andre verdenskrig

Amerikanske styrker under tilbaketrekning på Batan i januar 1942.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Den tyske krysseren Blücher ble senket ved Oscarsborg, noe som forsinket den tyske erobringen av Oslo og førte til at de sentrale myndighetene kom seg i sikkerhet.

. Falt i det fri (Public domain)

Andre verdenskrig, global krig som varte fra 1939 til 1945.

Krigen sto mellom, på den ene siden, Aksemaktene Tyskland og Italia (1940–43), Bulgaria, Finland, Romania, Ungarn (alle fire 1941–44), aksemaktenes lydland, Japan (1941–45) med lydland, samt Thailand (1942–45); på den andre siden De allierte: Polen (fra 1939), Storbritannia (fra 1939) med Commonwealth og kolonier, Frankrike (fra 1939), Norge, Belgia og Nederland (alle tre fra 1940), Jugoslavia, Hellas, Sovjetunionen og USA (alle fire fra 1941), Tyrkia (1945), samt Kina; dessuten en rekke land i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Bare ca. 20 år etter at den første verdenskrig var slutt, brøt det igjen ut krig i Europa, en krig som kom til å overgå den første både i geografisk omfang, tap av menneskeliv og økonomiske omkostninger. Noe av bakgrunnen lå i fredsoppgjørene fra den første, som hadde skapt misnøye og frustrasjoner både blant seierherrer og beseirede.

Tyskland tok klart avstand fra Versaillesfreden, som både berøvet det landområder og påla erstatninger og militære restriksjoner. Seirende makter som Italia og Japan hørte også til de misfornøyde fordi fredsoppgjøret ikke hadde tilfredsstilt deres territorielle ambisjoner. Den internasjonale økonomiske krisen i 1930-årene forsterket nasjonalismen i mange land. I Italia kom Benito Mussolini og fascistene til makten allerede i 1920-årene, i Tyskland Adolf Hitler og nasjonalsosialistene i 1933, mens ytterliggående militaristiske krefter fikk sterkere og sterkere innflytelse i den japanske politiske ledelse.

I de tre landene var disse kreftene innstilt både på en endring av den politiske verdensorden og en omfordeling av verdens markeds- og råvareressurser. Regimene var ikke bare innstilt på å bruke krigen som et politisk våpen, de forherliget den også ideologisk.

De fikk lett spill i 1930-årene. USA trakk seg inn i isolasjonisme, mens Sovjetunionen dels ble holdt utenfor, dels isolerte seg selv. De to maktene som forsvarte fredsordningen, Frankrike og Storbritannia, viste samtidig en manglende vilje og evne til å opprettholde den. Da japanerne marsjerte inn i Mandsjuria i 1931, unnlot Folkeforbundet og stormaktene å gripe aktivt inn, og under Mussolinis angrep på Etiopia i 1935 var sanksjonene mot Italia både halvhjertede og ufullstendige.

Tyskland representerte det sterkeste urosenteret. Fra 1933 kom det en ny kraft og dynamikk inn i tysk utenrikspolitikk. I løpet av få år oppnådde Hitler store resultater: opprustning ble satt i gang og allmenn verneplikt, som var forbudt i Versailles-traktaten, ble innført 1934, en britisk-tysk flåteavtale ble inngått 1935, og 1936 marsjerte tyske tropper inn i det demilitariserte Rhinland.

Tyskland og Italia fant hverandre i aksen Berlin–Roma, og en tilnærming til Japan var i gang. I Spania gikk det mot seier for general Franco i borgerkrigen, godt hjulpet av Hitler og Mussolini. I 1938 ble Østerrike innlemmet i Tyskland (se Anschluss). Hitler krevde så de tyskbefolkede sudetområdene av Tsjekkoslovakia.

Den britiske statsminister Neville Chamberlain var innstilt på å imøtekomme enkelte av Hitlers krav for å oppnå avspenning og forsoning. Denne «appeasement-politikk» kulminerte med München-avtalen i september 1938 mellom Chamberlain, Hitler, Mussolini og den franske statsminister Daladier, der Tsjekkoslovakias deling ble godtatt. Men appeasement-politikken mislyktes; i mars 1939 marsjerte tyske tropper inn i resten av Tsjekkoslovakia, og ikke-tyske befolkningsgrupper kom inn under riket.

Storbritannia garanterte nå flere utsatte staters uavhengighet: Hellas, Romania og Polen. Opprettelsen av Polen hadde delt Tyskland i to gjennom den såkalte polske korridor, og gitt Polen en stor tysk minoritet. I 1939 krevde Tyskland innlemmelse av byen Danzig (Gdańsk), som stod under Folkeforbundets kontroll, og en eksterritoriell vei og jernbane gjennom korridoren. Polakkene, som stolte på egen styrke og håpet å kunne balansere mellom Tyskland og Sovjetunionen, avviste kravet.

Sommeren 1939 forsøkte vestmaktene å bygge opp en allianse med Sovjetunionen rettet mot Tyskland. Russerne var mistenksomme overfor vestmaktene, og de var ikke forberedt på en krig med Tyskland. Tyskerne ville unngå en tofrontskrig. 23. august 1939 kom så den politiske sensasjonen: Tyskland og Sovjetunionen inngikk en ikke-angrepspakt. Dermed fikk Hitler frie hender til å angripe Polen.

I en hemmelig tilleggsprotokoll ble tidligere russiske områder som Finland, Estland, Latvia, deler av Polen og Bessarabia i Romania tilkjent russerne som interessesfære. Tyskerne, som håpet å kunne begrense omfanget av krigen, angrep Polen 1. september.

Storbritannia og Frankrike erklærte så Tyskland krig 3. september.

Den annen verdenskrig utviklet seg til den mest omfattende og ødeleggende krig i historien, og det ble en lang krig. Tyskernes suksess i krigens første fase berodde på at de hadde utviklet en ny mobil krigføring, «lynkrig», med konsentrert innsats av stridsvogner og motortransportert infanteri som støttet av overlegne flystyrker, brøt gjennom fiendens stillinger.

Tyske tropper marsjerer inn i Polen over en grensebro i september 1939.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Etter Storbritannias og Frankrikes krigserklæring sendte britene et ekspedisjonskorps til Kontinentet, og den franske hæren gikk i stilling langs den befestede Maginotlinjen. Polen ble nedkjempet av tyskerne på få uker uten at de allierte gjorde noe forsøk på å komme polakkene til hjelp. Den polske hæren ble knust av de totalt overlegne tyske fly- og panserstyrkene. Warszawa kapitulerte 27. september etter seigt forsvar. 17. september besatte russerne de østlige delene av Polen. En polsk eksilregjering fortsatte senere krigen fra Storbritannia med polske militære enheter.

Vinteren 1939–40 forløp fredelig på vestfronten; de to armeene lå i ro og voktet på hverandre («The phony war»). I Øst-Europa konsoliderte Sovjetunionen sin maktstilling. Gjennom en ny avtale med Tyskland ble Litauen anerkjent som russisk interessesfære, og de tre baltiske statene måtte gi etter for russisk press ved å inngå støtteavtale med Sovjetunionen og åpne landet for baser for den røde hær. Senere ble de inkorporert i Sovjetunionen.

Overfor Finland fremsatte russerne krav om visse grenserevisjoner for å styrke forsvaret av Murmansk og Leningrad. Finnene nektet å gi etter for alle kravene, og 30. november 1939 gikk Sovjetunionen til krig mot Finland. I den første fase av «vinterkrigen» led russerne nederlag; troppene var til dels dårlig utrustet og ledet. Sympatien i Vest-Europa lå hos finnene, og Sovjetunionen ble ekskludert av Folkeforbundet.

På et tidspunkt syntes det som denne krigen skulle kobles til krigen i Vest-Europa. Vestmaktene planla å sende et ekspedisjonskorps gjennom Norge og Sverige for å komme finnene til hjelp. Samtidig ville de også få kontroll over malmutvinningen i Nord-Sverige og malmtransporten over KirunaNarvik. Men da finnene måtte vike for overmakten og sluttet fred med Sovjetunionen 12. mars 1940, ble planene skrinlagt.

Parallelt med vestmaktenes planer om å få støttepunkter i Norge eller minelegge skipsleia for å stanse malmtransporten, hadde tyskerne også sine. De ønsket å hindre at britene satte seg fast i Norge, de var interessert i å sikre seg ressurser fra Norge og Sverige – og å skaffe seg fly- og utbåtbaser for angrep på Storbritannia.

I det planlagte angrepet på Norge (kodenavn: Weserübung) inngikk også okkupasjon av Danmark som oppmarsjområde. Den britiske flåten dominerte fortsatt på havene, og det tyske angrepet på Danmark og Norge 9. april 1940 var en uhyre dristig aksjon. Felttoget ble utført med relativt små troppestyrker, men med sterk flystøtte. Etter ca. to måneders kamp måtte et alliert ekspedisjonskorps og de dårlig utrustede og utrente norske troppene gi tapt.

7. juni 1940 forlot kong Haakon og den norske regjeringen landet og drog til Storbritannia for å fortsette kampen derfra, mens hæren kapitulerte 10. juni. Britene hadde okkupert Færøyene 10. april og Island 10. mai. Nederlaget i Norge fikk politiske konsekvenser i Storbritannia. Neville Chamberlain måtte vike for kritikken over Norgesfelttoget, og Winston Churchill overtok som statsminister.

Hitlers strategi var nå å knuse Frankrike, Belgia og Nederland for å kunne sette seg fast i kanalhavnene og true Storbritannia derfra. Felttoget i vest begynte 10. mai. Igjen feiret den tyske lynkrigstaktikken triumfer. Nederland falt i løpet av få dager etter et voldsomt bombardement av Rotterdam. Dronning Vilhelmina og regjeringen flyktet til Storbritannia. Noen få dager senere kapitulerte også den belgiske hær. Kong Leopold ville ikke forlate landet og ble internert.

Det tyske hovedfremstøtet kom midt på Vestfronten; i Nord-Frankrike rullet tyske stridsvogner mot kanalkysten og avskar de allierte styrkene i Belgia. En senere omdiskutert stoppordre fra Hitler gav storparten av det britiske ekspedisjonskorps og noen franske styrker mulighet til å unnslippe fra Dunkerque. Alle fartøystyper deltok i evakueringen av mer enn 300 000 soldater over til Storbritannia. Nesten alt det tunge utstyret gikk tapt.

Tyskerne vendte seg så mot sør, og overalt vek franskmennene. 10. juni gikk Italia inn i krigen og falt Frankrike i ryggen. Tyskerne tok Paris 14. juni, og 22. juni måtte Frankrike undertegne en avtale om våpenhvile – i den samme jernbanevognen i Compiègneskogen hvor franskmennene hadde diktert tyskerne sine betingelser i 1918.

Størstedelen av Frankrike ble okkupert inntil den endelige fredsslutningen, mens resten (Vichy-Frankrike) fikk opprettholde en formell suverenitet. Flåten skulle ligge avvæpnet i sine havner. Det kom til kamp med britene flere steder. Da britene forsøkte å få tak i en fransk flåtestyrke som lå i havnen ved Oran (Algerie), ble flere franske krigsskip senket. Fra hovedstaden Vichy gikk den nye franske regjeringen under ledelse av statssjefen marskalk Pétain inn for å føre en slags samarbeidspolitikk overfor tyskerne. Det franske folket ble splittet.

En gruppe under ledelse av general Charles de Gaulle flyktet til Storbritannia for å fortsette kampen mot Tyskland derfra. Hans frie franske styrker gjorde et mislykket forsøk på å erobre Dakar. De Gaulle fikk imidlertid senere større suksess i andre deler av det franske kolonirike, og i samarbeid med britene fikk han etter hvert kontroll over franske områder i Midtøsten og i Sentral-Afrika.

Storbritannia stod nå alene, bare beskyttet av Kanalen og sin flåte. Fredsfølere fra Hitler ble omgående avvist av Churchill, og Hitler forberedte seg på en invasjon av øyriket (Operation Seelöwe). Den første betingelsen for suksess var å få luftherredømme over invasjonsområdet. Den tyske luftoffensiv ble innledet 10. august, men allerede under denne første delen av «slaget om Storbritannia» viste det seg at Luftwaffe ikke maktet å sette britenes Royal Air Force ut av spill.

Allerede 17. september besluttet Hitler å utsette invasjonen. Se Slaget om Storbritannia. Luftwaffe gikk over til å bombe britiske byer, men greide ikke å bryte ned britenes moral eller ødelegge deres industriproduksjon. Luftoffensiven pågikk til mai 1941.

Helt fra krigsutbruddet forsøkte tyskerne å blokkere Storbritannia først og fremst ved hjelp av ubåtvåpenet. Det var imidlertid utilstrekkelig utbygd i startfasen; av 57 ubåter egnet bare 22 seg til operativ tjeneste i Atlanterhavet. Tyskerne oppnådde likevel store resultater, og i den første fase av «slaget om Atlanterhavet» 1940–41 ble 10 mill. tonn alliert tonnasje senket. Under felttoget i Norge led både britiske og tyske sjøstridskrefter betydelige tap.

Det lyktes britene å opprettholde sitt herredømme i Middelhavet. Ved Italias inntreden i krigen representerte den italienske flåten en betydelig trussel mot alliert skipsfart og de britiske besittelsene i området. Flåten ble imidlertid november 1940 tilføyd alvorlige tap i havnen ved Taranto av britiske fly fra hangarskip, og mars 1941 ved Kapp Matapan av en britisk flåtestyrke.

Italienerne angrep september 1940 Egypt fra Libya, de ble imidlertid snart slått og drevet 1200 km tilbake. De hadde besatt Britisk Somaliland, men 1941 gjenerobret britiske imperietropper kolonien, befridde Etiopia og tok Italiensk Somaliland og Eritrea.

Italienerne måtte ha hjelp fra tyskerne i Afrika, og Hitler sendte «Afrikakorpset» under ledelse av pansergeneralen Rommel. Med sine tyske og italienske tropper trengte han mars–april 1941 frem mot Egypt, men ble stoppet ved grensen, og noen måneder senere kastet britene dem tilbake og inn i Libya. Krigslykken vekslet. Rommel slo britene på ny og nådde juni 1942 helt frem til al-Alamain, få mil fra Alexandria og Suezkanalen.

Allerede i april 1939 hadde italienerne okkupert Albania. 28. oktober 1940 angrep de Hellas uten å informere Hitler, men ble slått tilbake av grekerne.

Under begivenhetene i vest sommeren 1940 hadde Sovjetunionen konsolidert sin maktposisjon i Øst-Europa. Romania var blitt presset til å avstå Bessarabia og deler av Bukovina. Dette uroet tyskerne, som trengte rumensk olje. Romania måtte også avstå områder til Ungarn og Bulgaria, og i oktober rykket tyske tropper inn for å beskytte oljekildene. Etter en indre omveltning ble general Antonescu leder for et autoritært regime som støttet seg til Tyskland.

I september 1940 hadde Tyskland, Italia og Japan undertegnet en tremaktspakt, som også Bulgaria, Romania, Slovakia og Ungarn sluttet seg til. I mars 1941 tillot Bulgaria stasjonering av tyske tropper i landet. Det russiske presset mot Romania og tyske mottrekk skapte spenning mellom Tyskland og Sovjetunionen. Og i den nasjonalsosialistiske ideologi levde tankene om Lebensraum i Sovjetunionen og Øst-Europa. Samtidig ble Hitler mer og mer opptatt av at Tyskland burde befri seg fra denne potensielle trussel i øst. Tyskerne måtte stå sterkere og med ryggen fri ved det endelige oppgjør med Storbritannia, og et angrep på Sovjetunionen ble planlagt til våren 1941. Hitler regnet med at felttoget ville vare i tre måneder.

Italias problemer i Hellas og et tyskfiendtlig statskupp i Jugoslavia rettet mot en jugoslavisk tilslutning til tremaktspakten forsinket planene om felttoget mot Sovjetunionen. 6. april 1941 angrep Tyskland både Jugoslavia og Hellas, som begge ble erobret i løpet av få uker. I Jugoslavia fortsatte imidlertid motstanden i form av partisankrig rettet mot okkupantene. Kong Georg 2 av Hellas og kong Peter 2 av Jugoslavia forlot sine land, og det ble dannet eksilregjeringer.

Sommeren 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen og hadde til å begynne med stor fremgang.

. fri

Om høsten, da regn, søle og etter hvert snø gjorde fremrykkingen vanskelig, stoppet den tyske offensiven opp på flere frontavsnitt.

. fri

Forsinkelsene på Balkan førte til at angrepet på Sovjetunionen (Operation Barbarossa) først begynte 22. juni 1941. Tyskland ble støttet av Finland, Romania, Slovakia og Ungarn, mens Bulgaria holdt seg formelt nøytralt. Finnenes mål var å gjenerobre det som var tapt i vinterkrigen. De overskred den gamle grensen på Det karelske nes, men deltok ikke i angrepet på Leningrad. På østfronten deltok også italienske styrker, en spansk «blå divisjon» og frivillige fra en rekke europeiske land som ble organisert i Waffen SS.

Tyskerne angrep med 153 divisjoner og 3 mill. mann på en front fra Ishavet til Svartehavet. Øverstkommanderende var generalfeltmarskalk von Brauchitsch. Hovedangrepet ble ført i tre retninger. Heeresgruppe Nord gikk mot Leningrad, som ble omringet, Heeresgruppe Mitte gikk mot Moskva og Heeresgruppe Süd under generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt gikk mot Kiev.

I den første fasen lå tyngdepunktet i midten. Russerne forsvarte seg etter hvert seigt; tyskerne vant store, men ikke avgjørende seirer. Ved hjelp av fly- og panservåpen ble sovjetiske armeer slått i store omringningsslag hvor tyskerne tok hundretusener av fanger. Men nye sovjetiske divisjoner ble stilt opp. Etter at Japan og Sovjetunionen hadde sluttet en nøytralitetsavtale 13. april 1941, kunne russerne overføre reserver fra Sibir til krigen mot tyskerne. Juli 1941 kom en allianse i stand mellom Sovjetunionen og Storbritannia, og begge land forpliktet seg til ikke ensidig å slutte våpenstillstand eller separatfred. Høsten 1941 begynte vestmaktene å sende våpen og forsyninger til Murmansk og andre havner.

De tyske forsyningslinjene ble stadig lengre, veiene var dårlige og en viss utmatting begynte å gjøre seg gjeldende i de tyske rekkene. På midtfronten stoppet offensiven opp ved Smolensk, delvis på grunn av troppeoverføringer til sørfronten, der Kiev ble erobret. Offensiven mot Moskva kom i gang igjen i oktober, men russerne hadde vunnet tid til å bygge ut et sterkt dybdeforsvar, og vinteren satte inn. Tyskerne var ikke utrustet for et vinterfelttog. Bare mindre avdelinger nådde utkanten av Moskva i begynnelsen av desember. En russisk motoffensiv tvang tyskerne tilbake. Brauchitsch ønsket retrett til en vinterlinje, men Hitler motsatte seg dette, og Brauchitsch gikk av som øverskommanderende. Hitler overtok selv ledelsen av hæren. I sør hadde tyskerne tatt størstedelen av Krim og en rekke store byer, bl.a. Kharkov. Men også her måtte de vike for en sovjetisk motoffensiv.

Sommeren 1942 tok tyskerne igjen initiativet. Fremstøtet gikk denne gang mot sørøst i retning av Kaukasus og oljekildene i Batum og Baku. På den venstre flanken nådde general Friedrich Paulus og den 6. armé Volga og byen Stalingrad. Men tyskerne greide ikke å erobre Kaukasus og dermed true Irak og Iran. Frontlinjene gikk nå fra det beleirede Leningrad vest for Moskva og videre til Stalingrad og inn i Kaukasus, ikke langt fra Kaspiske hav; samtidig stod general Rommel foran Alexandria i Egypt. Tyskerne hadde nådd høyden av sin makt.

I Det fjerne østen hadde Japan på ny angrepet Kina i 1937. Målet var å trekke Kina inn i en ny asiatisk orden under japansk lederskap. Japanerne hevdet at de ville befri de asiatiske folk fra koloniherrene, men ønsket selv å inkorporere dem i Japans eget økonomiske system, som trengte tilførsler av råvarer og markeder. Ved tremaktsavtalen av 27. september 1940 mellom Italia, Japan og Tyskland fikk Japan retten til å organisere det østasiatiske området, mens Europa ble overlatt til Italia og Tyskland. Kretser i Japan kunne tenke seg å gå sammen med Tyskland mot Sovjetunionen, mens de toneangivende ville utnytte krigen i Europa og kolonimaktenes svekkede posisjon, og gå til ekspansjon i Sørøst-Asia.

I juli 1941 besatte japanske tropper Fransk Indokina. Men i Øst-Asia kunne ikke Japan komme utenom USA. Under japansk-amerikanske forhandlinger 1941 forsøkte japanerne forgjeves å oppnå en form for amerikansk godkjennelse av Det fjerne østen som japansk interessesfære. Ved å slå til raskt håpet de allikevel å oppnå gunstige resultater og eventuelt tvinge vestmaktene til en kompromissfred.

I mellomkrigsårene hadde USA trukket seg tilbake til en isolasjonistisk utenrikspolitikk, og det ble nedlagt forbud mot salg av våpen til krigførende land. Mot slutten av 1930-årene gjorde president Franklin D. Roosevelt seg til talsmann for andre strømninger. Hans «karantenetale» oktober 1937 var rettet mot Italia, Japan og Tyskland. Etter krigsutbruddet i Europa, og særlig etter hans gjenvalg som president i 1940, la Roosevelt gradvis kursen om, og det skjedde en glidning i USAs holdning fra nøytralitet til økende støtte for Storbritannia.

I 1939 overlot USA 50 eldre destroyere til Storbritannia mot å få baser på Newfoundland, Bermuda og de britiske karibiske øyer. Ved Cash and Carry-klausulene fikk britene rett til kjøp av våpen i USA mot kontant betaling og frakt på egen kjøl, og ved Lend and Lease-loven av 11. mars 1941 fikk de kreditt til våpenkjøp (senere fikk Sovjetunionen de samme betingelser).

For å beskytte sin sjøfart bygde USA opp baser på Grønland og Island, og støtten til Storbritannia ble mer åpenlys ved konvoiering av alliert skipsfart. President Roosevelt ble mer og mer overbevist om at også USAs sikkerhet var truet, og liksom president Wilson under den første verdenskrig med de «14 punktene», kunne vestmaktene nå gi krigen en ideologisk basis.

I en tale til Kongressen januar 1941 sa Roosevelt at de allierte kjempet for fire friheter: talefrihet, religionsfrihet, frihet fra nød og frihet fra frykt. Disse tankene ble senere utdypet under et møte med Churchill august 1941 i Atlanterhavserklæringen.

Det var forholdene i Asia som trakk USA inn i krigen. Japanerne krevde anerkjennelse av sine erobringer i Kina, mens USA forlangte japansk tilbaketrekning fra Kina og Fransk Indokina. Japan var avhengig av amerikansk oljeimport. Da amerikanerne nedla forbud mot salg av skrapjern og olje til Japan, så landet seg tvunget opp i et hjørne. Alternativet var å ta oljekildene i Ostindia ved en krig.

En militærregjering under general Hideki Tojo overtok ledelsen i landet. Den 7. desember 1941 slo japanerne til: ved et ødeleggende flyangrep på flåtebasen Pearl Harbor ble fem amerikanske slagskip senket og tre skadet. Få dager senere senket japanerne to britiske slagskip utenfor Malayahalvøya. Dermed hadde japanerne fått maritim overvekt i Stillehavet. Samtidig erklærte også Italia og Tyskland USA krig.

Det japanske hovedangrepet ble rettet mot Sørøst-Asia. Japanerne møtte liten motstand og hadde selv små tap. I løpet av et halvt år erobret de Filippinene, Hong Kong og Malayahalvøya med britenes store flåtebase Singapore, besatte Thailand og deler av Burma, og truet India. I sør og øst tok de en rekke øyer og øygrupper i Stillehavet som Guam og Wake. De erobret mesteparten av Nederlandsk Ostindia, trengte inn på Ny-Guinea, tok Salomonøyene og Bismarck-arkipelet og truet dermed Australia. Størstedelen av den japanske hæren var imidlertid bundet i Kina.

Japanerne hadde nå de råstoffkilder de trengte. Forbindelseslinjene var blitt lange; de la seg på defensiven og håpet på en kompromissfred. Britene var engasjert i Europa, og USA mangelfullt opprustet og svekket av nederlaget ved Pearl Harbor. Det tok tid før den amerikanske industrien ble omstilt til krigsproduksjon og før en millionhær var oppsatt og trenet. De allierte var også enige om å prioritere Europa. Men allerede i 1942 ble grunnlaget for deres senere seier lagt ved sjøslag i Korallhavet og ved Midway, som påførte den japanske marinen større tap enn den amerikanske; ved Midway mistet japanerne fire hangarskip. I tillegg var konvoirutene mellom USA og Australia sikret.

På samme tid som japanernes makt kulminerte i Stillehavet mot slutten av 1942, behersket Tyskland et større område enn noen gang ellers i sin historie. Av de okkuperte land ble enkelte grenseområder inkorporert i riket (Alsace-Lorraine, deler av Polen m.m.). For øvrig valgte tyskerne ulike løsninger: Böhmen og Mähren var blitt et protektorat, Polen et generalguvernement, mens den okkuperte delen av Frankrike stod under militær kommando. I Nederland og Norge var det innsatt rikskommissærer. Tyskerne søkte også samarbeid med fascistiske grupper, men lederne av disse fikk aldri spille noen sentral rolle, jfr. Vidkun Quisling i Norge.

Bulgaria, Kroatia, Romania, Slovakia og Ungarn var forbundsfeller eller stod under vennligsinnede regimer. Irland, Portugal, Spania, Sveits og Sverige var formelt nøytrale. I sin «Festung Europa» utnyttet tyskerne både sine alliertes, de vennligsinnedes og ikke minst de okkuperte lands tilganger på råvarer og resurser. Etter angrepet på Sovjetunionen fremstilte krigspropagandaen Tyskland som et bolverk mot bolsjevismen. Tyskland ville etter seieren gjennomføre en nasjonalsosialistisk nyordning av Europa. Men hva den egentlig gikk ut på, ble aldri helt klarlagt. Ifølge planene skulle enkelte land inkorporeres i et storgermansk rike, mens andre skulle være «livsromsområder».

Okkupasjonsmakten ble møtt med ulike reaksjoner, fra forsøk på samarbeid til åpen motstand. Motstanden fikk karakter av sivile holdningskampanjer eller sabotasjeaksjoner og gerilja. I noen land oppstod både borgerlige og kommunistiske motstandsbevegelser, som dels også bekjempet hverandre (Hellas, Jugoslavia). I Jugoslavia utviklet det seg en regulær krig mellom tyskerne og partisanene.

Motstanden i Europa møtte nådeløs terror fra SS-tropper og Gestapo i form av fengslinger, henrettelser, gisselmord og represalier rettet mot hele landsbyer som Lidice i Tsjekkoslovakia og Oradour-sur-Glane i Frankrike. I det okkuperte Europa forsøkte nasjonalsosialistene å realisere sitt ideologiske program ved å utrydde bestemte befolkningsgrupper, i første rekke jødene. Etter Wannsee-konferansen 20. januar 1942 ble utryddelsen av jødene gitt høyeste prioritet, se Jødeforfølgelser før og under den andre verdenskrig og Den moderne antisemittismen.

I deler av Sovjetunionen hadde tyskerne mulighet for å vinne visse grupper av befolkningen for en nyordning av Europa, men den ble forspilt da det viste seg at tyskerne behandlet alle som slavefolk. I Sovjetunionen oppstod sterke partisangrupper bak de tyske linjer, som bandt betydelige troppestyrker, og hele det sovjetiske folk samlet seg i en patriotisk kamp; krigen ble «den store fedrelandskrigen».

Hitler hadde i desember 1941 selv tatt over kommandoen over de væpnede styrker og gikk inn i rollen som feltherre. Også den sivile makten lå i hans hender. Etter fullmakt gitt av Riksdagen 1942 kunne hans handlinger ikke begrenses av noen lov, og han var høyeste dommer. I administrasjonen og forvaltningen hersket det en viss overlapping og rivalisering mellom ulike institusjoner og personer. Det oppstod en rekke forvaltningsenheter som fikk spesielle fullmakter og privilegier (SS, organisasjon Todt o.a.).

Storbritannia var først ute med å sette alle sine ressurser inn i krigsøkonomien; Tyskland gikk forholdsvis sent inn i den «totale krig», som først ble lansert av propagandaministeren Goebbels etter nederlaget ved Stalingrad. Hitler vek lenge tilbake fra å senke levestandarden til det tyske folk for mye. Krigen ble finansiert ved lån og obligasjoner, ikke ved skatter. Først da Tyskland måtte innstille seg på en lang krig, ble den private økonomien integrert i krigsøkonomien i sterkere grad. Mangelen på drivstoff ble etter hvert et alvorlig problem, særlig etter at de rumenske oljefeltene gikk tapt i 1944.

Görings fireårsplan for økonomien virket ikke; Albert Speer overtok etter hvert ledelsen av krigsproduksjonen. Med tvangsutskrevet arbeidskraft, kartellisering av industrien m.m. steg den i årene 1942–44 til tross for allierte flyangrep.

Etter ny fremgang sommeren 1942, led Tyskland sitt mest skjebnesvangre nederlag ved Stalingrad i januar 1943. Restene av 6. armé, som var omringet i den utbombede byen, kapitulerte etter store tap. Bildet viser sovjetiske soldater under de bitre kampene i byen.

SCODE. Begrenset gjenbruk

I 1942 så det en tid mørkt ut for de allierte. Japanerne triumferte i Øst-Asia, i Nord-Afrika stod tyske og italienske tropper nær Nilen og Suezkanalen, og i Sovjetunionen hadde tyskerne nådd Kaukasus. Mulighetene var til stede for at tyskerne kunne nå Persiske bukt, true India og rulle opp Midtøsten. På havet var alliert skipsfart alvorlig truet av de tyske ubåtene. Men da krigen trakk i langdrag, ble det avgjørende hvem som hadde de største ressursene.

De allierte samordnet sine krefter. Samarbeidet mellom Storbritannia og USA ble særlig intimt. De to land la opp felles strategi og generalstabsarbeid, de ble enige om å definere Tyskland som hovedfienden, og i første omgang sette kreftene inn i Europa. Forholdet mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen var ikke uten spenninger. De allierte hadde avtalt ikke å slutte separatfred, men samtidig mistenkte de hverandre gjensidig for slike planer. Russerne var misnøyde med at de måtte bære hovedbyrdene, og krevde stadig «en annen front» i Europa. Men USA trengte tid, og Storbritannia prioriterte Nord-Afrika.

Ved årsskiftet 1942/43 kom omslaget. I Nord-Afrika ble Rommel kastet tilbake av den britiske 8. armé i en offensiv ledet av general Montgomery. Samtidig angrep de allierte fra vest. I november 1942 gikk britiske og amerikanske styrker under ledelse av den amerikanske general Eisenhower i land i Algerie og Marokko. De gikk mot Tunisia, der italienske og tyske styrker var rykket inn. Vichy-regimets tropper gjorde begrenset motstand mot de allierte. Øverstkommanderende, admiral Darlan, innstilte kampen, men ble myrdet julaften 1942 i Algerie. General Giraud overtok ledelsen, som imidlertid etter hvert gled over til lederen for de frie franske styrker, general de Gaulle.

Under disse stridene i Nord-Afrika besatte tyskerne hele Frankrike. De fikk imidlertid ikke tak i den franske flåten i Toulon; den ble senket av besetningene. Aksemaktene kjempet nå en tofrontkrig i Afrika. Den varte til våren 1943 da de siste italienske og tyske avdelingene måtte overgi seg. I denne tidsperioden inntraff også omslaget i Sovjetunionen. Russerne gikk til storoffensiv ved Stalingrad og general Paulus og hans 6. armé ble omringet.

Etter harde strider kapitulerte Paulus 31. januar 1943 med restene av den opprinnelig 300 000 mann sterke armeen. Ca. 90 000 overlevende gikk i fangenskap. Stalingrad ble senere selve symbolet på det tyske nederlaget.

I løpet av 1943 ble slaget om Atlanterhavet vunnet av de allierte. Virkemidler som sterkere flystøtte og eskorte av konvoier, anvendelse av sonar for lokalisering av ubåter og armering av handelsskip gjorde utslaget. Tilveksten av nye allierte skip oversteg fra nå av tapene ved senkningene. Sjefen for det tyske ubåtvåpenet, admiral Dönitz, som også etterfulgte admiral Raeder som øverstbefalende for marinen, avbrøt de sluttede ubåtangrepene på konvoiene i Atlanterhavet. I alt senket tyskerne ca. 23 mill. tonn alliert tonnasje under krigen, mens de selv mistet 700–800 ubåter.

Etter gjennombruddet ved Stalingrad kom den russiske sørfronten i bevegelse. Troppene i Kaukasus ble trukket tilbake, og overalt var tyskerne på retrett. På nordfronten fikk Leningrad unnsetning januar 1943. Om sommeren forsøkte tyskerne igjen å ta initiativet på østfronten, men et sovjetisk motstøt tvang dem tilbake etter et stort panserslag ved Kursk. Under Casablanca-konferansen januar 1943 ble Churchill og Roosevelt enige om å invadere Sicilia og eventuelt det italienske fastland for å få Italia til å kapitulere.

De allierte gikk i land på Sicilia i juli. Det fascistiske storråd avsatte Mussolini 25. juli, og marskalk Badoglio dannet regjering. Mussolini ble holdt som fange, men senere reddet av tyske fallskjermsoldater. De allierte erobret Sicilia på vel en måned, og 3. september satte britenes 8. armé over Messinastredet. Samme dag bad Italia om våpenhvile. Den ble offentliggjort 8. september 1943, og Italia erklærte Tyskland krig 13. oktober. Tyskerne hadde da besatt den del av landet som lå nord for fronten helt i sør og de italienskokkuperte områdene på Balkan. De italienske styrkene var avvæpnet. I Nord-Italia proklamerte Mussolini en fascistisk republikk, mens det også ble dannet motstandsgrupper mot tyskerne.

I mellomtiden var allierte tropper gått i land ved Taranto og Salerno, senere opprettet de også et brohode lenger nord, ved Anzio. Felttoget i Italia ble langvarig. Terrenget var vanskelig, og tyskerne gjorde hard motstand, særlig på høydene ved det gamle kloster Monte Cassino. Først 4. juni 1944 rykket de allierte inn i Roma. Fremrykningen nordover gikk fortsatt langsomt, de allierte prioriterte andre oppgaver.

Mot slutten av 1943 drøftet de allierte strategien på et møte i Teheran. For å få til en åpning mot Balkan ønsket Churchill et angrep på Nord-Italia, mens Stalin gikk imot. Roosevelt, som også tidligere hadde prioritert en landgang i Nord-Frankrike, støttet ham. Operasjonen ble innledet 6. juni 1944 («D-dagen») under ledelse av Eisenhower, Montgomery var sjef for hærstyrkene. Sterkt støttet av fly og flåte greide amerikanske, britiske og kanadiske tropper i løpet av dagen å opprette tre små brohoder i Normandie, mellom Cherbourg og Le Havre.

Etter seks dager holdt de allierte en sammenhengende kyststrekning på 95 km, de hadde landsatt ca. 300 000 mann og brøt gjennom tyskernes «Atlanterhavsvoll». Øverstkommanderende på tysk side under den første fase av invasjonen var von Rundstedt, mens Rommel ledet forsvaret på selve invasjonsfronten. Etter en måned stod ca. en million allierte soldater på fransk jord. De allierte hadde luftherredømmet, og tyskerne måtte vike. 25. august ble Paris befridd av en amerikansk armé med frie franske styrker i spissen. Brussel og Antwerpen ble tatt i begynnelsen av september.

15. august hadde allierte tropper også gått i land på den franske middelhavskyst, og 12. september kunne de forene seg med styrker fra nord. Samtidig nådde de allierte den tyske grensen. Montgomery, som nå ledet den britiske armégruppen på venstre flanke, ville foreta et raskt angrep via Nederland. Eisenhower, som også hadde overtatt kommandoen over markstyrkene, foretrakk først å sikre forsyningene og så fortsette fremrykningen på bred front.

En landsetting av flybårne styrker ved Arnhem i Nederland 17. september endte med tilbaketrekning og store tap for de allierte. En tysk motoffensiv med de siste reserver i Ardennene i desember 1944 gav visse resultater i startfasen, men kunne bare bremse den allierte fremrykningen for kortere tid.

Helt fra Hitlers maktovertagelse i 1933 hadde det eksistert opposisjonelle grupper, både konservative og venstreradikale. I årene 1938–39 gikk enkelte generaler med planer om å avsette Hitler for å forsøke å komme til en forståelse med vestmaktene. De suksessrike felttogene 1939–42 satte bom for planene, men etter nederlaget ved Stalingrad fikk de ny aktualitet. 20. juli 1944 forsøkte oberst grev Claus Stauffenberg å drepe Hitler med en bombe i hovedkvarteret i Øst-Preussen. Attentatet mislyktes; Stauffenberg og mange andre ble henrettet. Tusener av opposisjonelle og mistenkte ble fengslet; terroren rammet i første rekke aristokratiet og offiserskorpset.

Bombing av Tyskland. De alliertes stadig voksende overlegenhet i luften gjorde en systematisk bombing av tyske byer mulig. Militære anlegg og industrianlegg var de viktigste målene, men mot slutten av krigen ble det også foretatt ren terrorbombing mot sivile mål.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Allerede i 1942 og særlig fra 1943 satte britene og amerikanerne inn strategisk bombing med innsats av opptil 1000 fly for å sette den tyske krigsindustri ut av spill og knekke befolkningens moral. Byer ble rasert, nesten ½ mill. mennesker drept og nesten 1 mill. såret, men effekten av bombingen har vært omdiskutert. Den tyske produksjon fortsatte å stige til 1944. Men det siste krigsåret hemmet bombingen krigføringen ved ødeleggelse av kommunikasjoner og drivstofflagre.

De alliertes krav om betingelsesløs kapitulasjon synes imidlertid snarere å ha bidratt til å styrke moralen. Goebbels gjentok sine krav om den totale krig. Våpenføre menn mellom 16 og 60 ble innkalt til Folkestormen, alle byer skulle forsvares til siste mann og industrianlegg ødelegges. Ordrene ble imidlertid ikke alltid fulgt.

I 1944 rykket de allierte frem både fra vest og øst. Tyngdepunktet i den sovjetiske sommeroffensiven lå på det sentrale frontavsnittet, senere på det sørlige. I juli krysset russerne den gamle polske grensen. Under presset fra den russiske offensiven falt forbundsfellene fra. I Romania gjorde kongen statskupp mot general Antonescu, og landet erklærte Tyskland krig 25. august.

Bulgaria, som ble besatt av russerne, fulgte 9. september. Hellas ble rømt av tyskerne, og britene rykket inn. 19. september inntrådte våpenhvile med Finland, som også måtte erklære Tyskland krig. Da admiral Horthy i Ungarn forsøkte å inngå våpenstillstand, ble han imidlertid tvunget til å ta erklæringen tilbake og sendt til Tyskland. Den fascistiske organisasjonen Pilkorset overtok makten og kjempet en stund videre sammen med tyskerne. Jugoslavia ble befridd av partisaner og russere.

 Tyske soldater overgir seg til franske motstandsmenn.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Tyskland vaklet da russerne åpnet en ny storoffensiv i januar 1945. Øst-Preussen ble avskåret fra resten av riket, og Øvre-Schlesien ble besatt. Den tyske sivilbefolkningen flyktet vestover. Mange flyktninger søkte ly i Dresden, som ble rasert februar 1945 av et britisk flyangrep som kostet 60 000–100 000 mennesker livet.

I begynnelsen av 1945 trengte russerne også inn i Tsjekkoslovakia og Ungarn, og senere i Østerrike. I slutten av mars begynte krigens sluttfase. Amerikanske tropper tok en intakt bro over Rhinen ved Remagen og trengte inn i Sør-Tyskland, og fra vest og sør inn i Østerrike. 25. april 1945 møtte de russiske tropper i Torgau ved Elben. Samtidig rykket britene frem i Nord-Tyskland.

Av politiske grunner ønsket Churchill at vestmaktene skulle trenge så langt østover som mulig. Amerikanske tropper besatte også Thüringen og Sachsen, men trakk seg senere ut etter en avtale med russerne.

I Tyskland satte man sitt siste håp til et brudd mellom Sovjetunionen og vestmaktene, og til de nye vidundervåpnene, den flygende bombe V-1 og raketten V-2. Disse ble satt inn mot Storbritannia, men fikk ingen avgjørende betydning. I slutten av april omringet russerne Berlin, og det ble kjempet fra hus til hus. Hitler holdt til i førerbunkeren under rikskanselliet, der han begikk selvmord 30. april.

Som bestemt av Hitler overtok flåtesjefen Dönitz regjeringsmakten. Tyskerne kapitulerte nå betingelsesløst på alle fronter: 2. mai i Nord-Italia, 4. mai i Nederland, Nord-Tyskland og Danmark. Den 7. mai fulgte den endelige kapitulasjon, og dagen etter var krigen over i Europa.

Seierrike amerikanske styrker på Okinawa i april 1945.

. fri

Krigen mot Japan hadde i flere år fått annen prioritet. Etter omslaget ved Midway sommeren 1942 var imidlertid de allierte på offensiven. Amerikanerne og tropper fra Australia og New Zealand kjempet fra øygruppe til øygruppe. I fremstøtet mot det japanske hjemlandet var taktikken å erobre visse øyer ved amfibieoperasjoner for å bygge opp fly- og flåtebaser før det endelige angrepet på Japan.

I august 1942 var amerikanerne gått i land på Salomonøyene, og i februar 1943 tok de etter harde kamper den største av øyene, Guadalcanal. En stridsgruppe under admiral Nimitz erobret så Gilbertøyene og Marshalløyene, i neste omgang Saipan i Marianene og Guam, og støtte så frem mot Filippinene. General MacArthur hadde overkommandoen i sørvest. Hans styrker erobret flere japanske baser på Ny-Guinea og tok Admiralitetsøyene og andre deler av Bismarck-arkipelet.

20. oktober 1944 gikk de i land på Leyte i Filippinene. Etter at amerikanerne i Leytebukta hadde vunnet den annen verdenskrigs største slag til sjøs, ble det kjempet på Filippinene helt til sommeren 1945; Manila falt 23. februar 1945. Fra India forsøkte imperietropper å erobre Burma for bl.a. å gjenopprette landforbindelsen med Chiang Kai-sheks styrker i Kina. Etter at en japansk motoffensiv var slått tilbake, ble Burma erobret i begynnelsen av 1945.

Samtidig ble vulkanøya Iwo jima og Okinawa erobret ved landgangsoperasjoner. Kampene var blodige og harde, og bare få japanere lot seg ta til fange. Dermed var japanernes ytre forsvarsring brutt, og amerikanerne stod bare 500 km fra selve Japan. Fra de erobrede basene og nybygde flyplasser ble det satt i gang en kraftig luftoffensiv mot Japan. Men japanerne behersket ennå Malayahalvøya med Singapore, Indokina og det østlige Kina. De kjempet innbitt og satte inn kamikaze-fly («selvmordsfly») mot de store amerikanske krigsskipene. Knappheten på handelsskip var en alvorlig svakhet.

Handelsflåten var relativt liten, og de allierte senket ca. 80 prosent av den. Det oppstod alvorlig svikt i tilførselen av drivstoff. Nederlaget var imidlertid bare et spørsmål om tid. Etter at krigen i Europa var slutt, kunne de allierte overføre troppestyrker til Asia. Men seieren ville koste. På konferansen i Jalta lovte Stalin at Sovjetunionen skulle gå med i krigen mot Japan innen to-tre måneder etter Tysklands kapitulasjon.

Da japanerne ikke ville gi seg, valgte amerikanerne å ta i bruk et nytt våpen, atombomben, for å få en slutt på krigen. 6. august 1945 ble store deler av byen Hiroshima ødelagt av en atombombe; ca. 200 000 mennesker ble drept. To dager etter erklærte Sovjetunionen Japan krig. 9. august ble det sloppet en atombombe mot Nagasaki. Japanerne kapitulerte, og 2. september ble kapitulasjonen undertegnet. De japanske hovedøyene og Sør-Korea ble besatt av amerikanerne med MacArthur som militærguvernør. Sovjetunionen tok Kurilene og Sør-Sakhalin og Nord-Korea. I Kina rykket Chiang Kai-shek inn i Nanjing, mens store deler av Nord-Kina ble besatt av kommunistiske styrker under Mao Zedong.

Fra Jaltakonferansen 4. – 11. februar 1945. Her ble Europas fremtidige grenser trukket. Bildet fra avslutningsbanketten viser fra høyre: Churchill, Roosevelt og Stalin.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Den militære situasjonen i 1945 og en rekke avtaler mellom de allierte på konferanser under og like etter krigen i Europa (Casablanca og Teheran 1943, Jalta og Potsdam 1945) dannet grunnlaget for fredsordningen. Det hadde åpenbart seg uoverensstemmelser mellom dem om den fremtidige ordningen i Øst-Europa, spesielt for Polen og Tyskland. Det ble imidlertid oppnådd enighet om at Polens østgrense skulle følge den såkalte Curzonlinjen, og at Polen skulle få kompensasjon på Tysklands bekostning i vest.

I Potsdam bestemte de allierte at områdene så langt vest som til Oder–Neisse skulle stå under polsk forvaltning frem til den endelige fredsslutningen, mens Øst-Preussen foreløpig skulle deles mellom Polen og Sovjetunionen. Seierherrene var også enige om at Tyskland skulle avvæpnes og deles i fire okkupasjonssoner, mens det var uenighet om erstatningsspørsmålet.

I årene 1945–47 forverret forholdet seg mellom de allierte til «kald krig» mellom Sovjetunionen og vestmaktene, og Tyskland fikk ikke noen endelig fredsavtale. Det ble imidlertid 1947 inngått fredsavtaler med Tysklands forbundsfeller Bulgaria, Finland, Italia, Romania og Ungarn. Alle måtte betale erstatninger. Finland måtte avstå Petsamo-området og deler av Karelen med Viipuri (Vyborg) til Sovjetunionen og Porkkala ble sovjetisk militærbase (gitt tilbake 1956).

Ungarn fikk beholde sine grenser fra 1938, mens Romania mistet Bessarabia og Nord-Bukovina til Sovjetunionen og Sør-Dobrudsja til Bulgaria. Italia mistet mindre områder til Jugoslavia, mens Trieste-området senere ble delt mellom de to land. Østerrike fikk en statsavtale 1955. Landets integritet ble garantert av stormaktene, og det ble pålagt full nøytralitet.

Det lyktes heller ikke å komme til enighet om Japan. USA og dets allierte sluttet en fredsavtale 1951, som ikke ble godkjent av Sovjetunionen og Kina. Japan mistet alle sine oversjøiske besittelser; Korea ble selvstendig, amerikanerne fikk flere øygrupper og Sovjetunionen Sør-Sakhalin. På Taiwan satte Chiang Kai-shek og hans nasjonaliststyrker seg fast 1949 etter at de var fordrevet fra Kina av kommunisthæren.

Amerikanske og sovjetiske tropper møtes ved Elben 25. april 1945. 7. mai kapitulerte Tyskland betingelsesløst.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Den annen verdenskrig hadde rammet sivilbefolkningen i sterkere grad enn den første. Hele folkegrupper ble forsøkt utryddet av politiske grunner; sivile, motstandsfolk og krigsfanger ble myrdet, og mange drept ved bombeangrep. Tallene er høyst usikre, men det antas at ca. 55 millioner mennesker mistet livet.

De samlede militære og sivile tap utgjorde for de enkelte land i millioner: Sovjetunionen ca. 20, Tyskland 6–7, Polen 5–6, Japan 2, Jugoslavia 1,7, Frankrike 0,6, Romania 0,6, Storbritannia 0,4, Italia 0,4, Ungarn 0,4, USA 0,3, Tsjekkoslovakia 0,3, Østerrike 0,3, Nederland 0,2, Belgia 0,1, Finland 0,08, Norge 0,01. De økonomiske omkostningene, de materielle ødeleggelsene, var enorme.

Krigen hadde positive ringvirkninger på det teknologiske området. Utviklingen innen militærfly fikk stor betydning for kommende sivile fly. Turbojetmotoren ble videreutviklet og operativ under krigen. De tyske V-2-våpen fikk betydning for de senere raketter til romvirksomheten, radar for navigasjon til sjøs og i luften, sonar for fiskerier og seismiske undersøkelser. Medisinen gjorde fremskritt i form av antibiotika som penicillin o.a. Den tekniske utvikling på godt og ondt kulminerte med kjernekraften og atombomben. Økonomisk skjedde den definitive tyngdeforskyvning over mot USA, og dollaren ble verdens ledende valuta.

Maktpolitisk fikk krigen store konsekvenser. Europas dominans var til ende; Frankrike og Storbritannia ble stormakter av annen klasse, og de mistet snart sine koloniriker. Tyskland ble delt opp, og i Asia tapte Japan sitt hegemoni. Det fremstod to supermakter: Sovjetunionen og USA, med de største ressursene og det sterkeste militære potensialet. De to maktenes interessesfærer møttes i Europa, som ble delt. Sovjetunionens politiske og økonomiske system kom til å prege Øst-Europa, og USAs Vest-Europa.

  • Dear, I., red.: The Oxford companion to the Second World War, 1995, isbn 0-19-866225-4, Finn boken
  • Liddell Hart, B.H.: Den annen verdenskrig, 1971, Finn boken
  • Martel, Gordon, red.: The World War Two reader, 2004, isbn 0-415-22403-9, Finn boken
  • Tucker, Spencer C., red.: Encyclopedia of World War II : a political, social, and military history, 2005, 5 b., isbn 1-57607-999-6, Finn boken
  • Willmott, H.P. m.fl.: Andre verdenskrig, 2005, isbn 82-04-10175-9, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. september 2012 skrev Maryam Eli

Er all informasjonen her, helt riktig?

7. september 2012 skrev Marte Ericsson Ryste

Hei,
Takk for godt spørsmål. Alle artiklene i leksikonet er skrevet av fagpersoner, og skal være basert på pålitelige kilder. Du skal derfor kunne stole på informasjonen du finner her.

Samtidig er det viktig å huske på at det alltid finnes ulike perspektiver på historien, og at kunnskapen vår om historien forandrer seg. Dermed kan det også være litt forskjellige meninger om hva som er «sant», og det kan også endre seg over tid.

Vi jobber med å gjennomgå de viktigste historiske artiklene våre, slik at vi vet at de er oppdaterte. Vi vil også se på denne i løpet av høsten.
Dersom det er ting du lurer på i artikkelen, er det bare å spørre.

Beste hilsen
Marte Ericsson Ryste
Redaktør

28. november 2016 skrev Vilde Ekerhaugen

Savner en tidslinje her, tilsvarende som finnes i artikkelen om første verdenskrig.

20. desember 2016 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Vilde,
Takk for godt innspill, og beklager sent svar! Vi holder på å oppdatere teksten i denne artikkelen, og vil også legge ut en tidslinje når vi har en ny tekst klar.
Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.