Nordahl Rolfsens lesebok

Rolfsen ville at leseboka skulle «opdra norske borgere». Dette er tanker som var rådende i det som i samtiden gikk under navnet Lysaker-kretsen, som Rolfsen tilhørte. Hos Rolfsen er det nasjonale og det folkelig tett forbundet. I leseboka presenterer Rolfsen folkelige personligheter, som Petter Dass og Jørgen Moe, samt folkelig litteratur som sagaer, folkeviser og eventyr. Han formidlet folkelige fortellermåter, nært knyttet til det muntlige og til folkets språk.

Rolfsen ville også at barna skulle bli glade i å lese og lære. I forordet til første bind, skrev han: «Mit største maal har været at skabe en bog som de smaa kunde komme til at holde af». Rolfsen hadde en sterk tro på barnets undersøkelsestrang og undring som utgangspunkt for læring. Undring er blant annet temaet når det skrives om Bandakkanalen og en 32 meter høy dam ved Vrangsfoss. Når Rolfsen skal forklare hvordan et slikt byggverk er mulig, tar han utgangspunkt i barns erfaringer med å bygge dammer ved småbekkene. Et annet smart fortellergrep er etableringen av en instans mellom forfatteren og leseren, slik det er gjort i tekstene som er skrevet som en samtale mellom far og Tulla, der Tulla kan undre seg og stille spørsmål.

Når det gjaldt det språklige samarbeidet Rolfsen med språkforskeren Moltke Moe. De tok først og fremst hensyn til barnas talespråk og ønsket derfor å bruke særnorske ord, folkespråklige adjektiver og særnorske bøyningsformer. Dette var det mange som kritiserte.

Rolfsen er blitt framstilt som en byggmester som ønsket å bygge bro mellom byenes borgerlige kultur og bygde- og bondekulturen. En del vil nok mene at dette var en brobygging på bykulturens premisser.

Rolfsens pedagogiske prosjekt viser seg i hvilke tekster han tok med. Læreboka har mange sjangere, men det er fortellingene som dominerer, tett fulgt av skildringer og lyrikk. Rolfsen har prioritert tekster og sjangere som barna likte å lese.

De argumenterende tekstene er ofte «gjemt» eller bygget inn i beskrivende og fortellende tekster, som når artikler om ulike typer arbeid er ledsaget av en begeistring for framskrittet, eller når personer står fram som gode moralske eksempler. Rolfsen arbeidet mye med å gi fagstoffet en fordøyelig form, og lagde blant annet sangene «Elverim» og «De norske fjelde» for å få sunget lærdommen inn i lette vers på kjente melodier.

Også prosalyrikk er representert, blant annet gjennom en begeistret tekst om våren, skrevet av Alexander Kielland. Her ligner landet en jette som vasker seg, «mens det iskolde vannet strømmer nedover de senesterke lemmer. ».

Fortellingene i leseboka kan være oppdiktet, men ofte også like gjerne være fra virkeligheten, med øyevitneskildringer fra leirras i Verdalen, storm på Finnmarksfjellet, eller fra åpningen av Suezkanalen. Den siste teksten er fortalt av forfatteren Henrik Ibsen, og tilrettelagt av Rolfsen etter muntlig fortelling. Suezkanalen beskrives som «den nye verdensvei»: «En skillevæg mellem folkene var taget bort. Som et blankt baand skjærer det sig gjennem ørkenen, og dette blanke baand som binder østen og vesten sammen…»

Leseboka inneholder også mange reiseskildringer. De handler ikke bare om fjerne land, men mest av alt om Norge, om Jotunheimen, om norske dalfører og gamle norske byer, og om en dag i Hovedøyas kloster.

Nordahl Rolfsens lesebøker fikk mye offentlig oppmerksomhet og gode omtaler da de kom ut. Men det kom også kritikk fra flere hold. Aftenposten mente at fortellingene ofte var umotiverte og uheldige. Noen nasjonale fortellinger hadde et klart politisk tilsnitt og ble dermed kritisert fra konservativt hold. Barna, derimot, så ut til å sette stor pris på boka, og det ble vanlig å gi Nordahl Rolfsens lesebok som fødselsdagspresang eller julepresang.

Skolefolk reagerte på den nye og muntlige tonen i tekstene, og var også lite begeistret for at fornorskningsarbeidet ble sterkere etter hvert som det kom nye bind av leseboka. Det som var rett skrivemåte i det ene bindet, viste seg å være galt i det neste, det gjorde elevene usikre i rettskriving, ble det hevdet, og «Rolfsen-feil» ble et begrep.

Morsmålshistorikeren Laila Aase stiller spørsmål ved om Rolfsen fikk realisert prosjektet om å skrive «en lesebok for alle». Han søkte et harmoniseringsprosjekt, et prosjekt som ikke kunne ha plass til alle typer livsvilkår og alle typer konflikter. Hun peker videre på at «utsiktspunktet er hovedstaden. De ulike landsdelene blir omtalt som «oppe i Trondhjem», «oppe i Valdres» eller «der borte på Vestlandet». En lignende kritikk har kommet fra professor i lesevitenskap Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, som omtaler Rolfsens lesebøker som en konstruksjon av fedrelandet som «hindrar innsikt i kva det vil seie å leve og vere forskjellig i Noreg».

• Nordahl Rolfsen
• Norsk utdanningshistorie
• lærebok
• læremidler
• folkeskole

• Johnsen, Egil Børre (2003). Fola fola Blakken : en biografi om Nordahl Rolfsen. Oslo: Andresen og Butenschøn.
• Nicolaysen, Bjørn Kvalsvik (2005). Tilgangskompetanse: Arbeid med tekst som kulturdeltaking. I B. K. Nicolaysen & L. Aase (red.), Kulturmøte i tekstar. Litteraturdidaktiske perspektiv, s. 9-31. Oslo: Det Norske Samlaget.
• Skjelbred, Dagrun, Norunn Askeland, Eva Maagerø og Bente Aamotsbakken. (2013). Norsk lærebokhistorie : allmueskolen, folkeskolen, grunnskolen, 1739-2013. Oslo: Universitetsforlaget
• Aase, Laila (2004). Nordahl Rolfsen : leseboken som folkeskolens ideologibærer. I: Thuen, H. & S. Vaage ( red.), Pedagogiske profiler, norsk utdanningstenkning fra Holberg til Hærnes, s. 99-120. Oslo: Abstrakt forlag.