europeisk politikk igjen. I 1904 ble det inngått en britisk-fransk avtale, og noen år senere kom trippelententen (Frankrike, Russland og Storbritannia) i stand. Dermed var det gjenopprettet en slags maktbalanse i Europa.

To verdenskriger. 1900–45

I årene før den første verdenskrig var det særlig forholdene i Øst-Europa og Balkan som førte til forviklinger og kriger. Likevekten i Europa ble igjen forrykket, særlig ved Østerrikes aksjoner for å øke sin innflytelse på Balkan. Eksplosjonen kom i slutten av juli 1914, da Østerrike erklærte Serbia krig, og den første verdenskrigble innledet.

Versaillestraktaten forsøkte å få i stand en ny europeisk ordning etter verdenskrigen, men forsøket strandet. Nye landegrenser ble trukket opp, og nye stater kom til. Seiersmaktene søkte på forskjellig vis å sikre seg mot at tyskerne igjen skulle komme til å bli noen militær trussel. Det var særlig Frankrike som var interessert i å skaffe seg garantier for sin sikkerhet; britene var mer reserverte, og amerikanerne trakk seg nærmest ut av europeisk politikk. Likevel oppnådde man enighet om et gjensidig garantisystem i Locarno-avtalen 1925, et forsøk på å skape større enhet og forståelse i Europa. Avtalen syntes å innvarsle en ny tid etter det bitre krigsoppgjøret.

Men den forsonlige atmosfæren varte ikke lenge. I 1929 ble Europa hardt rammet av den økonomiske verdenskrisen. Det oppstod politisk uro og økonomisk kaos i land etter land. 1930-årene gav atter en viss økonomisk stabilitet, den politiske krise varte faktisk til krigen brøt ut 1939. Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse i Tyskland 1933 (diktaturet hadde allerede erobret regjeringsmakten i Italia, Spania, Portugal, Polen, Litauen og Jugoslavia på dette tidspunkt), økte spenningen i Europa. På den ene siden stod demokratiene, med Frankrike og Storbritannia i første rekke, på den annen side de totalitære stater Italia og Tyskland. Særlig skapte Tysklands forhold til Østerrike, Tsjekkoslovakia og Polen vanskeligheter. Vestmaktenes ledere var usikre og nølende og sikret seg ved München-forliket 1938 foreløpig avspenning ved å ofre Tsjekkoslovakia til Tyskland.

I løpet av sommeren 1939 ble krisen akutt. Forholdet til Polen ble avgjørende. Vestmaktene hadde garantert Polens integritet, men garantien gav liten beskyttelse etter at Tyskland og SSSR fikk i stand en vennskapsavtale august 1939. Da de tyske styrkene rykket inn i Polen 1. sept. s.å., forble Storbritannia og Frankrike tro mot sine forpliktelser og erklærte Tyskland krig. Dermed var den annen verdenskrigi gang. Under krigen kom det i stand samarbeid mellom Sovjetunionen og vestmaktene, etter at russerne selv var blitt overfalt av sine tyske allierte 1941.

Etterkrigstid. 1945–90

Et nytt Europa. Tiden etter 1990

Berlinmurens fall 1989 og Tysklands samling 1990 markerte slutten på den perioden som gikk under betegnelsen «etterkrigstiden». Det var også slutten på den kalde krigen med dens todeling av Europa. Samarbeidsorganisasjonene Comecon og Warszawapakten ble oppløst 1991. Innad i Sovjetunionen forsøkte Gorbatsjov å holde unionen samlet. Det mislykkede statskuppet i august 1991 førte likevel til at oppløsningstendensene ble forsterket. De baltiske republikkener fikk sin selvstendighet i september, og i desember ble Sovjetunionen oppløst. På det tidligere sovjetiske området oppstod 15 nye land, hvorav sju europeiske (Estland, Latvia, Litauen, Russland, Hviterussland, Ukraina og Moldova) og tre (Armenia, Aserbajdsjan og Georgia) i Asias grenseområde mot Europa.

Etterkrigstidens stabile tilstand av konflikt mellom øst og vest var avsluttet, og faren for en storkrig var drastisk redusert. Men faren for mindre kriger økte, ettersom gamle nasjonale motsetninger igjen kom til overflaten. I Tsjekkoslovakia endte motsetningen mellom tsjekkere og slovaker med en fredelig deling av landet, i Tsjekkia og Slovakia, ved årsskiftet 1992/93. I det tidligere Jugoslavia, derimot, endte de nasjonale konfliktene i flere års blodig og bitter borgerkrig, særlig i republikken Bosnia-Hercegovina. Med fredsavtalene i 1995 for Kroatia og Bosnia-Hercegovina stabiliserte forholdene seg noe, selv om en lang rekke uløste konflikter fortsatt har preget regionen. På området til det tidligere Jugoslavia har det oppstått fem land: Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia og Montenegro (Jugoslavia) og Makedonia.

KSSE ble 1995 omdannet til en alleuropeisk organisasjon (OSSE), men det var særlig NATO og Den europeiske union (EU) som ble tyngdepunkter for samarbeidet i hele Europa i 1990-årene. Begge organisasjonene ble attraktive for de tidligere kommuniststyrte landene. NATO opprettet 1994 Partnerskap for fred-avtaler med en lang rekke stater i Øst- og Sentral-Europa, og tok en ledende rolle i den flernasjonale styrken som gikk inn i Bosnia-Hercegovina etter fredsavtalen i 1995. NATO ble etter hvert utvidet med de fleste av landene i den tidligere Warszawapakten, og organisasjonen fikk helt andre oppgaver enn da organisasjonen ble opprettet. NATO gikk 1999 til krig mot Jugoslavia i forbindelse med krisen i Kosovo; hovedhensikten var å sikre europeisk stabilitet og sikkerhet. En helt ny kommandostruktur ble utarbeidet, og fra 2003 fikk NATO en internasjonal utrykningsstyrke som ledd i omorganiseringen av forsvarsorganisasjonen for å kunne møte nye trusler fra terrorisme og masseødeleggelsesvåpen.

Innen Den europeiske union (tidligere De europeiske fellesskap) gikk tendensen fra midten av 1980-årene mot et stadig mer integrert samarbeid. Et nytt, indre marked ble etablert fra 1. januar 1993, der varer, tjenester, personer og kapital skulle kunne «flyte fritt» mellom medlemslandene. Maastricht-avtalen, som ble inngått 1991, trådte i kraft 1993 og la grunnlaget for en utvikling mot en politisk og økonomisk union, bl.a. med innføring av unionsborgerskap og opprettelse av en felles valuta. Ved EØS-avtalen, som trådte i kraft 1994, ble EUs indre marked utvidet til å omfatte også EFTA-området (unntatt Sveits). Tre av EFTA-landene, Sverige, Finland og Østerrike, ble fra 1995 nye medlemmer av EU. Den økende integreringen i EU ble ført videre gjennom ulike traktater i slutten av 1990-årene og begynnelsen av 2000-tallet. Den felleseuropeiske valutaen euro ble tatt i bruk og avløste 2002 de gamle valutaene i de fleste medlemslandene. I 2004 ble EU utvidet med ti nye medlemsland; åtte av dem tilhørte den tidligere østblokken.

De aller fleste av de europeiske landenes kolonier ble selvstendige i 1960- og 1970-årene, men Europa har beholdt en dominerende posisjon som et høyt industrialisert og politisk innflytelsesrikt område. Likevel har Japan og de andre nyindustrialiserte landene i Øst-Asia vokst frem som sterke konkurrenter innen økonomi og verdenshandel. USAs reduserte militære nærvær i Europa siden 1990-årene er også tegn på at Europas særstilling i verdenssamfunnet er i ferd med å endre karakter.

Se for øvrig artikler om de enkelte land og organisasjoner.

Politisk inndeling

M. = monarki, R. = republikk

¹Inkl. Svalbard og Jan Mayen. Tall for 2007.

²Inkl. Azorene og Madeira

³Hele landet. Europeisk del av Russland har ca. 115 mill. innb.

⁴Eksl. Channel Island og Isle of Man

⁵Hele landet. Europeisk del av Tyrkia har ca. 700 000 innb.

Europa

¹ Elbrus har to topper. Den laveste er 5621 moh.

En del minoritetsgrupper

Tabellen omfatter som en hovedregel ikke nyere innvandrergrupper som inntil relativt nylig i en viss utstrekning er blitt ansett som “fremmedarbeidere”, og heller ikke innvandrere fra andre verdensdeler. Hovedhensikten med tabellen er å gi et inntrykk av hvor sammensatt Europa er på etnolingvistisk grunnlag også når man ser bort fra disse, til dels svært store, gruppene. De fleste medlemmer av de ulike minoritetsgruppene snakker nasjonalspråket i landet der de bor i tillegg til sitt morsmål, og i en del grupper er det opprinnelige morsmålet i ferd med å bli fortrengt av nasjonalspråket. Mange av folketallene er noen år gamle og høyst usikre, blant annet pga. diffuse definisjonskriterier og mangelfulle data. Dette gjelder i spesiell grad rom (sigøynerne), der ulike talloppgaver kan variere voldsomt. Med Russland menes landets europeiske del.