Erlend Loe

Faktaboks

Erlend Loe
født:
24. mai 1969, Trondheim
Erlend Loe
Av .

Erlend Loe er en norsk forfatter, oversetter, filmmanusforfatter og filmkritiker. Han er særlig kjent for romanen Naiv. Super (1996), som er oversatt til 35 språk. Han er også kjent for barnebøkene om Kurt, illustrert av Kim Hiortøy, og TV-serien Kampen for tilværelsen (2014) som han skrev sammen med Per Schreiner og Bjørn Olaf Johannessen. Serien vant Gullruten for beste manus i 2015. Han har blitt tildelt flere litterære priser, blant annet Aschehougprisen i 2013.

Bakgrunn

Loe er utdannet i litteraturvitenskap, folkeminne og film på universitetsnivå, og har utdannelse som manusforfatter fra Den danske filmskole i København.

Tematikk

Erlend Loe er en av 1990-talls-generasjonens mest kjente forfattere. Han rammet tendenser som ble oppfattet som tidstypiske, og han fant tilsynelatende enkle, men litterært raffinerte og humoristiske uttrykk for en ny stil, ofte omtalt som ny-naivisme. Loe skriver ofte morsomt, men gjerne på grensen til det melankolske. Situasjonene og prosjektene han skildrer kan være bisarre, av og til absurde. Han evner ofte å sette det komiske i spill selv i alvorlige tematiske sammenhenger. Typiske trekk ved Loes skrivemåte er utvisking av skiller mellom barnlighet og voksenverden, kombinasjon av samfunnskritikk og komikk, samt aktiv bruk av parodi og allegori i fortellemåten.

Romaner

"Den usikre alderen"

"Det var på den tiden hun begynte å komme oftere. Om kvelden, like før jeg skulle legge meg. Hun satte seg ned og pratet. Alltid om hvor glad hun var i stillhet, om hvor godt det er bare å være alene. Pratet og ble aldri ferdig". Slik åpner Tatt av kvinnen, debutboken til Erlend Loe. Boken ble filmatisert i 2007, regi Petter Næss med Trond Fausa Aurvåg og Mariann Saastad Ottesen i hovedrollene.
Petter Næss / SF Norge.
"Jeg gir stort sett faen i rom, men jeg har problemer med tid." Slik åpner Naiv super. Dagbladets litteraturanmelder, Øystein Rottem, kalte boken "en liten genistrek i den naivistiske sjanger".
Av /CappelenDamm.

Allerede med debutromanen Tatt av kvinnen (1993) satte Loe fokus på endrede livsbetingelser i senmoderniteten, for eksempel nye kjønnsrollemønstre, illustrert ved tafatte menn og kvinner som mestrer. Den unge kvinnen Marianne flytter plutselig inn hos jeg-personen i romanen og inntar en utpreget dominant posisjon. Romanen skildrer den vage og vennlige, men temmelig pinglete mannen som møter verden med horisontale verdier, og er uforberedt på autoritet, i møte med den selvbevisste kvinnen som ikke er redd for å innta sin plass i verden. Romanen ble filmatisert i 2007 regissert av Petter Næss.

Den unge mannens utfordringer med å mestre overgangen til et ansvarlig og selvstendig voksenliv utdypes i suksessromanen Naiv. Super (1996). Hovedpersonen befinner seg i det som er blitt kalt «den usikre alderen», en utvidet ungdomstid som strekker seg langt inn voksenlivet, ja, kanskje nesten erstatter det. Handlingen i romanen starter med et slags sammenbrudd for den 25 år gamle hovedpersonen. Det er humoristisk skildret, men er likevel alvorlig nok: Det starter med at hovedpersonene taper for sin bror i krokket. Men, som det heter, i ny-naivismens språk: «Crocket er en liten ting og dette var en stor ting.» Det er selve tilværelsens sammenheng som går tapt: «Alt forekom meg meningsløst. Helt plutselig. Mitt liv, andres liv, dyrs og planters liv, hele verden. Det hang ikke sammen lenger.» Hovedpersonens overlevelsesstrategi blir å trekke seg tilbake til det barnlige og førproblematiske. De mest åpenbare eksemplene på bruken av barnlighet finner vi i barnelekenes sentrale funksjon. Hovedpersonen kjøper seg et Brio bankebrett. Brettet er et medikament som demper psykisk uro og gir en følelse av sammenheng som ellers mangler: «Når alle pinnene er banket jevnt med brettet, oppstår en følelse av sammenheng. Ting passer sammen. De har en mening.» Effekten består blant annet i at «tankene stopper opp». Det er den samme medisinen broren foreslår når han spør hovedpersonen om han «noen gang har vurdert å tenke mindre».

"Vi som ikke bygget Norge"

CappelenDamm.

Doppler er den første boken i trilogien om Doppler, som flytter ut i skogen og adopterer en elgkalv. De neste bøkene i serien er Volvo Lastvagnar og Slutten på verden slik vi kjenner den.

CappelenDamm.

Romanen L (1999) har i enda større grad enn Naiv. Super et eksplisitt generasjonsperspektiv, og den opererer dessuten med et nasjonalt blikk. Hovedpersonen Erlend vil gjerne gjøre noe for Norge, men alt er egentlig gjort. «Vi som ikke bygde Norge. Det er oss.» Det blir til en reiseekspedisjon til Polynesia med Thor Heyerdahl som forbilde, en parodi på en ekspedisjon. Erlend rekrutterer mannskap blant sine venner. Målene for ekspedisjonen er individuelle, og de fremstår som parodiske antiprosjekter. Even vil for eksempel finne ut om det går an sove mer enn 17 timer i døgnet. Prosjektene gjenspeiler en generasjons følelse av å befinne seg i samfunnet uten noe egentlig livsoppdrag. Generasjonen er blitt kalt ironigenerasjonen, en betegnelse som ligger nært opp til betegnelsen generasjon X, slik den er blitt fremstilt av forfatteren Douglas Copeland i Generation X (1991). Sjangermessig er L ikke bare en parodi, den er også et eksempel på det som ble en utbredt romantype i løpet av 2000-tallet, autofiksjonen. Forfatteren blander biografiske fakta og fiksjonselementer i fortellingen.

I flere av Loes påfølgende romaner blir komedieaspektet i økende grad også et kritisk prosjekt med brodd mot velferdssamfunnet og forbruksmentaliteten. Etter hvert beveger Loe seg også på sin egen måte i retning av økokritiske problemstillinger. Man kjenner hele tiden igjen de litt puslete anti-helt-skikkelsene med sine skrudde prosjekter, sine ikke helt velfungerende rolleforståelser og sine pussige funderinger omkring mer og mindre alvorlige problemstillinger – hele tiden i settinger og språk som inviterer til en humoristisk lesemåte. I Fakta om Finland (2001) møter vi en hovedperson som påtar seg å lage en brosjyre om Finland, et land han ikke vet noe om. I Doppler (2004) og Volvo lastvagnar (2005) møter vi figuren Doppler, som snur samfunnet og familien ryggen og flytter ut i skogen for å leve sammen med en elgkalv. Han vil ikke være flink lenger, ikke leve opp til samfunnets forventninger. Den første Doppler-boken ender med at far, sønn og elg vandrer mot Sverige. Den andre boken får et ganske annerledes preg. Doppler blir mest opptatt av en gammel kvinne som røyker hasj, og hans to andre følgesvenner føler seg sveket. Den tredje boken om Doppler Slutten på verden slik vi kjenner den (2015) er en slags endetidsskildring der det samfunnskritiske perspektivet er tydeligere enn tidligere. Fortellingen innebærer et slags endelig farvel til familieliv og karriere fra Dopplers side. Etter et mellomspill i København, ender så det hele i en slags utopisk idyll.

Muleum (2007) er nok den av Loes romaner som tar opp det mest påtrengende alvorlige spørsmålet, nemlig dødslengsel, selvmordsønske, personlig ulykke. Hovedpersonen er en vellykket ung pike som plutselig mister hele sin familie i en flyulykke, og som deretter bare ønsker å dø selv. Også med dette utgangspunktet klarer imidlertid Loe å finne en språklig balanse mellom humor, underfundig refleksjon og dypt alvor. I Stille dager i Mixing Part (2009) er den puslete mannlige anti-helten tilbake i en familie som er på ferietur til Garmisch-Partenkirchen (som i oversettelsesprogrammet Large, blir til Mixing Part Churches). Litterært er boken preget av lange partier som utelukkende består av dialoger.

I flere av Loes senere romaner er det parodiske elementet utviklet til allegoriske fortellinger. Dyrene i Afrika (2018) handler om fem «enkeltpersoner» som bryter opp fra sine vel etablerte roller og reiser til Afrika for å «skjende dyr». Dette konkrete prosjektet blir dels satt inn i et allegorisk perspektiv som handler om menneskenes vold mot naturen og andre skapninger. Dels dreier det seg imidlertid samtidig om sodomi, seksuelt begjær etter dyr. Det allegoriske preget finner vi også i Helvete (2019). Her møter vi Rakel som flytter til rekkehus etter skilsmisse, og mens hun graver i hagen, finner hun et lokk. Under lokket er det en trapp, og den viser seg å føre ned til Helvete. Så blir Rakel kjent med Satan, som hun forelsker seg i. Vi får den lett blasfemisk fortalt historien om Satans søster, Gud, og hennes sønn Jesus. Satan flytter etter hvert inn hos Rakel og tilpasser seg rekkehuslivet.

Film og TV

Ved siden av sin omfattende romanproduksjon har Erlend Loe også skrevet flere filmmanus, blant annet Detektor (2002), Nord (2009) og flere episoder i samarbeidsprosjektet Folk flest bor i Kina (2002). I tillegg er romanen Tatt av kvinnen blitt filmatisert (2007). Det samme er barneboken Kurt blir grusom (animasjonsfilm, 2008). TV-serien Kampen for tilværelsen (2014) (sammen med Per Schreiner og Bjørn Olaf Johannessen) gjorde suksess i 2014-2015 på NRK. I serien finner vi flere motiver og skikkelser som senere dukket opp i Dyrene i Afrika.

Barnebøker og allalderlitteratur

Av /CappelenDamm.

Erlend Loe har parallelt med sine romaner for voksne skrevet en lang rekke barnebøker om figuren Kurt, illustrert av Kim Hiorthøy. Med sine barnebøker har Loe vært med på å bane veien for en trend innen nyere barnelitteratur kalt allalderlitteratur, et begrep som er etablert av forfatteren Jon Fosse. Typisk for allalderlitteratur er at skillet mellom litteratur for voksne og litteratur for barn blir diffus eller visket ut.

Erlend Loe fikk fikk Kritikerprisen for barne- og ungdomsbøker i 1998 for Kurt – Quo vadis. Han fikk Cappelenprisen i 1997, Bokhandlerprisen i 1999 og i 2006 Prix Européen des Jeune Lecteurs for Naiv. Super og Aschehougprisen i 2013.

Bibliografi

Romaner

  • Helvete (2019)
  • Dyrene i Afrika (2018)
  • Slutten på verden slik vi kjenner den (2015)
  • Vareopptelling (2013)
  • Fvonk (2011)
  • Stille dager i Mixing Part (2009)
  • Muleum (2008)
  • Volvo lastvagnar (2005)
  • Doppler (2004)
  • Fakta om Finland (2001)
  • L. (1999)
  • Naiv super (1996)
  • Tatt av kvinnen (1993)

Kurt-bøkene

  • Kurt kurér (2010)
  • Kurtby (2008)
  • Kurt blir grusom (2008)
  • Kurt koker hodet (2003)
  • Kurt 3 (De tre bøkene om Kurt i en) (2001)
  • Kurt quo vadis? (1998)
  • Kurt blir grusom (1996)
  • Fisken (1995)

Andre utgivelser

  • Politiland (Billedbok, 2016)
  • Rumpemelk fra Afrika (Billedbok, 2012)
  • Jotunheimen, bill.mrk. 2469. Med fotografier av Bård Løken, 2000
  • Den store røde hunden (Barnebok, 1996)
  • Maria & José, (Bildebok 1994) fulltekst i Bokhylla
  • Organisten (2006)

Dramatikk og filmmanus

  • Detektor (Dramatikk, 2000, fulltekst i Bokhylla
  • Nord (Filmmanus, 2009)
  • En helt vanlig dag på jobben (Filmmanus, 2010)

Gjendiktning

Eksterne lenker

Litteratur

  • Andersen, Per Thomas (2003). "Tilbake til Brio og den "oseaniske natursubstansen". Om Erlend Loes Naiv. Super og Thure Erik Lunds Grøftetildragelsesmysteriet" i Tankevaser. Om norsk 1990-tallslitteratur, side 121-140, Universitetsforlaget
  • Vassenden, Eirik (2004). «Den store overflaten : Erlend Loes romaner» i Den store overflaten : tekster om samtidslitteraturen, 2004, side 72–102, Damm
  • Andersen, Per Thomas (2012). Underkapittel «1900-tallet. Andre Del» i Norsk Litteraturhistorie, side 649–53, Universitetsforlaget

Kommentarer (2)

skrev Morten Haave

Prioriteringen av hvilke verker som analyseres i denne artikkelen er mildt sagt merkelig. Loes "tre kritikerroste" romaner nevnes i én setning, mens mer perifere bidrag utbroderes. Tror mange lesere kunne hatt godt av mer stoff om L, Naiv.Super osv. til særemne etc. Det bør komme mer fram hvilke bøker som har hatt samfunnsmessig innflytelse - i tillegg til de tre "kritikerroste" som av noen tillegges ganske mye betydning, har vel Doppler fått litt gjennomslag i form av teaterstykke m.m. - og hvilke som allerede er glemt ("Stille dager i Mixing Part", anyone?). Kanskje barnebokdelen også får uforholdsmessig lite oppmerksomhet i artikkelen slik den står nå? En annen ting er at personen Loe ikke kommer fram i det hele tatt i artikkelen, f.eks. hva slags utdannelse har han? Loe har hatt en filmspalte i Morgenbladet,er nylig blitt politisk folkevalgt m.m. Med litteraturliste, slik de nye retningslinjene er, er det vel også en forutsetning at det skal komme tydeligere fram hvis bok-analysen som står i denne artikkelen, faktisk bygger på Per Thomas Andersens underkapittel. Grunnen til at jeg kommenterer disse punktene, er at denne artikkelen brukes som eksempelartikkel i SNLs forfatterveiledning.

svarte Mari Paus

Hei Morten! Beklager at kommentaren din har blitt liggende ubehandlet så lenge, og takk for et betimelig og godt innspill. Vi tar det med oss i arbeidet framover. Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg