Johan Falkberget, født i Rugldalen ved Røros, norsk forfatter. Skrev bortimot 50 bøker, de fleste med tilknytning til hjemtraktene hans på Røros og til gruvedriften der. Han arbeidet selv som gruvearbeider fra han var gutt og i ca. 20 år. Falkberget var sterkt knyttet til menneskene og naturen i Røros-traktene, og etter mange år som forfatter og journalist andre steder i Norge, kom han tilbake til barndomshjemmet ved Ruglsjøen i 1922 og ble boende der til han døde. I begynnelsen av 1930-årene var han også stortingsmann for Arbeiderpartiet.
Faren var ertsskeider ved gruven Christianus Sextus, selv ble han som gutt satt i arbeid i gruvene og ble der til 1906. Han debuterte med fortellingen Mod lys og grav i 1901, og året etter fulgte Naar livskvelden kjem. 1906–07 var han redaktør av det sosialistiske blad Nybrot i Ålesund, 1908 redaktør av Smaalenenes Socialdemokrat. Han fikk sitt litterære gjennombrudd 1907 med romanen Svarte fjelde, hvor han tar opp det stoff han siden skulle løfte til kunstneriske høyder, gruvearbeidernes og fjellfolkets liv. Siden kom bl.a. romanene Urtidsnat (1909), Fimbulvinter (1911), novellesamlingen Vargfjellet (1910), de fantasirike eventyrene Nord i haugene (1910) og Jutulhistorier (1912, de to sistnevnte samlet i Eventyrfjeld 1916).
Den fine og sterke historiske romanen Eli Sjursdotter (1913, dramatisert av Edv. Drabløs, oppført på Det Norske Teatret 1932, filmatisert av Leif Sinding 1938) og den kunstnerisk høytstående Lisbet paa Jarnfjeld (1915) må nevnes spesielt. Sol (1918), Bjørne-Skytten (1919), novellesamlingen Helleristninger (1916) og Barkebrødstider (1919) er også typiske for det tidlige forfatterskap. Som mangeårig medarbeider i vittighetsbladet Hvepsen hadde Falkberget vist humoristisk talent, 1920 slo det ut for fullt i den vittige satiren Bør Børson jr. (filmet 1938 og 1974, dramatisert, bearbeidet til musikkspill).
I 1923 kom så Den fjerde nattevakt, et hovedverk i hans diktning, en dyptgående psykologisk skildring med motiv fra Røros på begynnelsen av 1800-tallet (dramatisert av C. Fr. Engelstad). Stadig sterkere fanget inn av Røros kobberverks historie tok Falkberget fatt på grundige historiske studier og sendte 1927 ut første bind av sin mektige trilogi Christianus Sextus, De første geseller, fulgt av I hammerens tegn (1931) og Tårnvekteren (1935). Trilogien gir en gripende og fargerik skildring av gruvearbeidernes kår på begynnelsen av 1700-tallet og bæres av en sterk sosial patos og en inderlig og innlevende kjærlighet til de utpinte gruvearbeidere og fjellbønder. Verket utgjør et av høydepunktene i 1900-tallets norske romandiktning. Folkeutgave (noe forkortet) kom 1938.
Enda et århundre dypere ned i Rørosverkets historie grep Falkberget med sin annen romanserie Nattens brød, hvorav bind 1 An-Magritt kom 1940 (dramatisert flere ganger, filmatisert av Arne Skouen med Liv Ullmann i tittelrollen 1969), bind 2 Plogjernet 1946, bind 3 Johannes 1952 – og bd. 4, Kjærlighets veier 1959. Seriens bredt anlagte skildring har en betagende fargestyrke og fylde og bæres som alle Falkbergets senere verker av en inderlig religiøs grunnfølelse. Runer på fjellveggen (1944) er en samling sagn og fortellinger.
Falkberget var i første rekke forteller, men det lyriske element i hans diktning er fremtredende, og en samling Vers fra Rugelsjøen kom 1925. Som foredragsholder og journalist utfoldet han stor virksomhet, han var redaktør av Rørosbladet Fjell-ljom, og han utgav en rekke samlinger artikler og foredrag: I forbifarten (1929), Der stenene taler (1933), I vakttårnet (1936), I lyset fra min bergmannslampe (1948) og Jeg så dem (1963). Kunstnerlønn fra 1930; offentlig æreslønn (25 000 kr per år) fra 1963. På sin 85-årsdag i 1964 ble han tildelt Borgerdådsmedaljen i gull. Stortingsmann (A) 1931–33. Æresdoktor Stockholms högskola 1950.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.