Erlend Loe

Allerede med debutromanen Tatt av kvinnen (1993) satte Loe fokus på endrede livsbetingelser i senmoderniteten, for eksempel nye kjønnsrollemønstre illustrert ved passive menn og aktive kvinner. Den unge kvinnen Marianne flytter inn hos jeg-personen og inntar en utpreget dominant posisjon. Romanen skildrer den vage og vennlige, men temmelig pinglete mannen som møter verden med horisontale verdier. Han er uforberedt på autoritet i møte med den selvbevisste kvinnen som ikke er redd for å innta sin plass i verden. Romanen ble filmatisert i 2007 i regi av Petter Næss, og den har blitt oversatt til 35 språk.

Den unge mannens utfordringer med å mestre overgangen til et ansvarlig og selvstendig voksenliv utdypes i Naiv. Super (1996), som regnes som Loes store gjennombrudd. Hovedpersonen befinner seg i det som er blitt kalt «den usikre alderen», en utvidet ungdomstid som strekker seg så langt inn voksenlivet at den kanskje kan sies å erstatte det. Handlingen starter med at hovedpersonen taper for sin bror i krokket, noe som utløser en eksistensiell krise. Hovedpersonens overlevelsesstrategi blir å trekke seg tilbake til det barnlige og førproblematiske, noe som særlig symboliseres ved at han kjøper seg et Brio bankebrett. Brettet er et terapeutisk middel som demper psykisk uro og gir en følelse av sammenheng som ellers mangler.

At Naiv Super ble tildelt den europeiske prisen for unge lesere, Prix Européen des Jeunes Lecteurs, ti år etter utgivelsen, viser at boken har et stort og varig gjennomslag blant unge lesere. Det var tusen elever mellom femten og atten år, fra tretten europeiske land, som nominerte bøker til prisen. Juryen skrev i sin begrunnelse for prisen at de var imponert over at Loe skrev så vakkert og enkelt om kompliserte og viktige ting.

Romanen L (1999) har i enda større grad enn Naiv. Super et eksplisitt generasjonsperspektiv og opererer dessuten med et nasjonalt blikk. Hovedpersonen Erlend vil gjerne gjøre noe for Norge, men erfarer at alt allerede er gjort. Erkjennelsen av at Erlends generasjon er «Vi som ikke bygde Norge» fører til en parodisk reiseekspedisjon til Polynesia med Thor Heyerdahl som forbilde. Erlend rekrutterer mannskap blant sine venner, og romanen viser at målene for ekspedisjonen er individuelle. Even vil for eksempel finne ut om det går an sove mer enn 17 timer i døgnet.

Sjangermessig er L ikke bare en parodi, den er også et eksempel på autofiksjon ved at forfatteren blander biografiske fakta og fiksjonselementer i fortellingen. Loe vant Bokhandlerprisen og Europeisk ungdomspris (Prix Europeer des Jeunes Lecteurs) for denne romanen.

I flere av Loes påfølgende romaner blir komedieaspektet i økende grad et kritisk prosjekt med brodd mot velferdssamfunnet og forbruksmentaliteten. Etter hvert beveger Loe seg også i retning av økokritiske problemstillinger.

Man kjenner hele tiden igjen de litt puslete anti-helt-skikkelsene med sine skrudde prosjekter. Som regel mangler de en velfungerende rolleforståelse, og de har pussige funderinger omkring mer og mindre alvorlige problemstillinger. Loe bruker hele tiden settinger og språk som inviterer til en humoristisk lesemåte.

I Fakta om Finland (2001) møter vi en hovedperson som påtar seg å lage en brosjyre om Finland, et land han ikke vet noe om.

I Doppler (2004) og Volvo lastvagnar (2005) og Slutten på verden slik vi kjenner den (2015) møter vi familiefaren Andreas Doppler, som snur samfunnet ryggen og flytter ut i skogen for å leve sammen med en elgkalv. Den tredje boken om Doppler er en slags endetidsskildring der det samfunnskritiske perspektivet er enda tydeligere. Fortellingen innebærer et slags endelig farvel til familieliv og karriere. I 2015 satte Trøndelag Teater opp forestillingen «Doppler» med utgangspunkt i romanen Doppler. Den slovenske regissøren Tomi Janežič stod for regi og bearbeidelse.

Muleum (2007) er den av Loes romaner som tar opp det mest påtrengende alvorlige spørsmålet, nemlig dødslengsel, selvmordsønske og personlig ulykke. Hovedpersonen er en vellykket ung pike som plutselig mister hele sin familie i en flyulykke, og som deretter bare ønsker å dø selv. Også med dette utgangspunktet klarer imidlertid Loe å finne en språklig balanse mellom humor, underfundig refleksjon og dypt alvor. I Stille dager i Mixing Part (2009) er den puslete, mannlige anti-helten tilbake i en familie som er på ferietur til Garmisch-Partenkirchen. Litterært er boken preget av lange partier som utelukkende består av dialoger.

I de senere romanene er det parodiske elementet utviklet til allegoriske fortellinger. Også i Dyrene i Afrika (2018) møter vi karakterer som opplever en krise og som prøver å håndtere denne ved å forlate livene de har bygget opp. De fem hovedpersonene, som omtales som «enkeltpersoner», reiser til Afrika for å «skjende dyr». Dette konkrete prosjektet blir dels satt inn i et allegorisk perspektiv som handler om menneskenes vold mot naturen og andre skapninger. Dels dreier det seg imidlertid samtidig om sodomi, seksuelt begjær etter dyr. Det allegoriske preget finner vi også i Helvete (2019). Her møter vi Rakel, som flytter til rekkehus etter skilsmisse, og mens hun graver i hagen, finner hun et lokk. Under lokket er det en trapp, og den viser seg å føre ned til Helvete. Så blir Rakel kjent med Satan, som hun forelsker seg i. Vi får den lett blasfemisk fortalt historien om Satans søster, Gud, og hennes sønn Jesus. Satan flytter etter hvert inn hos Rakel og tilpasser seg rekkehuslivet.

• Tatt av kvinnen (1993)
• Naiv super (1996)
• L (1999)
• Fakta om Finland (2001)
• Doppler (2004)
• Volvo lastvagnar (2005)
• Muleum (2008)
• Stille dager i Mixing Part (2009)
• Fvonk (2011)
• Vareopptelling (2013)
• Slutten på verden slik vi kjenner den (2015)
• Dyrene i Afrika (2018)
• Helvete (2019)
• Giæver og Iunker (2022)

• Fisken (1995)
• Kurt blir grusom (1996)
• Kurt quo vadis? (1998)
• Kurt 3 (Samleutgave av Kurt-bøkene, 2001)
• Kurt koker hodet (2003)
• Kurtby (2008)
• Kurt kurér (2010)

• Maria & José, (Billedbok med illustrasjoner av Kim Hiorthøy, 1994) fulltekst i Bokhylla
• Den store røde hunden (Barnebok med illustrasjoner av Kim Hiorthøy, 1996)
• Jotunheimen, bill.mrk. 2469. (med fotografier av Bård Løken, 2000)
• Organisten – skrevet sammen med Petter Amundsen (Sakprosa, 2006)
• Rumpemelk fra Afrika (Billedbok med illustrasjoner av Alice Bjerknes Lima de Faria, 2012)
• Politiland (Billedbok med illustrasjoner av Thore Hansen, 2016)
• Smilefjes: fem samtaler med Erlend (med Marit Eikemo, Anders Heger, Kim Hiorthøy, Finn Skårderud, sakprosa, 2019
• Forhandle med virkeligheten. Ett år på ett hjul (Essay, 2020)
• Hvem rumpet brunosten? (Barnebok med illustrasjoner av Kim Hiorthøy, 2021)

• Detektor (2000) fulltekst i Bokhylla
• Nord (2009)
• En helt vanlig dag på jobben (2010)
• Tordenskjold og Kold (2016)
• Quick (2019)
• Alle hater Johan (2021)

• Sa terapeuten min av Hal Sirowitz (Dikt, 1998)
• Sa mor av Hal Sirowitz (Dikt, 1999) fulltekst i Bokhylla
• Mustafas kiosk av Jakob Martin Strid (Dikt, 2000)
• Drømmer om Babylon av Richard Brautigan (2007)
• Sov, for helvete av Adam Mansbach (2011)
• Den utrolige historien om den kjempestore pæra av Jakob Martin Strid (2012)
• Min mor sier av Stine Pilgaard (2015)
• Leilighetssanger av Stine Pilgaard (2016)
• En julefortelling av Charles Dickens. Illustrert av Lisa Aisato (2022)