Dekadanse, forfall, nedgang, særlig om kulturer.

Spørsmålet om kulturenes dekadanse ble behandlet i filosofisk sammenheng av flere forfattere på 1600- og 1700-tallet, særlig av Bossuet, Montesquieu og Gibbon, som i sin History of the Decline and Fall of the Roman Empire (1786–88) hevdet at den gamle, forfinede kultur måtte bukke under for det nye, kristendommen og barbariet. Også senere historiefilosofer, som Spengler og Toynbee, har beskjeftiget seg med problemet og søkt å finne frem til generelle lover for kulturenes forfall.

Dekadanse er også brukt i forbindelse med en gruppe forfattere på 1800-tallet, Baudelaire, Verlaine, Wilde o.a., som med sin forakt for borgerlige konvensjoner, sitt krav om kunsten for kunstens egen skyld og sin fin de siècle-stemning er blitt ansett som eksponenter for en dekadanselitteratur (dekadenter).

Dekadent, preget av dekadanse og kulturelt forfall, særlig forfall knyttet til overforfinelse eller overdådighet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.