Vildanden er et skuespill i fem akter av Henrik Ibsen, utgitt 1884.
Etter de samfunnskritiske skuespillene Samfundets støtter (1877), Et dukkehjem (1879), Gengangere (1881) og En folkefiende (1882) sees Vildanden ofte som et overgangsdrama til en mer symbolsk og tidløs fase i Ibsens forfatterskap. Ikke minst ble det oppfattet som et selvkritisk drama der den nådeløse sannhetssøkeren Gregers Werle nå bare sprer ødeleggelse blant de menneskene han forsøker å opplyse.
Vildanden er et familiedrama med dødelig utgang. Hjalmar Ekdal, er gift med Gina, og tror han er far til fjorten år gamle Hedvig. Ekdals barndomsvenn Gregers Werle avslører etter hvert at det er hans egen far, grosserer Werle, som i kjent stormannsstil har gjort tjenespiken Gina gravid.
Stikk i strid med Gregers’ intensjoner begynner nå den svake Hjalmar å fornekte datteren som har forgudet ham, og Hedvig skyter seg da hun misforstår en serie replikker og tror at hun bare slik kan vise sin kjærlighet til faren.
Den pragmatiske doktor Relling er stykket igjennom Gregers’ ideologiske motstander og har i femte akt skuespillets mest kjente replikk: ”Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.” For Relling er folk ”syge omtrent alle i hob” og ”livsløgnen er tilværelsens stimulerende princip”.
Første akt foregår i et middagsselskap hos grosserer Werle, der både Gregers og en malplassert Hjalmar er til stede. Gregers er vendt tilbake til byen etter seksten års fravær og ser at det har gått nedover med hele familien Ekdal. Gamle Ekdal var i sin tid gamle Werles kompanjong, men ble satt i fengsel etter å ha tegnet feilaktige kart og drevet ulovlig hogst. Gregers har gitt sin far ansvaret for morens tidlige død, og han kommer nå på sporet av hvordan Werle har ordnet Hjalmars ekteskap. Han føler seg syk ved tanken på hvordan Hjalmar ”sidder […] med sit barnsind midt i bedraget” og føler at han med denne saken har ”fåt en opgave at leve for”.
De neste fire aktene foregår hos familien Ekdal. Hjalmar har skammet seg over sitt hjem overfor Gregers, men da han kommer hjem om kvelden, mottas han med varme og kjærlighet av Gina og Hedvig. Gamle Ekdal trives med å gå på ”jakt” på loftet der det finnes høns og duer og kaniner samt en skadeskutt villand de har fått av Werle. Familien får Hjalmar i humør igjen etter det stive middagsselskapet, men da hyggen er på det høyeste, banker Gregers på døren.
I tredje akt fortsetter Gregers sin jakt på sannheten og får et bedre bilde, ikke minst av hvordan Hjalmar bruker mye tid på å drømme om å gjenreise familiens ære gjennom en genial oppfinnelse, en tanke som understøttes av Hedvig, Gina og doktor Relling. ”Duellen” mellom Rellings pragmatisme og det denne kaller Gregers’ ”rettskaffenhetsfeber” er nå i full gang.
Mellom tredje og fjerde akt har Gregers fortalt Hjalmar om forholdet mellom gamle Werle og Gina. Hjalmar reagerer med avsky og ikke den modne sannhetskjærlighet Gregers hadde forventet. Tvert i mot er det Werle som nå later til å skulle inngå et ”sant ekteskap” der begge parter vet alt om hverandres fortid. I likhet med kaptein Alving i Gengangere får slik Werle noe av en oppreisning etter som skuespillet skrider frem; også han har alltid vært ”en sund livskraftig mand”. Mot slutten av akten får Hjalmar mistanke om at det er Werle som er far til Hedvig. Alt blir nå verre. Gregers forsøker å redde situasjonen ved å si til Hedvig at hun bør ofre villanden, som et tegn på sin hengivenhet.
I femte akt er Hjalmar fast bestemt på å forlate familien og vil først ikke engang se Hedvig. Deretter glir han patetisk over i å tvile på om hun noen gang faktisk har holdt av ham. Kombinasjonen av Gregers’ plan om å ofre villanden og Hjalmars tvil på henne, fører så datteren i undergangen: Da hun misforstår noen av Hjalmars formuleringer, skyter hun seg i brystet med hans gamle jaktpistol.
Vildanden ble lenge regnet som Ibsens aller fremste samtidsdrama, ikke minst fordi det består av svært levende mennesker, og fordi Ibsen nå tok høyde for at de var vanskeligere å endre enn han tidligere kanskje hadde trodd. For litteraturhistorikeren Francis Bull har Ibsen her mer enn noen gang ”lyttet inn i sitt verk, gitt personene leilighet til å utfolde seg fritt, enda om de derved somme ganger vendte opp og ned på hans opprinnelige planer”. Bull mener at av Ibsens personer er det ingen “som griper en om hjertet som [Hedvig]” og at “ved siden av Peer Gynt er [Hjalmar] kanskje den mest almenmenneskelige skikkelse i hele det Ibsenske persongalleri”.
For Ibsenbiografen Halvdan Koht er nå Ibsen ”samstundes nådelaus og kjærlig”: ”Dommaren og refsaren – hadde […] vorte glad i dei skrøpelege menneska han hadde mellom hendene”.
Litteraturkritikeren Georg Brandes skrev til Alexander Kielland i 1884 at Ibsen nå skrev om ”saa aldeles ubetydelige Mennesker” og at hans ”menneskeforagt synes i stadig Stigen”, men i 1898 hadde Brandes grundig ombestemt seg og kalte Vildanden ”et Mesterværk”.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.