Bergljot Hobæk Haff

Bergljot Hobæk Haff debuterte 1956 med den psykologisk-realistiske ekteskapsromanen Raset. Den reiser vesentlige spørsmål om fri vilje, ansvar, skyld og skjebne, og den skildrer mennesker i splid med seg selv, og hvordan et livsfiendtlig og trangt miljø kan føre til sammenbrudd og galskap. Boken vakte oppsikt og ble oppfattet som sterk og dristig.

Dernest fulgte bøkene Liv (1958), en skildring av et delt ungpikesinn og Du finner ham aldri (1960), en parhistorie hvor en splittet kvinne skildres fra en mannlig synsvinkel.

I 1962 utga hun Bålet, som ga henne Kritikerprisen. Her er en kvinne stilt mellom to menn som representerer godhetens kontra ondskapens prinsipp i tilværelsen.

Med Bålet bringes forfatterskapet inn i et nytt spor. Hobæk Haff frigjør seg gradvis fra realismens former. Personene fremstår som tidløse skikkelser i livets spill. Tematikken bæres frem gjennom kontraster og motsetninger, mellom det høye og det lave, det hellige og det profane, det kvinnelige og det mannlige. Nesten alle romanene anlegges som dagbøker eller har innslag av nedtegnelser, brev eller aktstykker. Disse føres i pennen av en person som også er aktør i fortellingen.

I Skjøgens bok (1965) slår Hobæk Haff an et motiv som går igjen i forfatterskapet, forholdet mellom skjøge og madonna. Hun samler forestillingene om disse to i én skikkelse, som et uttrykk for at kropp og ånd ikke er to atskilte substanser, men utgjør en mysteriøs enhet.

Også i den symbolske kjærlighetsromanen Den sorte kappe (1969) er den kvinnelige hovedperson prostituert, men svøpt i kappen ligner hun en nonne. Romanens kjerne er spørsmålet om hennes egentlige identitet. I Sønnen (1971) er personene mer entydige. En ond og uforstående mor lar sin sønn sperre inne på asyl, når han vil øve radikal godhet ved å gi bort alt han eier. Ved at det gode dømmes som sinnssykt, gjenopptar denne romanen noe av tematikken fra Bålet.

Hobæk Haffs romanskikkelser er outsidere i samfunnet, de utstøtte og foraktede som er fortrolige med fornedrelse og skam. I den historiske og mer realistisk anlagte Heksen (1974) er handlingen lagt til 1600-tallet, og gjennom figurene presenteres ulike religiøse livssyn og kunnskapssyn. Kvinnekunnskap stilles opp mot mannsmakt. Heksen sprenger grensene for det feminine og representerer uautorisert motmakt mot mannssamfunnets kvinneundertrykkelse.

Gudsmoren (1977) med undertittelen Den menneskelige komedie har igjen en skjøge i hovedrollen, som går under navnet “den lille”. I motsetning til sin myndige og skriveføre kollega i Skjøgens bok er “den lille” et mirakel av uskyld. Mirakuløst er også det som skjer i denne romanen, som er blitt kalt et moderne mysteriespill. Den burleske utforming av så vel juleevangeliet som av madonna- og skjøge-motivet blir underbygd av romanens underfundige språk, som er spekket med allusjoner til Bibelen.

Romanen Jeg, Bakunin (1983) står med sitt dokumentariske preg litt for seg selv i forfatterskapet. Den er en psykologisk studie av det revolusjonære menneskes indre liv, fremført som den russiske anarkisten Bakunins selvbekjennelse.

De fleste av Hobæk Haffs romaner er nært forbundet og belyser det samme emne fra ulike synsvinkler. I den fantastiske, allegoriske og politiske romanen Den guddommelige tragedie (1989) går hun videre med den bibelske tematikken i Gudsmoren. Begivenhetene i Den guddommelige tragedie utspiller seg dels i Sør-Afrika, dels i himmelen, hvor Gud har abdisert. Håpet om frelse knyttes til den svarte unggutten Nkosi, som trer inn i rollen som den nye menneskesønnen. Romanen er et dristig forsøk på å sette samtidens miljømessige og politiske spørsmål inn i en metafysisk sammenheng og ble innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris.

Det ble også Renhetens pris (1992), en roman med emne fra europeisk middelalder. Boken er et feministisk angrep på kirkens renhetsfanatisme og seksualangst. Den har sterke ingredienser: galskap, bortsatte barn, klostre med hemmelige rom, inkvisisjon og djeveltro. Boken balanserer mellom historisk lærdomsverk, spenningsroman og psykologisk avsløring. Fra romanen kan det trekkes linjer både tilbake til Heksen og fremover til Sigbrits bålferd (1999).

Skammen (1966) ble belønnet med både Brageprisen og Kritikerprisen. Den peker tematisk tilbake på debutromanen, hvor galskap og splittet identitet stod i sentrum, men den tar også opp i seg mange av det øvrige forfatterskaps skikkelser, historier, motiver og fremstillingsformer. Skammen er blitt dramatisert og spilt på Nationaltheatret med stor suksess.

Sigbrits bålferd (1999) er en historisk roman om den danske kong Christian 2s lidenskap for bergenspiken Dyveke og om Dyvekes mor, Sigbrit, som ble kongens mektige rådgiver. Hobæk Haff utnytter stoffet på en selvstendig og historisk vederheftig måte og knytter den ytre spenningen i romanen til spørsmålet om hvem som stod bak Dyvekes død. Også Den evige jøde fra 2002 henter sitt stoff fra 1500-tallets historie, mens Attentatet (2004) er bygd opp rundt attentatet mot den russiske keiser Aleksander 2 i 1881. Hobæk Haffs senere romaner ble ansett som svakere enn det bindsterke og prisbelønte verket Skammen.