Tunesteinen er en runestein i rødlig granitt med den lengste bevarte innskriften i eldre runer (300-tallet). I 1627 stod steinen i kirkegårdsmuren ved Tune kirke i Sarpsborg kommune i Østfold. Steinen har trolig stått i forbindelse med en av de mange gravhaugene som tidligere fantes ved kirken. Tunesteinen befinner seg nå i Kulturhistorisk museum i Oslo.

Runesteinen er første gang omtalt i skriftlige kilder i 1627, da Peder Alfssøn ved Oslo katedralskole beskrev den. På det tidspunktet stod steinen i kirkegårdsmuren, vest for kirken og nær hovedinngangen dens. I nærområdet, også vest for kirken, lå de historiske Tune-gårdene.

Ingen kunne opplyse Alfssøn om hvorvidt steinen alltid hadde stått i muren. Selve muren kan tenkes å ha vært relativt ny i 1627; steingjerder rundt kirkegårdene opptrer først i byene rundt år 1200, og kom til områder utenfor middelalderbyene på et senere, av og til mye senere, tidspunkt. Tunesteinen ble midt på 1800-tallet flyttet til nordsiden av kirken, og i 1857 havnet den i Oldsaksamlingen i Oslo.

Peder Alfssøns tegning viser en detalj som antyder at runesteinen stod på sin opprinnelige plass på hans tid. Tegningen synes å vise en lav røys eller steinpakning med steinen i midten. Slike steinpakninger er ikke uvanlige som gravmonumenter i Østfold i romertid og folkevandringstid. Tidligere lå det et stort forhistorisk gravfelt i dette området, og steinpakningen med runesteinen har utvilsomt hørt til dette. Det fantes flere lignende gravminner på dette gravfeltet, men med bautasteiner uten runeinnskrift.

Innskriften er i klassisk urnordisk, viser stavrim og er ristet på begge steinens bredsider.

A-siden leses gjerne:Jeg Wiw virket (forrettet, ristet innskriften) etter Wodurid, husbonden.

B-siden er usikker, blant tydningsforslagene nevnes:(For meg?) Wodurid gjorde tre døtre i stand steinen, (men) gravølet de nærmest beslektede (eller fornemste, eller mest gudebårne) av arvingene. Eller: (Jeg Wiw) overdro (viet) steinen til Wodurid (og) tre døtre holdt gravølet som de nærmeste av arvingene og så videre.

Tunesteinen er trolig det eldste norske dokument om gravritualer og arv. Versemålet er det felles gammelgermanske: to kortlinjer (= en langlinje) med to trykktunge stavelser og et ubestemt antall lettere stavelser i hver kortlinje, og de to kortlinjene sammenholdt med bokstavrim.

  • Grønvik, Ottar: Runene på Tunesteinen, 1981, isbn 82-00-05656-2, Finn boken
  • Stylegar, Frans-Arne: The Tune Stone and its Archaeological Context, i: O. Grimm & A. Pesch (red.), Fallstudien zu Archäologie und Runen. Inschriften im älteren Futhark in altertumskundlich-sprachwissenschaftlicher Synthese. Neumünster, 2011

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

22. februar 2012 skrev Steinar Kristian Skailand

Den eminente forsker Dr. Philos. Kjell Aartun har løst innskriftene.
Disse er beskrevet på sidene 190-202 i boken "Mehrsprachige altsemitische
Kultinschriften" som ble utgitt på "Harrassowitz Verlag" i 2011 (desember).
(ISBN 978-3-447-06574-0)
Skisser og fotos er trykt på sidene 417-418-419.

23. februar 2012 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,



Takk for god henvisning. Dette skal vi se nærmere på, og eventuelt oppdatere artikkelen med ny informasjon.



Beste hilsen Marte

Redaktør

23. februar 2012 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei igjen,



Jeg ser nå at dette er omdiskutert forskning, og legger inn en lenke til en arikkel om det: http://www.forskning.no/artikler/2004/juli/1089189068.65



Vår fagansvarlig for nordisk arkeologi er i ferd med å jobbe seg systematisk gjennom artiklene på dette området, og vil også se på dette etterhvert.



Beste hilsen Marte

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.