Finn Carling. Foto fra 1950-årene.

Gyldendal Norsk Forlag. begrenset

Finn Carling, født i Oslo, norsk forfatter. Finn Carling debuterte 1949 med enakteren Glasskulen (oppført samme år på Det Nye Teater) og Broen, to noveller. Allerede her er Carlings særegne stemme merkbar, og enda klarere merker man den i Stemmene og nuet, en liten lyrisk fortelling som kom året etter. Med sine første symbolsk orienterte miniatyrromaner plasserte han seg på siden av tidens dominerende realisme. De ligner fabler eller legender og er mer romantiske og poetiske enn prosabøkene til hans samtidige norske kolleger. I Arenaen (1951), Piken og fuglen (1952), Skyggen (1954), Fangen i det blå tårn (1955) og Desertøren (1956) eksperimenterer han dristig med komposisjonen, blant annet gjennom bruk av parallellhandlinger og overraskende identifikasjoner, maleriske og plastiske virkninger, stilisert menneskeskildring og myk, melodisk språkføring.

To hovedtemaer er individets forhold til virkelighet og medmennesker, og konflikten mellom ansvarsfølelse og trang til flukt. I Kilden og muren (1958) forteller Carling nærgående og åpenhjertig om sin egen barndom og ungdom og spesielt om sin særlige situasjon som funksjonshemmet. Denne boken er en god innfallsvinkel til forfatterskapet i likhet med den selvbiografisk pregede barneskildringen I et rom i et hus i en have (1976) og Matadorens hånd (1995), som tematiserer erindring og hvordan diktning blir til. Kjærlighetsromanen Sensommerdøgn (1960) og generasjonsromanen Kometene (1964) er mer konvensjonelle i formen. Prosaskissene i Gjesten (1970) og den allegoriske romanen Skip av sten (1971) hører til Carlings svakere arbeider. Litterært på høyde er han igjen i sin første fremtidsroman Fiendene (1974) og novellesyklusen Marginalene (1977). Av betydelig verdi er også de tre tematisk sammenbundne bøkene Visirene (1981), Museumstekster (1982) og Fabel X (1984), der Carling kombinerer kulturkritikk og eksistensielle temaer innenfor metafiksjonelle rammer.

I Under aftenhimmelen (1985) og Lille Orlando (1986) tar han på nytt opp et av sine gjennomgangstemaer: menneskets behov for å dikte om på virkeligheten. Sjangermessig interessant er også den delvis fiktive biografien Gjensyn fra en fremtid (1988), der forfatteren betrakter seg selv fra et sted i fremtiden.

I årene fremover var Carling like produktiv som før med årvisse utgivelser av nye kortromaner der han varierer forfatterskapets hovedtemaer ut fra et humanistisk grunnsyn og med et sterkt etisk engasjement. Etter Oppdrag (1991) følger Antilopens øyne (1992), Dagbok til en død (1993, dramatisert), Frokost i det skjønne (1994), Gjenskinn (1994), Matadorens hånd (1995), En annen vei (1996), Skumring i Praha (1997), Gepardene (1998) og Kan hende ved en bredd (1999). Især den siste er elegant komponert og rommer mange kloke tanker om menneskelivet. I Forstenede øyeblikk (2000) tar Carling et oppgjør med den kyniske kunstneregoisten, og i Øynene i parken (2001) finner man mer ytre spenning enn i tidligere romaner. Etter den relativt svake Reiser i et lukket rom (2003) fulgte De små hjelperne (2003), en gripende roman om mennesker som befinner seg i dødens forgård.

Som dramatiker gjorde Carling seg særlig bemerket med det ekspresjonistiske skuespillet Gitrene, som kom i 1966, etterfulgt av Tilfluktsrommet (1968), Slangen (1969) og Skudd (1971).

Carling var forskningsstipendiat i sosiologi 1962–64, og både som dikter og som forsker er han en utpreget humanist med særlig interesse og forståelse for outsidernes problemer. En rekke av hans bøker er resultater av hans psykologisk-sosiologiske undersøkelser: Vanskeligstilte barn i hjem og skole (sammen med O. Kvalheim, 1956), Mennesket i søgelyset (dansk forlag 1960), Blind verden (1962), De homofile (1965), Skapende sinn (1970), Resten er taushet (1973), Skapt i vårt bilde (1975), Troende sinn (1984), Hva med Hippokrates? (1991) og reiseskildringen Hvite skygger på svart bunn (1976). Carling var nestformann i Den norske Forfatterforening 1966–67. Han virket også som litteratur- og radiokritiker.

Finn Carling mottok Norsk kulturråds ærespris i 1999.

  • Johansen, Ib: "Mangestemmighedens poetik : Finn Carling som fantastisk fortæller" i Haugen, Torgeir, red.: Litterære skygger, 1998, 143-76, isbn 82-456-0546-8
  • Kastborg, Willy R.: I kunstnerens verksted, 1967, 24-32 (intervju)
  • Longum, Leif: Et speil for oss selv, 1968, 94-105, Finn boken
  • NBL 2. utg.
  • Reinert, Otto: "Motiv og metode hos Finn Carling" i Vinduet 6 (1952), 149-57
  • Reinert, Otto: "Gjensyn med Finn Carling" i Nettum, Rolf Nyboe, red.: I diktningens brennpunkt : studier i norsk romankunst 1945-1980, 1982, 105-30, isbn 82-03-10761-3
  • Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, b. 6: Fra Brekke til Mehren, 1995, isbn 82-02-15476-6, Finn boken
  • Vold, Jan Erik: Entusiastiske essays, 1976 («Femtitall/sekstitall : Finn Carling i samtale med Jan Erik Vold»: 340-49), isbn 82-05-08420-3, Finn boken
  • Ørjasæter, Jo: "Finn Carlings Gitrene" i Longum, Leif, red.: Drama-analyser fra Holberg til Hoem, 1977, 102-13, isbn 82-00-01693-5

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.