Tegneserier er tegnede historier eller situasjoner, en rekke illustrasjoner presentert i sammenheng. Visuelt har tegneseriene mye til felles med malerkunst, vitsetegning og karikaturer, mens det fortellertekniske ofte ligger nærmere litteratur og film. Tegneserier er ikke en genre, men en egen kunstform, i Frankrike kalt «den niende kunstart». Kjente tegneserier er blant annet Donald Duck & Co, Pondus, Batman, Tintin og Nemi.

Den amerikanske tegneserieskaperen Will Eisner kalte tegneserier for «sekvensiell kunst» i boken Comics and Sequential Art (1985), det vil si at når minst to illustrasjoner inngår i en sekvens, så er det tegneserier. Kollegaen Scott McCloud fulgte opp med følgende definisjon i standardverket Understanding Comics (1993, på norsk 2016, Hva er tegneserier): «Tegnede og andre bilder plassert side om side i bevisst rekkefølge, med den hensikt å formidle informasjon og/eller fremkalle en estetisk reaksjon hos leseren.» Til tross for ordet «tegneserier» behøver en tegneserie nemlig ikke å være tegnet. Det finnes serier som er malt eller laget som tresnitt, andre kombinerer ulike teknikker og uttrykk, og det fins også tegneserier som har innslag av fotografi. Rene fotonoveller og fotoromaner er det imidlertid ikke naturlig å kalle tegneserier, det kalles iblant «fumetti», etter det italienske uttrykket for tegneserier.

Grensen mellom tegneserier og vitsetegninger er også flytende. Avisenes stripeserier består som regel av flere bilder i sammenheng, men stundom kan en stripe utgjøre bare ett bilde. Det omvendte finnes også. Gary Larsons Larsons gale verden er i de fleste tilfeller enkelttegninger, men det forekommer også at den består av flere tegninger. Fordi den dessuten har en distribusjon som minner om tegneserienes, vil mange regne den som en tegneserie. Det kan også argumenteres for at vitsetegninger gjerne kan formidle et handlingsforløp, eller sekvens, i bare én rute. Blir f.eks. en samtale mellom to figurer i én rute i Flu Hartbergs Fagprat et annet medium enn når Frode Øverli deler opp en lignende samtale i tre ruter i Pondus? 

De fleste tegneserier har tekst, men det finnes også «stumme» serier. Et klassisk eksempel på dette er avisserien Ferd'nand av Henning Dahl Mikkelsen. I nyere tid har nordmannen Jason (John Arne Sæterøy) utgitt en del serier uten eller nesten uten tekst.

Hvis en serie har tekst, er replikkene som oftest plassert i snakkebobler, som er blitt et slags «varemerke» for tegneseriene. Det går også an å lage tegneserier som utelukkende består av pratebobler. Det forekommer imidlertid også serier hvor replikkene står under bildene, noe som var vanlig i eldre norske tegneserier. Grensene mellom billedbøker og tegneserier er også svært flytende, og kan være utfordrende å kategorisere. Typisk for tegneseriene er også forskjellige visuelle markeringer, ofte for å gjengi abstrakte fenomener som ikke kan vises på annen måte. For eksempel betyr et stearinlys over hodet på en figur at han eller hun får en lys idé, og en mørk sky at figuren er i dårlig humør.

Tegneserier publiseres i aviser, ukeblader, egne hefter, album (større hefter med finere utstyr), bøker og i økende grad på internett. Siden 1990-årene er det kommet interaktive digitale tegneserier. Interaktive tegneserier på papir, hvor leseren kan velge mellom flere handlingsforløp, forekom også tidligere. Før var det vanlig å oppfatte tegneserier først og fremst som barnelesning, men i virkeligheten leses de av alle aldersgrupper. Svært mange serier er beregnet på ungdom og voksne.

Den største produksjonen av tegneserier foregår i USA, Vest-Europa og Japan. I Japan kalles tegneserier manga.

Hovedpersonene er ofte gjennomgangsfigurer som er de samme fra episode til episode. Knoll og Tott har for eksempel kommet regelmessig i nye striper siden 1897. Men det fins også en del frittstående album med egne hovedpersoner. Det fins også serier som utkommer over en lang periode, men uten å ha noe fast persongalleri. Et norsk eksempel på dette er Fagprat av Flu Hartberg. Mange av tegneseriene produseres i så store mengder eller over et så langt tidsrom at de har hatt flere forskjellige tegnere og manuskriptforfattere. Også her finnes det unntak i form av serier som er verk av én person, eventuelt en duo bestående av tegner og forfatter. Dette er særlig vanlig i europeiske tegneserier, hvor for eksempel Tintin gikk i graven med sin skaper Hergé.

Det er en nær sammenheng mellom tegneserier og animasjon. Mange tegneseriefigurer, som for eksempel Donald Duck og Mikke Mus, var opprinnelig tegnefilmfigurer. Serier som Tintin og Asterix har forekommet både som tegnefilm og spillefilm med skuespillere. Mange tegneseriefigurer er etter hvert også blitt hovedpersoner i dataspill.

De fleste tegneserier kan historisk sett meget forenklet inndeles i to store grupper, humor- og spenningsserier. Humorseriene omfatter bl.a. mange av de seriene som trykkes i avisene eller opprinnelig er beregnet på denne publikasjonsformen. Humorseriene er den eldste tegneseriesjangeren og oppstod i USA på slutten av 1800-tallet (se nedenfor). Mange av de mer tradisjonelle humorseriene foregår i familiemiljø, ofte med rampete, kreative barn i hovedrollen. Dette gjelder både en gammel suksess som Knoll og Tott og en ny suksess som Bill Wattersons Tommy og Tigern. En mer underfundig humor med vekt på det verbale finnes i serier som Krazy Kat av George Herriman. Noen av avisseriene er skarpe satirer. Blant de mest kjente av disse er Doonesbury av Gary Trudeau. I Norge er det siden 1990-årene kommet en rekke ungdommelige humorserier i stripeformat. Se under Norske tegneserier lenger ned i denne artikkelen.

En egen sjanger innenfor humorseriene er de såkalte funny animal-seriene, som særlig Disneys tegnere er kjent for. Selv om funny animal-sjangeren i utgangspunktet er amerikansk, har også europeere laget slike serier, for eksempel svenske Rune Andréassons Bamse og nederlenderen Marten Toonder (Tom Pus, Putte). Toonders historier er beslektet med de lange europeiske humorseriene som gjerne utgis i albumform og ofte er en kombinasjon av humor- og spenningsserier. Eksempler er Tintin av Hergé og Ridderne av Dor av InkaLill.

Spenningsseriene kan også deles inn i flere undergrupper. Ofte handler de om sterke menn i kamp mot skurker (Lyn Gordon, Tarzan). Noen av heltene har overnaturlige krefter – de såkalte superheltene (Supermann, Spider-Man). En viss ironisk distanse til tegneserienes heltedyrkelse finner vi i de eldste Fantomet-seriene av Lee Falk og Ray Moore og ikke minst i The Spirit av Will Eisner. Westernseriene var opprinnelig en amerikansk sjanger, men etter hvert er det kommet en rekke europeiske westernserier, med Blueberry av Jean-Michel Charlier og Jean Giraud som en av de mest kjente. Westernsjangeren egner seg for parodiering, og her er særlig Lucky Luke av Morris blitt populær.

Det er laget en lang rekke serier med historiske temaer. Osamu Tezukas serie om Buddha og Harold Fosters Prins Valiant er eksempler på mytebaserte historiske serier. Andre historiske serier foregår i nyere tid, og noen av disse tar opp alvorlige temaer som krig, undertrykkelse og rasisme. Flere av de moderne historiske seriene glir over i en ny genre, nemlig de dokumentariske tegneseriene. Eksempler er amerikanske Art Spiegelmans Maus (om jødeforfølgelsene i Polen under den annen verdenskrig), iranske Marjane Satrapis selvbiografiske Persepolis (om undertrykkelsen i Iran etter revolusjonen i 1979) og japanske Keiji Nakasawas Gen – gutten fra Hiroshima, det første eksempelet på en manga oversatt til norsk.

Noen av de nyere dokumentariske seriene har et journalistisk tilsnitt. I Will Eisners siste tegneseriebok, The Plot, opptrer han som researcher for å klarlegge et historisk forløp. I Norge har Steffen Kverneland og Lars Fiske laget flere dokumentarserier med kulturhistorisk tilsnitt, blant annet Olaf G., om tegneren Olaf Gulbransson. Joe Sacco er blitt kjent for sin journalistikk i tegneserieform fra konfliktområder ulike steder i verden. Kanadieren Guy Delisle har laget tegneseriereportasjer fra blant annet Nord-Korea og Burma (i dag Myanmar), i en stil som er både satirisk og alvorlig.

Forløperne for tegneseriene var de humoristiske billedseriene på 1700- og 1800-tallet, som bl.a. William Hogarth, Rodolphe Töpffer og Wilhelm Busch laget. Slike billedhistorier fantes både i Europa og USA og etter hvert også i Japan. Som moderne massemedium fikk tegneseriene sitt gjennombrudd med veksten i særlig den amerikanske avisbransjen på slutten av 1800-tallet, og mediets hundreårsjubileum ble derfor feiret 1996–97. Ofte regnes Robert Felton Outcaults The Yellow Kid (1896) som den første moderne tegneserie, men her bestod hvert avsnitt som regel bare av ett bilde. Den første gjennomførte tegneserie var derfor antakelig Knoll og Tott, som Rudolph Dirks startet i 1897. Også i Europa og Japan så tegneserier som massemedium dagens lys omkring forrige århundreskifte, men utviklingen gikk raskest i USA.

Frem til rundt 1930 var langt de fleste tegneserier humorstriper for aviser og ukeblader. Spenningsseriene begynte å dukke opp i USA omkring 1930, og i 1930-årene begynte det også å komme egne seriehefter. Superheltsjangeren ble innledet med Supermann i 1938. Også funny animal-sjangeren hadde sitt gjennombrudd i dette tiåret, med Mikke Mus og senere Donald Duck som de mest populære figurene. I 1942 begynte Carl Barks å tegne Donald Duck.

Etter den annen verdenskrig hadde skrekk- og krimseriene er blomstringstid, og hyppige voldsskildringer i enkelte tegneserier førte til mye kritikk. For å unngå offentlig sensur innførte de amerikanske serieforlagene i 1954 en selvsensur, den såkalte Comics Code, som blant annet førte til at skrekkseriene forsvant fra markedet for en periode. Tilsvarende debatter om tegneserienes antatt skadelige virkninger ble ført også i andre land, blant dem Norge.

Den første tiden etter den annen verdenskrig skjedde det også en fornyelse av de amerikanske humorseriene, med avisstriper der stor vekt ble lagt på verbal humor og underfundighet. Noen av disse hadde stor appell til publikum fordi de kombinerte underfundigheten med dagligdagse situasjoner og referanser til aktuelle begivenheter. Tidlige eksempler på denne typen humorserier er Charles M. Schultz' Knøttene og Walt Kellys Pogo. George Herrimans absurde Krazy Kat, som hadde sin blomstringstid i mellomkrigstiden, var en viktig inspirasjonskilde for flere av etterkrigstidens humortegnere.

Utover i 1960- og 1970-årene kom undergrunnsseriene, med Robert Crumb og Gilbert Shelton som de mest kjente serieskaperne. Undergrunnsseriene ble til å begynne med utgitt av amerikanske forlag som ikke godtok The Comics Code, og brøt med en rekke tabuforestillinger når det gjaldt bl.a. sex og narkotika. De ble en etablert del av den amerikanske tegneseriebransjen etter hvert som The Comics Code gradvis mistet sin betydning. I 1960-årene begynte skrekkseriene å komme tilbake, og superheltsjangeren fikk en renessanse. Stan Lee, Jack Kirby og Steve Ditko ga nærmest på egen hånd etablerte helter som Batman og Superman konkurranse, med nye figurer som Fantastic Four, Spider-Man, X-Men, Hulk, Dr. Strange og Avengers. I 1980-årene utviklet denne sjangeren seg i retning av hardere voldsskildringer og mørkere historier, representert bl.a. ved Frank Miller og Alan Moore. Fra slutten av 1970-årene etablerte Will Eisner sine «grafiske romaner» og noveller, som bidro til å gjøre amerikanske tegneserier akseptert som «seriøs» litteratur - ikke minst da Art Spiegelman i 1992 vant Pulitzer-prisen for Maus.

I 1980-årene kom flere nye amerikanske humorserier med Bill Wattersons Tommy og Tigern som den største suksessen. Til den nye generasjonen stripetegnere hører også Bud Grace, men hans Ernie ble relativt sett mer populær i Norge enn i USA. Også Larsons gale verden av Gary Larson hører med her, selv om det kan diskuteres om den er en egentlig tegneserie (se ovenfor).

Blant de betydeligste amerikanske tegneseriekunstnerne på slutten av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet er Joe Sacco, Chris Ware og Daniel Clowes. Sacco har publisert dokumentarserier fra blant annet det tidligere Jugoslavia og Palestina. Ware er kjent for Jimmy Corrigan, the Smartest Kid on Earth, hvor han veksler mellom en rekke stiler tegnemessig og layoutmessig, noe som både har innbrakt ham litterære priser og ført til at hans arbeider er blitt utstilt i kunstmuseer.

Storproduksjon av tegneserier kom senere i gang i Europa enn i USA. Oversatte amerikanske serier spilte en stor rolle på det europeiske markedet, men det fantes også europeiske humor- og familieserier. Belgieren Hergé (Georges Remi) sørget for et gjennombrudd for europeiske serier og dannet skole med Tintin, som ble publisert fra 1929. I kjølvannet av Tintin kom det en rekke veltegnede episke serier som blandet humor og spenning. Hergé ble forbilde for mange også på grunn av sin måte å tegne på, med detaljerte, men ryddige bilder og en ren strek. Seriene i tradisjonen fra Hergé henvender seg til både barn, ungdom og voksne, og Frankrike og Belgia ble tidlig «stormaktene» på det europeiske tegneseriemarkedet. Album ble en vanlig publikasjonsform i Europa.

Etter den annen verdenskrig spilte René Goscinny lenge en sentral rolle for franskspråklig tegneserieproduksjon som redaktør, utgiver og manusforfatter av episke humorserier (blant annet Asterix, Lucky Luke og Iznogood). Senere fikk Pierre Christin en viktig posisjon som forfatter av serier tegnet av bl.a. Jean-Claude Mézières, Enki Bilal og Annie Goetzinger. Alle var de fra rundt 1970 med på å skape en ny bølge europeiske serier som for en stor del henvendte seg til et kresent voksent publikum. Andre sentrale navn her er Jean Giraud (pseudonym Moebius), Jacques Tardi, Claire Bretécher, italieneren Hugo Pratt og Claude Auclair. Flere europeiske serieskapere videreutviklet albumformatet til romaner i tegneserieform. Det fins også en absurd retning innenfor de franskspråklige tegneseriene, representert blant annet ved Ullkorn av Richard Peyzaret (pseudonym F'Murr) og I begynnelsen skapte Gud av Loup.

Det fransk-belgiske tegneseriemiljøet har i flere årtier trukket til seg serieskapere fra land utenfor det franskspråklige området. Et eksempel er science fiction-skaperen Enki Bilal, som er av serbisk opprinnelse. Nyere eksempler er samtidskronikøren Marjane Satrapi fra Iran og «sosialsurrealisten» Jason fra Norge.

En av de eldste nordiske tegneseriene var Oskar Anderssons Mannen som gör vad som faller honom in (1902–06). Den mest kjente eldre svenske serien er Oscar Jacobsons Adamson (1920–45). Rudolf Peterssons 91:an Karlsson, startet 1932, ble utgangspunktet for norsktegnede Nr. 91 Stomperud. Blant nyere svenske serier kan nevnes Socker-Conny av Joakim Pirinen, Arne Anka av Charlie Christensen og Ensamma mamman av Cecilia Torudd. Ulf Lundkvist og Max Andersson er kjent for sin svarte humor. Martin Kellermans Rocky, utgitt siden 1998, handler om en lett sliten serietegner med stadig bakrus og hyppige dameproblemer. Den er blitt populær i flere land og har blant annet eget blad i Norge. Det har også Arne Anka. I 2000-årene har Sverige sett en rekke kvinnelige tegneserieskapere, med politisk slagkraft og bredt nedslagsfest, navn som Liv Strömquist og Åsa Grennvall, samt stripeserier som Zelda av Lina Neidestam og Lilla Berlin av Ellen Ekman. 

En kjent og populær svenskspråklig finsk serie er Tove Janssons og Lars Janssons Mummitrollet. Den finske tegneserieproduksjonen er meget variert, og i løpet av 1990-årene fikk også Finland for alvor en innenlandsk albumproduksjon. Det lages også mange finske avisstriper.

En av de første danske tegneseriene var De tre små mænd av Robert Storm Petersen fra 1913. Internasjonalt kjent ble Henning Dahl Mikkelsens Ferd'nand, startet 1937. Jørgen Mogensen ble kjent for familieserien Poeten og Lillemor. I 1970- og 1980-årene økte produksjonen av tegneserier i Danmark. Hans Rancke-Madsen og Peter Madsen tok 1979 fatt på Valhall, en humoristisk spenningsserie i den fransk-belgiske tradisjonen, men med emner fra norrøn mytologi. Av de nordiske landene har Danmark den største albumproduksjonen, og det satses mye på underholdende serier for alle aldersgrupper. Blant de mest populære er Sussi Bechs Nofret, som foregår i det gamle Egypt, og Freddy Miltons funny animal-serie Familien Gnuff. I nyere tid har Halfdan Pisket og Karoline Stjernfelt vakt oppsikt, med serier om henholdsvis sin tyrkisk-armenske far og Struensee, legen til kong Christian VII. 

De tradisjonelle norske seriene foregikk ofte i folkelig miljø. Den første lengre tegneserien er Kari, Per og Søren paa bytur (1912) av Nanna With og Gunnar Tandberg, og blant andre eldre norske serietegnere kan nevnes Ivar Mauritz-Hansen, opphavsmann til Professor Tanke og (sammen med Sigurd Winsnes) Nils og Blåmann, og Jens R. Nilssen, som laget bl.a. Smørbukk og Vangsgutane. Smørbukk, som senere er overtatt av andre tegnere, er ved siden av Nr. 91 Stomperud trolig den mest populære tradisjonelle norske serien. Kaare Bratung var en annen norsk serietegner av eldre årgang som laget blant annet Dagros og Professoren, serier som fremdeles forekommer i opptrykk i avisene. Siden 1972 har Håkon Aasnes tegnet og skrevet rundt 20 forskjellige tegneserier, bl.a.  Seidel og Tobram, Stomperud, Smørbukk, Annika og til og med Donald Duck & Co.

I 1970-årene skjedde det en forsiktig modernisering. Det utkom en rekke hefter som var påvirket av amerikansk undergrunn, der Arne W. Isachsen og Terje Nordberg utmerket seg, mens Peter Haars sto i spissen for en bølge med popkunst-inspirerte serier. I løpet av 1980- og 1990-årene ble tegneserier gradvis mer anerkjent som seriøs kultur i Norge, og vi fikk etter hvert en norsk albumproduksjon. Tor Bomann-Larsen skapte seg et navn med sin satiriske trilogi om Fridtjof Nansen og hans samtid (1986-88). Christopher Nielsen etablerte seg med serier i en særpreget undergrunnsstil og handling hentet fra «narver»-miljøet i Groruddalen, og har vært en av de mest produktive og populære norske serietegnerne siden 1980-årene. 

Det ble gitt ut en rekke episke serier i albumformat, som Eirik Ildahl og Bjørn Ouslands trebindsverk Solruns saga (fra Svartedaudens tid), Siri Dokken og Bård Enoksens Kongens mann, som handler om en frigitt afrikansk slave som ble postmester i Kragerø på slutten av 1600-tallet, samt Dag Frognes' Tordenskiold, Lars Ellings Dårenes formynder, Morten Myklebusts Kristina av Tunsberg og hittil 15 bind i fantasyseriene Ridderne av Dor og Miranda av InkaLill (Inga-Lill Røsberg).

Denne oppblomstringen av en norsk albumkultur varte ikke lenge, og den viktigste arven fra 1980-årene var kombinasjonen av amerikansk satire og undergrunnshumor i Norsk MAD og senere Pyton, der serieskapere som Arild Midthun, Tommy Sydsæter og Frode Øverli blomstret. I 1990-årene delte det norske tegneseriemarkedet seg i to. De største forlagene, Egmont og Bladkompaniet (senere Schibsted), satset i hovedsak på humor og hefter, mens nye forlag som No Comprendo Press og Jippi Forlag utviklet et miljø for tegneserieskapere som ville satse på annet enn stripeserier. Kjernen i No Comprendo var Christopher Nielsen, Steffen Kverneland, Knut Nærum, Waldemar Hepstein og Lars Fiske, mens Ronny Haugeland, Roy Søbstad, Jens K. Styve og Jason var blant Jippi-serieskaperne som først utmerket seg. Jason fikk i 2000-årene en høyere anerkjennelse internasjonalt enn i Norge, ikke minst i USA og Frankrike. 

I 1997 begynte Dagbladet å trykke stripeserien Pondus av Frode Øverli, som avisens første norske serie siden Bjørn Morisses Glåmrik i 1979. Pondus er antakelig den mest leste norske tegneserie gjennom tidene, og en betydelig eksportvare, men i tillegg var suksessen startskuddet for en norsk humorrevolusjon, med flere populære stripeserier som Karine Haaland (1995), Nemi (1997) av Lise Myhre, Eon (1998) av Lars Lauvik, Kollektivet (2000) av Torbjørn Lien, M (2005) av Mads Eriksen, Lunch av Børge Lund og Hjalmar (2009) av Nils Axle Kanten.

I 2000-årene blomstret en ny generasjon opp, i form av det kreative kollektivet Dongery, der spesielt Bendik Kaltenborn og Flu Hartberg blomstret som tegneserieskapere, samtidig som Jippi Forlags antologi Forresten hentet inn mange nye navn med bakgrunn innen både tegneserier, illustrasjon, kunst og design. I 2000-årene vendte tegneseriealbumet tilbake i nye og tjukkere klær, nå i form av tegneserieromaner og sakprosa i tegneserieform. Disse ble solgt hos bokhandlere, og mindre i kiosk og butikk som tidligere, etter at Frode Øverli hadde gjort stor kommersiell suksess med bøkene som samlet Pondus i kronologisk rekkefølge. Disse har solgt i godt over en million eksemplarer. Samtidig som tegneseriens kulturelle aksept økte i bokhandlene, falt salget av tegneseriehefter i butikk, og i 2015 falt opplaget til Donald Duck & Co til 36.280, for første gang et lavere nivå enn det aller første nummeret i 1948, som ble trykket i 40.000 eksemplarer. Unntakene er suksessen til Pondus- og Lunch-heftet.

2000-årene ga oss betydelige utgivelser som Vent litt... (2002) av Jason, Olaf G. (2004) av Steffen Kverneland og Lars Fiske, Uflaks (2005) av Christopher Nielsen, Ser du meg nå? (2006) av Tor Ærlig (pseudonym for Tor Erling Naas), Hitler, Jesus og farfar (2006) av Lene Ask, Fallteknikk (2011) av Inga Sætre, Gulosten: Liv i helvete (2015) av Kristian Krohg-SørensenHundedagar (2015) av Anja Dahle Øverbye og Ungdomsskolen (2016) av Anders N. Kvammen. Bestselgerne blant disse moderne tegneseriebøkene, sett bort fra samlebøker med stripeserier, er Krüger & Krogh 1: Brennpunkt Oslo (2014, over 23.000 i opplag) av Bjarte Agdestein, Endre Skandfer og Ronald Kabíček, Steffen Kvernelands Munch (2012, over 16.000 solgt), Pushwagners Soft City (2008, over 13.000 solgt) og 60 damer du skulle ha møtt (2016, 10.000 i opplag) av Marta Breen og Jenny Jordahl.  

I 2015 brukte Nasjonalmuseet for arkitektur, Norsk folkehjelp og Sporveien tegneserien i informasjonsøyemed, noe som fikk nettstedet Empirix.no til å oppsummere at året ville «bli stående som et gjennombruddsår for tegneseriemediet som kommunikasjonsverktøy i den norske offentligheten». 

  • Arneson, Steinar: En verden av tegneserier : tegneserienes historie, biografier, hvem tegnet hva, seriegenrene, utgivelser i Norge siden 1912 m.m., 1986-87, 2 b.
  • Harper, Morten: Tegneserien i og utenfor rutene, 1996-98, 3 b.
  • Harper, Morten: Hverdagen er ikke som du tror : nye norske tegneserier, 2003
  • Hjorth-Jørgensen, Anders: Carlsens store tegneserieleksikon : alverdens tegneserieskabere, 1996
  • Holen, Øyvind & Tore Strand Olsen: Tegneserienes historie, 2015.
  • Isachsen, Haakon W. & Knut Brandal: Ingen jul uten juleheftene : julehefter i Norge 1911-2003, 2004.
  • McCloud, Scott: Understanding comics, 1993 (norsk oversettelse, Hva er tegneserier, 2016).
  • Olsen, Tore Strand: Tegn serier!, 2017.
  • Sabin, Roger: Comics, comix & graphic novels : a history of comic art, 1996.
  • Schröder, Horst: De første tegneseriene : dagsavisserier i USA fra århundreskiftet til 30-tallet, 1982.
  • Schröder, Horst: Fremtiden i serieruter : science fiction-serier i USA, Frankrike og England, 1982.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.