saga

Árni Magnússon er kjent for sin innsamling av nordiske middelalderdokumenter, blant dem flere sagaer. Samlingen med dokumenter som Árni samlet inn kalles Den Arnamagnæanske samling.

Árni Magnusson av . Falt i det fri (Public domain)

Manuskriptene Flateyjarbók (åpen) og Codex Regius (stående). Flateyjarbók inneholder en rekke kongesagaer, først og fremst sagaene om Olav Tryggvason og Olav Haraldsson, i tillegg til flere andre sagaer som blant annet Jómsvíkinga saga, Færeyinga saga og Orkneyinga saga. Codex Regius inneholder de fleste av diktene i Den eldre Edda. Begge er en del av den Arnamagnæanske samling.

Codex Regius og Flatøybok av . Falt i det fri (Public domain)
De ulike sagaene er bevart i en rekke håndskrifter, de eldste fra 1200-tallet. En side fra Njåls saga i Möðruvallabók. Möðruvallabók er et håndskrift fra 1300-tallet som inneholder teksten til i alt elleve islendingesagaer, blant annet Njåls saga og Egils saga.
Möðruvallabók av . Falt i det fri (Public domain)

Saga er en betegnelse for den islandske episke prosalitteraturen fra middelalderen. I norrøn språkbruk betyr saga både muntlig og skrevet fortelling, uten hensyn til lengde, innhold eller form; man har skjelnet mellom «sann-saga» og «lygi-saga», men grensen går ikke alltid der man nå ville sette den mellom historie og diktning.

Faktaboks

Etymologi

norrønt saga ‘fortelling’, til segja ‘si, fortelle’

Flere av de islandske sagaene er stor kunst, for eksempel Njåls saga (Njáls saga), Sagaen om Ramnkjell Frøysgode, Sagaen om laksdølene (Laxdœla saga), Bandamanna saga og Heimskringla. Sagaene ble skrevet i tidsrommet cirka 1160–1400.

Sagaene har for det meste anonyme forfattere. Bare enkelte konge-og samtidssagaer har navngitte forfattere, for eksempel Snorre Sturlason og Sturla Tordarson.

Ulike inndelinger av sagaene

Man kan inndele sagaene etter emne i kongesagaer om de norske (og danske) kongene, islendingesagaer eller ættesagaer med emne fra islendingers liv fra cirka 900–1050, og biskopssagaer om de islandske biskopene.

Man har også delt inn sagaene i oldtidssagaer, fortidssagaer og samtidssagaer, alt etter hvor lang tid som tenkes å ha gått mellom begivenhetene og den tiden sagaene ble skrevet. Enkelte biskopssagaer er samtidssagaer, likeså Sturlunga saga. Av kongesagaene er de som handler om Sverreætten samtidssagaer (Sverres saga, Håkon Håkonssons saga, Baglersagaene og Magnus Lagabøtes saga).

Fornaldarsagaer har emne fra heltediktningen og forhistorisk tid. Oversatte sagaer er helgen-, ridder- og rene eventyrsagaer. Disse ble til både i Norge og på Island.

Forskning og oversettelser

Vitenskapelig forskning på den norrøne sagalitteraturen begynte under renessansehumanismen, da man i Norge begynte å oversette de norske kongesagaene til dansk etter håndskrifter som befant seg i Norge. Særskilt viktig ble presten Peder Claussøns oversettelse av hele Snorres Heimskringla og flere andre kongesagaer (fullført i 1599). Den islandske presten Arngrímur Jónsson forfattet flere verker på latin om Islands, Grønlands og det øvrige Nordens historie med grunnlag i sagahåndskrifter. Sentralt i forskningen på denne tiden står den danske professor Ole Worm, som blant annet sørget for å få Peder Claussøns sagaoversettelse trykt i 1633.

Sagalitteraturen ble lenge først og fremst oppfattet som historiske kildeskrifter, som kunne danne grunnlag for en patriotisk fremstilling av de nordiske rikenes fortid. Dette forklarer den relativt sterke interessen som ledende kretser innen begge de nordiske monarkiene viste for den nyoppdagede sagalitteraturen. Det viktigste som skjedde innen sagaforskningen på 1600-og begynnelsen av 1700-tallet var ellers en systematisk oppsporing av sagahåndskrifter på Island og i Norge, som ble overført til Danmark og Sverige for oppbevaring og avskrivning. Den mest berømte av dem som stod for dette innsamlingsarbeidet, var islendingen Árni Magnússon.

I Sverige var man først ute med å trykke sagautgaver på originalspråket, i 1664 og senere flere fornaldarsagaer, og i 1697 Johan Peringskiölds Heimskringla-utgave. En revidert utgave av Peder Claussøns kongesagaoversettelse, trykt i København i 1757, ble svært utbredt og fikk stor betydning i Norge. I 1772 ble Den Arnamagnæanske Commission opprettet i København til å arbeide med blant annet sagautgaver. Nordmannen Gerhard Schøning begynte i 1777 på en ny vitenskapelig Heimskringla-utgave (fullført i 1826). Den første trykte utgave av islendingesagaer kom ut på Island i 1756. Den danske teologen Peter Erasmus Müllers Sagabibliothek gav for første gang et allment overblikk over sagalitteraturen, med en inndeling i typer og et forsøk på kritisk vurdering av de forskjellige sagatypenes historiske kildeverdi.

På 1800-tallet ble det vesentligste av sagalitteraturen utgitt på trykk, mest i de nordiske landene, Storbritannia og Tyskland. Et aktuelt spørsmål på den tiden var sagaenes nasjonale tilhørighet. Ikke minst i Tyskland og Danmark var man opptatt av at sagaverkene var uttrykk for germansk eller fellesnordisk åndsarv. Mot dette hevdet «den norske historiske skole» (særlig Rudolf Keyser) at sagaene er eksklusivt norsk-islandske. Sagaer som handlet om den hedenske tiden, hadde levd fullt utformet på folkemunne fra den gangen tingene skjedde og inntil de ble nedskrevet i kristen tid. Teorien om den førlitterære muntlige saga hadde tilhengere til langt inn på 1900-tallet. Nøye knyttet til denne læren var også tilliten til kongesagaenes og islendingesagaenes historiske troverdighet, sterkt fremhevet av blant andre professor Finnur Jónsson i København. Allerede fra midten av 1800-tallet (Carsten Hauch) hadde det likevel vært forskere som begynte å gjøre sagatekstene til gjenstand for estetisk analyse.

Den litterær-estetiske betraktning av sagaene, først og fremst islendingesagaene, fikk ny næring da Island i 1911 fikk sitt eget universitet, hvor professor Björn Magnússon Ólsen grunnla «den islandske skole» i sagaforskningen. Han ble etterfulgt av Sigurður Nordal og Einar Ólafur Sveinsson. Den islandske skole avviser ikke at det i mange sagaer kan finnes elementer av gammel muntlig overlevering om begivenheter som virkelig har hendt, mest i kongesagaene, mindre i islendingesagaene. Men skolen hevder at sagaene som helheter er skapt av litterært arbeidende islandske forfattere, fortrinnsvis i tiden 1150–1350. Dette ser nå ut til å være allment godtatt.

Mens vi kjenner navnet på flere forfattere av kongesagaer, er alle islendingesagaer anonyme. Flere forskere har i nyere tid lagt ned et stort arbeid på å sannsynliggjøre hypoteser om hvem som har forfattet enkelte av dem. Spørsmålet om en rekke sagaers mer eksakte alder er fortsatt omstridt.

For øvrig er moderne sagaforskning opptatt av sammenhengen mellom sagalitteraturen og annen europeisk litteratur og mellom denne litteraturen og dens sosialhistoriske bakgrunn. Sagaforskning drives nå vidt omkring i verden.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg