Side fra Konungs skuggsjá (Kongespeilet), et pedagogisk skrift fra 1200-tallet, formet som en samtale mellom en konge og hans sønn, og skrevet i en intrikat og rytmisk prosa. Verket formidler mye av tidens kunnskap om krigskunst, geografi og samfunnsliv, og gir opplæring i kjøpmannsskap og statskunst.

. fri

Karikatur fra Tyrihans i anledning Bjørnsons artikkel Den moderne norske Literatur fra 1896, hvor han karakteriserte hele den norske «dikterflåten». Tegningen viser 1800-tallets ledende diktere med Henrik Wergeland alene i forgrunnen. Bak ham fra venstre: Hans Kinck, Amalie Skram, Camilla Collett, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg, Alexander Kielland og Jonas Lie.

. fri

Henrik Ibsen ved skrivebordet.

. fri

Allerede før skriftkulturens oppkomst på 1100-tallet fantes det en rik diktning i Norge, en muntlig diktning som ble overlevert fra generasjon til generasjon før den ble skrevet ned, i all hovedsak på Island på 1200-tallet.

Begynnelser på en skriftlig litteratur finnes også, allerede fra før vikingtiden – i form av innskrifter på runesteiner med tegn fra det eldre runealfabetet. Det er bevart runeinnskrifter fra midt på 100-tallet. Kjente runesteiner er Tunesteinen fra Østfold laget i perioden 200–450 evt. og Eggjasteinen fra Sogn fra om lag 600.

Men runealfabetet ble bare i beskjeden grad brukt til litterære formål. I hovedsak hadde runeinnskriftene en minnefunksjon eller en magisk-religiøs funksjon.

Først i vikingtiden (800–1066) ble diktning dyrket som kunstart i Norge, og dikterne hadde en høy status i samfunnet.

Denne tidens muntlige diktning omfatter både dikt og prosa. Versediktningen kan deles i to hovedgrupper: eddadikt og skaldedikt.

Eddadiktningens forfattere er anonyme, og vi kjenner bare diktningen gjennom islandske overleveringer fra 1200- og 1300-tallet. Eddadiktene kan igjen deles inn i tre grupper: 1) gudedikt, 2) heltedikt og 3) visdomsdikt.

  1. Gudediktene er enkeltstående dikt med motiver hentet fra norrøn mytologi og med en eller flere av de sentrale norrøne gudene i hovedrollen (Trymskvadet, Loketretten) eller dikt som handler om verdens skapelse, tilstand og videre skjebne (Voluspå).
  2. Heltediktene er syklisk diktning som bygger på fellesgermansk sagnstoff (Sigurd Fåvnesbane, Gjukungene, Atle og Brynhild), men det opptrer også særnordiske skikkelser (Helge Hundingsbane). Heltediktene har en stram oppbygging, og veksler mellom handling og dialog. Grunnstemningen er tragisk. Forskjellen mellom helte- og gudedikt er ikke alltid like stor. Gudene griper også inn i heltediktene, og flere av heltene har guddommelig opphav.
  3. Visdomsdiktningen (Håvamål) er belærende og en god kilde til den norrøne tids moral og levesett.

Rytmen i versene (versemålet) har sitt opphav i det norrøne språket selv. Den bygger på en veksling mellom tunge og lette stavelser og en regelbundet allitterasjon (stavrim). Eddadiktene har to versemål: fornyrdislag og ljodahått.

Til forskjell fra eddadiktene er skaldediktene skapt av navngitte skalder, og de henter sine motiver fra den faktiske historien.

Vi kjenner navnet på mer enn 250 skalder – hvorav sju kvinner – som det er bevart dikt eller deler av dikt av, i alt cirka 5000 strofer. Kjente skalder er Brage Boddason (800-tallet), Torbjørn Hornklove (cirka 900), Øyvind Skaldespiller (900-tallet), Sigvat Tordarson (cirka 1000) og Einar Skulesson (1100-tallet).

Også denne diktningen kjenner vi fra islandske håndskrifter fra 1200- og 1300-tallet. Skalden var knyttet til kongens eller høvdingens hird, og oppgaven hans bestod i å kaste glans over sin oppdragsgiver. Det typiske skaldedikt er således et lovkvad, men det finnes også overlevert en rekke «hverdagsvers», gjerne enstrofinger, som blir kalt «lausviser». 

Det viktigste versemålet kalles drottkvætt, som sannsynligvis er utviklet fra fornyrdislag. Det er et mer komplisert og intellektuelt krevende versemål enn eddadiktenes. Det er strengere regulert og rikere på variasjoner, både når det gjelder verselinjenes stavelsestall, rytmen, innrimet og grupperingen i stavelser. Karakteristisk for språket er de mange poetiske omskrivningene (kenningar), som gjerne tar utgangspunkt i den norrøne gudelæren. Ordstillingen er også uvanlig fri, og skaldediktningen omfatter langt flere versemål enn hovedformen.

Av den norrøne versediktningen ble sannsynligvis de første heltediktene til i et norsk miljø. Deler av Håvamål kan også ha blitt skrevet i Norge, likeledes flere av de eldste skaldediktene. Vi kjenner navnet på flere norske skalder, men etter hvert overtok islendingene mer og mer. Etter innføringen av kristendommen (rundt år 1000) ble skaldediktningen nærmest en islandsk spesialitet. Også mesteparten av den yngre eddadiktningen har sannsynligvis blitt til på Island. I Norge finnes imidlertid en leilighetsdiktning i drottkvætt og eddaversemålene helt frem til 1300-tallet, noe man ser av innskrifter i stein og tre med det yngre runealfabetets tegn.

Vikingtidens muntlige diktning omfatter også ikke-versifiserte fortellinger. Hvordan de opprinnelige var, har vi liten formening om. Også de har levd på folkemunne, men de har høyst sannsynlig gjennomgått langt større endringer enn versediktningen. Deler av den sagadiktning som ble nedskrevet fra slutten av 1100-tallet, antas imidlertid å bygge på denne muntlige diktningen.

Sagadiktningen består i hovedsak av tre sjangere: 1) kongesagaer, 2) ættesagaer (eller islendingesagaer) og 3) fornaldar- og riddersagaer. Den mest kjente kongesagaen (Heimskringla) ble skrevet av en islending i likhet med samtlige ættesagaer og de fleste sagaene i den tredje gruppen. Flere av sagaene omhandler imidlertid norske forhold da det var et tett samkvem mellom Norge og Island på denne tiden.

I takt med kristendommens utbredelse ble det utviklet et eget skriftspråk i Norden, som bygde på det latinske alfabetet. De som stod for kristningen, brakte med seg kristen litteratur på latin, og snart tok man også til å forfatte skrifter på latin her hjemme – i all hovedsak til kirkelig bruk, for eksempel liturgiske tekster og legender i forbindelse med dyrkingen av nasjonale helgener, hvorav den første var Olav den Hellige. Noe senere – mot slutten av 1000-tallet – begynte man trolig å bruke det latinske alfabetet til å skrive ned tekster på norrønt, særlig lover og religiøse skrifter.

Opprettelsen av erkebispestolen i Nidaros 1152/53 førte til en oppblomstring av den litterære aktiviteten. Munken Theodoricus’ Historia de antiquitate regum Norvagiensium (Historien om de norske konger i eldre tid) stammer fra cirka 1180. Fra omtrent samme tid stammer den første oversiktssagaen på norrønt språk (Ágrip, det vil si «utdrag» (fra sagaen om de norske konger)) som kan tenkes å være skrevet av en nordmann. Den finnes nå bare i et islandsk håndskrift fra 1200-tallet. De norske historieforfatterne hadde i det hele tatt et intimt samarbeid med islendingene. En av de ypperste sagaene om en norsk enkeltkonge – sagaen om kong Sverre – ble forfattet av en islending i samarbeid med kongen selv.

Fra kong Sverres tid (cirka 1200) er også En tale mot biskopene, et teologisk propagandaskrift, skrevet av en av kongens egne menn, som vitner om det spente forholdet mellom kirkemakt og kongemakt i norsk middelalder. Fra nå av blir det norske hoffet et viktig arnested for tidens prosadiktning. Islandske sagaforfattere (for eksempel Snorre Sturlason) oppholdt seg her i perioder, og islandske sagahåndskrifter ble eksportert til Norge og skrevet av her. Norske konger gav også islendinger i oppdrag å skrive sagaer.

Fra Håkon Håkonssons tid stammer Kongespeilet, et av de mektigste norske verk fra den norrøne perioden. Det er formet som en samtale mellom en konge og hans sønn og skrevet i en intrikat og rytmisk prosa. Det er et pedagogisk skrift som gir uttrykk for tidens dannelsesidealer. Både i form og innhold har det paralleller i europeisk tradisjon. Verket har tatt opp i seg mye av tidens kunnskap om krigskunst, geografi og samfunnsliv og gir opplæring i kjøpmannskap, statskunst og i etiketten ved hoffet. Håkonsson sørger også for å få innført en ny sjanger – riddersagaer – som i hovedsak ble oversatt fra fransk (Tristrams saga). Tysk overlevering ligger til grunn for den store samlingen av heltesagnstoff i Didrikssaga fra midten av 1200-tallet. En viktig del av tidens litterære virksomhet var verdslige og kirkelige lovtekster med Magnus Lagabøtes lover i 1260- og 1270-årene som høydepunkt.

Eventyret er blant de mest internasjonale litteratur-sjangerne. Likevel opplever vi våre folkeeventyr som typisk norske, både fordi de er tilpasset norske forhold og fordi språket og fortellermåten har så sterke norske røtter. Bildet viser haugkjerringa som med hodet under armen og sekk på ryggen spør etter Smørbukk. Tegning av Theodor Kittelsen til eventyret Smørbukk.

. fri

Folkediktningen skiller seg ut fra annen litteratur først og fremst ved at den i sitt opphav var en muntlig diktning, og ved at den ikke er skrevet av en navngitt forfatter. I tidens løp har folk diktet om på tekster de en gang har hørt.

Kjennskap til den muntlige folkediktningen har vi først og fremst takket være den omfattende innsamlingen og nedskrivningen som fant sted etter europeisk forbilde på 1800-tallet, men vi møter også motiver og historier fra den muntlige tradisjonen i den norrøne sagadiktningen og i spredte skriftlige kilder fra perioden 1200–1800.

Folkediktningen har mange former og sjangere, og vi finner stort sett de samme i Norge som i andre land. Dette skyldes at den norske folkediktningen hadde europeiske forbilder og i stor grad ble importert fra Europa for senere å bli omformet etter norske forhold. De viktigste sjangerne er folkeviser, eventyr, sagn, ordspråk og rim og regler. En særnorsk sjanger er stevet, som inndeles i gammelstev og nystev i henhold til tidsopphavet.

De eldste norske folkevisene ble sannsynligvis til tidlig på 1200-tallet. Av folklorister regnes Norden som ett folkeviseområde, og av de ulike typer folkeviser utgjør riddervisene den største gruppen i Norden. De fleste har sitt opphav i føydale miljøer i Europa og har kommet til Norge fra Danmark. Motivet er ofte ulykkelig kjærlighet (Bendik og Årolilja). Mer særnorske er noen av troll- og kjempevisene, som gjerne har motiv til felles med eventyr eller med de vestnordiske fornaldarsagaene. Trollviser eller naturmytiske viser som for eksempel Åsmund Frægdegjeva og Liti Kjersti handler om bergtaking og utfriing av prinsesser. Den mest kjente og ypperste norske folkevisen er imidlertid en religiøs vise, Draumkvedet, som slekter på annen populær visjonsdiktning fra middelalderen.

Stevet er en helnorsk form. Det har gjerne bare én strofe og tar opp alle mulige slags emner. Noen gir råd om skikk og bruk, gjerne i en humoristisk tone, eller inneholder livsvisdom av ulikt slag. Andre er rene drikkeviser, såkalte ølstev.

Eventyret er eldre enn folkevisene og en av de mest internasjonale sjangerne av alle. Eventyr med like eller beslektede motiver kan vi finne igjen i kulturer som ligger meget fjernt fra hverandre. Til de fleste av de norske eventyrene finnes det da også paralleller i andre land. Likevel opplever vi dem som typisk norske, både fordi de er tilpasset norske forhold, fordi språket og fortellermåten har så sterke norske røtter, og ikke minst fordi Asbjørnsen og Moe tok vare på dette da de skrev dem ned.

Mange av de norske sagnene kan også ha internasjonale forelegg, men de fleste handler om hjemlige og lokale forhold. I Norge har vi for eksempel mange sagn om Olav den Hellige og om det som skjedde under Svartedauden.

På 1300-tallet dør det meste av den skriftlige litterære produksjonen ut i Norge. Det klassiske skriftspråket forfaller, og det skjer et «tilbakefall» til en muntlig diktning. Karakteristisk for perioden er gjenbruk av litteratur som allerede fantes i bokform. Senmiddelalderen gav også større rom for ren fiksjon, og rene eventyrsagaer ble en dominerende sjanger, men også det helst på Island. Diplomer (som fra først av var skrevet på latin, fra 1100-tallet også på norsk), jordebøker og liturgiske bøker er omtrent det eneste som er bevart av skriftlig materiale fra Norge – og også dette i bare beskjedent omfang. Som et slags punktum for middelalderens norske åndsliv kan vi regne de to første bøkene som ble trykt (i utlandet) til bruk i Norge, Missale Nidrosiense og Breviarium Nidrosiense, utgitt av erkebiskop Erik Valkendorf i 1519.

På 1500-tallet døde det gamle norske språket ut som skriftspråk. Fra nå av og i flere hundre år fremover skrev nordmenn på dansk. 1500-tallets litteratur på norsk grunn er preget av humanismen. Med forfattere som Absalon Pederssøn Beyer (Om Norgis Rige) og Peder Claussøn Friis (Diur, Fiske, Fugle og Træer udi Norrig) i spissen legges grunnlaget for den historisk-topografiske litteraturen i Norge. Absalon etterlot seg også en dagbok som gir enestående bilder av norsk byliv på 1500-tallet, og Peder oversatte Heimskringla og andre kongesagaer. Fra 1500-tallet stammer også Hamarkrøniken og den danskfødte E.H. Schønnebøls Lofodens og Vesteraalens Beskrivelse. Sagaoversettelsene og deler av den topografiske litteraturen ble liggende utrykt på grunn av det nasjonalpatriotiske sinnelaget man mente å finne der. Oslo-humanistene Jens Nilssøn, Hallvard Gunnarssøn og flere, som var mindre utfordrende i sin nasjonalisme, fikk imidlertid trykt en del skrifter i utlandet, mest på latin.

Også på 1600-tallet dominerer historiske og topografiske tekster skriftlivet i Norge – i tillegg til salmer, andaktsbøker, prekensamlinger og leilighetsdiktning på vers. Litterært sett er det meste ubetydelig. To betydelige diktere står imidlertid frem mot slutten av hundreåret. Prestekonen Dorothe Engelbretsdotter i Bergen skrev salmer i barokkstil, og vant et stort ry. Hennes Sjælens Sangoffer (1678) kom i hele 24 opplag. Nordlandspresten Petter Dass kombinerte salmediktning og topografisk diktning. I hans «katekismussanger», i viser og leilighetsvers og i mesterverket Nordlands trompet (trykt posthumt 1739) forenes kristendom med dyp kjennskap til og levende beskrivelse av geografi og leveforhold på Helgelandskysten. Som barokkdikter var Dass langt mer konkret og livsnær enn sine samtidige, og som den første betydelige dikter etter middelalderen har han fortsatt en sterk stilling i norsk litteratur.

Skriftlig litteratur på samisk finnes allerede på 1600-tallet, men de eldre tekstene består stort sett av ABC-bøker og religiøs litteratur. Som muntlig diktning har den samiske like lange tradisjoner som den norske i form av sagn og eventyr. En særlig samisk form er joiken (som er en improvisasjon over ord og toner). Opprinnelig hadde joiken en religiøs funksjon, men overfor inntrengerne fra storsamfunnet kunne den også fungere politisk. Joiken kan også ha form av kjærlighetsdikt, og den ble ofte brukt ved brylluper, fødselsdager og lignende.

På 1700-tallet får opplysningstidens tanker betydelig innflytelse også i dansk-norsk åndsliv. Den ledende skikkelse, og felleslitteraturens fremste forfatter overhodet (den danske og norske litteraturens «far»), er bergenseren Ludvig Holberg som drog til København som student og bosatte seg der for godt. Hans forfatterskap omfatter satiriske dikt, historie, filosofi, epistler, essayer og en fantastisk reiseroman. Særlig lykke har hans komedier gjort. Han hentet inspirasjon fra antikken, men også fra samtidige franske og engelske forfattere som Molière og Jonathan Swift. Han har hatt en enorm innflytelse – både i sin egen samtid og i ettertid.

Klassisistisk tradisjon og førromantiske tendenser preger felleslitteraturen i siste halvdel av 1700-tallet, blant andre også de to dansk-norske lyrikerne Peter Chr. Stenerson (Critiske Tanker over de riimfrie Vers) og Christian Braunmann Tullin (Maidagen), som begge debuterte rundt 1760. Mot slutten av 1700-tallet fikk den dansk-norske kunstdiktningen dialektale innslag med blant annet Edvard Storms døleviser. Størst oppmerksomhet er knyttet til en krets norske studenter i København som stiftet Det norske Selskab i 1772. De forsvarte den fransk-klassiske linjen mot de nye romantiske strømningene og gav uttrykk for en spirende patriotisk nasjonalfølelse, ikke minst uttrykt i Johan Nordahl Bruns skålsang For Norge, Kiempers Fødeland. Til kretsen hørte også brødrene Claus Frimann og Peter Frimann, Thomas Stockfleth, Claus Fasting og Jens Zetlitz. Samlet dekker de et relativt bredt spekter av litterære former – fra drikkeviser og folkelivsbilder til from salmediktning og høystemte tragedier – til dels med nasjonalhistoriske motiver.

En nordmann i selskapet stikker seg ut, den sorgmuntre epigramdikteren Johan Herman Wessel, som særlig gjorde seg bemerket med tragedieparodien Kierlighed uden Strømper (1772). Det norske Selskab ble oppløst i 1813. Politiske interesser hadde fortrengt de litterære hos medlemmene. Dette reflekterer en allmenn tendens. I årene frem mot 1814 utkommer det ingen skjønnlitteratur av betydning, skrevet av nordmenn.

Under unionstiden var det kommet ut svært få bøker i Norge. Dette bildet endret seg ikke vesentlig etter 1814. I 1819 kom det ikke mer enn 28 skrifter av alle slag, fortrinnsvis religiøs oppbyggelseslitteratur og polemiske skrifter. I årene 1814–19 utkom det i gjennomsnitt cirka 4 skjønnlitterære verk per år. Først i 1830-årene fikk vi en skjønnlitterær bokproduksjon av et visst omfang, og mens romantikken blomstret for fullt i den samtidige danske og svenske poesi, var det lille som ble skrevet i Norge i årene etter 1814, preget av klassisistiske forbilder. Det meste er leilighetsdiktning. Tidens ledende versdiktere, Conrad N. Schwach og Henrik Bjerregaard, ble avfeid av den litterære kritikk allerede i 1830-årene og er senere glemt. Størst levedyktighet har novellisten Maurits Hansen vist seg å ha. Han skrev både riddereventyr og etter sin tid realistiske folkelivsskildringer. Dessuten har han fått æren for å ha skrevet Norges første kriminalroman.

Det finnes romantiske trekk i hans diktning, men et egentlig gjennombrudd for romantikken kan man ikke tale om før Henrik Wergeland stod frem omkring 1830. I hans diktning forenes romantikk og opplysningstid, politisk liberalisme og kosmisk-religiøs universalisme. Han utfoldet seg i de fleste sjangere, men skapte sitt ypperste som poet. Formelt bryter han med klassisismens harmoniske idealer. Både som dikter og polemiker utfoldet han et særegent og dypt personlig talent i markant opposisjon til den litterære arven fra dansketiden.

Wergelands fremste motstander, Johan Sebastian Welhaven, reagerte kraftig både mot Wergelands brudd på etablerte estetiske normer og mot hans sterke patriotisme. Han mente at det var en nødvendighet å holde fast ved de kulturelle forbindelsene til Danmark, og i sin poetikk la han vekt på klarhet og harmoni. Hans idé om at dikterne skal fornemme en skjult mening i tingene og formidle «det uutsigelige», er imidlertid også romantisk arvegods. I enkelte av sine dikt makter han å skape en harmonisk forening av tanke, stemning og klang. I 1840-årene knytter han til seg den nasjonalromantiske bevegelsen, der beundring for den gamle norske storhetstiden forenes med bondedyrking og begeistring for norsk natur og folkeliv. Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger, M.B. Landstads folkevisesamlinger, P.A. Munchs historieverk, Lindemans innsamling av folkemelodier og Ivar Aasens studier av bygdedialekter er de klareste uttrykk for denne vendingen mot folkelige kulturformer som ble oppfattet som spesifikt norske. I litteraturen viser dette seg blant annet i dikt av Welhaven, Andreas Munch og Jørgen Moe, og i P. Chr. Asbjørnsens natur- og folkelivsskildringer.

I 1850 står en ny forfattergenerasjon frem – med Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson i spissen. Den kom til å dominere norsk åndsliv i bortimot 50 år. I begynnelsen var også denne generasjonen nasjonalromantisk orientert. Vitnesbyrd om dette er historiske skuespill av Ibsen og Bjørnson og den sistes bondefortellinger. De nasjonale motivene dominerer i alle sjangere i 1850- og 1860-årene, men graden av realisme er større både i dramatikken og prosaen. Dette gjelder ikke bare for Bjørnsons bondefortellinger, som var stilistisk nyskapende, men også for mindre kjente diktere som for eksempel Nikolai Ramm Østgaard.

En særlig plass i periodens prosadiktning inntar Camilla Collett – den store litterære pioneren i norsk kvinnebevegelse – med romanen Amtmandens Døttre (1855), som ansees for å være det første eksempelet på problemdebatterende, realistisk tendensdiktning i Norge. Kvinnene begynte i det hele tatt å gjøre seg bemerket i disse årene, og de dyrket fortrinnsvis prosaen som sammen med dramatikken var i ferd med å overta etter poesien som dominerende sjanger. Mellom 1850 og 1870 debuterte i alt 13 kvinnelige forfattere. Ved siden av Collett er Magdalene Thoresen, Ibsens svigermor, den mest interessante.

Dreiningen mot det realistiske viser seg ikke minst i prosaen til A.O. Vinje, den første betydelige dikteren som skrev på det nye landsmålet. Den første boken på landsmål var reiseskildringen Ferdaminne frå sumaren 1860, 1861. I sine journalistiske arbeider forener han detaljskarpe observasjoner med innsiktsfulle politiske kommentarer i en fremstilling som veksler mellom ironisk vidd og poetisk følsomhet. Til periodens aller ypperste verk hører imidlertid Ibsens to versdramaer Brand (1866) og Peer Gynt (1867), der dikteren tar et oppgjør med nasjonalromantikken. Hovedlinjene og grunnideene i hans dramatikk finnes utformet her. Peer Gynt er et av Ibsens rikeste skuespill, og det første norske drama som forsvarer sin plass blant verdenslitteraturens moderne klassikere.

I 1870-årene forlater både Ibsen og Bjørnson de nasjonalhistoriske emnene og tar til å skrive realistiske samtidsdramaer, der de setter aktuelle problemer under debatt i Georg Brandes’ ånd. Bjørnsons En Fallit (1875) er det første. Det følges hurtig av Ibsens Samfundets Støtter (1877). Bjørnsons drama markerte også gjennombruddet for norsk dramatikk i utlandet, men det var Ibsen som for alvor skulle skaffe seg internasjonalt ry med dramatiske mesterverk som Et Dukkehjem (1879), Gengangere (1881), En Folkefiende (1882) og Vildanden (1884). Her forener Ibsen samfunnskritikk og dybdepsykologisk innsikt, formidlet i en analytisk-retrospektiv form som låner trekk både fra Holberg og fra den greske tragedien.

En tilsvarende forskyvning fra en nasjonalhistorisk og/eller idealistisk-romantisk tematikk til en aktuell samtidsproblematikk, formidlet i en realistisk form med impresjonistiske stiltrekk, finner også sted innenfor prosadiktningen. Av periodens betydeligste fortellere var Jonas Lie først ute med Den Fremsynte i 1870. Både denne og flere av hans følgende romaner er preget av den gammeldagse fortellerteknikken. Først i Adam Schrader (1879) finner vi innslag av den nye realistiske fortellermåten i likhet med i Kristian Elsters Tora Trondal fra samme år. 1880-årene er den nye realistiske romanens storhetstid. Jonas Lie bidrar først og fremst med familieromaner. Hovedverket er Familien paa Gilje (1883). Familien er også hovedarena for handlingen i Alexander Kiellands store sosiale tendensromaner (Garman & Worse, 1880; Skipper Worse, 1882). Den mest markante samfunnskritikken står kanskje landsmålforfatteren Arne Garborg for (Bondestudentar, 1883; Mannfolk, 1886).

I tiårets siste halvdel får naturalistiske tendenser større gjennomslag. Naturalismen bygger på et positivistisk vitenskapsideal og formidler et deterministisk menneskesyn som legger avgjørende vekt på arv og miljø. Et tidlig eksempel på en rendyrket naturalistisk roman er Lies Livsslaven (1882), og flere av Garborgs 1880-årsromaner kan like gjerne kalles naturalistiske som realistiske. Etter hvert kan man tale om to typer naturalisme: en «objektiv naturalisme» som setter seg som mål å skildre samfunnsforholdene så objektivt og nøkternt som mulig, og en «subjektiv naturalisme» som utgår fra forfatterindividet, og som er klarest utmyntet i bohemkretsens bud om «at du skal skrive ditt liv». Hans Jæger er den som mest konsekvent følger dette programmet. Konsekvent i sin naturalisme er også en annen bohemforfatter, Christian Krohg, som står nærmere den «objektive» tendensen.

Vår fremste naturalist er imidlertid Amalie Skram. Enkelte av hennes ekteskapsromaner har også selvbiografisk bakgrunn (Constance Ring, 1885; Forraadt, 1892). En bredere og mer «objektiv» sosial skildring finner vi i firebindsverket Hellemyrsfolket (1887–98) – et hovedverk i skandinavisk naturalisme.

1890-årene markerer en reaksjon mot det foregående tiårets positivisme og samfunnsdiktning. En mer subjektiv og innadvendt diktning og sterkere innslag av dekadanse, (natur)mystikk og nyreligiøsitet er bakgrunnen for begrepet «nyromantikk» som har vært en vanlig betegnelse på epoken. Gjennombruddsforfatterne tar også preg av det nye klimaet. I de to «eventyrsamlingene» Trold (1891–92) bygger Jonas Lie på sagn og myter om overnaturlige vesener. En tidstypisk dekadanseroman er Arne Garborgs Trætte Mænd (1891), og i en rekke senere bøker vender han seg mot en religiøs problematikk, blant annet i romanen Fred (1891) og skuespillet Læraren (1896). Ibsen skifter også delvis signaler. Allerede i siste halvdel av 1880-årene er han på vei bort fra den realistiske samfunnsdramatikken og over i en dybdepsykologisk diktning med sterkere symbolske innslag. Denne tendensen forsterkes i Bygmester Solness (1892), Lille Eyolf (1894), John Gabriel Borkman (1896) og Naar vi døde vågner (1898). Bjørnson fortsetter imidlertid med å sette problemer under debatt i blant annet Over Ævne II (1895).

Det kraftigste oppgjøret med litteraturen i 1880-årene står Knut Hamsun for. I stedet for den samfunnsreformatoriske typediktningen ville han sette en moderne psykologisk diktning som skildrer menneskets sammensatte sjeleliv. Dette programmet satte han ut i livet i Sult (1890), som også i europeisk sammenheng markerer et litterært vendepunkt. Både i tematikk, menneskebilde og litterær teknikk foregriper den 1900-tallets modernistiske prosadiktning. Enda mer utpreget «modernistisk» er Mysterier (1892), mens Pan (1895) i motivisk forstand er et nyromantisk verk. Eventyrmotiver, naturmystikk og ubevisst sjeleliv er også viktige elementer hos den andre av 1890-årenes prosafornyere, Hans E. Kinck, især i gjennombruddssamlingen Flaggermusvinger (1895). Blant nykommerne er dessuten Tryggve Andersen, Hans Aanrud og Ragnhild Jølsen.

I 1890-årene skjer det en fornyelse innenfor lyrikken. Som sjanger får den større betydning enn i den foregående epoke. Et lyrisk hovedverk er Garborgs Haugtussa (1895). Mer radikal i sine virkemidler er Vilhelm Krag og Sigbjørn Obstfelder. Den siste regnes gjerne for den første moderne lyriker i Norge med sin utpregede fremmedgjøringstematikk og sine «frie vers». Den nye, eksperimentelle lyrikken blir imidlertid bare dyrket av en håndfull diktere omkring århundreskiftet. I det hele tatt – hvis man ser den samlede 1890-årsproduksjon i alle sjangere under ett – er nyromantikk en misvisende betegnelse. Et stort antall verk ble skrevet i 1880-årenes ånd, og den sterke fremveksten av en heimstaddiktning peker fremover mot en ny litterær periode. Til det samlede bildet hører også at 1890-årene er den første «gullalderen» i norsk barnelitteratur.

Kort tid etter århundreskiftet skjer det en vending tilbake til realismen, men denne «nye» realismen tar opp i seg elementer fra 1890-årenes diktning. Et generasjonsskifte finner sted. Mellom 1905 og 1910 dør Skram, Ibsen, Kielland, Lie og Bjørnson. Garborg er fortsatt aktiv, men slutter å skrive skjønnlitteratur. Hamsun og Kinck har også nå en dominerende stilling, men begge går i mer realistisk retning. I en rekke brede samfunnsromaner med brodd mot den nye tid og med forherligelse av det gamle bondesamfunnet (Segelfos by, 1915 og Markens Grøde, 1917, som han ble tildelt Nobelprisen i litteratur for) knytter Hamsun an til en tematisk hovedlinje innenfor nyrealismen: skildringen av konfliktene mellom en gammel bondekultur og et mer moderne, kapitalistisk industrisamfunns verdier og omgangsformer. Den nye mobiliteten og den sosiale uroen som moderniseringen medførte, ikke minst gjennom fremveksten av en industriarbeiderklasse i byer og på anlegg, la grunnlaget for en ny realistisk diktning preget av sosial indignasjon, men også av etiske og individualpsykologiske problemstillinger. Den modernistiske prosadiktningen i det øvrige Europa går stort sett hus forbi. Sånn sett befinner norsk litteratur seg i utakt med utviklingen utenlands i denne perioden – slik den også gjorde under romantikken.

Innenfor prosaen er perioden frem mot 1925 de store historiske romanverkenes tid. Rundt 1905 debuterte flere forfattere som gav sitt besyv med til dreiningen mot det (sosial)historiske. Olav Duun kombinerer psykologisk analyse og folkelivsskildring i en rekke romaner med motiv fra Namdalen før han gir ut det store historiske seksbindsverket Juvikfolket (1918–23). Sigrid Undset skildrer moderne kvinneskjebner i kontor- og kunstnermiljø i flere bøker før hun vender seg mot middelalderen i sitt store hovedverk, romantrilogien Kristin Lavransdatter (1920–22), som innbrakte henne Nobelprisen i litteratur. Størst i omfang er Kristofer Uppdals tibindsserie Dansen gjennom skuggeheimen (1911–24), som skildrer arbeiderklassens fremvekst. Sammen med Johan Falkberget, som etter hvert også utgav store historiske romanverk i flere bind, hører Uppdal til arbeiderlitteraturens fremste pionerer i Norge.

Samlet sett spenner den nyrealistiske prosadiktningen over et større sosialt og geografisk felt enn tidligere perioders diktning. Dette henger blant annet sammen med at rekrutteringen til forfatteryrket blir bredere. Det tales i denne sammenheng gjerne om en litterær kartlegging av landet. Diktere som Matti Aikio (Finnmark), Regine Normann og Andreas Haukland (Nordland), Duun, Uppdal, Falkberget, Peter Egge og Johan Bojer (Trøndelag), Sven Moren (Trysil), Gabriel Scott (Sørlandet), Sigrid Undset og Oskar Braaten (Kristiania) bidro på ulikt vis til denne kartleggingen.

Den nye generasjonen teller også en rekke betydelige lyrikere. Flere av dem dyrker stemninger og livsholdninger som kan minne om 1890-årslyrikkens, men de vender seg i all hovedsak bort fra de formelle eksperimentene. Det samme skjer innenfor lyrikken som innenfor prosaen. Norsk versediktning forblir så godt som uberørt av en moderne strømning som ekspresjonismen – i motsetning til den danske og svenske. Av den nye generasjonen debuterte bokmålslyrikerne Herman Wildenvey, Arnulf Øverland og Olaf Bull først. Senere kom nynorsklyrikerne Olav Aukrust, Olav Nygard og Tore Ørjasæter til, samt bokmålsforfatterne Alf Larsen og Gunnar Reiss-Andersen. En av de få som dyrket «frie vers», var proletarforfatteren Uppdal. Den fremste arbeiderlyrikeren er Rudolf Nilsen.

Moderne samisk litteratur hører til 1900-tallet. Den første samiskspråklige romanen er Anders Larsens Beaivi-álgu (på norsk Daggry) fra 1912. Tre år senere fikk Pedar Jalvi gitt ut dikt- og novellesamlingen Muohtačalmmit (Snøfnugg). Til pionerene innenfor samisk lyrikk hører Paulus Utsi. Til de nyere forfatterne hører Rauni Magga Lukkari.

Bokmarkedet vokste kraftig – til tross for at det skrevne ord fikk konkurranse fra nye populære medier som film, grammofon og radio. Økningen hang blant annet sammen med at leseferdigheten nå var utbredt til alle samfunnsklasser. Hovedparten av økningen stod imidlertid underholdningslitteraturen for. Til tidens mest leste forfattere hører folkelitterater som Rudolf Muus og Jon Flatabø og krimforfattere som Sven Elvestad og Øvre Richter Frich.

Når den nyrealistiske perioden tar slutt, er et åpent spørsmål. Den nyrealistiske og historisk orienterte hovedtendensen fra århundrets første tiår føres videre gjennom hele mellomkrigstiden og står også sterkt etter andre verdenskrig. Tradisjonen føres videre av etablerte forfattere som Hamsun, Duun, Undset og Falkberget. Duun og Undset vender seg imidlertid i sterkere grad mot samtiden. Katolsk forkynnelse blir viktig for Undset, mens Duun tar utgangspunkt i Namdals-miljøet i sin utforskning av «ondskapens problem» (Medmenneske-trilogien, 1929–33) og i sine kommentarer til en spenningsfylt samtid (Samtid, 1936; Menneske og maktene, 1938). Med visse forbehold kan også en ny forfatter som Tarjei Vesaas sies å høre hjemme i den nyrealistiske tradisjonen (Det store spelet, 1934).

En ny generasjon med nye idealer, ikke minst hva angår livssyn, tar til å gjøre seg gjeldende i begynnelsen av 1920-årene og kommer til å målbære mellomkrigstidens kulturradikalisme. Under påvirkning av psykologene Sigmund Freud, Alfred Adler og Wilhelm Reich blir den psykologiske roman den kulturradikale hovedsjanger, og i det hele tatt en sentral sjanger i 1930-årene. En sentral skikkelse her er Sigurd Hoel. Som redaktør av bokserien Den gule serie introduserte han moderne fransk, engelsk og amerikansk litteratur med romantekniske eksperimenter som fikk innflytelse både på hans egen prosa og ikke minst på andre 30-tallsforfattere. En av de mest radikale eksperimentene stod den danskfødte Aksel Sandemose for med En flyktning krysser sitt spor (1933). En annen forfatter som lot seg påvirke, var Gunnar Larsen. Betydelig, men mer tradisjonell fortellerkunst av kulturradikal gehalt stod Cora Sandel for med sine noveller og i Alberte-trilogien (1926–39). Tradisjonell fortellerkunst av ulikt slag skrev også Nini Roll Anker, Nils Johan Rud, Arthur Omre, Andreas Markusson, Lars Berg og Magnhild Haalke. De fleste av disse har tilknytning til kulturradikalismen. Mer opptatt av etiske problemstillinger er Sigurd Christiansen, mens Ronald Fangen representerer en viktig kristen og kulturkonservativ motpol til kulturradikalismen.

Mellomkrigstidens fremste dramatikere er Helge Krog og Nordahl Grieg. Kulturradikaleren Krog viderefører Ibsen-tradisjonen i Underveis (1931) og Opbrud (1936), mens Grieg tar i bruk nye montasjeteknikker i tendensdramaene Vår ære og vår makt (1935) og Nederlaget (1937). En ny sosialistisk engasjert lyrikk står blant andre Øverland for, og kvinnelige lyrikere gjør seg nå for første gang gjeldende med Halldis Moren Vesaas og Aslaug Vaa som de fremste. Den viktigste lyriske fornyelsen står Rolf Jacobsen for ved å introdusere byen og den nye teknikken som hovedmotiver.

Litteraturens stilling under den annen verdenskrig er sterkt preget av den nazistiske sensuren. De første par årene fungerte forleggervirksomheten omtrent som normalt selv om både forlag og forfattere påla seg selvsensur. Både Vesaas og Hoel gav ut bøker i begynnelsen av krigen. I 1941 sendte nazistene ut en forordning om «vern av norsk bokheim». Her ble det nedlagt forbud mot all litteratur som nazistene mislikte. Etter hvert ble det innsatt nazistiske, kommissariske ledere på alle de store forlagene, og et flertall av forfatterne gikk til boikott. Fra 1944 kom det knapt ut noe seriøs ny skjønnlitteratur i Norge. Den norske litteraturen gikk i skjul. Men i de illegale avisene ble det trykt kampdikt, eller diktene sirkulerte som stensiltrykk, og forfattere som ble tvunget i eksil, utgav en del bøker i utlandet, fortrinnsvis i Sverige. Eksildiktningens fremste bok er Sandemoses Det gångna är en dröm (1944; norsk utgave i 1946). Da krigen var over, strømmet imidlertid manuskriptene inn til forlagene.

De første etterkrigsårene var gylne år for bokbransjen. Antallet utgivelser var nesten fordoblet sammenlignet med det siste fredsåret, men etter hvert gikk både utgivelses- og salgstallene ned. Innenfor prosaen tok man i hovedsak opp tråden fra før den annen verdenskrig. Historiske romaner, folkelivsskildringer og psykologisk-realistiske romaner er de viktigste litterære formene. I begynnelsen av 1950-årene får dessuten den gode novelle et oppsving. Ellers preges etterkrigslitteraturen i stor grad av krigserfaringene. Forfattere med Hoel (Møte ved milepelen, 1947) og Sandemose (Varulven, 1958) i spissen presenterer psykologiske analyser av den nazistiske mentalitet sammen med Kåre Holt, Sigurd Evensmo, Odd Bang-Hansen, Finn Havrevold, Johan Borgen og flere. I Huset i mørkret (1945) tar Vesaas opp okkupasjonen i allegorisk form. Flere utgir romaner med dokumentarisk preg om dramatiske krigsbegivenheter, blant andre Sigurd Evensmo (Englandsfarere, 1945).

Den realistiske fortellertradisjonen ble tatt vare på av bygdelivsskildrere som Johannes Heggland, Pål Sundvor, Kristian Kristiansen, Åsta Holth, Terje Stigen, Ola Viker, Alfred Hauge og Sigbjørn Hølmebakk, hvor især de to siste utvider perspektivet til å omfatte allmenne etiske og religiøse temaer, for Hauges vedkommende også i en modernistisk form (Utstein Kloster-syklusen, 1967–84). Den sosialrealistiske tradisjonen blir ført videre av blant andre Øivind Bolstad, Ingvald Svinsaas og Kåre Holt. Rundt 1960 videreføres den historiske romantradisjonen av blant andre Ragnhild Magerøy og Vera Henriksen.

Barndom og oppvekst er hyppig forekommende motiver, blant annet i Johan Borgens noveller og i Torborg Nedreaas’ Herdis-bøker (1950–71). Agnar Mykle – en av etterkrigsprosaens frodigste forfattere – viderefører kulturradikalernes antipuritanisme i dobbeltromanen Lasso rundt fru Luna (1954) og Sangen om den røde rubin (1956). Jens Bjørneboe tar hånd om den sosiale tendensromanen (Jonas, 1955; Den onde hyrde, 1960).

Sett under ett bærer periodens prosadiktning sterkt preg av den realistiske fortellertradisjonen. De viktigste eksperimentene står allerede etablerte diktere som Sandemose, Vesaas og Borgen for. Flere av Vesaas’ etterkrigsromaner (Brannen, 1961; Båten om kvelden, 1968) er symbolske og allegoriske romaner med ekspresjonistiske trekk. I hovedverker som Fuglane (1957) og Isslottet (1963) går symbolikk og realisme hånd i hånd. Borgen viderefører den psykologiske romantradisjonen i Lillelord-trilogien (1955–57) – et hovedverk i norsk etterkrigsprosa. Til de eksperimentelle hører også Finn Carling og etter hvert Bergljot Hobæk Haff. I Georg Johannesen (Høst i mars, 1957) og Axel Jensen (Line, 1959) får en ny opprørsk ungdomsgenerasjon sine talsmenn.

Krigslyrikk i tradisjonell form dominerer de første etterkrigsårene. Diktsamlinger av Øverland og Grieg slo alle salgsrekorder. Sentrale lyrikere som Inger Hagerup, André Bjerke, Tor Jonsson og Jan-Magnus Bruheim holdt seg for det meste innenfor tradisjonelle former. Sammen med Øverland ble Bjerke en av de krasseste kritikerne av den modernistiske (eller sensymbolistiske) lyrikken som brøt gjennom omkring 1950 med Paal Brekke, Tarjei Vesaas, Gunvor Hofmo og Erling Christie som sentrale skikkelser. En eldre lyriker som Gunnar Reiss-Andersen tok også preg av den nye modernismen, mens Ernst Orvil og Rolf Jacobsen videreførte sitt særegne formspråk fra før krigen. Olav H. Hauge begynte som tradisjonalist, men utviklet seg etter hvert til en av etterkrigstidens viktigste fornyere. Til det modernistiske oppbruddet bidrog også på ulikt vis lyrikere som Hans Børli, Harald Sverdrup, Astrid Hjertenæs Andersen, Marie Takvam, Peter R. Holm og Arnold Eidslott. En sentral viderefører i 1960- og 1970-årene er Stein Mehren.

I dramatikken føres den realistiske tradisjonen videre av blant andre Axel Kielland, Hans Heiberg og Finn Havrevold, mens Tore Ørjasæter, Finn Carling, Jens Bjørneboe, Stein Mehren og Georg Johannesen med flere på ulike vis overskred realismens grenser. Ørjasæter skrev ekspresjonistisk dramatikk, mens Borgen og Carling var inspirert av absurdismen og Bjørneboe av Brecht og det politiske teater. Det nye radiohørespillet er ellers en av tidens viktigste dramatiske sjangere.

En ny generasjon står frem på den litterære scene rundt 1965 og tar et høylytt oppgjør med den realistiske tradisjonen i prosaen og med den symbolmettede etterkrigsmodernismen i lyrikken. Som talsmenn for en norsk modernisme var de unge dikterspirene i Profil-kretsen de mest pågående. En slik modernisme ble utviklet av blant andre Dag Solstad (Irr! Grønt, 1969) og Espen Haavardsholm (Munnene, 1968). En ny sjanger, punktromanen, ble utprøvd av blant andre Paal Helge Haugen (Anne, 1968) og Einar Økland (Amatøralbum, 1969). Forfattere som Øystein Lønn, Mona Lyngar, Liv Køltzow og den noe eldre Kjell Askildsen bidrog også med viktige prosaeksperimenter – delvis under påvirkning av den franske nyroman. En viktig fornyer er også Tor Åge Bringsværd som sammen med parhesten Jon Bing introduserte science fiction i Norge, og selv bidrog med det han kalte «fabelprosa». Til den samme generasjonen hører også Knut Faldbakken og Bjørg Vik som behandlet kjønnsrolleproblematikk og moderne samlivsproblemer med en mer tradisjonell fortellerteknikk. Noe på siden av hovedstrømningene stod Finn Alnæs som vakte betydelig oppsikt med debutromanen Koloss (1963).

1960-årenes modernistiske oppbrudd har sammenheng med tiårets antiautoritære ungdomsopprør. De marxistiske, populistiske og feministiske tendensene som sprang ut av dette, førte i 1970-årene med seg en revitalisering av den sosialrealistiske prosaen, med vekt på skildringer fra arbeidermiljø. Den politiske sosialrealismen ble særlig dyrket av forfattere som hadde tilknytning til det maoistiske partiet AKP m-l, med tidligere Profil-medlemmer som Dag Solstad (25. septemberplassen, 1974), Espen Haavardsholm (Zink, 1971) og Tor Obrestad (de to «streikeromanene» Sauda! Streik!, 1972, og Stå på!, 1976) i spissen. Til samme krets hørte også Edvard Hoem som bidrog med et regionalt perspektiv i sine «distriktsromaner» (Kjærleikens ferjereiser, 1974). 1970-årenes realistiske forfattere teller også navn som Tor Edvin Dahl, Arild Kolstad, Erling Pedersen og Dag Skogheim. Sammen med blant andre Jon Michelet, Gunnar Staalesen og Fredrik Skagen står Tor Edvin Dahl (under pseudonymet David Torjussen) også sentralt i utviklingen av en kvalitetskrim med samfunnskritiske tendenser.

I 1970-årene ble det også utviklet en særlig «kvinnelitteratur» med nær tilknytning til den nye kvinnebevegelsen. Sentrale navn her er Bjørg Vik, Liv Køltzow, Tove Nilsen, Toril Brekke og Gerd Brantenberg. Fortellerteknisk var «kvinnelitteraturen» i overveiende grad tradisjonell, med den sjangeroverskridende Cecilie Løveid (Sug, 1979) som et betydelig unntak.

Parallelt med sosialrealismen utviklet også 1960-årenes modernistiske prosa seg i en mer sosial og politisk retning, kalt sosialmodernisme. Et sentralt navn her er Kjartan Fløgstad som står frem som den fremste fornyer av den samfunnskritiske roman med sosialistisk tendens under innflytelse av blant annet den latinamerikanske «magiske realisme». Romaner som Dalen Portland (1977), som innbrakte Fløgstad Nordisk råds litteraturpris, og Fyr og flamme (1980) er hovedverker i periodens prosadiktning. Eksperimenter med den samfunnskritiske roman står også Øystein Lønn (Hirtshals Hirtshals, 1975) og den surrealistiske og bevisst naivistiske satirikeren Arild Nyquist for.

Oppgjøret med etterkrigsmodernismen tar blant annet form av en sterk skepsis til et «overforbruk» av metaforer og symboler, og et krav om en mer konkret og hverdagslig lyrikk. En sentral person i denne sammenheng var Profil-medlemmet Jan Erik Vold, som tok et oppgjør med det romantiske «etterslepet» i norsk lyrikk. Poeten var ikke et visjonært geni, men en person preget av de språkformer som omgav ham – hverdagsspråk, sjargong, reklame, popmusikk, hevdet Vold. Karakteristisk for den nye lyrikken er også vendingen mot diktet selv i form av konkretisme, typografiske dikt og skrifttematisk lyrikk. Foruten Vold er Einar Økland, Paal-Helge Haugen og Eldrid Lunden viktige eksponenter for de nye tendensene.

I 1970-årene får kamp- og brukslyrikken en ny oppblomstring. Den skrifttematiske lyrikken har gjerne et språk- eller ideologikritisk innhold. Flere av de eldre lyrikerne tar i en viss grad preg av tidens tendenser, for eksempel Paal Brekke, Rolf Jacobsen, Hans Børli og Olav H. Hauge, mens andre stiller seg i opposisjon, for eksempel Mehren. Alle disse yter viktige bidrag både til 1970- og 1980-årenes poesi. Debutantene favner også bredt – fra Kjell Erik Vindtorns surrealistiske billedorgier til Arvid Hanssens enkle hverdagsviser på dialekt, fra «m-l-forfatternes» revolusjonære agitasjonslyrikk til Arvid Torgeir Lies, Arne Rustes og Terje Johanssens mer avdempede politiske lyrikk.

I 1960-årene stod scenedramatikken overfor store utfordringer fra det nye fjernsynsmediet, men åpenbart virket utfordringen vitaliserende. For Fjernsynsteatret skrev blant andre Helge Hagerup, Sverre Udnæs og Anders Bye. Også teateret ble i høy grad influert av politiseringen, og mange oppsetninger vakte stor oppstandelse på grunn av sine radikale tendenser. Tidens fremste radikale dramatiker er Edvard Hoem.

I 1970-årene oppnådde Kjell Hallbing utrolige salgstall med sin Morgan Kane-serie. Dokumentarbøker er også populært lesestoff. Bøker om opplevelser under den annen verdenskrig oppnår fortsatt store salgstall, med Trygve Brattelis bok fra konsentrasjonsleirene som en foreløpig topp. I 1970-årene hadde forfattere som Dagfinn Grønoset og Leif B. Lillegaard stor suksess med virkelighetsskildringer fra «slitets saga». Memoar- og kjendislitteratur av politikere, idrettsfolk og andre – fra Einar Gerhardsens erindringer i 1970-årene til Arne Olav Brundtlands Gift med Gro (1996) – er som regel også sikret større opplagstall enn skjønnlitterære bøker.

I 1970-årene ble det første samiske forlaget etablert. I hovedsak gav det ut bøker på samisk, men også oversettelser fra samisk til norsk. Flere forlag kom til i 1980-årene, men de har stampet i motvind. Markedet er lite, og forlagene er avhengige av offentlig støtte. Til den samiske litteraturen kan også regnes norskspråklige bøker, skrevet av samer om samiske forhold. Et tidlig eksempel på dette er bøkene til Matti Aikio. Av nyere norskskrivende forfattere kan nevnes Annok Sarri Nordrå, Ailo Gaup og Aagot Vinterbo-Hohr. Fortsatt er joiken en levende tradisjon som også utnyttes av profesjonelle diktere, blant andre finsksamiske Nils-Aslak Valkeapää, som ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 1991.

En rekke ulike tendenser gjør seg gjeldende innenfor prosadiktningen, og 1980-årene er blant annet blitt betegnet som mangfoldets, åpenhetens og fantasiens tiår. Til tross for skepsisen mot realismen får «den gode fortelling» uten ideologiske overtoner en renessanse med forfattere som Karsten AlnæsIngvar Ambjørnsen, Lars Saabye Christensen, Odd Klippenvåg, Erling T. Gjelsvik, Roy Jacobsen, Herbjørg Wassmo og Per Petterson.

Etter hvert får også novellekunsten et oppsving, med Askildsen som en viktig foregangsfigur, ved siden av forfattere som Laila Stien, Roy Jacobsen, Hans Herbjørnsrud og Øystein Lønn. Av de yngre kan nevnes Merethe Lindstrøm, Terje Holtet Larsen, Rolf Enger og Frode Grytten. Den seriøse kriminalromanen dyrkes som aldri før, blant andre av Ambjørnsen og Saabye Christensen. Rundt 1990 dukker en rekke nye forfattere opp som kombinerer krim med andre sjangere, blant andre Idar Lind, Pål Gerhard Olsen og Morten Harry Olsen.

Men det virkelig store oppsvinget i norsk kriminallitteratur skjer i 1990-årene, først og fremst fordi en rekke kvinner nå begynner det som etter hvert er blitt omfattende forfatterskap med seriehelter i sentrum. Kim Småge var først ute, men ble raskt etterfulgt av Anne Holt, Karin Fossum, Unni Lindell, Kjersti Scheen, Magnhild Bruheim og mange andre. En rekke mannlige krimforfattere debuterte også i 1990-årene og har hatt stor suksess, noen av dem også i utlandet. Det gjelder ikke minst Jo Nesbø, men nevnes kan også forfattere som Jan Mehlum, Kjell Ola Dahl, Jørgen Gunnerud med flere. Spenningsromaner eller thrillere av godt, internasjonalt merke har også hatt et solid oppsving; særlig etter år 2000 med forfattere som Tom Kristensen og Tom Egeland.

I 1980-årene får fantastiske innslag større plass i form av surrealistiske drømmefantasier og utnyttelse av figurer og strukturer i myter, eventyr og science fiction, også hos de nevnte forfattere, og likeledes hos Gert Nygårdshaug, Ragnar Hovland, Mari Osmundsen (pseudonym), Lisbet Hiide, Svein Jarvoll, Thure Erik Lund og flere. Metafiksjonen og den skrifttematiske diktningen får en sterk stilling midt i 1980-årene, og flere forfattere går i dialog med postmodernismen. Sentrale skikkelser her er Jan Kjærstad og Jon Fosse. Andre navn er Tor Ulven, Ole Robert Sunde, Lars Amund Vaage og Karin Moe. Den siste eksperimenterer med en egen kvinneskrift i likhet med flere andre kvinnelige forfattere som beveger seg bort fra den tradisjonelle skrivemåten i kvinnelitteraturen i 1970-årene, blant andre Eva Jensen og Sissel Lie. En mer tradisjonell modernisme i Kafka-tradisjonen står blant andre Peter Serck for. Både i 1980- og 1990-årene har den foregående generasjonens forfattere (Carling, Haff, Nyquist, Vik, Lønn, Askildsen, Solstad, Fløgstad, Køltzow, Hoem og flere) en sterk posisjon og utgir en rekke betydelige verk, realistiske så vel som modernistiske.

Også innenfor lyrikken står den eldre garde sterkt (Mehren, Falkeid, Haugen, Vold, Lunden, og flere), men en rekke nye navn kommer til. Flere av debutantene i 1970-årene har satt sitt sterke preg på de senere tiår (Kjell Erik Vindtorn, Johansen, Ulven, Sigmund Mjelve, Inger Elisabeth Hansen, Helge Torvund, Sigurd Helseth, Liv Lundberg og flere). Nye navn fra 1980-årene er Øyvind Berg, Anne Bøe, Gene Dalby, Rune Christiansen, Gro Dahle. Både de «eldre» og de yngre beveger seg vekk fra den politiske lyrikken. Sentrallyriske motiver får større plass, likeledes religiøse erfaringer. Dessuten tales det også om en egen «kroppspoesi», og skepsisen til symboler og metaforer blir mindre.

I den nye mediesituasjonen kommer dramatikken i en trengt posisjon, og som bokutgivelser vies den liten oppmerksomhet. De mest interessante bidragene leveres av forfattere som tar nye virkemidler i bruk og vet å spille på de teknikker som den rivende medieutviklingen inviterer til. Til disse hører Løveid og Fosse. Løveids dramatikk har også vakt oppmerksomhet i utlandet. I det hele tatt har det vært en økende interesse for norsk litteratur i utlandet. I Tyskland kommer det for eksempel ut flere titalls norske bøker hvert år. Størst suksess har forfattere som Faldbakken og Wassmo hatt, i tillegg til Erik Fosnes Hansen med bestselgeren Salme ved reisens slutt (1990). Suverent på toppen står Jostein Gaarder (Sofies verden, 1991).

En ny tendens som oppstod i slutten av 1980-årene, var utgivelsen av forfatterbiografier, gjerne med to forfatternavn på omslaget ved at en nålevende forfatter skrev om en av sine forgjengere, oftest på oppdrag fra forlagene (Espen Haavardsholm om Aksel Sandemose, Edvard Hoem om Nordahl Grieg, Liv Køltzow om Amalie Skram, Tor Obrestad om Arne og Hulda Garborg og Alexander Kielland), men noen ble også skrevet av journalister, forlags- og universitetsfolk (Fredrik Wandrup om Jens Bjørneboe og Olaf Bull, Janneken Øverland om Cora Sandel, Torill Steinfeld om Camilla Collett).

1990-årenes litteratur fører på mange måter videre tendenser fra 1980-årene; det som var nytt og eksperimenterende, er nå blitt vanlig og akseptert. Men tanken om at de store fortellinger og de brede episke skildringer hørte fortiden til viste seg å være helt feil. 1990-årene ble så å si innvarslet med nettopp store generasjonsromaner som Roy Jacobsens Seierherrene eller den brede episke skildringen i Erik Fosnes Hansens Salme ved reisens slutt. 90-tallslitteraturen viste seg å være åpen for alle teksttyper, og troen på fortellingens betydning både for å forstå mennesker og samfunn er i alle fall ikke forminsket, selv om en postmoderne tendens til å undergrave muligheten av å fortelle noe sant og ekte gjerne kan gå hånd i hånd med at en omfattende historie fortelles. Jan Kjærstads store romanprosjekt om Jonas Wergeland (Forføreren, Erobreren og Oppdageren) er et godt eksempel på dette: Gjennom tre biografiske romaner fortelles noe som langt på vei er samme historie med samme hovedperson på radikalt forskjellig vis. Romaner i flere bind viser den samme viljen til totaliserende forståelse av historiske forhold eller av måten menneskene organiserer sine liv på – det gjelder hos forfattere som Herbjørg Wassmo, Anne Karin Elstad, Gunnar Staalesen, Vera Henriksen, Sissel Lange-Nielsen.

1990-årene førte også til en ny type litterær naivisme, representert blant andre ved Erlend Loe, og en rekke forfattere – gjerne med bakgrunn fra forfatterkurs – kom til å skape en form for minimalistisk litteratur, kanskje inspirert av novellister som Kjell Askildsen og Øystein Lønn. Enkelte litteraturhistorikere mener også å se en tendens til å sette familien og sviktende eller vanskelige forhold i nye samlivsformer i sentrum av mye norsk litteratur. «Nesting» – det å bygge reir, skape seg et hjem og et fellesskap eller i det minste få nære relasjoner til å fungere, står sentralt hos forfattere som Hanne Ørstavik, og kan muligens etterspores hos Jonny Halberg, Nikolaj Frobenius og andre. Det kan også være at 90-tallsdiktningen ble mer urban enn tendensene fra tiårene før signaliserte, og at den ofte er mer selvopptatt, mindre dristig, mer begrenset i sine satsinger enn vårt flerkulturelle samfunn og vår globaliserte verden skulle tilsi.

Fra slutten av 1990-årene, forbi tusenårsskiftet og frem til i dag, er det ingen grensesettende endringer verken ved den norske litterære institusjonen eller ved litteraturen som blir skrevet i forhold til tiåret før. En sterk forfattergenerasjon fra 1960-årene og en tydelig og produktiv generasjon som debuterte i 1980-årene er fremdeles produktive og synes noen ganger å være helt dominerende. Men en rekke nye og yngre forfattere kommer hele tiden til, i alle sjangere, selv om forfatterdrømmen for de aller fleste synes å være drømmen om romanen. Den sterke økningen – i volum så vel som i kvalitet – i norsk kriminal- og spenningslitteratur – som skjedde tidlig i 1990-årene, har fortsatt, både ved at flere forfattere er kommet til og ved at de etablerte har latt sine seriefigurer løse saker i hele serier med bøker.

Hvis man skulle trekke frem to sjangere som har spilt en langt mer sentral rolle i perioden etter 1990, vil det måtte bli krim- og spenningslitteraturen på den ene siden og den litterære biografien på den andre. Statistiske opplysninger tyder på at så mye som 45 prosent av skjønnlitteraturen som selges i bokhandlene, norsk og oversatt, er krim- og spenningslitteratur. Og selv om det gjerne skrives om en «gullalder» i norsk krim rundt årtusenskiftet, er tallet så høyt at det må ramme lesningen av annen litteratur.

Den litterære biografien har gode vilkår; blant annet fordi det nærmest er blitt vanlig å gi ut nye biografier ved forfatterjubileer. Stort sett må biografiene som er gitt ut sies å holde jevnt bra faglige og vitenskapelige mål, selv om litteraturteoretisk forståelse av biografisjangeren og muligheten for «å skrive et liv» oftest er fraværende. Nye biografier i perioden omfatter verker om våre største forfattere, flere av dem i mer enn ett bind – Hamsun, Ibsen, Kielland, Undset, Duun, Falkberget, Hauge, Jacobsen og mange flere.

Jan Kjærstad fikk Nordisk råds litteraturpris i 2001 for Oppdageren, året etter gikk prisen til Lars Saabye Christensen for Halvbroren – en bok som fikk omtrent alt som er mulig av heder og utmerkelser. Disse og en rekke andre norske bøker er ikke bare solgt til mange land og gitt ut i oversettelse; de har maktet det kunststykke å komme ut på engelsk, noe som har vært svært vanskelig å få til tidligere. Salget til utlandet og den store interessen for norsk litteratur også i våre nærmeste naboland, er bare ett tegn på at det skrives gode bøker og at det står bra til i norsk litteratur etter år 2000.

Interessen utenlands gjelder i utpreget grad samtidslitteraturen, og bare i mindre grad eldre verk. Interessen er stor for kriminallitteraturen, og enkelte forfattere har oppnådd store salgstall i land som Tyskland og Frankrike. Viktigere er det kanskje at en rekke sentrale forfattere er blitt oversatt også til engelsk, noe som alltid har vært vanskelig å få til, og bøker av Lars Saabye Christensen, Linn Ullmann, Karin Fossum og Per Petterson kan nå finnes i engelske og amerikanske bokhandler. Det var etter alt å dømme Jostein Gaarders enorme suksess med Sofies verden som åpnet markedet for norsk litteratur i mange land, men i tiden etter år 2000 er det Per Pettersons Ut og stjæle hester som har vært den suverent mest populære og etterspurte norske boken; ikke minst etter at den vant flere internasjonale litterære priser.

Etter at en rekke bestemmelser i den gamle bransjeavtalen som regulerte omsetningen av bøker i Norge ble endret i 2005, kan det synes som salget av norsk skjønnlitteratur i bokhandlene har gått opp. Spørsmålet er om det økte salget fra bokhandel gjelder en liten gruppe bestselgende bøker, eller om det kommer relativt ukjente forfattere og smale bøker til gode. Før vi får statistikk som kan gi bedre informasjon om endringene, er det grunn til å frykte at det nettopp er færre titler som eksponeres overalt, og som sørger for det større salget. I så fall kan vi være inne på en farlig utvikling, der bestselgerne blir mer og mer dominerende.

Ut over det som har skjedd med bransjeavtalen, synes betingelsene for skjønnlitteraturen i Norge å være nokså uendret. Innkjøpsordningene for voksenlitteratur og barnelitteratur består, og i tillegg er sakprosa kommet med. Ulike stipendordninger er også viktig for å gi forfattere bedre arbeidsbetingelser, selv om disse ordningene fra tid til annen er gjenstand for debatt mellom forfattere med forskjellige syn på hvem som fortjener støtte og hvor lang tid slik støtte skal kunne gis. Det arbeides godt og aktivt med å selge og markedsføre norsk litteratur i utlandet, blant annet gjennom NORLA. En ordning med nabolandsstøtte gjør at vi får et antall nordiske bøker på norsk, noe som viser seg å være nødvendig selv om mange nordmenn leser danske og svenske bøker i original.

Det ser også ut til at litteraturkritikken har omtrent samme rolle og funksjon som i tidligere år, selv om det stadig hevdes at den ikke holder mål. Kanskje har intervjuer og forfatterportrett og journalistisk omtale fått større plass og fortrengt noe av den kritiske og vurderende omtale av bøkene. Litteraturprisene som deles ut hvert år i Norge, har en viktig funksjon, også når de kritiseres og blir foreslått avviklet. Litteraturen er viktig, samtidslitteraturen avgjørende viktig, som et ledd i et folks og en nasjons kollektive hukommelse, eller som fortolkning av holdninger og væremåter vi knapt nok ville vært klar over ellers.

Litteraturfestivalene er ofte lokalisert til en forfatters føde- eller bosted. De har både et faglig og et mer sosialt innhold. Antallet festivaler eller forfatterdager har økt gjennom de siste tiårene. Her er et utvalg:

Bokbransjen hadde hver høst i tidsrommet 1988–96 en mønstring av norsk bokproduksjon i Oslo. I 2008 ble Bokmessa gjentatt i lokalene til Norges Varemesses i Lillestrøm. Siden avholdt bransjen Oslo bokfestival i Oslo sentrum fram til 2014.

Et utvalg norske forfattere:

Forfatter Levetid Viktigste sjangere
Dorothe Engelbretsdatter 1634–1716 salmer
Petter Dass 1647–1707 salmer og andre dikt
Ludvig Holberg 1684–1754 skuespill, essayer
Christian Braunmann Tullin 1728–1765 dikt, essayer
Johan Herman Wessel 1742–1785 skuespill, dikt
Johan Nordahl Brun 1745–1816 skuespill, salmer, dikt
Claus Frimann 1746–1829 dikt
Edvard Storm 1749–1794 dikt
Henrik Anker Bjerregaard 1792–1842 skuespill, dikt
Conrad Nicolai Schwach 1793–1860 dikt
Maurits Christopher Hansen 1794–1842 noveller, romaner, dikt
Magnus Brostrup Landstad 1802–1880 salmer og andre dikt; folkeviseopptegnelser
Johan Sebastian Welhaven 1807–1873 dikt, kortprosa
Henrik Wergeland 1808–1845 dikt, skuespil
Andreas Munch 1811–1884 dikt, skuespill
Peter Christen Asbjørnsen 1812–1885 redigering av folkeeventyr; naturvitenskapelige verker
Jørgen Moe 1813–1882 redigering av folkeeventyr, folkeviser
Camilla Collett 1813–1895 roman, fortellinger, erindringer, stridsskrifter, artikler og studier
Ivar Aasen 1813–1896

dikt, skuespill, språkvitenskap

Aasmund Olavsson Vinje 1818–1870 dikt, journalistikk, reiseskildringer
Magdalene Thoresen 1819–1903 fortellinger, skuespill, skildringer
Henrik Ibsen 1828–1906 skuespill, dikt
Bjørnstjerne Bjørnson 1832–1910 dikt, skuespill, fortellinger, artikler
Jonas Lie 1833–1908 romaner, fortellinger, dikt
Kristian Mandrup Elster 1841–1881 romaner, fortellinger, essayer
Kristofer Janson 1841–1917 fortellinger m.m
Karen Sundt 1841–1924 fortellinger, romaner
Amalie Skram 1846–1905 romaner, noveller, skuespill
Jon Flatabø 1846–1930 fortellinger
Alvilde Prydz 1846–1922 romaner
Alexander Kielland 1849–1906 romaner, noveller, skuespill, brev
Arne Garborg 1851–1924 romaner, dikt, skuespill, essayer og artikler, 
Dikken Zwilgmeyer 1863–1913 barne
Jacob Breda Bull 1853–1930 romaner, noveller, fortellinger
Hans Jæger 1854–1910 romaner, politisk filosofi
Per Sivle 1857–1904 dikt, noveller, fortellinger, roman
Gunnar Heiberg 1857–1929 skuespill, essayer, artikler
Jens Tvedt 1857–1935 romaner, noveller, skuespill
Knut Hamsun 1859–1952 romaner, dikt
Rasmus Løland 1861–1907 romaner, noveller, skuespill, barnebøker
Hulda Garborg 1862–1934 romaner, skuespill, kulturhistorie
Rudolf Muus 1862–1935 fortellinger, kulturhistoriske verker
Nils Collett Vogt 1864–1937 dikt, romaner, skuespill, essayer, erindringer
Hans E. Kinck 1865–1926 noveller, romaner, skuespill
Sigbjørn Obstfelder 1866–1900 dikt, noveller, roman
Tryggve Andersen 1866–1920 romaner, noveller, dagbok
Peter Egge 1869–1959 romaner, noveller, skuespill
Nils Kjær 1870–1924 essayer, skuespill, noveller
Vilhelm Krag 1871–1933 dikt, romaner, skuespill
Ludvig Hope 1871–1954 kristen litteratur
Johan Bojer 1872–1959 romaner, skuespill, erindringer
Nini Roll Anker 1873–1942 romaner
Gabriel Scott 1874–1958 romaner, fortellinger, barnebøker
Ragnhild Jølsen 1875–1908 fortellinger, romaner
Olav Duun 1876–1939 romaner, noveller
Kristofer Uppdal 1878–1961 romaner, lyrikk
Johan Falkberget 1879–1967 romaner, fortellinger
Cora Sandel 1880–1974 romaner, noveller
Kristian Elster d.y. 1881–1947 romaner, noveller, litteraturhistorie
Oskar Braaten 1881–1939 romaner, noveller, skuespill
Sigrid Undset 1882–1949 romaner, noveller
Olav Aukrust 1883–1929 lyrikk
Olaf Bull 1883–1933 lyrikk
Sven Elvestad 1884–1934 noveller, kriminalromaner
Olav Nygard 1884–1924 dikt
Magnhild Haalke 1885–1984 romaner, noveller
Alf Larsen 1885–1967 lyrikk, essayer
Tore Ørjasæter 1886–1968 lyrikk, skuespill
Herman Wildenvey 1885–1959 lyrikk, erindringer
Sjur Bygd 1889–1985 romaner, noveller
Helge Krog 1889–1962 skuespill, essayer
Arnulf Øverland 1889–1968 lyrikk, essayer
Aslaug Vaa 1889–1965 lyrikk, skuespill
Sigurd Hoel 1890–1960 romaner, noveller
Sigurd Christiansen 1891–1947 romaner, skuespill
Inge Krokann 1893–1962 romaner
Mikkjel Fønhus 1894–1973 romaner, fortellinger
Trygve Gulbranssen 1894–1962 romaner
Ronald Fangen 1895–1946 romaner, skuespill
Ingeborg Refling Hagen 1895–1989 lyrikk, romaner, noveller
Gunnar Reiss-Andersen 1896–1964 lyrikk
Tarjei Vesaas 1897–1970 romaner, noveller, skuespill, lyrikk
Emil Boyson 1897–1979 lyrikk, prosatekster
Ernst Orvil 1898–1985 dikt
Aksel Sandemose 1899–1965 romaner, essayer
Gunnar Larsen 1900–1958 romaner, lyrikk
Einar Skjæraasen 1900–1966 dikt
Lars Berg 1901–1969 romaner
Rudolf Nilsen 1901–1929 lyrikk
Nordahl Grieg 1902–1943 skuespill, lyrikk, romaner
Johan Borgen 1902–1979 romaner, noveller, skuespill
Egil Rasmussen 1903–1964 romaner, sakprosa
Inger Hagerup 1905–1985 lyrikk, barnebøker
Torborg Nedreaas 1906–1987 romaner, noveller
Halldis Moren Vesaas 1907–1995 lyrikk, ungdomsbøker
Rolf Jacobsen 1907–1994 lyrikk
Nils Johan Rud 1908–1993 romaner, fortellinger
Olav H. Hauge 1908–1994 lyrikk
Claes Gill 1910–1973 lyrikk
Thorbjørn Egner 1912–1990 skuespill for barn
Sigurd Evensmo 1912–1978 romaner, sakprosa
Odd Eidem 1913–1988 romaner, skuespill
Alf Prøysen 1914–1970 barnebøker, viser, fortellinger
Alfred Hauge 1915–1986 romaner, noveller
Astrid Hjertenæs Andersen 1915–1985 dikt
Alfred Hauge 1915–1986 romaner, noveller
Agnar Mykle 1915–1994 romaner, noveller
Tor Jonsson 1916–1951 lyrikk, essayer
Ebba Haslund 1917–2009 romaner, noveller
Kåre Holt 1916–1997 romaner og ungdomsbøker
André Bjerke 1918–1985 lyrikk, kriminalromaner
Hans Børli 1918–1989 lyrikk
Solveig Christov 1918–1984 noveller, romaner
Jens Bjørneboe 1920–1976 romaner, skuespill, dikt
Ragnhild Magerøy 1920–2010 romaner
Gunvor Hofmo 1921–1995 lyrikk
Sigbjørn Hølmebakk 1922–1981 romaner, noveller
Terje Stigen 1922–2010 romaner, fortellinger
Paal Brekke 1923–1993 lyrikk, romaner
Arnljot Eggen 1923–2009 lyrikk, barnebøker
Harald Sverdrup 1923–1992 lyrikk
Bergljot Hobæk Haff 1925– romaner
Finn Carling 1925–2004 romaner, noveller
Åge Rønning 1925–1991 romaner
Arnold Eidslott 1926– dikt
Sigmund Mjelve 1926–1995 dikt
Marie Takvam 1926–2008 dikt, romaner
Vera Henriksen 1927– historiske romaner, skuespill
Erling Christie 1928–1996 dikt, essayer
Kjell Askildsen 1929– noveller, romaner
Georg Johannesen 1931–2005 dikt, essayer
Finn Alnæs 1932–1991 romaner
Axel Jensen 1932–2003 romaner, noveller
Kolbein Falkeid 1933– dikt
Vigdis Stokkelien 1934–2005 romaner
Bjørg Vik 1935– noveller, romaner, skuespill
Stein Mehren 1935– lyrikk, essayer, skuespill
Fredrik Skagen 1936– kriminalromaner
Øystein Lønn 1936– romaner, noveller
Ingvar Moe 1936–1993 lyrikk, romaner, barnebøker
Arild Nyquist 1937–2004 fortellinger, lyrikk, korttekster
Hans Herbjørnsrud 1938– noveller
Karsten Alnæs 1938– romaner, noveller
Anne Karin Elstad 1938–2012 romaner
Tor Obrestad 1938– lyrikk, romaner
Jan Erik Vold 1939– lyrikk, prosatekster
Tor Åge Bringsværd 1939– romaner, science fiction, barnebøker, skuespill
Eldrid Lunden 1940– lyrikk
Gerd Brantenberg 1941– romaner
Knut Faldbakken 1941– romaner, noveller
Dag Solstad 1941– romaner, korttekster
Terje Johanssen 1942–2005 dikt, kortprosa
Arne Ruste 1942– dikt
Triztán Vindtorn 1942–2009 dikt
Herbjørg Wassmo 1942– romaner, lyrikk
Ola Bauer 1943–1999 romaner, skuespill
Tor Edvin Dahl 1943– romaner, kriminalromaner,
ungdomsbøker
Torill Thorstad Hauger 1943– romaner, barne- og ungdomsbøker
Jon Bing 1944–2014 romaner, science fiction
Kjartan Fløgstad 1944– lyrikk, noveller, romaner, essayer
Mona Lyngar 1944– romaner, noveller
Magnar Johnsgaard 1944– romaner, noveller
Liv Lundberg 1944– dikt, romaner
Jon Michelet 1944– romaner, kriminallitteratur, ungdomsbøker
Paal-Helge Haugen 1945– lyrikk, romaner, barnebøker
Tormod Haugen 1945–2008 barne- og ungdomsbøker
Sigurd Helseth 1945– dikt
Espen Haavardsholm 1945– romaner, noveller, essayer
Liv Køltzow 1945– romaner, noveller
Klaus Hagerup 1946– skuespill, barne- og ungdomsbøker
Erling Kittelsen 1946– romaner, dikt, skuespill
Gert Nygårdshaug 1946– dikt, romaner, kriminallitteratur
Gunnar Staalesen 1947– kriminallitteratur, skuespill
Edvard Hoem 1949– romaner, lyrikk, skuespill
Kari Bøge 1950– romaner, ungdomsbøker
Inger Elisabeth Hansen 1950– dikt
Cecilie Løveid 1951– skuespill, hørespill, romaner
Ketil Bjørnstad 1952– romaner
Jostein Gaarder 1952– barne- og ungdomsbøker
Ragnar Hovland 1952– romaner, noveller, barne- og ungdomsbøker
Tove Nilsen 1952– romaner, noveller, barnebøker
Lars Amund Vaage 1952– romaner, noveller
Per Petterson 1952– romaner, noveller
Lars Saabye Christensen 1953– romaner, lyrikk, skuespill
Jan Kjærstad 1953– romaner, noveller
Tor Ulven 1953–1995 dikt, romaner, kortprosa
Erland Kiøsterud 1953– romaner
Thorvald Steen 1954– dikt, romaner
Roy Jacobsen 1954– romaner, noveller
Karin Fossum 1954– dikt, kriminalromaner, romaner
Eva Jensen 1955– dikt, kortprosa, barnebøker
Ingvar Ambjørnsen 1956– romaner, kriminallitteratur, noveller
Rune Belsvik 1956– romaner, barne- og ungdomsbøker
Peter Serck 1957– romaner, noveller
Unni Lindell 1957– dikt, kriminalromaner, barne- og ungdomsbøker
Jon Fosse 1959– romaner, noveller, dikt, skuespill
Øyvind Berg 1959– dikt
Jo Nesbø 1960 kriminalromaner
Frode Grytten 1960– dikt, romaner, noveller
Morten Harry Olsen 1960– noveller, romaner, kriminalromaner
Tomas Espedal 1961– romaner
Gro Dahle 1962– dikt, kortprosa, barnebøker
Jonny Halberg 1962– noveller, romaner
Merethe Lindstrøm 1963 romaner
Rune Christiansen 1963– dikt, romaner
Nikolaj Frobenius 1965– romaner
Erik Fosnes Hansen 1965– romaner
Linn Ullmann 1966– romaner
Karl Ove Knausgård 1968– romaner
Erlend Loe 1969– romaner, barnebøker
Hanne Ørstavik 1969– romaner
Tore Renberg 1972– dikt, romaner
Trude Marstein 1973– romaner
  • Andersen, Per Thomas: Norsk litteraturhistorie, 2001.
  • Beyer, Edvard, red (1995–98) Norges litteraturhistorie. 8 bind.
  • Beyer, Harald og Edvard Beyer (1996) Norsk litteraturhistorie. Tano Aschehoug. Fulltekst i bokhylla
  • Bull, Francis mfl.: Norsk litteraturhistorie, 1924-55, 6 bind.
  • Dahl, Willy: Norges litteratur, 1981–89, 3 bind. Aschehoug forlag. Fulltekstversjoner hos bokhylla: bind 1, bind 2
  • Hagen, Erik Bjerck og Petter Aaslestad (2009) Den norske litterære kanon 1700–1900. Aschehoug forlag.
  • Hagen, Erik Bjerck og Petter Aaslestad (2007) Den norske litterære kanon 1900–1960. Aschehoug forlag
  • Engelstad, Irene mfl., red. (1988–90) Norsk kvinnelitteraturhistorie, 1988-90, 3 bind. Pax forlag. Fulltekstversjoner hos bokhylla: bind 1, bind 2bind 3.
  • Johnsen, Egil Børre og Trond Berg Eriksen, red. (1998): Norsk litteraturhistorie: sakprosa fra 1750 til 1995, 2 bind. Fulltekstversjoner hos bokhylla. bind 1 , bind 2
  • Rottem, Øystein (1996–98) Norges litteraturhistorie Etterkrigslitteraturen. Cappelen forlag. Fulltekstversjoner: bind 1bind 2bind 3

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

7. november 2011 skrev Ida Olsen

For en fantastisk infopakke! Slikt elsker infoida! Strålende, dette lærte jeg mye av. ;-)

18. november 2012 skrev Aslak Brun

Johan Nordahl Brun er feilskrevet i artikkelen, der han er omralt som Bruun.

21. november 2012 svarte Norsk Forfattersentrum

Hei Aksel Brun! Takk for innspill - og beklager. Skal nå være rettet.

Mange hilsener fra
Ingvild Christine Herzog

27. mars 2016 skrev Audun Butenschøn

Skrev vi latin eller bare brukte vi det latinske alfabetet på 1300 tallet?

29. mars 2016 svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Audun. Det latinske alfabet kom fra England til Norge allerede på 900-tallet. I noen hundre år ble det skrevet på norsk med både det latinske alfabetet og runer. Det latinske alfabetet ble gradvis tilpasset lokale behov med nye bokstaver som æ, ø, å, ð og þ og tar etterhvert helt over for runene. Svartedauden 1349 fikk store konsekvenser for norsk skriftspråk og utpå 1400-tallet tar dansk mer og mer over.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.