Tegneserier er tegnede historier eller situasjoner, en rekke illustrasjoner presentert i sammenheng. Visuelt har tegneseriene mye til felles med malerkunst, vitsetegning og karikaturer, mens det fortellertekniske ofte ligger nærmere litteratur og film. Tegneserier er ikke en genre, men en egen kunstform, i Frankrike kalt «den niende kunstart». Kjente tegneserier er blant annet Donald Duck & Co, Pondus, Batman, Tintin og Nemi.

Faktaboks

Også kjent som

engelsk: comic strips, comics, cartoons, sequential art

fransk: bandes dessinées

japansk: manga

Norske tegneserier har en historie tilbake til satirebladene sent på 1800-tallet. Norge har i dag en levende tegneseriescene med serieskapere i en lang rekke sjangere.

Definisjoner

Hentet fra boken Tegneserienes historie, 2015.
Av /CappelenDamm.

Den amerikanske tegneserieskaperen Will Eisner kalte tegneserier for «sekvensiell kunst» i boken Comics and Sequential Art fra 1985, det vil si at når minst to illustrasjoner inngår i en sekvens, så er det tegneserier. Kollegaen Scott McCloud fulgte opp med følgende definisjon i standardverket Understanding Comics (1993, på norsk 2016, Hva er tegneserier): «Tegnede og andre bilder plassert side om side i bevisst rekkefølge, med den hensikt å formidle informasjon og/eller fremkalle en estetisk reaksjon hos leseren.»

Til tross for ordet «tegneserier» behøver en tegneserie nemlig ikke å være tegnet. Det finnes serier som er malt eller laget som tresnitt, andre kombinerer ulike teknikker og uttrykk, og det fins også tegneserier som har innslag av fotografi. Rene fotonoveller og fotoromaner er det imidlertid ikke naturlig å kalle tegneserier, det kalles iblant «fumetti», etter det italienske uttrykket for tegneserier.

Enkeltbilder og striper

Pondus

Tegneserier består som regel av flere bilder i sammenheng, historiene kan også bestå av enkeltbilder. Her er en episode i ett bilde med Pondus og kona Beate. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Grensen mellom tegneserier og vitsetegninger er også flytende. Avisenes stripeserier består som regel av flere bilder i sammenheng, men av og til kan en stripe utgjøre bare ett bilde. Det omvendte finnes også. Gary Larsons Larsons gale verden er i de fleste tilfeller enkelttegninger, men det forekommer også at den består av flere tegninger. Fordi den dessuten har en distribusjon som minner om tegneserienes, vil mange regne den som en tegneserie. Det kan også argumenteres for at vitsetegninger gjerne kan formidle et handlingsforløp, eller sekvens, i bare én rute. Blir for eksempel en samtale mellom to figurer i én rute i Flu Hartbergs Fagprat et annet medium enn når Frode Øverli deler opp en lignende samtale i tre ruter i Pondus?

Tekst og bilder

Xueting Yang «Et annet sted» (2014)
De fleste tegneserier har tekst, gjerne i bobler, men det finnes også stumme serier. Bildet viser Xueting Yangs Et annet sted.
Xueting Yang «Et annet sted» (2014)
Av /Jippi forlag.

De fleste tegneserier har tekst, men det finnes også «stumme» serier. Et klassisk eksempel på dette er avisserien Ferd'nand av Henning Dahl Mikkelsen. I nyere tid har nordmannen Jason (John Arne Sæterøy) utgitt en del serier uten eller nesten uten tekst.

Hvis en serie har tekst, er replikkene som oftest plassert i snakkebobler, som er blitt et slags «varemerke» for tegneseriene. Det går også an å lage tegneserier som utelukkende består av pratebobler. Det forekommer imidlertid også serier hvor replikkene står under bildene, noe som var vanlig i eldre norske tegneserier. Grensene mellom bildebøker og tegneserier er også svært flytende og kan være utfordrende å kategorisere. Typisk for tegneseriene er også forskjellige visuelle markeringer, ofte for å gjengi abstrakte fenomener som ikke kan vises på annen måte. For eksempel betyr et stearinlys over hodet på en figur at han eller hun får en lys idé, og en mørk sky at figuren er i dårlig humør.

Distribusjon

Tegneserier publiseres i aviser, ukeblader, egne hefter, album (større hefter med finere utstyr), bøker og i økende grad på internett. Siden 1990-årene er det kommet interaktive digitale tegneserier. Interaktive tegneserier på papir, hvor leseren kan velge mellom flere handlingsforløp, forekom også tidligere. Før var det vanlig å oppfatte tegneserier først og fremst som barnelesning, men i virkeligheten leses de av alle aldersgrupper. Svært mange serier er beregnet på ungdom og voksne.

Den største produksjonen av tegneserier foregår i USA, Vest-Europa og Japan. I Japan kalles tegneserier manga.

Gjennomgangsfigurer

Tegneserie

Donald Duck er en av de aller mest kjente seriefigurene i serieformat og animasjon. Tegneseriebladet Donald Duck & Co har kommet ut siden 1948.

Hovedpersonene er ofte gjennomgangsfigurer som er de samme fra episode til episode. Knoll og Tott har for eksempel kommet regelmessig i nye striper siden 1897. Men det fins også en del frittstående album med egne hovedpersoner. Det fins også serier som utkommer over en lang periode, men uten å ha noe fast persongalleri. Et norsk eksempel på dette er Fagprat av Flu Hartberg. Mange av tegneseriene produseres i så store mengder eller over et så langt tidsrom at de har hatt flere forskjellige tegnere og manuskriptforfattere. Også her finnes det unntak i form av serier som er verk av én person, eventuelt en duo bestående av tegner og forfatter. Dette er særlig vanlig i europeiske tegneserier, hvor for eksempel Tintin gikk i graven med sin skaper Hergé.

Animasjon

Det er en nær sammenheng mellom tegneserier og animasjon. Mange tegneseriefigurer, som for eksempel Donald Duck og Mikke Mus, var opprinnelig tegnefilmfigurer. Serier som Tintin og Asterix har forekommet både som tegnefilm og spillefilm med skuespillere. Mange tegneseriefigurer er etter hvert også blitt hovedpersoner i dataspill.

Sjangere

Tegneserie

Mange av de mer tradisjonelle humorseriene foregår i familiemiljø, ofte med rampete, kreative barn i hovedrollen. Her Knold og Tot, julehefte, 1911/1912

Tegneserie
Av .

De fleste tegneserier kan historisk sett meget forenklet inndeles i to store grupper, humor- og spenningsserier. Humorseriene omfatter blant annet mange av de seriene som trykkes i avisene eller opprinnelig er beregnet på denne publikasjonsformen. Humorseriene er den eldste tegneseriesjangeren og oppstod i USA på slutten av 1800-tallet (se nedenfor). Mange av de mer tradisjonelle humorseriene foregår i familiemiljø, ofte med rampete, kreative barn i hovedrollen. Dette gjelder både en gammel suksess som Knoll og Tott og en ny suksess som Bill Wattersons Tommy og Tigern. En mer underfundig humor med vekt på det verbale finnes i serier som Krazy Kat av George Herriman.

Noen av avisseriene er skarpe satirer. Blant de mest kjente av disse er Doonesbury av Gary Trudeau. I Norge er det siden 1990-årene kommet en rekke ungdommelige humorserier i stripeformat. Les mer om norske tegneserier lenger ned i denne artikkelen.

En egen sjanger innenfor humorseriene er de såkalte funny animal-seriene, som særlig Disneys tegnere er kjent for. Selv om funny animal-sjangeren i utgangspunktet er amerikansk, har også europeere laget slike serier, for eksempel svenske Rune Andréassons Bamse og nederlenderen Marten Toonders Tom Pus og Putte. Toonders historier er beslektet med de lange europeiske humorseriene som gjerne utgis i albumform og ofte er en kombinasjon av humor- og spenningsserier. Eksempler er Tintin av Hergé og Ridderne av Dor av InkaLill.

Spenningsseriene kan også deles inn i flere undergrupper. Ofte handler de om sterke menn i kamp mot skurker (Lyn Gordon, Tarzan). Noen av heltene har overnaturlige krefter – de såkalte superheltene (Supermann, Spider-Man). En viss ironisk distanse til tegneserienes heltedyrkelse finner vi i de eldste Fantomet-seriene av Lee Falk og Ray Moore og ikke minst i The Spirit av Will Eisner. Westernseriene var opprinnelig en amerikansk sjanger, men etter hvert er det kommet en rekke europeiske westernserier, med Blueberry av Jean-Michel Charlier og Jean Giraud som en av de mest kjente. Westernsjangeren egner seg for parodiering, og her er særlig Lucky Luke av Morris blitt populær.

Det er laget en lang rekke serier med historiske temaer. Osamu Tezukas serie om Buddha og Harold Fosters Prins Valiant er eksempler på mytebaserte historiske serier. Andre historiske serier foregår i nyere tid, og noen av disse tar opp alvorlige temaer som krig, undertrykkelse og rasisme. Flere av de moderne historiske seriene glir over i en ny genre, nemlig de dokumentariske tegneseriene. Eksempler er amerikanske Art Spiegelmans Maus (om jødeforfølgelsene i Polen under andre verdenskrig), iranske Marjane Satrapis selvbiografiske Persepolis (om undertrykkelsen i Iran etter revolusjonen i 1979) og japanske Keiji Nakasawas Gen – gutten fra Hiroshima, det første eksempelet på en manga oversatt til norsk.

Noen av de nyere dokumentariske seriene har et journalistisk tilsnitt. I Will Eisners siste tegneseriebok, The Plot, opptrer han som researcher for å klarlegge et historisk forløp. I Norge har Steffen Kverneland og Lars Fiske laget flere dokumentarserier med kulturhistorisk tilsnitt, blant annet Olaf G., om tegneren Olaf Gulbransson. Joe Sacco er blitt kjent for sin journalistikk i tegneserieform fra konfliktområder ulike steder i verden. Kanadieren Guy Delisle har laget tegneseriereportasjer fra blant annet Nord-Korea og Burma (i dag Myanmar) i en stil som er både satirisk og alvorlig.

På 2000-tallet er det blitt et økende behov for et begrep som fanger opp grenselandet mellom samtidskunst og tegneserier, især tegneserier som bryter med litteraturen og spillefilmens narrative spilleregler. Etter den abstrakte tegneserieromanen When the Last Story is Told (2015) skrev den danske serieskaperen og forskeren Allan Haverholm (f. 1976) en masteroppgave der han lanserte begrepet uncomics, for å fange opp tegneserier som ramler utenfor lineære fortellinger, etablerte tegnestiler og tradisjonell leseretning. Han ønsket å finne strukturer som tegneserier kan låne fra andre uttrykk, som billedkunst, musikk, arkitektur og eksperimentell litteratur.

Som et viktig eksempel trekker Haverholm frem Abstract Comics Anthology (Fantagraphics 2009), og han fulgte selv opp med den internasjonale antologien Uncomics (2022).

Historikk

The Yellow Kid

Vittighetsserien Den gule gutten med tegninger fra New Yorks slumstrøk ble trykt i avisene New York Journal og New York World fra 1895 og konkurrerer med Knoll og Tott om å være den første moderne tegneserien

The Yellow Kid
Av .
Tegneserie

For Tusind Hjem, nr. 1, 1917. Avisen var Norges første fargelagte ukeblad. Bakside med helsides tegneserie

Tegneserie

Forløperne for tegneseriene var de humoristiske billedseriene på 1700- og 1800-tallet, som blant annet William Hogarth, Rodolphe Töpffer og Wilhelm Busch laget. Slike billedhistorier fantes både i Europa og USA og etter hvert også i Japan. Som moderne massemedium fikk tegneseriene sitt gjennombrudd med veksten i særlig den amerikanske avisbransjen på slutten av 1800-tallet, og mediets hundreårsjubileum ble derfor feiret 1996–1997.

Ofte regnes Robert Felton Outcaults The Yellow Kid fra 1896 som den første moderne tegneserien, men her bestod hvert avsnitt som regel bare av ett bilde. Den første gjennomførte tegneserien var derfor antakelig Knoll og Tott, som Rudolph Dirks startet i 1897. Tegneseriehistoriker Kristian Hellesund velger å sette et skille mellom før-tegneserier og tegneserier nettopp ved Knoll og Tott i 1897, siden Dirks fra første stund jobbet med tegninger i sekvens og faste karakterer. «Før-tegneserier blir dermed alle artefakter laget før 1897 med tegneserietrekk», skriver Hellesund.

Også i Europa og Japan så tegneserier som massemedium dagens lys omkring forrige århundreskifte, men utviklingen gikk raskest i USA.

Amerikanske tegneserier

Tegneserie

Stålmannen, 3/1952, før tegneserien byttet navn til Supermann

Tegneserie
Av .

Frem til rundt 1930 var langt de fleste tegneserier humorstriper for aviser og ukeblader. Spenningsseriene begynte å dukke opp i USA omkring 1930, og i 1930-årene begynte det også å komme egne seriehefter. Superheltsjangeren ble innledet med Supermann i 1938. Også funny animal-sjangeren hadde sitt gjennombrudd i dette tiåret, med Mikke Mus og senere Donald Duck som de mest populære figurene. I 1942 begynte Carl Barks å tegne Donald Duck.

Etter andre verdenskrig hadde skrekk- og krimseriene en blomstringstid, og hyppige voldsskildringer i enkelte tegneserier førte til mye kritikk. For å unngå offentlig sensur innførte de amerikanske serieforlagene i 1954 en selvsensur, den såkalte Comics Code, som blant annet førte til at skrekkseriene forsvant fra markedet for en periode. Tilsvarende debatter om tegneserienes antatt skadelige virkninger ble ført også i andre land, blant dem Norge.

Den første tiden etter andre verdenskrig skjedde det også en fornyelse av de amerikanske humorseriene, med avisstriper der stor vekt ble lagt på verbal humor og underfundighet. Noen av disse hadde stor appell til publikum fordi de kombinerte underfundigheten med dagligdagse situasjoner og referanser til aktuelle begivenheter. Tidlige eksempler på denne typen humorserier er Charles M. Schultz' Knøttene og Walt Kellys Pogo. George Herrimans absurde Krazy Kat, som hadde sin blomstringstid i mellomkrigstiden, var en viktig inspirasjonskilde for flere av etterkrigstidens humortegnere.

Utover i 1960- og 1970-årene kom undergrunnsseriene, med Robert Crumb og Gilbert Shelton som de mest kjente serieskaperne. Undergrunnsseriene ble til å begynne med utgitt av amerikanske forlag som ikke godtok The Comics Code og brøt med en rekke tabuforestillinger når det gjaldt blant annet sex og narkotika. De ble en etablert del av den amerikanske tegneseriebransjen etter hvert som The Comics Code gradvis mistet sin betydning.

I 1960-årene begynte skrekkseriene å komme tilbake, og superheltsjangeren fikk en renessanse. Stan Lee, Jack Kirby og Steve Ditko ga nærmest på egen hånd etablerte helter som Batman og Superman konkurranse med nye figurer som Fantastic Four, Spider-Man, X-Men, Hulk, Dr. Strange og Avengers. I 1980-årene utviklet denne sjangeren seg i retning av hardere voldsskildringer og mørkere historier, representert blant annet ved Frank Miller og Alan Moore. Fra slutten av 1970-årene etablerte Will Eisner sine «grafiske romaner» og noveller, som bidro til å gjøre amerikanske tegneserier akseptert som «seriøs» litteratur – ikke minst da Art Spiegelman i 1992 vant Pulitzerprisen for Maus.

I 1980-årene kom flere nye amerikanske humorserier med Bill Wattersons Tommy og Tigern som den største suksessen. Til den nye generasjonen stripetegnere hører også Bud Grace, men hans Ernie ble relativt sett mer populær i Norge enn i USA. Også Larsons gale verden av Gary Larson hører med her, selv om det kan diskuteres om den er en egentlig tegneserie (se ovenfor).

Blant de betydeligste amerikanske tegneseriekunstnerne på slutten av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet er Joe Sacco, Chris Ware og Daniel Clowes. Sacco har publisert dokumentarserier fra blant annet det tidligere Jugoslavia og Palestina. Ware er kjent for Jimmy Corrigan, the Smartest Kid on Earth, hvor han veksler mellom en rekke stiler tegnemessig og layoutmessig, noe som både har innbrakt ham litterære priser og ført til at hans arbeider er blitt utstilt i kunstmuseer.

Europeiske tegneserier

Tintin

Hergés serier om Tintin har blitt et forbilde for mange, både på grunn av blandingen av humor og spenning, men også på grunn av tegneteknikken, med detaljerte, men ryddige bilder og en ren strek. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Persepolis, bokomslag
Det fransk-belgiske tegneseriemiljøet har i flere årtier trukket til seg serieskapere fra land utenfor det franskspråklige området. En av dem er den iranske serieskaperen Marjane Satrapi.
Persepolis, bokomslag
No Comprendo Press.

Storproduksjon av tegneserier kom senere i gang i Europa enn i USA. Oversatte amerikanske serier spilte en stor rolle på det europeiske markedet, men det fantes også europeiske humor- og familieserier. Belgieren Hergé (Georges Remi) sørget for et gjennombrudd for europeiske serier og dannet skole med Tintin, som ble publisert fra 1929. I kjølvannet av Tintin kom det en rekke veltegnede episke serier som blandet humor og spenning. Hergé ble forbilde for mange også på grunn av sin måte å tegne på, med detaljerte, men ryddige bilder og en ren strek. Seriene i tradisjonen fra Hergé henvender seg til både barn, ungdom og voksne, og Frankrike og Belgia ble tidlig «stormaktene» på det europeiske tegneseriemarkedet. Album ble en vanlig publikasjonsform i Europa.

Etter andre verdenskrig spilte René Goscinny lenge en sentral rolle for franskspråklig tegneserieproduksjon som redaktør, utgiver og manusforfatter av episke humorserier (blant annet Asterix, Lucky Luke og Iznogood). Senere fikk Pierre Christin en viktig posisjon som forfatter av serier tegnet av blant annet Jean-Claude Mézières, Enki Bilal og Annie Goetzinger. Alle var de fra rundt 1970 med på å skape en ny bølge europeiske serier som for en stor del henvendte seg til et kresent voksent publikum. Andre sentrale navn her er Jean Giraud (pseudonym Moebius), Jacques Tardi, Claire Bretécher, italieneren Hugo Pratt og Claude Auclair.

Flere europeiske serieskapere videreutviklet albumformatet til romaner i tegneserieform. Det fins også en absurd retning innenfor de franskspråklige tegneseriene, representert blant annet ved Ullkorn av Richard Peyzaret (pseudonym F'Murr) og I begynnelsen skapte Gud av Loup.

Det fransk-belgiske tegneseriemiljøet har i flere årtier trukket til seg serieskapere fra land utenfor det franskspråklige området. Et eksempel er science fiction-skaperen Enki Bilal, som er av serbisk opprinnelse. Nyere eksempler er samtidskronikøren Marjane Satrapi fra Iran og «sosialsurrealisten» Jason fra Norge.

I sammenheng med koronapandemien opplevde det franske tegneseriemarkedet en kraftig vekst, med en salgsøkning på 55 prosent fra 2019 til 2023. Hver fjerde solgte bok i Frankrike i 2023 var en tegneserie, totalt 75 millioner eksemplarer, med en samlet omsetning på 877 millioner euro, noe som riktignok var en nedgang på 11 prosent fra 2022.

Manga

Den første av tolv bøker som samler «Lone Wolf and Cub» på engelsk.
Den første av tolv bøker som samler Lone Wolf and Cub på engelsk.

Manga har røtter i en japansk karikaturtradisjon som går tilbake til 600- og 700-tallet, og den første kjente billedfortellingen stammer fra begynnelsen av 1100-tallet. Begrepet manga ble en del av dagligtalen i Japan på tampen av 1700-tallet.

Fra annen halvdel av 1800-tallet ble vestlig humormagasintradisjon en viktig innflytelse, fulgt av påvirkning fra amerikanske tegneserier og tegnefilmer på 1900-tallet. Det førte til en oppblomstring av humoristiske avisserier, men politisk innstramming i 1930-årene medførte dårligere vilkår for tegneserier rettet mot et voksent publikum, og isteden blomstret barneserier opp.

Etter andre verdenskrig ble det vanlig med tegneserier på opptil flere tusen sider og føljetongserier i tykke blader. En pionér var Osamu Tezuka, som preget den japanske tegneserie- og tegnefilmbransjen frem til sin død i 1989.

Det finnes manga for og om de fleste målgrupper, aldersgrupper og sjangre. «Shonen»-serier, rettet mot gutter, er mest utbredt, mens «shojo»-serier for jenter er den andre hovedgruppen. I 1957 lanserte Yoshihiro Tatsumi begrepet «gekiga» for å signalisere at hans tegneserienoveller var ment for voksne. Yoshiharu Tsuge var også viktig for tegneseriens kunstneriske aksept. Han skapte det som ble kalt «litterær manga» på tampen av 1960-årene.

Fra 1980-årene ble manga en populær eksportvare til Vesten, og flere serieskapere lot seg inspirere av fortellerteknikken. Begrepet manga brukes i dag også om en tegne- og fortellerstil, noe som kan tas i bruk av serieskapere som verken er japanske eller jobber for det japanske markedet.

Tegneserier i Norden

En av de eldste nordiske tegneseriene var Oskar Anderssons Mannen som gör vad som faller honom in fra 1902–1906. Den mest kjente eldre svenske serien er Oscar Jacobsons Adamson fra 1920–1945. Rudolf Peterssons 91:an Karlsson, startet i 1932, ble utgangspunktet for norsktegnede Nr. 91 Stomperud.

Blant nyere svenske serier kan nevnes Socker-Conny av Joakim Pirinen, Arne Anka av Charlie Christensen og Ensamma mamman av Cecilia Torudd. Ulf Lundkvist og Max Andersson er kjent for sin svarte humor. Martin Kellermans Rocky, utgitt siden 1998, handler om en lett sliten serietegner med stadig bakrus og hyppige dameproblemer. Den er blitt populær i flere land og har blant annet eget blad i Norge. Det har også Arne Anka. I 2000-årene har Sverige sett en rekke kvinnelige tegneserieskapere med politisk slagkraft og bredt nedslagsfest med navn som Liv Strömquist og Åsa Grennvall samt stripeserier som Zelda av Lina Neidestam og Lilla Berlin av Ellen Ekman.

En kjent og populær svenskspråklig finsk serie er Tove Janssons og Lars Janssons Mummitrollet. Den finske tegneserieproduksjonen er meget variert, og i løpet av 1990-årene fikk også Finland for alvor en innenlandsk albumproduksjon. Det lages også mange finske avisstriper.

En av de første danske tegneseriene var De tre små mænd av Robert Storm Petersen fra 1913. Internasjonalt kjent ble Henning Dahl Mikkelsens Ferd'nand, startet 1937. Jørgen Mogensen ble kjent for familieserien Poeten og Lillemor. I 1970- og 1980-årene økte produksjonen av tegneserier i Danmark. Hans Rancke-Madsen og Peter Madsen tok 1979 fatt på Valhall, en humoristisk spenningsserie i den fransk-belgiske tradisjonen, men med emner fra norrøn mytologi.

Av de nordiske landene har Danmark den største albumproduksjonen, og det satses mye på underholdende serier for alle aldersgrupper. Blant de mest populære er Sussi Bechs Nofret, som foregår i det gamle Egypt, og Freddy Miltons funny animal-serie Familien Gnuff. I nyere tid har Halfdan Pisket og Karoline Stjernfelt vakt oppsikt, med serier om henholdsvis sin tyrkisk-armenske far og Struensee, legen til kong Christian 7.

Norske tegneserier

Nemi, 1/2003.

Nemi er en av de mest populære norske tegneseriene. Den er skrevet og tegnet av Lise Myhre (født 1975)

Nemi, 1/2003.
Nora Dåsnes debuterte med tegneserieromanen «Ti kniver i hjertet» (2020).
Nora Dåsnes debuterte med tegneserieromanen «Ti kniver i hjertet» (2020).
Nora Dåsnes/Aschehoug.

Norske tegneserier har en historie tilbake til satirebladene sent på 1800-tallet. Norge har i dag en levende tegneseriescene med serieskapere i en lang rekke sjangere. Flere norske serier har hatt varig suksess, for eksempel Nemi, Pondus og Lunch, som publiseres som striper i aviser og egne blader. Flere tegneserieromaner og dokumentartegneserier har også vunnet stor anerkjennelse og blitt oversatt til en lang rekke språk, som Jason, Steffen Kvernelands Munch (2012) og Marta Breen og Jenny Jordahl Kvinner i kamp (2018).

Tegneserielesing i Norge

Ifølge Steinar Arneson i boken En verden av tegneserier (1986) var nordmenn den gang det folkeslag som leste nest mest tegneserier per hode, bare overgått av japanerne. I følge skoletesten PISA 2001 lå norske 15-åringer på femteplass når det gjelder å lese tegneserier ofte, sammenlignet med 15-åringer i andre OECD-land. Norske gutter lå helt oppe på tredjeplass, bare slått av japanske og finske gutter.

Men dette har endret seg de to siste tiårene. PISA nevner ikke lenger tegneserier, men ifølge SSBs Mediebarometer 2014 har bruken av tegneserier sunket fra elleve prosent i 1991 til fire prosent i 2014. Der 66 prosent av guttene leste tegneserieblader daglig i 1991, gjorde 19 prosent det samme i 2012.

Det er ikke «de mediene som har eksistert samtidig med tegneseriebladene, som har tatt over for dem», skriver Odd Frank Vaage i Samfunnsspeilet nr. 1, 2014. Han peker på konkurransen fra nye medier som elektroniske spill og internett, der særlig spill har hatt betydning for gutter i aldersgruppen 9–15 år.

Det må legges til at tegneserier også leses på internett og mobiltelefon, men her henger norske forlag etter i den internasjonale utviklingen.

Tegneseriepriser i Norge

Tegneseriefestivaler i Norge

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Arneson, Steinar: En verden av tegneserier : tegneserienes historie, biografier, hvem tegnet hva, seriegenrene, utgivelser i Norge siden 1912 m.m., 1986-87, 2 b.
  • Harper, Morten: Tegneserien i og utenfor rutene, 1996-98, 3 b.
  • Harper, Morten: Hverdagen er ikke som du tror : nye norske tegneserier, 2003
  • Hellesund, Kristian: Norsk tegneseriehistorie, 2019–
  • Hjorth-Jørgensen, Anders: Carlsens store tegneserieleksikon : alverdens tegneserieskabere, 1996
  • Holen, Øyvind & Tore Strand Olsen: Tegneserienes historie, 2015.
  • Isachsen, Haakon W. & Knut Brandal: Ingen jul uten juleheftene : julehefter i Norge 1911-2003, 2004.
  • McCloud, Scott: Understanding comics, 1993 (norsk oversettelse, Hva er tegneserier, 2016).
  • Olsen, Tore Strand: Tegn serier!, 2017.
  • Sabin, Roger: Comics, comix & graphic novels : a history of comic art, 1996.
  • Schröder, Horst: De første tegneseriene : dagsavisserier i USA fra århundreskiftet til 30-tallet, 1982.
  • Schröder, Horst: Fremtiden i serieruter : science fiction-serier i USA, Frankrike og England, 1982.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg