Saga, betegnelse for den islandske episke prosalitteratur fra middelalderen. I norrøn språkbruk betyr saga både muntlig og skrevet fortelling, uten hensyn til lengde, innhold eller form; man har skjelnet mellom «sann-saga» og «lygi-saga», men grensen går ikke alltid der man nå ville sette den mellom historie og diktning.

Flere av de islandske sagaene er stor kunst, f.eks. Njåls saga (Njáls saga), Sagaen om Ramnkjell Frøysgode, Sagaen om laksdølene (Laxdœla saga), Bandamanna saga og Heimskringla. Sagaene ble skrevet ca. 1160–1400.

Man kan inndele dem etter emne i kongesagaer om de norske (og danske) konger, islendingesagaer eller ættesagaer med emne fra islendingers liv ca. 900–1050, og biskopssagaer om de islandske biskoper.

Man har også delt inn sagaene i oldtidssagaer, fortidssagaer og samtidssagaer, alt etter hvor lang tid som tenkes å ha gått mellom begivenhetene og den tid sagaene ble skrevet. Enkelte biskopssagaer er samtidssagaer, likeså Sturlunga saga, og av kongesagaene de som handler om Sverreætten.

Fornaldarsagaer har emne fra heltediktningen og forhistorisk tid. Oversatte sagaer er helgen-, ridder- og rene eventyrsagaer. Disse ble til både i Norge og på Island. Sagaene har for det meste anonyme forfattere, bare enkelte konge-og samtidssagaer har navngitte forfattere, f.eks. Snorre Sturlason og Sturla Tordarson. Se også Islands litteratur og Norges litteratur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.