Islendingesaga er en type saga som handler om forskjellige slekter på Island i landnåmstiden (ca. 870–930). Sagaene ble skrevet på 1200-tallet.

Faktaboks

Også kjent som

ættesaga

I tiden omkring 1200 mener man også at de eldste islendingesagaene («ættesagaene») ble til. Egils saga regnes for å være fra 1220-årene, en monumental skildring tegnet med sikker strek og barsk humor; fremstillingsformen minner mye om Snorres kongesagaer. Mange har ment at den er skrevet av Snorre. Disse sagaene, hvor islendingene gjenoppliver sin egen heroiske fortid i vikingtiden, er både i innhold og form Islands mest originale bidrag til verdenslitteraturen.

Fra eddakvadenes heltediktning har islendingesagaene tatt i arv det aristokratiske menneskesyn, den heroiske livsholdning og den tragiske grunnstemning. Men i sagaene er heltene historiske personer i et livsnært og velkjent miljø. Påvirkning fra riddersagaenes «romantiske» ånd har man ment å spore i Laxdœla saga og Gunnlaugs saga, som begge vel er fra andre halvpart av 1200-tallet. Det samme gjelder den største og mest berømte av islendingesagaene, Njáls saga (cirka 1280), hvor hedensk heltemoral og kristen selvhengivelse inngår i en eiendommelig syntese.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg