Utsnitt av «Pesta i trappen» av /Morten Thorkildsen, Nasjonalmuseet . Falt i det fri (Public domain)

svartedauden

«Dødens triumf», fremstilling av svartedauden, malt av den nederlandske maleren Pieter Brueghel den eldre (1562).
Av .

Svartedauden. Døden innhenter en vandrende handelsmann. Tresnitt av Hans Holbein d.y. (1497–1543).

Av /KF-arkiv ※.

Illustrasjon fra Toggenburg bibel (1411), tradisjonelt forklart som svartedauden.

Svartedauden
Av .
Lisens: fri

Under pestepidemiene begynte legene å bruke masker for å beskytte seg mot smitte. Doctor Schnabel («Doktor nebb»), tysk kobberstikk med satiriske vers fra 1656.

Ofre for svartedauden begraves i den belgiske byen Tournai. Illustrasjon fra 1353 av Pierart dou Tielt, som var aktiv som maler omkring 1340–1360.

Over sjø og elv av Theodor Kittelsen. I boken Svartedauden fra 1900 formidlet Kittelsen pestens gru og uhygge gjennom vers og tegninger.

Over sjø og elv
Av .

Pesta i trappen (1894-95) av Theodor Kittelsen.

Av /Morten Thorkildsen, Nasjonalmuseet .
Massegrav med pestofre i Martigues i Frankrike fra den siste pestepidemien i Vest-Europa (1720–1722).

Svartedauden var det første utbruddet av en pest-pandemi (epidemi med eksepsjonelt stor utbredelse) som rammet store deler av Vest-Europa og deler av Asia i perioden 1346–1722. I Norge herjet pesten mellom 1349 og 1654.

Faktaboks

Også kjent som

den store manndauden

Pest er en bakteriell infeksjonssykdom som har stått bak de mest alvorlige epidemiene i verdenshistorien. Sykdommen spres til mennesker ved loppebitt fra loppearter som har ville gnagere som vertsdyr. Langdistansespredning av pest foregikk hovedsakelig med skip, men også til dels ved transport over land. Både rotter og lopper som har vært infisert av pest og som fulgte med lasten, kan ha vært smittebærere.

Pest forekommer ikke naturlig i Europa, men kan forårsake alvorlig, lokal dødelighet når den blir importert. Det er sannsynlig at pest ble formidlet fra Asia til Europa på 1340-tallet som resultat av globalisering. Pesten fulgte handelsveier og kommunikasjonslinjer mellom Asia og Europa.

Etter svartedauden kom pesten tilbake med ujevne mellomrom over store deler av Europa fram til siste del av 1600-tallet, da de mer og mer sentraliserte kongedømmene i større grad klarte å begrense utbruddene gjennom omfattende administrative tiltak som isolering av syke, avsperring av områder og karantene for skip.

Opphav og spredning

Pest har eksistert svært lenge i deler av det territoriet mongolkriket behersket i middelalderen. Mongolenes ekspansjon vestover sammenfalt med italienske handelsmenns ekspansjon mot øst. Et av møtestedene var Krim-halvøya, og pest som brøt ut der i 1347 fulgte europeernes handelsveier og kommunikasjonslinjer over Svartehavet og Middelhavet, gjennom Gibraltar-stredet og nordover til Spania, Frankrike, De britiske øyer, Tyskland og Skandinavia, før den første pestbølgen endte i områdene rundt Moskva i 1352–1353.

Beskrivelser av svartedauden i Norge

Svartedauden ser ut til å ha opptrådt i Norge i 1349 og 1350. Få epidemier er mer myteomspunnet, men vi vet egentlig forbausende lite om utbredelsen og de umiddelbare virkningene. Samtidige beretninger forteller at pesten kom til Bergen i 1349 med et skip fra England, og at pesten også nådde Stavanger, Trondheim og Østlandet.

Vi har ytterst få primærkilder (kilder fra samtiden). Den viktigste av dem er skildringen til den islandske presten Einar Hafliðason (1307–1393), som trolig egenhendig skrev den første delen av Lögmanns-annáll («Lovmennenes annal») fram til 1362. Einar beretter om året 1349:

«På denne tid seilte en kogge fra England med mange folk og la inn på Vågen i Bergen. Litt ble losset, siden døde alle folkene på skipet. Men da lasten fra skipet kom opp i byen begynte byfolkene å dø.»

Siden bredte sykdommen seg til hele Norge, forteller Einar, med så stor kraft at det ikke levde igjen mer enn en tredel eller en firedel av folket. Koggen sank på Vågen og ble ikke losset. Einar forteller også at det ikke var mer enn 14 levende mennesker igjen i London etter at sykdommen hadde herjet. I en seinere islandsk beretning, Gottskalks Annaler fra midten av 1500-tallet (som trolig har hatt en annal fra slutten av 1300-tallet som forelegg), blir det fortalt at det kom en stor drepsott til Norge og Shetland. I Bergen herjet den kraftig: «… mannefallet var så stort at 80 lik kom til en kirke på en dag …».

At pesten også nådde Østlandet får vi inntrykk av gjennom en befaling som Norges og Sveriges konge Magnus Eriksson utstedte fra Lödöse (middelalderens forløper for Göteborg) høsten 1349. Kong Magnus påla folk å ty til prosesjoner, messer, ofring og faste for å stoppe pesten:

«… for menneskenes synders skyld har Gud kastet en stor pest ut i verden med brå død, slik at mesteparten av de folkene i landene som ligger vestenfor vårt land er døde av pesten, som nå er brutt ut i hele Norge og i Halland og som nå ventes hit ...» (Regesta Norvegica 6, nr. 1)

Kongen kjente åpenbart til pestutbruddene i England og på Vesterhavsøyene.

I Hamarkrøniken, skrevet av en eller flere anonyme forfattere ved midten av 1500-tallet, går det flere steder fram at pesten rammet Hamar hardt mellom september og november 1350: «… udi denne Pæst blev Hammers Herlighed meget formindsket …». Hamarkrøniken beskriver pesten både som «den sorte Død» og «den store Mande Død». Det siste, den store manndauden, var det navnet middelalderens mennesker i Norge brukte om pesten. Navnet svartedauden (Black Death, Schwarzer Tod, Mort noire) kan sykdommen ha fått fordi bakteriene kan ødelegge blodårer, noe som fører til svarte flekker på huden (nekroser).

Det finnes også en håndfull brev der den store manndauden i de sørøstlige delene av Norge nevnes. Felles for dem er at de er skrevet ned til dels lang tid etter epidemien og at de oftest er skrevet for å bevitne andre begivenheter, som eiendomshandler eller testamenter. De kan ikke brukes til å tid- eller stedfeste svartedauden. Manndauden hadde vært en så dramatisk begivenhet at den ble stående som et tidsskille for hendelser langt fram i tida, og ble derfor i mange tiår brukt som dateringsformular.

Deler av både Einars, Gottskalks og kong Magnus’ beskrivelser må tolkes som ville overdrivelser. Det kan tenkes forfatterne mente de måtte ty til slike litterære grep for å kunne gi sterke nok bilder av det som hadde foregått: Ingen hadde noen gang sett en sykdom med så voldsomme virkninger som pesten. Det er likevel ikke sikkert at svartedauden var så mye mer katastrofal enn de seinere pestene. Nyere forskning fra Belgia har vist at svartedauden var mindre alvorlig der enn pestepidemiene på 1400-tallet.

Virkninger på kort og lang sikt

Det finnes ingen muligheter for å vurdere virkningene av seinmiddelalderens første angrep av pest i Norge, utover at den trolig nådde byene Bergen, Trondheim, Stavanger og Hamar. Alle forsøk som er gjort, er basert på spekulasjoner uten kildegrunnlag. Heller ikke for Europa er det, med få unntak, godt grunnlag for å beregne effekten av svartedauden presist. Hvis svartedauden hadde kommet alene, ville virkningene ha vært kortvarige.

Derimot har vi nokså gode kunnskaper om virkningene av pest på lengre sikt. Pestepidemiene fortsatte nemlig utover seinmiddelalderen og tidlig moderne tid. Vi kjenner mer enn 20 angrep av pest i Norge etter svartedauden og fram til det siste, som slo til i Kristiania og deler av Oslofjord-området i 1654. Den best dokumenterte pesten rammet Bergen i 1565–1566. Der beskriver presten Absalon Pederssøn i sine dagbøker rundt 1 150 gravlagte i løpet av de to årene. Det tilsvarer trolig et folketap på knapt 20 prosent – et nivå som er sammenlignbart med pestdødeligheten i byer som Danzig (Gdansk) og Amsterdam på 1600-tallet.

For Norges del har det bare vært mulig å anslå folketallsnedgangen for hele seinmiddelalderen sett under ett. Fordi norsk jordbruk nesten utelukkende har vært drevet på enkeltgårder, har historikere kunnet telle opp gårdsbruk i deler av landet som ble fraflyttet og lagt øde i løpet av en 150-årsperiode etter svartedauden. På grunnlag av flere titalls lokale undersøkelser – mange av dem gjennomført innenfor rammen av Det nordiske ødegårdsprosjektet (1968–1981) – var det mulig å konkludere med at litt mer enn 60 prosent av norske gårdsbruk i gjennomsnitt kan ha blitt lagt ned fra midten av 1300-tallet til rundt 1500. Dermed er det sannsynlig at folketallet i Norge var drøyt 60 prosent lavere rundt 1500 enn det hadde vært før pestene kom. Det sammenfaller brukbart med det beregnede befolkningstapet i England. Det er ingen grunn til å tro at pestene førte til mer alvorlige virkninger i Norge enn i andre land, slik det tidligere har vært vanlig å tenke seg. Nyere forskning fra Sverige har vist sterk befolkningstilbakegang der også, i motsetning til konklusjonene fra ødegårdsprosjektet. Pest kan derfor ikke forklare Norges politiske nedgang i seinmiddelalderen og landets svake stilling i unionen med Danmark.

Vi kjenner ikke til hvordan folketallet har utviklet seg mellom høymiddelalderens sannsynlige maksimum (trolig drøyt 500 000 innbyggere) og seinmiddelalderens minimum (trolig noe under 200 000). Den massive ødeleggingen skyldtes ikke lokale pestepidemier på avsidesliggende steder. Folkesagn om fjerne bygdelag der alle var døde av pest – som det om «Jostedalsrypa» – må forstås som vandrehistorier som gjenspeiler myter framfor realiteter. Bruk som ble gitt opp, og i noen tilfeller forlatte grender, var følgene av flytting over lang tid. De gårdsbrukene som ble stående øde, var de som var minst, dårligst og mest perifere. Med mindre befolkning og lettere tilgang til større og mer sentrale bruk, kunne folk i større grad enn før flytte til gårder med bedre driftsgrunnlag. I Nord-Norge flyttet bønder i stor grad ut til kysten, der de fikk lettere tilgang til fiske. Pest, som andre smittsomme sykdommer, rammet byer og sentrale strøk hardest, der utstrakt handel og omfattende kommunikasjoner gjorde folk mer utsatt.

For bønder som overlevde pestepidemiene, kan levekårene ha blitt bedre i løpet av seinmiddelalderen, med større overskudd av jordbruket. Prisene på jord og på jordleie ble også lavere, mens prisen på arbeidskraft gikk opp, begge deler i forhold til tilbud og etterspørsel.

Pest i tid og rom

Pest har trolig fulgt menneskenes samfunn fra tidenes morgen. Nylig har forskere kartlagt utbrudd av pest i Sverige i yngre steinalder, altså for nesten 5 000 år siden. Vi regner likevel vanligvis med tre store pandemier av pest i verdenshistorien.

Den første opptrådte hovedsakelig i områdene rundt Middelhavet omkring 540–750 og kalles ofte den Justinianske pesten etter den østromerske keiser Justinian (483–565). Virkningene kan sammenlignes med seinmiddelalderens pest. Denne pandemien satte også spor etter seg nordover i Europa.

Den andre pestpandemien startet med svartedauden og kom tilbake med ujevne mellomrom over store deler av Europa fram til siste del av 1600-tallet, da de mer og mer sentraliserte kongedømmene i stor grad klarte å begrense utbruddene gjennom omfattende administrative tiltak som isolering av syke, avsperring av områder og karantene for skip. Den siste store pesten i London var i 1665–1666. De to siste pestutbruddene i Vest-Europa forekom i København og Helsingør og i hele Sverige i 1710–1713 og i Marseilles og Provence i 1720–1722. I Øst-Europa fortsatte pestene også utover 1800-tallet.

Den tredje pandemien knyttes til spesielt harde utbrudd i Kina og India fra 1850-tallet av. Derfra spredte pest seg til alle de seks bebodde verdensdelene i løpet av få tiår ved hjelp av moderne kommunikasjonsmidler som jernbane og dampskip – også til deler av kloden pesten trolig aldri hadde vært før. Vi regner med at den tredje pestpandemien varer ennå. Siden 1954 har pest forekommet i 38 land, og i sju av dem (Madagaskar, Kongo, Vietnam, Myanmar, Brasil, Peru og USA) så godt som hvert år. Det foreløpig siste store utbruddet av pest var på Madagaskar i 2017, med over 2 000 angrepne.

Pestens spredningsmåter og sykdomsforløp

Med mikrobiologiske metoder – spor av DNA fra bakterier – har forskere fra 2000-tallet av kunnet fastslå at det er pestbakterien Yersinia pestis som har vært årsaken til pest i yngre steinalder, i seinantikken, i middelalderen og i tidlig moderne tid – altså den samme bakterien som står for moderne pestutbrudd.

Pest kan spres til mennesker på flere måter. Det vanligste er ved loppebitt fra loppearter som har ville gnagere som vertsdyr. Pest spres ikke med lus eller andre insekter. Etter bitt av pestsyke lopper vil det ofte oppstå en sterk hevelse i en lymfeknute og pasienten får det som kalles byllepest. Det er en tilstand som normalt vil føre til døden i løpet av 3–5 dager i 30–60 prosent av tilfellene hvis den ikke blir behandlet med antibiotika. I andre tilfeller kan pestbakteriene samle seg i lungene til et menneske og utvikle en sterk lungebetennelse. Bakterieblandet blod kan da hostes opp og overføres direkte ved dråpesmitte til andre mennesker. Dette kalles lungepest og fører i mer enn 90 prosent av tilfellene til død i løpet av 24 timer. Et tredje forløp, septisk pest, er mindre vanlig. Her får pasienten sterk bakterievekst i blodet, og tilstanden fører ofte til rask død uten tydelige ytre symptomer.

Alle de tre pestformene har vært beskrevet i samtidige kilder fra Norden. Om pesten i Bergen i 1349 skrev Einar Hafliðason at folk fikk sterke smerter, tok til å spy blod og «levde ikke mer enn ett døgn eller to». Han nevner ikke byller, og det er svært sannsynlig at det er lungepest han beskriver. Absalon Pederssøn beskrev derimot både byllepest og lungepest i Bergen: Han noterte en stor byll i armhulen hos en pestrammet i 1565 og observerte året etter en mann «som spyttet meget blod». Under utbruddet av pest i Stockholm i 1711 beskrev svenske leger både byller og blodig hoste, men også at den «usynlige pesten» var den farligste. Det siste kan ha vært septisk pest.

Pest hos ville gnagere regnes som en forutsetning for spredning til mennesker, der mennesker blir smittet av lopper og får byllepest. Derfra kan lungepest og septisk pest utvikle seg. Flere hundre gnagerarter og flere titalls loppearter er knyttet til pest i naturen. I Europa er det den svarte rotta Rattus rattus (regnes nå som utryddet i Norge) som er en aktuell vert, fordi den har levd svært nær inntil menneskeboliger. Svarte rotter spredte seg til så godt som hele Europa i store mengder i løpet av middelalderen, i en tidlig fase via romernes tette nettverk av veier. Også i Norge må forekomst av rotter ha vært en klar forutsetning for pest. Levninger av svart rotte er funnet i alle de fire største byene (Bergen, Trondheim, Oslo og Tønsberg) i høymiddelalderen, i Bergen så langt tilbake som 1100-tallet.

Langdistansespredning av pest foregikk hovedsakelig med skip, men også til dels ved transport over land. Både rotter og lopper som har vært infisert av pest og som fulgte med lasten, kan ha vært smittebærere.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Absalon Pederssøns dagbok 1552-1572, i: Beyer, Ab­salon Pederssøn, Dagbok og oration om Mester Geble, tekstbind, Ragnvald Iversen (utg.), Oslo – Bergen 1963
  • Biraben, Jean-Noël, Les hommes et la peste en France et dans les pays eu­ropeéns et méditerranéens I-II, Paris 1975–1976
  • Christensen, Peter, «In These Perilous Times»: Plague and Plague Policies in Early Modern Denmark, Medical History 47, 2003: 413-450.
  • Curtis, Daniel R. & Joris Roosen, The sex-selective impact of the Black Death and recurring plagues in the Southern Netherlands, 1349–1450, American Journal of Physical Anthropology 2017: 1–14.
  • Frandsen, Karl-Erik, The Last Plague in the Baltic Region, København 2010.
  • Hamarkrøniken, Egil Pettersen (utg.), Øvre Ervik 1986
  • Harrison, Dick, Stora döden Den värsta katastrof som drabbat Europa, Stockholm 2000
  • Hatcher, John, Plague, Population and the English Economy 1348–1530, London 1977
  • Islandske Annaler indtil 1578, Gustav Storm (utg.), Christiania 1888
  • Ladurie, Emmanuel Le Roy, A Concept: The Unification of the Globe by Disease (Fourteenth to Seventeenth Centuries), i: Ladurie, The Mind and Method of the Historian, Brighton 1981: 28-83.
  • Lagerås, Per (red.), Environment, Society and the Black Death. An interdisciplinary approach to the late-medieval crisis in Sweden, Oxford og Philadelphia 2016.
  • Little, Lester K. (red.), Plague and the End of Antiquity, Cambridge 2007.
  • McCormick, Michael, Rats, Communications, and Plague: Toward an Ecological History, Journal of Interdisciplinary History XXXIV, 1, 2003: 1-25.
  • McNeill, William H., Plagues and Peoples, Harmondsworth 1985 (før­ste utgave 1976).
  • Moseng, Ole Georg Den flyktige pesten Vilkårene for epidemier i Norge i seinmiddelalder og tidlig nytid, Oslo 2007.
  • Rascovan, Nicolás m.fl., Emergence and Spread of Basal Lineages of Yersinia pestis during the Neolithic Decline, Cell 176, 2019: 295–305.
  • Roosen, Joris & Daniel R. Curtis, The ‘light touch’ of the Black Death in the Southern Netherlands: an urban trick?, Economic History Review 2018: 1–25.
  • Sandnes, Jørn, Ødegårdstid i Norge Det nordiske ødegårdsprosjekts norske undersøkelser, Oslo 1978.
  • Ulsig, Erik, Pest og befolkningsnedgang i Danmark i det 14. århundrede, Historisk tidsskrift 1991: 21–43

Kommentarer (10)

skrev Petter Ulleland

Artikkelen hevder fremdeles den gamle teorien om at det var rotter som var instrumentale i spredningen av pesten: "Når gnagerne døde, gikk loppene over på menneskene." Her bør det nye (fra 2010) arbeidet til Lars Walløe innarbeides i teksten. Se Historisk tidsskrift 1/10; for en kortversjon, se denne artikkelen på forskning.no: http://forskning.no/pest-historie-middelalderen-vitenskapshistorie-biologi/2010/05/vil-frikjenne-rotta

svarte Erik Opsahl

Hei! Som "setteredaktør" for artikkelen skal jeg bl.a. skrive inn et avsnitt om diskusjonen om rottenes betydning (som er en gammel diskusjon, i Norge mellom Benedictow og Walløe). Jeg mener imidlertid at Moseng gir en god vurdering av Walløes syn i artikkelen du henviser til. Vennlig hilsen Erik Opsahl

svarte Petter Ulleland

Det høres bra ut. :) Ønsker du noen innspill eller forslag til teksten, si gjerne fra. Mvh Petter U

skrev Audun Dybdahl

Hei! Det bør nevnes at det nylig er publisert ny forskning på feltet, Human ectoparasites and the spread of plague in Europe during the Second Pandemic Katharine R. Dean, Fabienne Krauer, Lars Walløe, Ole Christian Lingjærde, Barbara Bramanti, Nils Chr. Stenseth and Boris V. Schmid. Det tok nok mye lengre enn 150 år før man atter nådde samme bosetning som i høymiddelalderen. Hilsen en som har levd av ødegårder i 5 år. Audun Dybdahl

svarte Ida Scott

Hei! Takk for innspill. Jeg har lagt publikasjonen til litteraturlisten. Artikkelen er dessverre noe utdatert og skal etter hvert oppdateres og utvides. Jeg har strøket "150 år", siden det er et såpass nøyaktig tall, og erstattet det med en vagere formulering. Forhåpentlig vil vi snart ha en faglig oppdatert artikkel på plass. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen

svarte Knut Dørum

Denne artikkelen burde skrives helt på nytt av fagfolk på området. Professor og ledende pest- og sykdomshistoriker i Norge, Ole Georg Moseng , burde ha skrevet denne artikkelen. Det er mye som står her som er mildt sagt upresist, og Ole Jørgen Benedictows pestteori om 1348 har møtt sterk motbør.

svarte Ida Scott

Hei Knut! Dette er redaksjonen fullt klar over, og artikkel fra Moseng er bestilt. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen

svarte Knut Dørum

Kjempeflott! Alt godt! Knut

svarte Ida Scott

Hei Maren! De andre epidemiene som nevnes er kun andre pestepidemier. Jeg er enig i at det ikke kom helt klart frem, så jeg har nå endret artikkelen slik at det står "andre pestepidemier". Takk for påpekning! Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen. P. S. Vi har nå fått en ny artikkel om spanskesyken, se https://sml.snl.no/spanskesyken.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg