Asbjørnsen samlet eventyr og sagn fra midten av 1830-årene, og begynte samarbeidet med Jørgen Moe i 1837. Resultatet av deres innsamlingsreiser ble fremlagt i Norske folkeeventyr, samlede ved P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, utgitt heftevis fra desember 1841. Det var en begivenhet i norsk åndsliv, og høstet internasjonal anerkjennelse. Prinsippet var «Fortæl som Folket».
I arbeidet med gjenfortellingen var Moe den mest kritiske, og han var også den som kjente folkets stil best. Til gjengjeld hadde Asbjørnsen et frodigere episk talent. Dette kom fremfor alt til uttrykk i hans selvstendige gjenfortelling, eller gjendiktning, av norske sagn, Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (2 bind, 1845–1848). Sagnstoffet er her satt inn i en ramme av naturskildring og reiseinntrykk. Det var prinsippet også i samtidens fortellerkunst, dens «romaner». Det folkelige ble innrammet i en «Vandring». Asbjørnsen fortsatte denne linjen, og oppnådde at hans huldreeventyr, som ofte gav eksempler på tidens mest realistiske, djerve stil, ble mildere bedømt av den «konditionerte» kritikk enn folkeeventyrene, som manglet denne rammen.
Debatten om dette satte sitt preg på 1840-årene. Det «folkelige» var for alvor blitt et problem. Fremfor alt gjorde eventyrene og sagnene inntrykk ved sin stil, sin norske språktone. For norske forfattere i den nærmest følgende tid (Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson med flere) fikk de grunnleggende betydning, også når det gjaldt stoff (folkelige, dramatiske sagnskikkelser som Peer Gynt). Den store eventyrutgaven kom i 1851. En ny samling eventyr utgav Asbjørnsen alene i 1871. Det ble også han som kom til å overta samlingene etter Moe og gi disse videre til den nye generasjon ved Moltke Moe.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.