norrøn mytologi

Midgardsormen framstilt i det islandske manuskriptet AM 738 4to fra 1700-tallet.

ukjent. Falt i det fri (Public domain)

Norrøn mytologi er ulike myter som forklarer gudeverdenen og kosmologi innen den norrøne religionen. Mytene handler om ulike gudommelige vesener, om hvordan verden var blitt til, hvordan den var ordnet, og hvordan den til slutt vil gå under.

Den norrøne mytologien har røtter i gammel germansk mytologi, men vi kan også se påvirkning fra andre religioner, særlig kristendommen. Mytene har blitt overlevert muntlig mellom folk og generasjoner i århundrer. Noen av mytene har vært kjent over hele det nordiske området, mens andre myter sannsynligvis hadde et mer lokalt preg.

Det finnes mange ulike guddommelig skikkelser i den norrøne mytologien. De kan ordnes i grupper, men grupperingene overlapper hverandre. De viktigste to gruppene er æser og vaner, men det finnes også andre, som jotner og gygrer, dverger og mytologiske dyr.

Æser og åsynjer er guder og gudinner. Ordet æs har trolig opphav i det norrøne ordet for gud. Gudene har sitt hjem i Åsgård hvor de har bosted i flere haller.

Odin er den mektigste av æsene, han har atskillige ulike navn blant annet Allfader, Grim og Jolnir. Han er sønn av Bor, som skapte verden, og gift med Frigg, men har barn med flere kvinner. Odin er far til blant andre Tor, Balder og Hod. Mange av de mytene vi kjenner handler om Odins sønn Tor.

De kvinnelige gudene, åsynjene, spiller viktige roller i den norrøne mytologien. Den viktigste av dem er Frigg, som kjenner skjebnen til alle mennesker. En annen viktig åsynje er Idunn, vokter av eplene som gir gudene evig liv. Hun er dermed avgjørende for gudenes, og med dem hele verdens, eksistens.  

Vanene er en gruppe guder først og fremst forbundet med fruktbarhet, men de har også spesielle evner innen seid, som er en norrøn form for magi med likhetstrekk med sjamanisme. Vanene bor i Vanheim. De mest kjente vanene er Njord, og barna hans, Frøy og Frøya. De kom til Åsgård som fredsgisler etter den store krigen mellom æser og vaner i urtiden. Guden Heimdall, som vokter broen mellom gudenes og menneskenes verden, Bifrost, hører trolig også hjemme blant vanene. Det samme gjør den vise Kvase, som ble skapt av spyttet til guder og vaner.

En av de mest spesielle skikkelsene i den norrøne mytologien er Loke. Han er en jotun, men er fosterbror til Odin og ferdes blant gudene. Loke har to sønner, men er også far til Fenrisulven, Midgardsormen og Hel. Loke har dessuten født hesten Sleipner. Loke har en viktig rolle i mange av mytene, og han er både venn og fiende av gudene. Loke står bak drapet på Balder, noe som fører til at han blir fanget av æsene. Når Ragnarok kommer, vil han komme seg fri og delta i kampen mot æsene.

I den norrøne mytologien blir jotner og gygrer framstilt som de eldste skapningene i verden. Vi møter flere jotner i mytene, en av dem er gygren Skade, som ble gift med æsen Njord. Når verdens undergang, Ragnarok, kommer vil jotnene kjempe mot æsene.

Dverger oppstod som mark i urkjempen Yme, som hele verden ble skapt av, og de fikk forstand av æsene. De holdt til i fjell og jord. I mytene opptrer dvergene ofte som dyktige smeder, og de har laget noen av gudenes viktigste attributter.

Dyrene var en viktig del av mytologien og de har helt spesielle egenskaper. De mest kjente er Fenrisulven, den åttebeinte hesten Sleipnir og Midgardsormen. Men det finnes også en rekke andre dyr, som for eksempel ekornet Ratatosk, som bor i verdenstreet Yggdrasil, geita Heidrun som står på taket av Valhall, og Odins to ravner, Hugin og Munin, som ser alt og forteller hva de ser til Odin.

Når et menneske døde i norrøn tid ble det ikke sett på som en endelig slutt. De døde levde et annet sted, men var fortsatt en del av ætten. Forestillingene om hvor de døde oppholdt seg var varierte og sammenblandede. Man tenkte seg for eksempel at den døde både kunne bo i gravhaugen, og samtidig være i Valhall.

Begravelseseremonier og graver var sentralt i forestillinger rundt døden. Det ble praktisert svært mange ulike skikker, men mye av kunnskapen om dette er tapt for oss i dag. Både brente graver og ubrente graver har vært vanlig. De døde har fått med seg gravgaver, men det er store variasjoner i hva det har vært.

Alt fra store gravhauger til graver i bakken uten bevarte markering av graven har vært brukt. Noen ganger er den døde lagt i en liten båt eller i et spektakulært skip, som i Oseberggraven. Gravene var både ættens forbindelse med de døde, sted for utførelse av kult, og markører av politisk makt.

Dersom menneskene hadde vist seg verdige kunne de bli utvalgt til å bo blant gudene, og det fantes flere forskjellige haller hvor de døde kunne bo, etter hvordan de døde. 

Odin og Frøya holdt øye med all krig og kamp, og de delte de krigerne som falt i kamp mellom seg. De sendte spesielle diser, kalt valkyrjer, til slagmarken for å velge ut og hente de beste krigerne. 

Odin samlet sin del av krigerne i Valhall. Der var det fest hver kveld, og om dagen trente de døde krigerne på kamp for å være forberedt til verdens ende, Ragnarok. Da skal de kjempe på gudenes side. Frøya samlet sine krigere i Folkvang, og her var også kvinner som dør en ærefull død velkomne.

I norrøn mytologi får vi også høre om dødsriket Hel, også kalt Nivlhel. Hel er gudinnen som hersker i dødsriket. Hun er søster til Fenrisulven og Midgardsormen. Til henne kommer de som dør av alderdom eller sykdom. Det beskrives om et sted med sult og sykdom. Veien til Hel går nord og ned, over Gjallarbrua til Helgrinda, som voktes av hunden Garm.

I den norrøne mytologien fantes det en forestilling om et eget sted for mordere og løftebrytere. Snorre beskriver dette i Edda som en trekkfull hall vendt mot nord. Veggene er flettet av ormer med hodene vendt innover slik at de spytter gift inn i hallen.

Havet var viktig for den norrøne befolkningen. Rån var en gyger, gift med Æge. Rån fanget de druknede i et garn hun hadde fått av Loke og lot dem bo i hennes hall på havets bunn.

Ifølge den norrøne mytologien oppstod verden i møte mellom is og ild i Ginnungagap. Av rimet og dampen fra den smeltende isen oppstod urjotnen Yme og den mytologiske kua Audhumbla. Yme fikk barn med seg selv, og de ble stamfedre til jotnene. Audhumbla slikket på en stein i Ginnungagap og slikket frem Bor, som ble stamfar til æsene. Bors sønner, Odin, Vilje og Ve, drepte Yme og skapte verden av Ymes kropp. De skapte også menneskene av to trestammer de fant på stranden og gav liv.

Verden består av tre deler som er forbundet med verdenstreet Yggdrasil. Menneskene bor i Midgard, som er midt i verden. Æsene og vanene bor i Åsgård. Mellom gudenes og menneskenes verden er det en bro, kalt Bifrost. Menneskene kan se den som regnbuen. Jotnene bor i verden utenfor, Utgård.

Verdens undergang kalles Ragnarok. Det starter med en stor krig blant menneskene, bror mot bror og far mot sønn. Så kommer Fimbulvinteren, som er tre sammenhengende, kalde vintre uten somrer i mellom. Alle onde makter kommer løs og det blir en stor strid mellom dem og æsene, og til slutt brenner verden opp.

Alt slutter likevel ikke med Ragnarok. Noen guder, blant andre Sols datter, har overlevd, og det samme har to mennesker, Liv og Livtrase. Disse blir stamfedre til en ny menneskeslekt. Verden gjenoppstår, grønn og vakker, og alt begynner på nytt.

Kunnskapen om norrøn mytologi må søkes i ulike kilder. Mytene oppstod og var levende i en kultur som ikke selv brukte skriftspråk. Vår viten baserer seg på å tolke og å se ulike kilder i sammenheng, men mye av kunnskapen om norrøn mytologi er tapt for alltid.

Mange av mytene ble skrevet ned på Island på 1100- og 1200-tallet og finnes i islandsk litteratur, særlig i Snorre Sturlasons lærebok i skaldskap, Edda. Flere myter er også gjengitt i Den eldre Edda. Dette regnes i dag som de viktigste kildene til den norrøne mytologien. Islandske sagaer er ofte basert på eldre kvad og kan også inneholde verdifull informasjon. En annen viktig kilde er en Danmarkshistorie, Gesta Danorum, som er en kombinasjon av historie og myter skrevet av den danske historieskriveren Saxo Grammaticus mellom ca 1190 og 1208.

Ulike arkeologiske funn kan kaste noe lys over den norrøne mytologien. Graver med gravgaver og deres plassering i landskapet er en sentral kilde til kunnskap om mange sider av det norrøne samfunnet, og da særskilt forestillinger om død og trosforestillinger. Det er funnet enkelte rune-inskripsjoner risset som beskyttelse eller påkalling av gudene, noe som er interessant kildemateriale.

Bildesteiner, og da særlig enkelte funnet i Sverige, fremstiller guder og støtter i flere tilfelle opp om skriftlige kilder. Gullblikk er små og tynne flak av gull. Ofte er det avbildet to figurer på dem, tolket som jotunkvinnen Gerd og vanen Frøy i en ekteskapsscene, noe som gjør det sannsynlig at de små gullflakene har spilt en rolle i fruktbarhetskulten.

Navn på gårder, steder og naturformasjoner kan gi kunnskap om norrøn mytologi. For eksempel gir stedsnavn bestående av en kombinasjon av gudenavn og hov, som Torshov, en indikasjon av at det i dette området har vært praktisert dyrking av Tor.

  • Holtsmark, Anne: Norrøn mytologi: tro og myter i vikingtiden, 1970.
  • Lind Idar, Norrøn mytologi fra A til Å. Oslo 2007. ISBN978-82.521-6564-7
  • Munch P.A. Norrøne gude- og heltesagn 1840- revidert utgave
  • Haavardsholm, Jørgen 1996. ISBN: 8200226735
  • Näsström, Britt-Mari: Frøya. Den store gudinnen i Norden 1998. ISBN 82.530-1946-7
  • Snorri, Sturluson, Edda. Red. Björn Jónasson. Oversatt av Anne Holtsmark og Per Roald Landrø. Reykjavik 2003.
  • Steinsland, Gro: Norrøn religion: Myter, riter, samfunn, 2005.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

28. mai 2009 svarte Knut Lunde

I følge den ikke så tilgjengelige Skáldskaparmál i Snorres Edda er Heimdall omtalt som Odins sønn. Dette er en av de viktigste kildene til norrøn mytologi.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.