Side fra Konungs skuggsjá (Kongespeilet), et pedagogisk skrift fra 1200-tallet, formet som en samtale mellom en konge og hans sønn, og skrevet i en intrikat og rytmisk prosa. Verket formidler mye av tidens kunnskap om krigskunst, geografi og samfunnsliv, og gir opplæring i kjøpmannsskap og statskunst.

. fri

Karikatur fra Tyrihans i anledning Bjørnsons artikkel Den moderne norske Literatur fra 1896, hvor han karakteriserte hele den norske «dikterflåten». Tegningen viser 1800-tallets ledende diktere med Henrik Wergeland alene i forgrunnen. Bak ham fra venstre: Hans Kinck, Amalie Skram, Camilla Collett, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg, Alexander Kielland og Jonas Lie.

. fri

Henrik Ibsen ved skrivebordet.

. fri

Norges litteraturhistorie omfatter muntlig og skriftlig litteratur på flere språk: norrønt, dansk, bokmål, nynorsk og samisk.

Det begynner med den muntlige kulturen og det er bevart runeinnskrifter fra 150 e.v.t.. I vikingtiden fra 800 e.v.t oppsto det en sterk muntlig tradisjon med eddadikt, skaldedikt og sagaer som ble skrevet ned på 1100-tallet. Denne litteraturen ble i stor grad skrevet av islendinger men er blitt til i et tett forhold til Norge.

I takt med kristendommens utbredelse ble det utviklet et eget skriftspråk i Norden, som bygde på det latinske alfabetet, men både litteraturen og språket døde gradvis ut fra 1350-1500. I perioden Norge var under dansk styre (1537-1814) ble all litteratur i Norge skrevet på dansk, og omtales som «den dansk-norske felleslitteraturen». Fra 1600-tallet er det særlig Petter Dass og Dorothe Engelbretsdatter religiøse diktning som er blitt stående. På 1700-tallet fikk opplysningstidens tanker innflytelse på den dansk-norske litteraturen, med Ludvig Holberg fra Bergen som den fremste forfatteren. På 1770-tallet oppstod en gryende nasjonalfølelse i Det Norske Selskab i Kjøbenhavn, stiftet av norske studenter. Johan Nordahl Brun skrev der det som er kalt landets første nasjonalsang, ”For Norge, Kiempers Fødeland”.

Norsk litteratur stod ikke sterkt i årene rundt 1814, men omkring 1830 stod det unge geniet Henrik Wergeland frem med sine lidenskapelige og, for mange, viltvoksende og uforståelige dikt. Romantikken kommer med dette for alvor til Norge, og Wergeland fikk raskt sterk motstand av Johan Sebastian Welhaven som ville ha en annen type romantisk dikting: mer klassisk og formfullendt, balansert og klar. Etter 1840 får vi det såkalte «nasjonale gjennombrudd» der Welhavens dikt tar inn emner fra norsk folketro, Asbjørnsen og Moe utgir folkeviser og eventyr, historikeren P.A. Munch begynner sine studier av Norge i middelalderen og Ivar Aasen studerer landets bygdedialekter.

Midt på 1850-tallet trådte en ny diktergenerasjon frem, etter hvert med Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson som frontfigurene. Camilla Collett utga Amtmandens Døttre (1854/55), Norges første samfunnskritiske roman, mens A. O. Vinje ble den første dikteren som skrev på det nye landsmålet – i bladet Dølen fra 1858 og med den essayistiske reiseskildringen Ferdaminne (1861) som et høydepunkt. Bjørnson fornyet norsk prosa med Synnøve Solbakken (1857) og andre bondefortellinger. Med samtidsdramaet En Fallit (1875) banet han veien for norsk dramatikk i Europa. Ibsen ble etter hvert en litterær verdensstjerne med mesterverk som Et Dukkehjem (1879) og Gengangere (1881).

Mot slutten av 80-årene gikk trenden fra realisme til en mer skjebnetung naturalisme med Amalie Skram som den sentrale forfatteren. 1890-årene markerer det som ofte har vært kalt en nyromantisk reaksjon mot det foregående tiårets positivisme og samfunnsdiktning. Knut Hamsuns roman Sult (1890) er ett typisk tilfelle, og i lyrikken fikk Sigbjørn Obstfelders Digte (1893) en lignende posisjon. Både Hamsun og Obstfelder er siden også ansett som pionerer for en modernistisk litteratur.

Mellom 1900 log 1940 levde romantiske og realistiske impulser side om side, og et større modernistisk gjennombrudd kan man ikke snakke om før etter krigen. Mellomkrigstidens store romanforfattere – Hamsun, Sigrid Undset, Cora Sandel  og Olav Duun – er primært psykologiske og sosiale realister. Poeten Olaf Bull skrev med rim og rytme, men diktene er ofte moderne i tone og tematikk. Kristofer Uppdal er den som i sin lyrikk har hentet mest inspirasjon fra tysk ekspresjonisme. I 1933 debuterte Rolf Jacobsen, en av etterkrigstidens sentrale lyriske modernister.

Etter krigen var grunnen også i Norge beredt for modernismens kaotiske og angstfylt livsfølelse og formelle eksperimenter. Man visste ikke lenger hva man kunne vente av et dikt eller en roman. Romanpersoner ble mindre sammenhengende, romanintriger mindre viktige, og lyrikken var ikke lenger vakker, melodisk og inderlig. Tarjei Vesaas, Johan Borgen og Aksel Sandemose ble pionérer på prosaens område,  Rolf Jacobsen, Olav H. Hauge, Paal Brekke  og Gunvor Hofmo på poesiens.  En mer lekende og upretensiøs modernisme, ofte  i dialog med populærkulturens sjablonger kom til etter 1965. Jan Erik Vold er en representativ stemme, både som lyriker og kritiker.

1970-tallet stod i politikkens og en ny kritisk realismes tegn. Dag Solstad begynte å etablere seg som sin generasjons sentrale romanforfatter. Samtidig blir kriminallitteraturen og andre populære genrer ”stuerene”. Skillet mellom en ”høy” og en ”lav” litteratur ble mer utydelig.

På 1980-tallet kom det en ny reaksjon. Høymodernsimens språkkritikk ble relansert gjerne under innflytelse fra poststrukturalistisk litteraturteori, men også med nye religiøse og metafysiske ambisjoner. Tor Ulven er blitt en ”forfatternes forfatter”, både som lyriker og prosaist. Jon Fosse debuterte dette tiåret, og ble i løpet av 1990-tallet en av landets viktigste dramatikere og romanforfatter

Bildet etter 1990 er sammensatt og åpent. I større grad ble det vanlig å samle seg om det nære og intime livet. Det gjelder en ironisk naivist som Erlend Loe, og nye kvinnlige stemmer som Hanne Ørstavik, Trude Marstein og Vigdis Hjorth. Fra 2000 forsterkes denne tendensen ved at det ble vanlig å skrive litteratur som lå tett opp til faktiske hendelser og med levende modeller i hoved- og biroller. Selvbiografisk roman, autofiksjon og virkelighetslitteratur ble stikkord for en litteratur som provoserte med sine ufiltrerte utleveringer og sin mangel på fabulering og omskriving, men som fascinerte med  autentisitet og ærlighet. Karl Ove Knausgårds internasjonalt kjente seksbindverk Min kamp er et hovedeksempel.

Historisk har samene en rik muntlig litteraturtradisjon, en tradisjon som står seg fortsatt i dag. Muntlig fortellerkunst og joikepoesi er blant sjangerne som har hatt og har en sterk posisjon innen samisk litteraturliv. Det er først i det 20. århundre man kan snakke om en samisk, skjønnlitterær skriftkultur. Før den tid er de skjønnlitterærere, samiske tekstene man kjenner til nedskrevne joiketekster eller fortellinger som har bunn i den muntlige kulturen. Det skyter fart på starten av 1900-tallet. I 1912 kom den første samiskspråklige romanen, Anders Larsens Beaivi-álgu (Daggry), og i 1915 den første dikt- og novellesamlingen, Pedar Jalvis Muohtačalmmit (Snøfnugg). Kirsti Paltto var den første kvinnen som gav ut en bok på samisk, diktsamlinga Riđđunjárga fra 1970. I 1991 mottok Nils-Aslak Valkeapää Nordisk råds litteraturpris, for Beaivi áhčážan (Solen, min far).

Allerede før skriftkulturens oppkomst på 1100-tallet fantes det en rik diktning i Norge, en muntlig diktning som ble overlevert fra generasjon til generasjon før den ble skrevet ned, i all hovedsak på Island på 1200-tallet.

Begynnelser på en skriftlig litteratur finnes også, allerede fra før vikingtiden – i form av innskrifter på runesteiner med tegn fra det eldre runealfabetet. Det er bevart runeinnskrifter fra midt på 100-tallet. Kjente runesteiner er Tunesteinen fra Østfold laget i perioden 200–450 evt. og Eggjasteinen fra Sogn fra om lag 600.

Men runealfabetet ble bare i beskjeden grad brukt til litterære formål. I hovedsak hadde runeinnskriftene en minnefunksjon eller en magisk-religiøs funksjon.

Først i vikingtiden (800–1066) ble diktning dyrket som kunstart i Norge, og dikterne hadde en høy status i samfunnet.

Denne tidens muntlige diktning omfatter både dikt og prosa. Versediktningen kan deles i to hovedgrupper: eddadikt og skaldedikt.

Eddadiktningens forfattere er anonyme, og vi kjenner bare diktningen gjennom islandske overleveringer fra 1200- og 1300-tallet. Eddadiktene kan igjen deles inn i tre grupper: 1) gudedikt, 2) heltedikt og 3) visdomsdikt.

  1. Gudediktene er enkeltstående dikt med motiver hentet fra norrøn mytologi og med en eller flere av de sentrale norrøne gudene i hovedrollen (Trymskvadet, Loketretten) eller dikt som handler om verdens skapelse, tilstand og videre skjebne (Voluspå).
  2. Heltediktene er syklisk diktning som bygger på fellesgermansk sagnstoff (Sigurd Fåvnesbane, Gjukungene, Atle og Brynhild), men det opptrer også særnordiske skikkelser (Helge Hundingsbane). Heltediktene har en stram oppbygging, og veksler mellom handling og dialog. Grunnstemningen er tragisk. Forskjellen mellom helte- og gudedikt er ikke alltid like stor. Gudene griper også inn i heltediktene, og flere av heltene har guddommelig opphav.
  3. Visdomsdiktningen (Håvamål) er belærende og en god kilde til den norrøne tids moral og levesett.

Rytmen i versene (versemålet) har sitt opphav i det norrøne språket selv. Den bygger på en veksling mellom tunge og lette stavelser og en regelbundet allitterasjon (stavrim). Eddadiktene har to versemål: fornyrdislag og ljodahått.

Til forskjell fra eddadiktene er skaldediktene skapt av navngitte skalder, og de henter sine motiver fra den faktiske historien.

Vi kjenner navnet på mer enn 250 skalder – hvorav sju kvinner – som det er bevart dikt eller deler av dikt av, i alt cirka 5000 strofer. Kjente skalder er Brage Boddason (800-tallet), Torbjørn Hornklove (cirka 900), Øyvind Skaldespiller (900-tallet), Sigvat Tordarson (cirka 1000) og Einar Skulesson (1100-tallet).

Også denne diktningen kjenner vi fra islandske håndskrifter fra 1200- og 1300-tallet. Skalden var knyttet til kongens eller høvdingens hird, og oppgaven hans bestod i å kaste glans over sin oppdragsgiver. Det typiske skaldedikt er således et lovkvad, men det finnes også overlevert en rekke «hverdagsvers», gjerne enstrofinger, som blir kalt «lausviser». 

Det viktigste versemålet kalles drottkvætt, som sannsynligvis er utviklet fra fornyrdislag. Det er et mer komplisert og intellektuelt krevende versemål enn eddadiktenes. Det er strengere regulert og rikere på variasjoner, både når det gjelder verselinjenes stavelsestall, rytmen, innrimet og grupperingen i stavelser. Karakteristisk for språket er de mange poetiske omskrivningene (kenningar), som gjerne tar utgangspunkt i den norrøne gudelæren. Ordstillingen er også uvanlig fri, og skaldediktningen omfatter langt flere versemål enn hovedformen.

Av den norrøne versediktningen ble sannsynligvis de første heltediktene til i et norsk miljø. Deler av Håvamål kan også ha blitt skrevet i Norge, likeledes flere av de eldste skaldediktene. Vi kjenner navnet på flere norske skalder, men etter hvert overtok islendingene mer og mer. Etter innføringen av kristendommen (rundt år 1000) ble skaldediktningen nærmest en islandsk spesialitet. Også mesteparten av den yngre eddadiktningen har sannsynligvis blitt til på Island. I Norge finnes imidlertid en leilighetsdiktning i drottkvætt og eddaversemålene helt frem til 1300-tallet, noe man ser av innskrifter i stein og tre med det yngre runealfabetets tegn.

Vikingtidens muntlige diktning omfatter også ikke-versifiserte fortellinger. Hvordan de opprinnelige var, har vi liten formening om. Også de har levd på folkemunne, men de har høyst sannsynlig gjennomgått langt større endringer enn versediktningen. Deler av den sagadiktning som ble nedskrevet fra slutten av 1100-tallet, antas imidlertid å bygge på denne muntlige diktningen.

Sagadiktningen består i hovedsak av tre sjangere: 1) kongesagaer, 2) ættesagaer (eller islendingesagaer) og 3) fornaldar- og riddersagaer. Den mest kjente kongesagaen (Heimskringla) ble skrevet av en islending i likhet med samtlige ættesagaer og de fleste sagaene i den tredje gruppen. Flere av sagaene omhandler imidlertid norske forhold da det var et tett samkvem mellom Norge og Island på denne tiden.

I takt med kristendommens utbredelse ble det utviklet et eget skriftspråk i Norden, som bygde på det latinske alfabetet. De som stod for kristningen, brakte med seg kristen litteratur på latin, og snart tok man også til å forfatte skrifter på latin her hjemme – i all hovedsak til kirkelig bruk, for eksempel liturgiske tekster og legender i forbindelse med dyrkingen av nasjonale helgener, hvorav den første var Olav den Hellige. Noe senere – mot slutten av 1000-tallet – begynte man trolig å bruke det latinske alfabetet til å skrive ned tekster på norrønt, særlig lover og religiøse skrifter.

Opprettelsen av erkebispestolen i Nidaros 1152/53 førte til en oppblomstring av den litterære aktiviteten. Munken Theodoricus’ Historia de antiquitate regum Norvagiensium (Historien om de norske konger i eldre tid) stammer fra cirka 1180. Fra omtrent samme tid stammer den første oversiktssagaen på norrønt språk (Ágrip, det vil si «utdrag» (fra sagaen om de norske konger)) som kan tenkes å være skrevet av en nordmann. Den finnes nå bare i et islandsk håndskrift fra 1200-tallet. De norske historieforfatterne hadde i det hele tatt et intimt samarbeid med islendingene. En av de ypperste sagaene om en norsk enkeltkonge – sagaen om kong Sverre – ble forfattet av en islending i samarbeid med kongen selv.

Fra kong Sverres tid (cirka 1200) er også En tale mot biskopene, et teologisk propagandaskrift, skrevet av en av kongens egne menn, som vitner om det spente forholdet mellom kirkemakt og kongemakt i norsk middelalder. Fra nå av blir det norske hoffet et viktig arnested for tidens prosadiktning. Islandske sagaforfattere (for eksempel Snorre Sturlason) oppholdt seg her i perioder, og islandske sagahåndskrifter ble eksportert til Norge og skrevet av her. Norske konger gav også islendinger i oppdrag å skrive sagaer.

Fra Håkon Håkonssons tid stammer Kongespeilet, et av de mektigste norske verk fra den norrøne perioden. Det er formet som en samtale mellom en konge og hans sønn og skrevet i en intrikat og rytmisk prosa. Det er et pedagogisk skrift som gir uttrykk for tidens dannelsesidealer. Både i form og innhold har det paralleller i europeisk tradisjon. Verket har tatt opp i seg mye av tidens kunnskap om krigskunst, geografi og samfunnsliv og gir opplæring i kjøpmannskap, statskunst og i etiketten ved hoffet. Håkonsson sørger også for å få innført en ny sjanger – riddersagaer – som i hovedsak ble oversatt fra fransk (Tristrams saga). Tysk overlevering ligger til grunn for den store samlingen av heltesagnstoff i Didrikssaga fra midten av 1200-tallet. En viktig del av tidens litterære virksomhet var verdslige og kirkelige lovtekster med Magnus Lagabøtes lover i 1260- og 1270-årene som høydepunkt.

Eventyret er blant de mest internasjonale litteratur-sjangerne. Likevel opplever vi våre folkeeventyr som typisk norske, både fordi de er tilpasset norske forhold og fordi språket og fortellermåten har så sterke norske røtter. Bildet viser haugkjerringa som med hodet under armen og sekk på ryggen spør etter Smørbukk. Tegning av Theodor Kittelsen til eventyret Smørbukk.

. fri

Eventyret er blant de mest internasjonale litteratur-sjangerne. Likevel opplever vi våre folkeeventyr som typisk norske, både fordi de er tilpasset norske forhold og fordi språket og fortellermåten har så sterke norske røtter. Bildet viser haugkjerringa som med hodet under armen og sekk på ryggen spør etter Smørbukk

Folkediktningen skiller seg ut fra annen litteratur først og fremst ved at den i sitt opphav var en muntlig diktning, og ved at den ikke er skrevet av en navngitt forfatter. I tidens løp har folk diktet om på tekster de en gang har hørt.

Kjennskap til den muntlige folkediktningen har vi først og fremst takket være den omfattende innsamlingen og nedskrivningen som fant sted etter europeisk forbilde på 1800-tallet, men vi møter også motiver og historier fra den muntlige tradisjonen i den norrøne sagadiktningen og i spredte skriftlige kilder fra perioden 1200–1800.

Folkediktningen har mange former og sjangere, og vi finner stort sett de samme i Norge som i andre land. Dette skyldes at den norske folkediktningen hadde europeiske forbilder og i stor grad ble importert fra Europa for senere å bli omformet etter norske forhold. De viktigste sjangerne er folkeviser, eventyr, sagn, ordspråk og rim og regler. En særnorsk sjanger er stevet, som inndeles i gammelstev og nystev i henhold til tidsopphavet.

De eldste norske folkevisene ble sannsynligvis til tidlig på 1200-tallet. Av folklorister regnes Norden som ett folkeviseområde, og av de ulike typer folkeviser utgjør riddervisene den største gruppen i Norden. De fleste har sitt opphav i føydale miljøer i Europa og har kommet til Norge fra Danmark. Motivet er ofte ulykkelig kjærlighet (Bendik og Årolilja). Mer særnorske er noen av troll- og kjempevisene, som gjerne har motiv til felles med eventyr eller med de vestnordiske fornaldarsagaene. Trollviser eller naturmytiske viser som for eksempel Åsmund Frægdegjeva og Liti Kjersti handler om bergtaking og utfriing av prinsesser. Den mest kjente og ypperste norske folkevisen er imidlertid en religiøs vise, Draumkvedet, som slekter på annen populær visjonsdiktning fra middelalderen.

Stevet er en helnorsk form. Det har gjerne bare én strofe og tar opp alle mulige slags emner. Noen gir råd om skikk og bruk, gjerne i en humoristisk tone, eller inneholder livsvisdom av ulikt slag. Andre er rene drikkeviser, såkalte ølstev.

Eventyret er eldre enn folkevisene og en av de mest internasjonale sjangerne av alle. Eventyr med like eller beslektede motiver kan vi finne igjen i kulturer som ligger meget fjernt fra hverandre. Til de fleste av de norske eventyrene finnes det da også paralleller i andre land. Likevel opplever vi dem som typisk norske, både fordi de er tilpasset norske forhold, fordi språket og fortellermåten har så sterke norske røtter, og ikke minst fordi Asbjørnsen og Moe tok vare på dette da de skrev dem ned.

Mange av de norske sagnene kan også ha internasjonale forelegg, men de fleste handler om hjemlige og lokale forhold. I Norge har vi for eksempel mange sagn om Olav den Hellige og om det som skjedde under Svartedauden.

På 1300-tallet dør det meste av den skriftlige litterære produksjonen ut i Norge. Det klassiske skriftspråket forfaller, og det skjer et «tilbakefall» til en muntlig diktning. Karakteristisk for perioden er gjenbruk av litteratur som allerede fantes i bokform. Senmiddelalderen gav også større rom for ren fiksjon, og rene eventyrsagaer ble en dominerende sjanger, men også det helst på Island. Diplomer (som fra først av var skrevet på latin, fra 1100-tallet også på norsk), jordebøker og liturgiske bøker er omtrent det eneste som er bevart av skriftlig materiale fra Norge – og også dette i bare beskjedent omfang. Som et slags punktum for middelalderens norske åndsliv kan vi regne de to første bøkene som ble trykt (i utlandet) til bruk i Norge, Missale Nidrosiense og Breviarium Nidrosiense, utgitt av erkebiskop Erik Valkendorf i 1519.

På 1500-tallet døde det gamle norske språket ut som skriftspråk. Fra nå av og i flere hundre år fremover skrev nordmenn på dansk. 1500-tallets litteratur på norsk grunn er preget av humanismen. Med forfattere som Absalon Pederssøn Beyer (Om Norgis Rige) og Peder Claussøn Friis (Diur, Fiske, Fugle og Træer udi Norrig) i spissen legges grunnlaget for den historisk-topografiske litteraturen i Norge. Absalon etterlot seg også en dagbok som gir enestående bilder av norsk byliv på 1500-tallet, og Peder oversatte Heimskringla og andre kongesagaer. Fra 1500-tallet stammer også Hamarkrøniken og den danskfødte E.H. Schønnebøls Lofodens og Vesteraalens Beskrivelse. Sagaoversettelsene og deler av den topografiske litteraturen ble liggende utrykt på grunn av det nasjonalpatriotiske sinnelaget man mente å finne der. Oslo-humanistene Jens Nilssøn, Hallvard Gunnarssøn og flere, som var mindre utfordrende i sin nasjonalisme, fikk imidlertid trykt en del skrifter i utlandet, mest på latin.

Også på 1600-tallet dominerer historiske og topografiske tekster skriftlivet i Norge – i tillegg til salmer, andaktsbøker, prekensamlinger og leilighetsdiktning på vers. Litterært sett er det meste ubetydelig. To betydelige diktere står imidlertid frem mot slutten av hundreåret. Prestekonen Dorothe Engelbretsdotter i Bergen skrev salmer i barokkstil, og vant et stort ry. Hennes Sjælens Sangoffer (1678) kom i hele 24 opplag. Nordlandspresten Petter Dass kombinerte salmediktning og topografisk diktning. I hans «katekismussanger», i viser og leilighetsvers og i mesterverket Nordlands trompet (trykt posthumt 1739) forenes kristendom med dyp kjennskap til og levende beskrivelse av geografi og leveforhold på Helgelandskysten. Som barokkdikter var Dass langt mer konkret og livsnær enn sine samtidige, og som den første betydelige dikter etter middelalderen har han fortsatt en sterk stilling i norsk litteratur.

Skriftlig litteratur på samisk finnes allerede på 1600-tallet, men de eldre tekstene består stort sett av ABC-bøker og religiøs litteratur. Som muntlig diktning har den samiske like lange tradisjoner som den norske i form av sagn og eventyr. En særlig samisk form er joiken (som er en improvisasjon over ord og toner). Opprinnelig hadde joiken en religiøs funksjon, men overfor inntrengerne fra storsamfunnet kunne den også fungere politisk. Joiken kan også ha form av kjærlighetsdikt, og den ble ofte brukt ved brylluper, fødselsdager og lignende.

På 1700-tallet får opplysningstidens tanker betydelig innflytelse også i dansk-norsk åndsliv. Den ledende skikkelse, og felleslitteraturens fremste forfatter overhodet (den danske og norske litteraturens «far»), er bergenseren Ludvig Holberg som drog til København som student og bosatte seg der for godt. Hans forfatterskap omfatter satiriske dikt, historie, filosofi, epistler, essayer og en fantastisk reiseroman. Særlig lykke har hans komedier gjort. Han hentet inspirasjon fra antikken, men også fra samtidige franske og engelske forfattere som Molière og Jonathan Swift. Han har hatt en enorm innflytelse – både i sin egen samtid og i ettertid.

Klassisistisk tradisjon og førromantiske tendenser preger felleslitteraturen i siste halvdel av 1700-tallet, blant andre også de to dansk-norske lyrikerne Peter Chr. Stenerson (Critiske Tanker over de riimfrie Vers) og Christian Braunmann Tullin (Maidagen), som begge debuterte rundt 1760. Mot slutten av 1700-tallet fikk den dansk-norske kunstdiktningen dialektale innslag med blant annet Edvard Storms døleviser. Størst oppmerksomhet er knyttet til en krets norske studenter i København som stiftet Det norske Selskab i 1772. De forsvarte den fransk-klassiske linjen mot de nye romantiske strømningene og gav uttrykk for en spirende patriotisk nasjonalfølelse, ikke minst uttrykt i Johan Nordahl Bruns skålsang For Norge, Kiempers Fødeland. Til kretsen hørte også brødrene Claus Frimann og Peter Frimann, Thomas Stockfleth, Claus Fasting og Jens Zetlitz. Samlet dekker de et relativt bredt spekter av litterære former – fra drikkeviser og folkelivsbilder til from salmediktning og høystemte tragedier – til dels med nasjonalhistoriske motiver.

En nordmann i selskapet stikker seg ut, den sorgmuntre epigramdikteren Johan Herman Wessel, som særlig gjorde seg bemerket med tragedieparodien Kierlighed uden Strømper (1772). Det norske Selskab ble oppløst i 1813. Politiske interesser hadde fortrengt de litterære hos medlemmene. Dette reflekterer en allmenn tendens. I årene frem mot 1814 utkommer det ingen skjønnlitteratur av betydning, skrevet av nordmenn.

Romantikken er en ny begynnelse i europeisk kultur, med en ny vektlegging av det unike og ekte, av følelsene, fantasien, naturen, og historien. Når vi dessuten forbinder romantikken med det uberegnelige og visjonære selvet som ikke kan underkaste seg konvensjonelle regler og borgerlige dyder, – da er det Henrik Wergeland som nå står som den ultimate norske romantiker.

Under unionstiden var det kommet ut svært få bøker i Norge. Dette bildet endret seg ikke vesentlig etter 1814. I 1819 kom det ikke mer enn 28 skrifter av alle slag, fortrinnsvis religiøs oppbyggelseslitteratur og polemiske skrifter. I årene 1814–19 utkom det i gjennomsnitt cirka 4 skjønnlitterære verk per år. Først i 1830-årene fikk vi en skjønnlitterær bokproduksjon av et visst omfang, og mens romantikken blomstret for fullt i den samtidige danske og svenske poesi, var det lille som ble skrevet i Norge i årene etter 1814, preget av klassisistiske forbilder. Det meste er leilighetsdiktning. Størst levedyktighet har novellisten Maurits Hansen vist seg å ha. Han skrev både riddereventyr og etter sin tid realistiske folkelivsskildringer. Dessuten har han fått æren for å ha skrevet Norges første kriminalroman.

Det finnes romantiske trekk i Hansens diktning, men et egentlig gjennombrudd for romantikken kan man ikke tale om før 1830 med Wergeland.  I hans diktning forenes romantikk og opplysningstid, politisk liberalisme og kosmisk-religiøs universalisme. Han utfoldet seg i de fleste sjangere, men skapte sitt ypperste som poet. Både som dikter og polemiker utfoldet han et særegent og dypt personlig talent i markant opposisjon til den litterære arven fra dansketiden. Han så ingen grunn til å skille mellom diktning og samfunnsengasjement, og i den grad norsk romantikk allerede også har en realistisk side, skyldes dette primært  Wergeland og hans far Nicolai Wergeland, som forsvarte sønnens poesi i skriftet Retfærdig Bedømmelse af Henrik Werglands Posie og karakter (1833).

Wergelands fremste motstander, Johan Sebastian Welhaven, reagerte kraftig både mot Wergelands brudd på etablerte estetiske normer og mot hans sterke patriotisme. Han mente at det var nødvendig å holde fast ved de kulturelle forbindelsene til Danmark, og i sin poetikk la han vekt på klarhet og harmoni. Hans idé om at dikterne skal fornemme en skjult mening i tingene og formidle «det uutsigelige», representerer den idealistiske siden av norsk romantikk. Welhaven mente at ”den Nydelse, et Kunstværk skjænker ved Klarhed, Sandhed og Livlighed o.s.v. skyldes ene og alene den fuldendte Form”. I motsetning til Wergeland ville han holde den daglige politiske kamp utenfor skjønnhetens rike, men også Welhavens poesi førte litteraturen nærmere en levende psykologisk virkelighet og vekk fra tradisjonens stående retoriske forbilder.

I 1840-årene knytter Welhaven til seg den nasjonalromantiske bevegelsen, der beundring for den gamle norske storhetstiden forenes med bondedyrking og begeistring for norsk natur og folkeliv. Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger, M.B. Landstads folkevisesamlinger, P.A. Munchs historieverk, Lindemans innsamling av folkemelodier og Ivar Aasens studier av bygdedialekter er de klareste uttrykk for denne vendingen mot folkelige kulturformer som ble oppfattet som spesifikt norske. I litteraturen viser dette seg blant annet i dikt av Welhaven, Andreas Munch og Jørgen Moe, og i P. Chr. Asbjørnsens natur- og folkelivsskildringer.

I 1850 står en ny forfattergenerasjon frem – med Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson i spissen. Den kom til å dominere norsk åndsliv i bortimot 50 år.  Bjørnson som så seg selv som Wergelands arvtager og fornyet norsk litterær prosa med bondefortellinger som Synnøve Solbakken (1857). Knapt og kraftfullt, og inspirert både av sagaen og av Asbjørnsen, skriver Bjørnson direkte om alminnelige norske menneskers anliggender. Han beskriver hva de gjør og sier, men leseren må som regel selv tenke seg til hva som ligger bak handlingene og ordene. Det lå i Bjørnsons politisk-estetiske program å vise at moderne norske bønder hadde like verdige sjelsliv som Middelalderens helter og konger. Bjørnsons historiske dramaer – fremfor alt Sigurd Slembe (1863) – handlet like mye om nåtidens sosiale og menneskelige utfordringer som om Norges stolte fortid.  I kunstner- og dannelsesomanen Fiskerjenten (1868) skildres et viltert naturbarn som til slutt blir skuespiller, og dette er en av de første litterære portrettene av en ny og friere norsk kvinne. Bjørnson, som selv var aktiv politiker, tenkte aldri sosialt opprør som bare et negativt brudd med det bestående, men også som et prosjekt der vill natur måtte underkastes kulturens edleste aspirasjoner.

En særlig plass i periodens prosadiktning inntar Camilla Collett – den store litterære pioneren i norsk kvinnebevegelse – med romanen Amtmandens Døttre (1854/55), som ansees for å være det første eksempelet på problemdebatterende, realistisk tendensdiktning i Norge. Kvinnene begynte i det hele tatt å gjøre seg bemerket i disse årene, og de dyrket fortrinnsvis prosaen som sammen med dramatikken var i ferd med å overta etter poesien som dominerende sjanger. Mellom 1850 og 1870 debuterte i alt 13 kvinnelige forfattere. Ved siden av Collett er Magdalene Thoresen, Ibsens svigermor, den mest interessante.

Dreiningen mot en moderne realistisk skrivemåte viser seg også i prosaen til A.O. Vinje, den første betydelige dikteren som skrev på det nye landsmålet. I sine journalistiske arbeider i den egenredigerte avisen Dølen forener Vinje detaljskarpe observasjoner med innsiktsfulle politiske kommentarer i en fremstilling som veksler mellom ironisk vidd og poetisk følsomhet. Som lyriker tilhører Vinje århundrets beste.

Til periodens ypperste verk hører Ibsens to versedramaer Brand (1866) og Peer Gynt (1867), som hver på sitt vis er et oppgjør med overdreven nasjonalromantikk. . I Brand hudflettes nordmenns moralske slapphet. I Peer Gynt følger vi den prinsippløse hovedpersonen fra hans første impulsive utskeielser i Jotunheimen  via en rad underlige evntyr i Nord-Afrika til en mulig frelse ved den trofaste Solveigs kjærlighet. Allerede her hadde Ibsen også fininnstilt mye av sin berømte uutgrunnelighet: Det er vanskelig å vite om vi skal beundre eller fordømme refseren Brand, og Peer er både en vital sjarmør og en upålitelig unnasluntrer. Ibsen ble sfinxen i norsk litteratur: Hans kulturkritikk var slik at både de liberale og de konservative kunne ta ham til inntekt for seg. Det samme kunne de som mest verdsatte hans flertydighet. Komedien De Unges Forbund (1869) er mest et angrep på tidens radikale politikere, inkludert Bjørnson. Det omfattende dramaet Kejser og Galilæer (1873) handler om kristendommens heroiske kamp for å overleve på 300-tallet, men kan like gjerne kan ses som et forsvar for antikkens hedenske verdier eller som et håp om at det skal oppstå et ”tredje rike” som skal fornye og samle både antikkens og kristendommens beste sider.

Både Bjørnson og Ibsen hadde tidlig forsøkt seg med borgerlige samtidsdramaer, Bjørnson med det lille ekteskapsdramaet De Nygifte (1865) og Ibsen med De Unges Forbund (1869). Fra og med Bjørnsons En Fallit (1875) rendyrker de to en stund denne tendensen og setter aktuelle problemer sterkere under debatt, slik Georg Brandes hadde krevet det i 1871 da han innledet sine berømte forelesninger om hovedstrømingene i det nittende århundrets litteratur. Brandes’ innflytelse på Bjørnson og Ibsen kan lett overdrives, men i en tiårsperiode var de tre relativt samstemte. Sentrale dramatiske verk fra det Brandes senere kalte ”det moderne gjennombrudd” er Bjørnsons Det Ny System (1879), En Hanske (1883) og Over Ævne I (1883) samt Ibsens Et Dukkehjem (1879), Gengangere (1881). I sistnevnte forener Ibsen samfunnskritikk og dybdepsykologisk innsikt, formidlet i en analytisk-retrospektiv form med trekk fra den greske tragedien. Fra og med Vildanden (1884) blir hans dramatikk mer symbolsk og vanskeligere tilgjengelig, med Rosmersholm (1886) og Hedda Gabler (1890) som nye høydepunkter. Bjørnson holder seg til det politiske i Over Ævne II (1895), et drama om klassekamp og venstreterrorisme, og i Paul Lange og Tora Parsberg (1898) som drøfter landets politiske kultur og debattklima rent allment. Komedien Når den ny vin blomstrer (1909) er hans morsomste og viltreste ekteskapsdrama.

En tilsvarende forskyvning i retning av høyaktuell samtidsproblematikk finner også sted innenfor den episke diktningen. 1880-årene blir den realistiske samtidsromanens storhetstid. Jonas Lies hovedverk er Familien paa Gilje (1883). Familien er også hovedarena for handlingen i Alexander Kiellands store sosiale tendensromaner (Garman & Worse, 1880; Skipper Worse, 1882). Markant samfunnskritikk finnes hos landsmålforfatteren Arne Garborg (Bondestudentar, 1883; Mannfolk, 1886).

I tiårets siste halvdel får naturalistiske tendenser større gjennomslag. Naturalismen bygger på et positivistisk vitenskapsideal og formidler et deterministisk menneskesyn som legger avgjørende vekt på arv og miljø. Et tidlig eksempel på en rendyrket naturalistisk roman er Lies Livsslaven (1882), og flere av Garborgs 1880-årsromaner kan like gjerne kalles naturalistiske som realistiske. Etter hvert kan man tale om to typer naturalisme: en «objektiv naturalisme» som setter seg som mål å skildre samfunnsforholdene så objektivt og nøkternt som mulig, og en «subjektiv naturalisme» som utgår fra forfatterindividet, og som er klarest utmyntet i bohemkretsens bud om «at du skal skrive ditt liv». Hans Jæger er den som mest konsekvent følger dette programmet. Den bredeste og mest «objektive» sosiale skildring finner vi i Amalie Skrams firebindsverket Hellemyrsfolket (1887–98) – et hovedverk i skandinavisk naturalisme. Skrams ekteskapsromaner med selvbiografisk bakgrunn (Constance Ring, 1885; Forraadt, 1892) tilhører også periodens mest nådeløse skildringer av det moderne sosiale liv.

1890-årene markerer en reaksjon mot det foregående tiårets positivisme og samfunnsdiktning. En mer subjektiv og innadvendt diktning og sterkere innslag av dekadanse, (natur)mystikk og nyreligiøsitet er bakgrunnen for begrepet «nyromantikk» som har vært en vanlig betegnelse på epoken. Gjennombruddsforfatterne tar også preg av det nye klimaet. I de to «eventyrsamlingene» Trold (1891–92) bygger Jonas Lie på sagn og myter om overnaturlige vesener. En tidstypisk dekadanseroman er Arne Garborgs Trætte Mænd (1891), og i en rekke senere bøker vender han seg mot en religiøs problematikk, blant annet i romanen Fred (1891).

Det kraftigste oppgjøret med litteraturen i 1880-årene står Knut Hamsun for. I stedet for den samfunnsreformatoriske typediktningen ville han sette en moderne psykologisk diktning som skildrer menneskets sammensatte sjeleliv. Dette programmet satte han ut i livet i Sult (1890), som også i europeisk sammenheng markerer et litterært vendepunkt. Både i tematikk, menneskebilde og litterær teknikk foregriper den 1900-tallets modernistiske prosadiktning. Enda mer utpreget «modernistisk» er Mysterier (1892). Eventyrmotiver, naturmystikk og ubevisst sjeleliv er også viktige elementer hos den andre av 1890-årenes prosafornyere, Hans E. Kinck, især i gjennombruddssamlingen Flaggermusvinger (1895).

I 1890-årene skjer det en fornyelse innenfor lyrikken. Som sjanger får den større betydning enn i den foregående epoke. Et lyrisk hovedverk er Garborgs Haugtussa (1895). Mer radikal i sine virkemidler er Vilhelm Krag og Sigbjørn Obstfelder. Den siste regnes gjerne for den første moderne lyriker i Norge med sin utpregede fremmedgjøringstematikk og sine «frie vers». Den nye, eksperimentelle lyrikken blir imidlertid bare dyrket av en håndfull diktere omkring århundreskiftet. I det hele tatt – hvis man ser den samlede 1890-årsproduksjon i alle sjangere under ett – er nyromantikk en noe misvisende betegnelse. Et stort antall verk ble skrevet i 1880-årenes ånd, og den sterke fremveksten av en heimstaddiktning peker fremover mot en ny litterær periode. Til det samlede bildet hører også at 1890-årene er den første «gullalderen» i norsk barnelitteratur.

Kort tid etter århundreskiftet skjer det en vending tilbake til realismen, men denne «nye» realismen tar opp i seg elementer fra 1890-årenes diktning. I en rekke brede samfunnsromaner med brodd mot den nye tid og med forherligelse av det gamle bondesamfunnet (Segelfos by, 1915 og Markens Grøde, 1917, som han ble tildelt Nobelprisen i litteratur for) knytter Hamsun an til en tematisk hovedlinje innenfor nyrealismen: skildringen av konfliktene mellom en gammel bondekultur og et mer moderne, kapitalistisk industrisamfunns verdier og omgangsformer. Den modernistiske prosadiktningen i det øvrige Europa går stort sett hus forbi.

Olav Duun kombinerer psykologisk analyse og folkelivsskildring i en rekke romaner med motiv fra Namdalen før han gir ut det store historiske seksbindsverket Juvikfolket (1918–23). Sigrid Undset skildrer moderne kvinneskjebner i kontor- og før hun vender seg mot middelalderen i sitt store hovedverk, romantrilogien Kristin Lavransdatter (1920–22), som innbrakte henne Nobelprisen i litteratur. Størst i omfang er Kristofer Uppdals tibindsserie Dansen gjennom skuggeheimen (1911–24), som skildrer arbeiderklassens fremvekst. Sammen med Johan Falkberget, som etter hvert også utgav store historiske romanverk i flere bind, hører Uppdal til arbeiderlitteraturens fremste forfattere i Norge.

Samlet sett spenner den nyrealistiske prosadiktningen over et større sosialt og geografisk felt enn tidligere perioders diktning. Dette henger blant annet sammen med at rekrutteringen til forfatteryrket blir bredere. Det tales i denne sammenheng gjerne om en litterær kartlegging av landet. Diktere som Matti Aikio (Finnmark), Regine Normann og Andreas Haukland (Nordland), Duun, Uppdal, Falkberget, Peter Egge og Johan Bojer (Trøndelag), Sven Moren (Trysil), Gabriel Scott (Sørlandet), Sigrid Undset og Oskar Braaten (Kristiania) bidro på ulikt vis til denne kartleggingen.

Flere av tidens lyrikere dyrker stemninger og livsholdninger som kan minne om 1890-årslyrikkens, men de vender seg i all hovedsak bort fra de formelle eksperimentene. Med unntak av Kristoffer Uppdal blir norske poeter så godt som uberørt av en moderne strømning som ekspresjonismen – i motsetning til den danske og svenske. Av den nye generasjonen debuterte bokmålslyrikerne Herman Wildenvey, Arnulf Øverland og Olaf Bull først. Senere kom nynorsklyrikerne Olav Aukrust, Olav Nygard og Tore Ørjasæter til, samt bokmålsforfatterne Alf Larsen og Gunnar Reiss-Andersen. Den fremste arbeiderlyrikeren er Rudolf Nilsen.

Moderne samisk litteratur hører til 1900-tallet. Den første samiskspråklige romanen er Anders Larsens Beaivi-álgu (på norsk Daggry) fra 1912. Tre år senere fikk Pedar Jalvi gitt ut dikt- og novellesamlingen Muohtačalmmit (Snøfnugg). Til pionerene innenfor samisk lyrikk hører Paulus Utsi. Til de nyere forfatterne hører Rauni Magga Lukkari.

Bokmarkedet vokste kraftig – til tross for at det skrevne ord fikk konkurranse fra nye populære medier som film, grammofon og radio. Økningen hang blant annet sammen med at leseferdigheten nå var utbredt til alle samfunnsklasser. Hovedparten av økningen stod imidlertid underholdningslitteraturen for. Til tidens mest leste forfattere hører folkelitterater som Rudolf Muus og Jon Flatabø og krimforfattere som Sven Elvestad og Øvre Richter Frich.

En ny generasjon med nye idealer, ikke minst hva angår livssyn, tar til å gjøre seg gjeldende i begynnelsen av 1920-årene og kommer til å målbære mellomkrigstidens kulturradikalisme. Under påvirkning av psykologene Sigmund Freud, Alfred Adler og Wilhelm Reich blir den psykologiske roman den kulturradikale hovedsjanger, og i det hele tatt en sentral sjanger i 1930-årene. En sentral skikkelse her er Sigurd Hoel. Som redaktør av bokserien Den gule serie introduserte han moderne fransk, engelsk og amerikansk litteratur med romantekniske eksperimenter som fikk innflytelse både på hans egen prosa og ikke minst på andre 30-tallsforfattere. En av de mest radikale eksperimentene stod den danskfødte Aksel Sandemose for med En flyktning krysser sitt spor (1933). Hamsun fornyet seg også, med sene hovedverk som Landstrykere (1927) og Ringen sluttet (1936). En annen forfatter som lot seg påvirke, var Gunnar Larsen. Mer tradisjonell fortellerkunst av kulturradikal gehalt stod Cora Sandel for med sine noveller og i Alberte-trilogien (1926–39). Mer opptatt av etiske problemstillinger er Sigurd Christiansen, mens Ronald Fangen representerer en viktig kristen og kulturkonservativ motpol til kulturradikalismen.

Mellomkrigstidens fremste dramatikere er Helge Krog og Nordahl Grieg. Kulturradikaleren Krog viderefører Ibsen-tradisjonen i Underveis (1931) og Opbrud (1936), mens Grieg tar i bruk nye montasjeteknikker i tendensdramaene Vår ære og vår makt (1935) og Nederlaget (1937). En ny sosialistisk engasjert lyrikk står blant andre Øverland for, og kvinnelige lyrikere gjør seg nå for første gang gjeldende med Halldis Moren Vesaas og Aslaug Vaa som de fremste. Den viktigste lyriske fornyelsen står Rolf Jacobsen for ved å introdusere byen og den nye teknikken som hovedmotiver.

Litteraturens stilling under den annen verdenskrig er sterkt preget av den nazistiske sensuren. De første par årene fungerte forleggervirksomheten omtrent som normalt selv om både forlag og forfattere påla seg selvsensur. Både Vesaas og Hoel gav ut bøker i begynnelsen av krigen. I 1941 sendte nazistene ut en forordning om «vern av norsk bokheim». Her ble det nedlagt forbud mot all litteratur som nazistene mislikte. Etter hvert ble det innsatt nazistiske, kommissariske ledere på alle de store forlagene, og et flertall av forfatterne gikk til boikott. Fra 1944 kom det knapt ut noe seriøs ny skjønnlitteratur i Norge. Den norske litteraturen gikk i skjul. Men i de illegale avisene ble det trykt kampdikt, eller diktene sirkulerte som stensiltrykk, og forfattere som ble tvunget i eksil, utgav en del bøker i utlandet, fortrinnsvis i Sverige. Eksildiktningens fremste bok er Sandemoses Det gångna är en dröm (1944; norsk utgave i 1946). Da krigen var over, strømmet imidlertid manuskriptene inn til forlagene.

De første etterkrigsårene var gylne år for bokbransjen. Antallet utgivelser var nesten fordoblet sammenlignet med det siste fredsåret, men etter hvert gikk både utgivelses- og salgstallene ned. Innenfor prosaen tok man i hovedsak opp tråden fra før den annen verdenskrig. Historiske romaner, folkelivsskildringer og psykologisk-realistiske romaner er de viktigste litterære formene. I begynnelsen av 1950-årene får dessuten den gode novelle et oppsving. Ellers preges etterkrigslitteraturen i stor grad av krigserfaringene. Forfattere med Hoel (Møte ved milepelen, 1947) og Sandemose (Varulven, 1958) i spissen presenterer psykologiske analyser av den nazistiske mentalitet.  

Barndom og oppvekst er hyppig forekommende motiver, blant annet i Johan Borgens noveller og i Torborg Nedreaas’ Herdis-bøker (1950–71). Agnar Mykle – en av etterkrigsprosaens frodigste forfattere – viderefører kulturradikalernes antipuritanisme i dobbeltromanen Lasso rundt fru Luna (1954) og Sangen om den røde rubin (1956). Jens Bjørneboe tar hånd om den sosiale tendensromanen (Jonas, 1955; Den onde hyrde, 1960).

De viktigste eksperimentene står allerede etablerte diktere som Sandemose, Vesaas og Borgen for. Flere av Vesaas’ etterkrigsromaner (Brannen, 1961; Båten om kvelden, 1968) er symbolske og allegoriske romaner med ekspresjonistiske trekk. I hovedverk som Fuglane (1957) og Isslottet (1963) går symbolikk og realisme hånd i hånd. Borgen viderefører den psykologiske romantradisjonen i Lillelord-trilogien (1955–57) – et hovedverk i norsk etterkrigsprosa. Til de eksperimentelle hører også Finn Carling og etter hvert Bergljot Hobæk Haff. I Georg Johannesen (Høst i mars, 1957) og Axel Jensen (Ikaros 1957; Line, 1959) får en ny opprørsk ungdomsgenerasjon sine talsmenn.

Krigslyrikk i tradisjonell form dominerer de første etterkrigsårene. Diktsamlinger av Øverland og Grieg slo alle salgsrekorder. Sammen med Øverland ble Bjerke en av de krasseste kritikerne av den modernistiske (eller sensymbolistiske) lyrikken som brøt gjennom omkring 1950 med Paal Brekke, Tarjei Vesaas, Gunvor Hofmo og Erling Christie som sentrale skikkelser. En viderefører i 1960- og 1970-årene er Stein Mehren. Olav H. Hauge begynte som tradisjonalist, men utviklet seg etter hvert til en av etterkrigstidens viktigste fornyere.

En ny generasjon står frem på den litterære scene rundt 1965 og tar et høylytt oppgjør med den realistiske tradisjonen i prosaen og med den symbolmettede etterkrigsmodernismen i lyrikken. Som talsmenn for en norsk modernisme var de unge dikterspirene i Profil-kretsen de mest pågående.

Oppgjøret med etterkrigsmodernismen tar blant annet form av en sterk skepsis til et «overforbruk» av metaforer og symboler, og et krav om en mer konkret og hverdagslig lyrikk. En sentral person i denne sammenheng var Profil-medlemmet Jan Erik Vold, som tok et oppgjør med det romantiske «etterslepet» i norsk lyrikk. Poeten var ikke et visjonært geni, men en person preget av de språkformer som omgav ham – hverdagsspråk, sjargong, reklame, popmusikk, hevdet Vold. Foruten Vold er Einar Økland, Paal-Helge Haugen og Eldrid Lunden viktige eksponenter for de nye tendensene.

Den episke modernismen ble utviklet av blant andre Dag Solstad (Irr! Grønt, 1969) og Espen Haavardsholm (Munnene, 1968). En ny sjanger, punktromanen, ble utprøvd av blant andre Paal Helge Haugen (Anne, 1968) og Einar Økland (Amatøralbum, 1969). Forfattere som Øystein Lønn, Mona Lyngar, Liv Køltzow og den noe eldre Kjell Askildsen bidrog også med viktige prosaeksperimenter – delvis under påvirkning av den franske nyroman. En annen fornyer er også Tor Åge Bringsværd som sammen med parhesten Jon Bing introduserte science fiction i Norge, og selv bidrog med det han kalte «fabelprosa». Til den samme generasjonen hører også Knut Faldbakken og Bjørg Vik som behandlet kjønnsrolleproblematikk og moderne samlivsproblemer med en mer tradisjonell fortellerteknikk.

1960-årenes modernistiske oppbrudd har sammenheng med tiårets antiautoritære ungdomsopprør. De marxistiske, populistiske og feministiske tendensene som sprang ut av dette, førte i 1970-årene med seg en revitalisering av den sosialrealistiske prosaen, med vekt på skildringer fra arbeidermiljø. Den politiske sosialrealismen ble særlig dyrket av forfattere som hadde tilknytning til det maoistiske partiet AKP m-l, med tidligere Profil-medlemmer som Dag Solstad (25. septemberplassen, 1974), Espen Haavardsholm (Zink, 1971) og Tor Obrestad (de to «streikeromanene» Sauda! Streik!, 1972, og Stå på!, 1976) i spissen. Til samme krets hørte også Edvard Hoem som bidrog med et regionalt perspektiv i sine «distriktsromaner» (Kjærleikens ferjereiser, 1974).

I 1970-årene ble det også utviklet en særlig «kvinnelitteratur» med nær tilknytning til den nye kvinnebevegelsen. Sentrale navn her er Bjørg Vik, Liv Køltzow, Tove Nilsen, Toril Brekke og Gerd Brantenberg. Fortellerteknisk var «kvinnelitteraturen» i overveiende grad tradisjonell, med den sjangeroverskridende Cecilie Løveid (Sug, 1979) som et betydelig unntak.

Parallelt med sosialrealismen utviklet 1960-årenes modernistiske prosa seg også i en mer sosial og politisk retning, kalt sosialmodernisme. Et sentralt navn her er Kjartan Fløgstad som står frem som den fremste fornyer av den samfunnskritiske roman med sosialistisk tendens under innflytelse av blant annet den latinamerikanske «magiske realisme». Romaner som Dalen Portland (1977), som innbrakte Fløgstad Nordisk råds litteraturpris, og Fyr og flamme (1980) er blant hans mest kjente. Eksperimenter med den samfunnskritiske roman står også Øystein Lønn (Hirtshals Hirtshals, 1975) og den surrealistiske og bevisst naivistiske satirikeren Arild Nyquist for.

I 1970-årene oppnådde Kjell Hallbing utrolige salgstall med sin Morgan Kane-serie. Dokumentarbøker er også populært lesestoff. Bøker om opplevelser under den annen verdenskrig oppnår fortsatt store salgstall, med Trygve Brattelis bok fra konsentrasjonsleirene som en topp. I 1970-årene hadde forfattere som Dagfinn Grønoset og Leif B. Lillegaard stor suksess med virkelighetsskildringer fra «slitets saga». Memoar- og kjendislitteratur av politikere, idrettsfolk og andre – fra Einar Gerhardsens erindringer i 1970-årene til Arne Olav Brundtlands Gift med Gro (1996) – er som regel sikret større opplagstall enn skjønnlitterære bøker.

I 1970-årene ble det første samiske forlaget etablert. I hovedsak gav det ut bøker på samisk, men også oversettelser fra samisk til norsk. Flere forlag kom til i 1980-årene, men de har stampet i motvind. Markedet er lite, og forlagene er avhengige av offentlig støtte. Til den samiske litteraturen kan også regnes norskspråklige bøker, skrevet av samer om samiske forhold. Et tidlig eksempel på dette er bøkene til Matti Aikio. Av nyere norskskrivende forfattere kan nevnes Annok Sarri Nordrå, Ailo Gaup og Aagot Vinterbo-Hohr. Fortsatt er joiken en levende tradisjon som også utnyttes av profesjonelle diktere, blant andre finsksamiske Nils-Aslak Valkeapää, som ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 1991.

En rekke ulike tendenser gjør seg gjeldende innenfor prosadiktningen, og 1980-årene er blant annet blitt betegnet som mangfoldets, åpenhetens og fantasiens tiår. Til tross for skepsisen mot realismen får «den gode fortelling» uten ideologiske overtoner en renessanse med forfattere som Karsten Alnæs, Ingvar AmbjørnsenLars Saabye Christensen, Roy Jacobsen, Herbjørg Wassmo og Per Petterson.

Etter hvert får også novellekunsten et oppsving, med Askildsen som en viktig foregangsfigur, ved siden av forfattere som Laila Stien, Roy Jacobsen, Hans Herbjørnsrud og Øystein Lønn. Av de yngre kan nevnes Merethe Lindstrøm, Terje Holtet Larsen, Rolf Enger og Frode Grytten. Den seriøse kriminalromanen dyrkes som aldri før, blant andre av Ambjørnsen og Saabye Christensen. Rundt 1990 dukker en rekke nye forfattere opp som kombinerer krim med andre sjangere, blant andre Idar Lind, Pål Gerhard Olsen og Morten Harry Olsen.

Men det virkelig store oppsvinget i norsk kriminallitteratur skjer i 1990-årene, først og fremst fordi en rekke kvinner nå begynner det som etter hvert er blitt omfattende forfatterskap med seriehelter i sentrum. Kim Småge var først ute, men ble raskt etterfulgt av Anne Holt, Karin Fossum, Unni Lindell, Kjersti Scheen, Magnhild Bruheim og mange andre. En rekke mannlige krimforfattere debuterte også i 1990-årene og har hatt stor suksess, noen av dem også i utlandet. Det gjelder ikke minst Jo Nesbø, som har hatt en eventyrlig salgssuksess, men nevnes kan også forfattere som Jan Mehlum, Kjell Ola Dahl, Jørgen Gunnerud med flere. Spenningsromaner eller thrillere av godt, internasjonalt merke har også hatt et solid oppsving; særlig etter år 2000 med forfattere som Tom Kristensen og Tom Egeland.

I 1980-årene får fantastiske innslag større plass i form av surrealistiske drømmefantasier og utnyttelse av figurer og strukturer i myter, eventyr og science fiction, også hos de nevnte forfattere, og likeledes hos Gert Nygårdshaug, Ragnar Hovland, Mari Osmundsen (pseudonym), Lisbet Hiide, Svein Jarvoll, Thure Erik Lund og flere. Metafiksjonen og den skrifttematiske diktningen får en sterk stilling midt i 1980-årene, og flere forfattere går i dialog med postmodernismen. Sentrale skikkelser her er Jan Kjærstad og Jon Fosse. Andre navn er Tor Ulven, Ole Robert Sunde, Lars Amund Vaage og Karin Moe. Den siste eksperimenterer med en egen kvinneskrift i likhet med flere andre kvinnelige forfattere som beveger seg bort fra den tradisjonelle skrivemåten i kvinnelitteraturen i 1970-årene, blant andre Eva Jensen og Sissel Lie. En mer tradisjonell modernisme i Kafka-tradisjonen står blant andre Peter Serck for. Både i 1980- og 1990-årene har den foregående generasjonens forfattere (Carling, Haff, Nyquist, Vik, Lønn, Askildsen, Solstad, Fløgstad, Køltzow, Hoem og flere) en sterk posisjon og utgir en rekke betydelige verk, realistiske så vel som modernistiske.

Også innenfor lyrikken står den eldre garde sterkt (Mehren, Falkeid, Haugen, Vold, Lunden, og flere), men en rekke nye navn kommer til. Flere av debutantene i 1970-årene har satt sitt sterke preg på de senere tiår (Kjell Erik Vindtorn, Johansen, Ulven, Sigmund Mjelve, Inger Elisabeth Hansen, Helge Torvund, Sigurd Helseth, Liv Lundberg og flere). Nye navn fra 1980-årene er Øyvind Berg, Anne Bøe, Gene Dalby, Rune Christiansen, Gro Dahle. Både de «eldre» og de yngre beveger seg vekk fra den politiske lyrikken. Sentrallyriske motiver får større plass, likeledes religiøse erfaringer. Dessuten tales det også om en egen «kroppspoesi», og skepsisen til symboler og metaforer blir mindre.

I den nye mediesituasjonen kommer dramatikken i en trengt posisjon, og som bokutgivelser vies den liten oppmerksomhet. De mest interessante bidragene leveres av forfattere som tar nye virkemidler i bruk og vet å spille på de teknikker som den rivende medieutviklingen inviterer til. Til disse hører Løveid og Fosse. Løveids dramatikk har også vakt oppmerksomhet i utlandet.

1990-årenes litteratur fører på mange måter videre tendenser fra 1980-årene; det som var nytt og eksperimenterende, er nå blitt vanlig og akseptert. Men tanken om at de store fortellinger og de brede episke skildringer hørte fortiden til viste seg å være helt feil. 1990-årene ble så å si innvarslet med en bredt anlagt generasjonsroman som Roy Jacobsens Seierherrene. 90-tallslitteraturen viste seeg å være åpen for alle teksttyper, og troen på fortellingens betydning både for å forstå mennesker og samfunn er i alle fall ikke forminsket, selv om en postmoderne tendens til å undergrave muligheten av å fortelle noe sant og ekte gjerne kan gå hånd i hånd med at en omfattende historie fortelles. Jan Kjærstads romanprosjekt om Jonas Wergeland (Forføreren, Erobreren og Oppdageren) er et godt eksempel på dette: Gjennom tre biografiske romaner fortelles noe som langt på vei er samme historie med samme hovedperson på radikalt forskjellig vis.

1990-årene førte også til en ny type litterær naivisme, representert blant andre ved Erlend Loe, og en rekke forfattere – gjerne med bakgrunn fra forfatterkurs – kom til å skape en form for minimalistisk litteratur, kanskje inspirert av novellister som Kjell Askildsen og Øystein Lønn. Enkelte litteraturhistorikere mener også å se en tendens til å sette familien og sviktende eller vanskelige forhold i nye samlivsformer i sentrum av mye norsk litteratur. «Nesting» – det å bygge reir, skape seg et hjem og et fellesskap eller i det minste få nære relasjoner til å fungere, står sentralt hos forfattere som Hanne Ørstavik, og kan etterspores hos Jonny Halberg, Nikolaj Frobenius og andre.

Fra 2000 ble det vanlig å skrive litteratur som lå tett opp til faktiske hendelser og med levende modeller i hoved- og biroller. Selvbiografisk roman, autofiksjon og virkelighetslitteratur ble stikkord for en litteratur som provoserte med sine ufiltrerte utleveringer og sin mangel på fabulering og omskriving, men som fascinerte med  autentisitet og ærlighet. Karl Over Kanusgårds internasjonelt kjente seksbindverk Min kamp er et hovedeksempel. Vigdis Hjorth ligger den bekjennende virkelighetslitteraturen nær i sine analyser av radikale og velutdannede menneskers ofte vanskelige balanse mellom egen lykke og velment sammfunnsengasjement. 1960-tallets dokumentarrromangenre har også fått ny vind i seilene. Åsne Sejerstads internasjonale suksess med den sjangeroverskridende Bokhandleren i Kabul var et tidlig eksempel Tidens mest fornyende lyriker har vært Øyvind Rimbereid, som kombinerer språkekseperimenter med en resonnerende og fortellende diktning om en gammel arbeidshest i oljealderens Stavanger, (Jimmen), fremtidens teknologistyrte arbeidsliv (Solaris korrigert) og  lovenes rolle i menneskelivet (Lovene)

Hvis man skulle trekke frem sjangere som har spilt en langt mer sentral rolle i perioden etter 1990, vil det måtte bli krim- og spenningslitteraturen på den ene siden og den litterære biografien på den andre. Statistiske opplysninger tyder på at så mye som 45 prosent av skjønnlitteraturen som selges i bokhandlene, norsk og oversatt, er krim- og spenningslitteratur Store biografiske verk utgis til de ulike dikterjubileene, med skjerpede krav til vitenskapelig etterrettelighet.

Interessen for norsk litteratur utenlands har økt og gjelder mest samtidslitteraturen. Interessen er stor for kriminallitteraturen, og enkelte forfattere har oppnådd store salgstall i land som Tyskland og Frankrike. Viktigere er det kanskje at en rekke sentrale forfattere er blitt oversatt også til engelsk, noe som alltid har vært vanskelig å få til, og bøker av Lars Saabye Christensen, Linn Ullmann, Karin Fossum og Per Petterson kan nå finnes i engelske og amerikanske bokhandler. Det var etter alt å dømme Jostein Gaarders enorme suksess med Sofies verden som åpnet markedet for norsk litteratur i mange land, men i tiden etter år 2000 er det Per Pettersons Ut og stjæle hester som har vært den suverent mest populære og etterspurte norske boken; ikke minst etter at den vant flere internasjonale litterære priser. I senere år har Karl Over Knausgård hatt stor suksess med Min Kamp, og også Dag Solstad ser omsider ut til å bli bedre kjent i den engelskspråklige verden.

Etter at en rekke bestemmelser i den gamle bransjeavtalen som regulerte omsetningen av bøker i Norge ble endret i 2005, kan det synes som salget av norsk skjønnlitteratur i bokhandlene har gått opp. Spørsmålet er om det økte salget fra bokhandel gjelder en liten gruppe bestselgende bøker, eller om det kommer relativt ukjente forfattere og smale bøker til gode

Ut over det som har skjedd med bransjeavtalen, synes betingelsene for skjønnlitteraturen i Norge å være nokså uendret. Innkjøpsordningene for voksenlitteratur og barnelitteratur består, og i tillegg er sakprosa kommet med. Ulike stipendordninger er også viktig for å gi forfattere bedre arbeidsbetingelser, selv om disse ordningene fra tid til annen er gjenstand for debatt mellom forfattere med forskjellige syn på hvem som fortjener støtte og hvor lang tid slik støtte skal kunne gis. Det arbeides godt og aktivt med å selge og markedsføre norsk litteratur i utlandet, blant annet gjennom NORLA. I 2019 er Norge hovedland på den store bokmessen i Frankfurt.

Det ser også ut til at litteraturkritikken har omtrent samme rolle og funksjon som i tidligere år, selv om det stadig hevdes at den ikke holder mål, og selv om store aviser har mindre litteraturkritikk enn før

Litteraturfestivalene er ofte lokalisert til en forfatters føde- eller bosted. De har både et faglig og et mer sosialt innhold. Antallet festivaler eller forfatterdager har økt gjennom de siste tiårene. Her er et utvalg:

Bokbransjen hadde hver høst i tidsrommet 1988–96 en mønstring av norsk bokproduksjon i Oslo. I 2008 ble Bokmessa gjentatt i lokalene til Norges Varemesses i Lillestrøm. Siden avholdt bransjen Oslo bokfestival i Oslo sentrum fram til 2014.

Et utvalg norske forfattere:

Forfatter Levetid Viktigste sjangere
Dorothe Engelbretsdatter 1634–1716 salmer
Petter Dass 1647–1707 salmer og andre dikt
Ludvig Holberg 1684–1754 skuespill, essayer
Christian Braunmann Tullin 1728–1765 dikt, essayer
Johan Herman Wessel 1742–1785 skuespill, dikt
Johan Nordahl Brun 1745–1816 skuespill, salmer, dikt
Claus Frimann 1746–1829 dikt
Edvard Storm 1749–1794 dikt
Henrik Anker Bjerregaard 1792–1842 skuespill, dikt
Conrad Nicolai Schwach 1793–1860 dikt
Maurits Christopher Hansen 1794–1842 noveller, romaner, dikt
Magnus Brostrup Landstad 1802–1880 salmer og andre dikt; folkeviseopptegnelser
Johan Sebastian Welhaven 1807–1873 dikt, kortprosa
Henrik Wergeland 1808–1845 dikt, skuespil
Andreas Munch 1811–1884 dikt, skuespill
Peter Christen Asbjørnsen 1812–1885 redigering av folkeeventyr; naturvitenskapelige verker
Jørgen Moe 1813–1882 redigering av folkeeventyr, folkeviser
Camilla Collett 1813–1895 roman, fortellinger, erindringer, stridsskrifter, artikler og studier
Ivar Aasen 1813–1896

dikt, skuespill, språkvitenskap

Aasmund Olavsson Vinje 1818–1870 dikt, journalistikk, reiseskildringer
Magdalene Thoresen 1819–1903 fortellinger, skuespill, skildringer
Henrik Ibsen 1828–1906 skuespill, dikt
Bjørnstjerne Bjørnson 1832–1910 dikt, skuespill, fortellinger, artikler
Jonas Lie 1833–1908 romaner, fortellinger, dikt
Kristian Mandrup Elster 1841–1881 romaner, fortellinger, essayer
Kristofer Janson 1841–1917 fortellinger m.m
Karen Sundt 1841–1924 fortellinger, romaner
Amalie Skram 1846–1905 romaner, noveller, skuespill
Jon Flatabø 1846–1930 fortellinger
Alvilde Prydz 1846–1922 romaner
Alexander Kielland 1849–1906 romaner, noveller, skuespill, brev
Arne Garborg 1851–1924 romaner, dikt, skuespill, essayer og artikler, 
Dikken Zwilgmeyer 1863–1913 barne
Jacob Breda Bull 1853–1930 romaner, noveller, fortellinger
Hans Jæger 1854–1910 romaner, politisk filosofi
Per Sivle 1857–1904 dikt, noveller, fortellinger, roman
Gunnar Heiberg 1857–1929 skuespill, essayer, artikler
Jens Tvedt 1857–1935 romaner, noveller, skuespill
Knut Hamsun 1859–1952 romaner, dikt
Rasmus Løland 1861–1907 romaner, noveller, skuespill, barnebøker
Hulda Garborg 1862–1934 romaner, skuespill, kulturhistorie
Rudolf Muus 1862–1935 fortellinger, kulturhistoriske verker
Nils Collett Vogt 1864–1937 dikt, romaner, skuespill, essayer, erindringer
Hans E. Kinck 1865–1926 noveller, romaner, skuespill
Sigbjørn Obstfelder 1866–1900 dikt, noveller, roman
Tryggve Andersen 1866–1920 romaner, noveller, dagbok
Peter Egge 1869–1959 romaner, noveller, skuespill
Nils Kjær 1870–1924 essayer, skuespill, noveller
Vilhelm Krag 1871–1933 dikt, romaner, skuespill
Ludvig Hope 1871–1954 kristen litteratur
Johan Bojer 1872–1959 romaner, skuespill, erindringer
Nini Roll Anker 1873–1942 romaner
Gabriel Scott 1874–1958 romaner, fortellinger, barnebøker
Ragnhild Jølsen 1875–1908 fortellinger, romaner
Olav Duun 1876–1939 romaner, noveller
Kristofer Uppdal 1878–1961 romaner, lyrikk
Johan Falkberget 1879–1967 romaner, fortellinger
Cora Sandel 1880–1974 romaner, noveller
Kristian Elster d.y. 1881–1947 romaner, noveller, litteraturhistorie
Oskar Braaten 1881–1939 romaner, noveller, skuespill
Sigrid Undset 1882–1949 romaner, noveller
Olav Aukrust 1883–1929 lyrikk
Olaf Bull 1883–1933 lyrikk
Sven Elvestad 1884–1934 noveller, kriminalromaner
Olav Nygard 1884–1924 dikt
Magnhild Haalke 1885–1984 romaner, noveller
Alf Larsen 1885–1967 lyrikk, essayer
Tore Ørjasæter 1886–1968 lyrikk, skuespill
Herman Wildenvey 1885–1959 lyrikk, erindringer
Sjur Bygd 1889–1985 romaner, noveller
Helge Krog 1889–1962 skuespill, essayer
Arnulf Øverland 1889–1968 lyrikk, essayer
Aslaug Vaa 1889–1965 lyrikk, skuespill
Sigurd Hoel 1890–1960 romaner, noveller
Sigurd Christiansen 1891–1947 romaner, skuespill
Inge Krokann 1893–1962 romaner
Mikkjel Fønhus 1894–1973 romaner, fortellinger
Trygve Gulbranssen 1894–1962 romaner
Ronald Fangen 1895–1946 romaner, skuespill
Ingeborg Refling Hagen 1895–1989 lyrikk, romaner, noveller
Gunnar Reiss-Andersen 1896–1964 lyrikk
Tarjei Vesaas 1897–1970 romaner, noveller, skuespill, lyrikk
Emil Boyson 1897–1979 lyrikk, prosatekster
Ernst Orvil 1898–1985 dikt
Aksel Sandemose 1899–1965 romaner, essayer
Gunnar Larsen 1900–1958 romaner, lyrikk
Einar Skjæraasen 1900–1966 dikt
Lars Berg 1901–1969 romaner
Rudolf Nilsen 1901–1929 lyrikk
Nordahl Grieg 1902–1943 skuespill, lyrikk, romaner
Johan Borgen 1902–1979 romaner, noveller, skuespill
Egil Rasmussen 1903–1964 romaner, sakprosa
Inger Hagerup 1905–1985 lyrikk, barnebøker
Torborg Nedreaas 1906–1987 romaner, noveller
Halldis Moren Vesaas 1907–1995 lyrikk, ungdomsbøker
Rolf Jacobsen 1907–1994 lyrikk
Nils Johan Rud 1908–1993 romaner, fortellinger
Olav H. Hauge 1908–1994 lyrikk
Claes Gill 1910–1973 lyrikk
Thorbjørn Egner 1912–1990 skuespill for barn
Sigurd Evensmo 1912–1978 romaner, sakprosa
Odd Eidem 1913–1988 romaner, skuespill
Alf Prøysen 1914–1970 barnebøker, viser, fortellinger
Alfred Hauge 1915–1986 romaner, noveller
Astrid Hjertenæs Andersen 1915–1985 dikt
Alfred Hauge 1915–1986 romaner, noveller
Agnar Mykle 1915–1994 romaner, noveller
Tor Jonsson 1916–1951 lyrikk, essayer
Ebba Haslund 1917–2009 romaner, noveller
Kåre Holt 1916–1997 romaner og ungdomsbøker
André Bjerke 1918–1985 lyrikk, kriminalromaner
Hans Børli 1918–1989 lyrikk
Solveig Christov 1918–1984 noveller, romaner
Jens Bjørneboe 1920–1976 romaner, skuespill, dikt
Ragnhild Magerøy 1920–2010 romaner
Gunvor Hofmo 1921–1995 lyrikk
Sigbjørn Hølmebakk 1922–1981 romaner, noveller
Terje Stigen 1922–2010 romaner, fortellinger
Paal Brekke 1923–1993 lyrikk, romaner
Arnljot Eggen 1923–2009 lyrikk, barnebøker
Harald Sverdrup 1923–1992 lyrikk
Bergljot Hobæk Haff 1925– romaner
Finn Carling 1925–2004 romaner, noveller
Åge Rønning 1925–1991 romaner
Arnold Eidslott 1926– dikt
Sigmund Mjelve 1926–1995 dikt
Marie Takvam 1926–2008 dikt, romaner
Vera Henriksen 1927– historiske romaner, skuespill
Erling Christie 1928–1996 dikt, essayer
Kjell Askildsen 1929– noveller, romaner
Georg Johannesen 1931–2005 dikt, essayer
Finn Alnæs 1932–1991 romaner
Axel Jensen 1932–2003 romaner, noveller
Kolbein Falkeid 1933– dikt
Vigdis Stokkelien 1934–2005 romaner
Bjørg Vik 1935– noveller, romaner, skuespill
Stein Mehren 1935– lyrikk, essayer, skuespill
Fredrik Skagen 1936– kriminalromaner
Øystein Lønn 1936– romaner, noveller
Ingvar Moe 1936–1993 lyrikk, romaner, barnebøker
Arild Nyquist 1937–2004 fortellinger, lyrikk, korttekster
Hans Herbjørnsrud 1938– noveller
Karsten Alnæs 1938– romaner, noveller
Anne Karin Elstad 1938–2012 romaner
Tor Obrestad 1938– lyrikk, romaner
Jan Erik Vold 1939– lyrikk, prosatekster
Tor Åge Bringsværd 1939– romaner, science fiction, barnebøker, skuespill
Eldrid Lunden 1940– lyrikk
Gerd Brantenberg 1941– romaner
Knut Faldbakken 1941– romaner, noveller
Dag Solstad 1941– romaner, korttekster
Terje Johanssen 1942–2005 dikt, kortprosa
Arne Ruste 1942– dikt
Triztán Vindtorn 1942–2009 dikt
Herbjørg Wassmo 1942– romaner, lyrikk
Ola Bauer 1943–1999 romaner, skuespill
Tor Edvin Dahl 1943– romaner, kriminalromaner,
ungdomsbøker
Torill Thorstad Hauger 1943– romaner, barne- og ungdomsbøker
Jon Bing 1944–2014 romaner, science fiction
Kjartan Fløgstad 1944– lyrikk, noveller, romaner, essayer
Mona Lyngar 1944– romaner, noveller
Magnar Johnsgaard 1944– romaner, noveller
Liv Lundberg 1944– dikt, romaner
Jon Michelet 1944– romaner, kriminallitteratur, ungdomsbøker
Paal-Helge Haugen 1945– lyrikk, romaner, barnebøker
Tormod Haugen 1945–2008 barne- og ungdomsbøker
Sigurd Helseth 1945– dikt
Espen Haavardsholm 1945– romaner, noveller, essayer
Liv Køltzow 1945– romaner, noveller
Klaus Hagerup 1946– skuespill, barne- og ungdomsbøker
Erling Kittelsen 1946– romaner, dikt, skuespill
Gert Nygårdshaug 1946– dikt, romaner, kriminallitteratur
Gunnar Staalesen 1947– kriminallitteratur, skuespill
Edvard Hoem 1949– romaner, lyrikk, skuespill
Kari Bøge 1950– romaner, ungdomsbøker
Inger Elisabeth Hansen 1950– dikt
Cecilie Løveid 1951– skuespill, hørespill, romaner
Ketil Bjørnstad 1952– romaner
Jostein Gaarder 1952– barne- og ungdomsbøker
Ragnar Hovland 1952– romaner, noveller, barne- og ungdomsbøker
Tove Nilsen 1952– romaner, noveller, barnebøker
Lars Amund Vaage 1952– romaner, noveller
Per Petterson 1952– romaner, noveller
Lars Saabye Christensen 1953– romaner, lyrikk, skuespill
Jan Kjærstad 1953– romaner, noveller
Tor Ulven 1953–1995 dikt, romaner, kortprosa
Erland Kiøsterud 1953– romaner
Thorvald Steen 1954– dikt, romaner
Roy Jacobsen 1954– romaner, noveller
Karin Fossum 1954– dikt, kriminalromaner, romaner
Eva Jensen 1955– dikt, kortprosa, barnebøker
Ingvar Ambjørnsen 1956– romaner, kriminallitteratur, noveller
Rune Belsvik 1956– romaner, barne- og ungdomsbøker
Peter Serck 1957– romaner, noveller
Unni Lindell 1957– dikt, kriminalromaner, barne- og ungdomsbøker
Jon Fosse 1959– romaner, noveller, dikt, skuespill
Øyvind Berg 1959– dikt
Jo Nesbø 1960 kriminalromaner
Frode Grytten 1960– dikt, romaner, noveller
Morten Harry Olsen 1960– noveller, romaner, kriminalromaner
Tomas Espedal 1961– romaner
Gro Dahle 1962– dikt, kortprosa, barnebøker
Jonny Halberg 1962– noveller, romaner
Merethe Lindstrøm 1963 romaner
Rune Christiansen 1963– dikt, romaner
Nikolaj Frobenius 1965– romaner
Erik Fosnes Hansen 1965– romaner
Linn Ullmann 1966– romaner
Karl Ove Knausgård 1968– romaner
Erlend Loe 1969– romaner, barnebøker
Hanne Ørstavik 1969– romaner
Tore Renberg 1972– dikt, romaner
Trude Marstein 1973– romaner
  • Andersen, Per Thomas: Norsk litteraturhistorie, 2001.
  • Beyer, Edvard, red (1995–98) Norges litteraturhistorie. 8 bind.
  • Beyer, Harald og Edvard Beyer (1996) Norsk litteraturhistorie. Tano Aschehoug. Fulltekst i bokhylla
  • Bull, Francis mfl.: Norsk litteraturhistorie, 1924-55, 6 bind.
  • Dahl, Willy: Norges litteratur, 1981–89, 3 bind. Aschehoug forlag. Fulltekstversjoner hos bokhylla: bind 1, bind 2
  • Hagen, Erik Bjerck og Petter Aaslestad (2009) Den norske litterære kanon 1700–1900. Aschehoug forlag.
  • Hagen, Erik Bjerck og Petter Aaslestad (2007) Den norske litterære kanon 1900–1960. Aschehoug forlag
  • Engelstad, Irene mfl., red. (1988–90) Norsk kvinnelitteraturhistorie, 1988-90, 3 bind. Pax forlag. Fulltekstversjoner hos bokhylla: bind 1, bind 2bind 3.
  • Johnsen, Egil Børre og Trond Berg Eriksen, red. (1998): Norsk litteraturhistorie: sakprosa fra 1750 til 1995, 2 bind. Fulltekstversjoner hos bokhylla. bind 1 , bind 2
  • Rottem, Øystein (1996–98) Norges litteraturhistorie Etterkrigslitteraturen. Cappelen forlag. Fulltekstversjoner: bind 1bind 2bind 3

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

7. november 2011 skrev Ida Olsen

For en fantastisk infopakke! Slikt elsker infoida! Strålende, dette lærte jeg mye av. ;-)

18. november 2012 skrev Aslak Brun

Johan Nordahl Brun er feilskrevet i artikkelen, der han er omralt som Bruun.

21. november 2012 svarte Norsk Forfattersentrum

Hei Aksel Brun! Takk for innspill - og beklager. Skal nå være rettet.

Mange hilsener fra
Ingvild Christine Herzog

27. mars 2016 skrev Audun Butenschøn

Skrev vi latin eller bare brukte vi det latinske alfabetet på 1300 tallet?

29. mars 2016 svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Audun. Det latinske alfabet kom fra England til Norge allerede på 900-tallet. I noen hundre år ble det skrevet på norsk med både det latinske alfabetet og runer. Det latinske alfabetet ble gradvis tilpasset lokale behov med nye bokstaver som æ, ø, å, ð og þ og tar etterhvert helt over for runene. Svartedauden 1349 fikk store konsekvenser for norsk skriftspråk og utpå 1400-tallet tar dansk mer og mer over.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.