tegneserier

Den amerikanske tegneserieskaperen Will Eisner kalte tegneserier for «sekvensiell kunst» i boken Comics and Sequential Art fra 1985, det vil si at når minst to illustrasjoner inngår i en sekvens, så er det tegneserier. Kollegaen Scott McCloud fulgte opp med følgende definisjon i standardverket Understanding Comics (1993, på norsk 2016, Hva er tegneserier): «Tegnede og andre bilder plassert side om side i bevisst rekkefølge, med den hensikt å formidle informasjon og/eller fremkalle en estetisk reaksjon hos leseren.»

Til tross for ordet «tegneserier» behøver en tegneserie nemlig ikke å være tegnet. Det finnes serier som er malt eller laget som tresnitt, andre kombinerer ulike teknikker og uttrykk, og det fins også tegneserier som har innslag av fotografi. Rene fotonoveller og fotoromaner er det imidlertid ikke naturlig å kalle tegneserier, det kalles iblant «fumetti», etter det italienske uttrykket for tegneserier.

Grensen mellom tegneserier og vitsetegninger er også flytende. Avisenes stripeserier består som regel av flere bilder i sammenheng, men av og til kan en stripe utgjøre bare ett bilde. Det omvendte finnes også. Gary Larsons Larsons gale verden er i de fleste tilfeller enkelttegninger, men det forekommer også at den består av flere tegninger. Fordi den dessuten har en distribusjon som minner om tegneserienes, vil mange regne den som en tegneserie. Det kan også argumenteres for at vitsetegninger gjerne kan formidle et handlingsforløp, eller sekvens, i bare én rute. Blir for eksempel en samtale mellom to figurer i én rute i Flu Hartbergs Fagprat et annet medium enn når Frode Øverli deler opp en lignende samtale i tre ruter i Pondus?

De fleste tegneserier har tekst, men det finnes også «stumme» serier. Et klassisk eksempel på dette er avisserien Ferd'nand av Henning Dahl Mikkelsen. I nyere tid har nordmannen Jason (John Arne Sæterøy) utgitt en del serier uten eller nesten uten tekst.

Hvis en serie har tekst, er replikkene som oftest plassert i snakkebobler, som er blitt et slags «varemerke» for tegneseriene. Det går også an å lage tegneserier som utelukkende består av pratebobler. Det forekommer imidlertid også serier hvor replikkene står under bildene, noe som var vanlig i eldre norske tegneserier. Grensene mellom bildebøker og tegneserier er også svært flytende og kan være utfordrende å kategorisere. Typisk for tegneseriene er også forskjellige visuelle markeringer, ofte for å gjengi abstrakte fenomener som ikke kan vises på annen måte. For eksempel betyr et stearinlys over hodet på en figur at han eller hun får en lys idé, og en mørk sky at figuren er i dårlig humør.

Tegneserier publiseres i aviser, ukeblader, egne hefter, album (større hefter med finere utstyr), bøker og i økende grad på internett. Siden 1990-årene er det kommet interaktive digitale tegneserier. Interaktive tegneserier på papir, hvor leseren kan velge mellom flere handlingsforløp, forekom også tidligere. Før var det vanlig å oppfatte tegneserier først og fremst som barnelesning, men i virkeligheten leses de av alle aldersgrupper. Svært mange serier er beregnet på ungdom og voksne.

Den største produksjonen av tegneserier foregår i USA, Vest-Europa og Japan. I Japan kalles tegneserier manga.

Hovedpersonene er ofte gjennomgangsfigurer som er de samme fra episode til episode. Knoll og Tott har for eksempel kommet regelmessig i nye striper siden 1897. Men det fins også en del frittstående album med egne hovedpersoner. Det fins også serier som utkommer over en lang periode, men uten å ha noe fast persongalleri. Et norsk eksempel på dette er Fagprat av Flu Hartberg. Mange av tegneseriene produseres i så store mengder eller over et så langt tidsrom at de har hatt flere forskjellige tegnere og manuskriptforfattere. Også her finnes det unntak i form av serier som er verk av én person, eventuelt en duo bestående av tegner og forfatter. Dette er særlig vanlig i europeiske tegneserier, hvor for eksempel Tintin gikk i graven med sin skaper Hergé.

Det er en nær sammenheng mellom tegneserier og animasjon. Mange tegneseriefigurer, som for eksempel Donald Duck og Mikke Mus, var opprinnelig tegnefilmfigurer. Serier som Tintin og Asterix har forekommet både som tegnefilm og spillefilm med skuespillere. Mange tegneseriefigurer er etter hvert også blitt hovedpersoner i dataspill.

De fleste tegneserier kan historisk sett meget forenklet inndeles i to store grupper, humor- og spenningsserier. Humorseriene omfatter blant annet mange av de seriene som trykkes i avisene eller opprinnelig er beregnet på denne publikasjonsformen. Humorseriene er den eldste tegneseriesjangeren og oppstod i USA på slutten av 1800-tallet (se nedenfor). Mange av de mer tradisjonelle humorseriene foregår i familiemiljø, ofte med rampete, kreative barn i hovedrollen. Dette gjelder både en gammel suksess som Knoll og Tott og en ny suksess som Bill Wattersons Tommy og Tigern. En mer underfundig humor med vekt på det verbale finnes i serier som Krazy Kat av George Herriman.

Noen av avisseriene er skarpe satirer. Blant de mest kjente av disse er Doonesbury av Gary Trudeau. I Norge er det siden 1990-årene kommet en rekke ungdommelige humorserier i stripeformat. Les mer om norske tegneserier lenger ned i denne artikkelen.

En egen sjanger innenfor humorseriene er de såkalte funny animal-seriene, som særlig Disneys tegnere er kjent for. Selv om funny animal-sjangeren i utgangspunktet er amerikansk, har også europeere laget slike serier, for eksempel svenske Rune Andréassons Bamse og nederlenderen Marten Toonders Tom Pus og Putte. Toonders historier er beslektet med de lange europeiske humorseriene som gjerne utgis i albumform og ofte er en kombinasjon av humor- og spenningsserier. Eksempler er Tintin av Hergé og Ridderne av Dor av InkaLill.

Spenningsseriene kan også deles inn i flere undergrupper. Ofte handler de om sterke menn i kamp mot skurker (Lyn Gordon, Tarzan). Noen av heltene har overnaturlige krefter – de såkalte superheltene (Supermann, Spider-Man). En viss ironisk distanse til tegneserienes heltedyrkelse finner vi i de eldste Fantomet-seriene av Lee Falk og Ray Moore og ikke minst i The Spirit av Will Eisner. Westernseriene var opprinnelig en amerikansk sjanger, men etter hvert er det kommet en rekke europeiske westernserier, med Blueberry av Jean-Michel Charlier og Jean Giraud som en av de mest kjente. Westernsjangeren egner seg for parodiering, og her er særlig Lucky Luke av Morris blitt populær.

Det er laget en lang rekke serier med historiske temaer. Osamu Tezukas serie om Buddha og Harold Fosters Prins Valiant er eksempler på mytebaserte historiske serier. Andre historiske serier foregår i nyere tid, og noen av disse tar opp alvorlige temaer som krig, undertrykkelse og rasisme. Flere av de moderne historiske seriene glir over i en ny genre, nemlig de dokumentariske tegneseriene. Eksempler er amerikanske Art Spiegelmans Maus (om jødeforfølgelsene i Polen under andre verdenskrig), iranske Marjane Satrapis selvbiografiske Persepolis (om undertrykkelsen i Iran etter revolusjonen i 1979) og japanske Keiji Nakasawas Gen – gutten fra Hiroshima, det første eksempelet på en manga oversatt til norsk.

Noen av de nyere dokumentariske seriene har et journalistisk tilsnitt. I Will Eisners siste tegneseriebok, The Plot, opptrer han som researcher for å klarlegge et historisk forløp. I Norge har Steffen Kverneland og Lars Fiske laget flere dokumentarserier med kulturhistorisk tilsnitt, blant annet Olaf G., om tegneren Olaf Gulbransson. Joe Sacco er blitt kjent for sin journalistikk i tegneserieform fra konfliktområder ulike steder i verden. Kanadieren Guy Delisle har laget tegneseriereportasjer fra blant annet Nord-Korea og Burma (i dag Myanmar) i en stil som er både satirisk og alvorlig.

Forløperne for tegneseriene var de humoristiske billedseriene på 1700- og 1800-tallet, som blant annet William Hogarth, Rodolphe Töpffer og Wilhelm Busch laget. Slike billedhistorier fantes både i Europa og USA og etter hvert også i Japan. Som moderne massemedium fikk tegneseriene sitt gjennombrudd med veksten i særlig den amerikanske avisbransjen på slutten av 1800-tallet, og mediets hundreårsjubileum ble derfor feiret 1996–1997.

Ofte regnes Robert Felton Outcaults The Yellow Kid fra 1896 som den første moderne tegneserien, men her bestod hvert avsnitt som regel bare av ett bilde. Den første gjennomførte tegneserien var derfor antakelig Knoll og Tott, som Rudolph Dirks startet i 1897. Tegneseriehistoriker Kristian Hellesund velger å sette et skille mellom før-tegneserier og tegneserier nettopp ved Knoll og Tott i 1897, siden Dirks fra første stund jobbet med tegninger i sekvens og faste karakterer. «Før-tegneserier blir dermed alle artefakter laget før 1897 med tegneserietrekk», skriver Hellesund.

Også i Europa og Japan så tegneserier som massemedium dagens lys omkring forrige århundreskifte, men utviklingen gikk raskest i USA.

En av de eldste nordiske tegneseriene var Oskar Anderssons Mannen som gör vad som faller honom in fra 1902–1906. Den mest kjente eldre svenske serien er Oscar Jacobsons Adamson fra 1920–1945. Rudolf Peterssons 91:an Karlsson, startet i 1932, ble utgangspunktet for norsktegnede Nr. 91 Stomperud.

Blant nyere svenske serier kan nevnes Socker-Conny av Joakim Pirinen, Arne Anka av Charlie Christensen og Ensamma mamman av Cecilia Torudd. Ulf Lundkvist og Max Andersson er kjent for sin svarte humor. Martin Kellermans Rocky, utgitt siden 1998, handler om en lett sliten serietegner med stadig bakrus og hyppige dameproblemer. Den er blitt populær i flere land og har blant annet eget blad i Norge. Det har også Arne Anka. I 2000-årene har Sverige sett en rekke kvinnelige tegneserieskapere med politisk slagkraft og bredt nedslagsfest med navn som Liv Strömquist og Åsa Grennvall samt stripeserier som Zelda av Lina Neidestam og Lilla Berlin av Ellen Ekman.

En kjent og populær svenskspråklig finsk serie er Tove Janssons og Lars Janssons Mummitrollet. Den finske tegneserieproduksjonen er meget variert, og i løpet av 1990-årene fikk også Finland for alvor en innenlandsk albumproduksjon. Det lages også mange finske avisstriper.

En av de første danske tegneseriene var De tre små mænd av Robert Storm Petersen fra 1913. Internasjonalt kjent ble Henning Dahl Mikkelsens Ferd'nand, startet 1937. Jørgen Mogensen ble kjent for familieserien Poeten og Lillemor. I 1970- og 1980-årene økte produksjonen av tegneserier i Danmark. Hans Rancke-Madsen og Peter Madsen tok 1979 fatt på Valhall, en humoristisk spenningsserie i den fransk-belgiske tradisjonen, men med emner fra norrøn mytologi.

Av de nordiske landene har Danmark den største albumproduksjonen, og det satses mye på underholdende serier for alle aldersgrupper. Blant de mest populære er Sussi Bechs Nofret, som foregår i det gamle Egypt, og Freddy Miltons funny animal-serie Familien Gnuff. I nyere tid har Halfdan Pisket og Karoline Stjernfelt vakt oppsikt, med serier om henholdsvis sin tyrkisk-armenske far og Struensee, legen til kong Christian 7.

Norske tegneserier har en historie tilbake til satirebladene sent på 1800-tallet. Norge har i dag en levende tegneseriescene med serieskapere i en lang rekke sjangere. Flere norske serier har hatt varig suksess, for eksempel Nemi, Pondus og Lunch, som publiseres som striper i aviser og egne blader. Flere tegneserieromaner og dokumentartegneserier har også vunnet stor anerkjennelse og blitt oversatt til en lang rekke språk, som Jason, Steffen Kvernelands Munch (2012) og Marta Breen og Jenny Jordahl Kvinner i kamp (2018).

• Les mer om norske tegneserier

Tegneserielesing i Norge

Ifølge Steinar Arneson i boken En verden av tegneserier (1986) var nordmenn den gang det folkeslag som leste nest mest tegneserier per hode, bare overgått av japanerne. I følge skoletesten PISA 2001 lå norske 15-åringer på femteplass når det gjelder å lese tegneserier ofte, sammenlignet med 15-åringer i andre OECD-land. Norske gutter lå helt oppe på tredjeplass, bare slått av japanske og finske gutter.

Men dette har endret seg de to siste tiårene. PISA nevner ikke lenger tegneserier, men ifølge SSBs Mediebarometer 2014 har bruken av tegneserier sunket fra elleve prosent i 1991 til fire prosent i 2014. Der 66 prosent av guttene leste tegneserieblader daglig i 1991, gjorde 19 prosent det samme i 2012.

Det er ikke «de mediene som har eksistert samtidig med tegneseriebladene, som har tatt over for dem», skriver Odd Frank Vaage i Samfunnsspeilet nr. 1, 2014. Han peker på konkurransen fra nye medier som elektroniske spill og internett, der særlig spill har hatt betydning for gutter i aldersgruppen 9–15 år.

Det må legges til at tegneserier også leses på internett og mobiltelefon, men her henger norske forlag etter i den internasjonale utviklingen.

• Sproingprisen
• Kulturdepartementets pris for beste tegneserie for barn og ungdom
• Årets tegneserie
• Pondus-prisen

• Oslo Comics Expo
• Raptus – Bergen internasjonale tegneseriefestival

• norske tegneserier
• kunst
• litteratur
• maleri
• manga
• tegning

• «Før tegneseriene» av Kristian Hellesund, fra Norsk tegneseriehistorie.
• Empirix.no
• Samfunnsspeilet nr. 1, 2014

• Arneson, Steinar: En verden av tegneserier : tegneserienes historie, biografier, hvem tegnet hva, seriegenrene, utgivelser i Norge siden 1912 m.m., 1986-87, 2 b.
• Harper, Morten: Tegneserien i og utenfor rutene, 1996-98, 3 b.
• Harper, Morten: Hverdagen er ikke som du tror : nye norske tegneserier, 2003
• Hellesund, Kristian: Norsk tegneseriehistorie, 2019–
• Hjorth-Jørgensen, Anders: Carlsens store tegneserieleksikon : alverdens tegneserieskabere, 1996
• Holen, Øyvind & Tore Strand Olsen: Tegneserienes historie, 2015.
• Isachsen, Haakon W. & Knut Brandal: Ingen jul uten juleheftene : julehefter i Norge 1911-2003, 2004.
• McCloud, Scott: Understanding comics, 1993 (norsk oversettelse, Hva er tegneserier, 2016).
• Olsen, Tore Strand: Tegn serier!, 2017.
• Sabin, Roger: Comics, comix & graphic novels : a history of comic art, 1996.
• Schröder, Horst: De første tegneseriene : dagsavisserier i USA fra århundreskiftet til 30-tallet, 1982.
• Schröder, Horst: Fremtiden i serieruter : science fiction-serier i USA, Frankrike og England, 1982.