Peter Christen Asbjørnsen. Foto fra 1870-årene.
P. Chr. Asbjørnsen. Norske folke-eventyr. Kristiania/Kjøbenhavn, 1914. Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag. Forlagsbind tegnet av Oluf Wold-Thorne.
Peter Christen Asbjørnsen var en norsk eventyrsamler, forfatter og naturforsker.
Sammen med Jørgen Moe spilte Asbjørnsen en viktig rolle for den norske selvfølelsen på 1800-talet. Arbeidet med å samle, fortelle og gjendikte norske folkesagn og eventyr var med på å gi det norske folket røtter og en nasjonal identitet.
Asbjørnsen samlet eventyr og sagn fra midten av 1830-årene, og begynte samarbeidet med Jørgen Moe i 1837. Resultatet av deres innsamlingsreiser ble fremlagt i Norske folkeeventyr, samlede ved P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, utgitt heftevis fra desember 1841. Det var en begivenhet i norsk åndsliv, og høstet internasjonal anerkjennelse. Prinsippet var «Fortæl som Folket».
I arbeidet med gjenfortellingen var Moe den mest kritiske, og han var også den som kjente folkets stil best. Til gjengjeld hadde Asbjørnsen et frodigere episk talent. Dette kom fremfor alt til uttrykk i hans selvstendige gjenfortelling, eller gjendiktning, av norske sagn, Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (2 bind, 1845–1848). Sagnstoffet er her satt inn i en ramme av naturskildring og reiseinntrykk. Det var prinsippet også i samtidens fortellerkunst, dens «romaner». Det folkelige ble innrammet i en «Vandring». Asbjørnsen fortsatte denne linjen, og oppnådde at hans huldreeventyr, som ofte gav eksempler på tidens mest realistiske, djerve stil, ble mildere bedømt av den «konditionerte» kritikk enn folkeeventyrene, som manglet denne rammen.
Debatten om dette satte sitt preg på 1840-årene. Det «folkelige» var for alvor blitt et problem. Fremfor alt gjorde eventyrene og sagnene inntrykk ved sin stil, sin norske språktone. For norske forfattere i den nærmest følgende tid (Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson med flere) fikk de grunnleggende betydning, også når det gjaldt stoff (folkelige, dramatiske sagnskikkelser som Peer Gynt). Den store eventyrutgaven kom i 1851. En ny samling eventyr utgav Asbjørnsen alene i 1871. Det ble også han som kom til å overta samlingene etter Moe og gi disse videre til den nye generasjon ved Moltke Moe.
I samsvar med samlernes ønske ble senere utgaver av eventyrene sterkt fornorsket i språk og rettskrivning. I 1914 utkom Asbjørnsen og Moe, Norske folkeeventyr (8. utgave), Asbjørnsen, Norske folkeeventyr; ny samling (3. utgave) og Asbjørnsen, Norske huldreeventyr og folkesagn (4. utgave) i sterkt revidert språkdrakt ved Moltke Moe og Anders Krogvig. I 1934 kom Asbjørnsen, Norske huldreeventyr og folkesagn, språklig revidert av Jan Jørgen Alnæs og Knut Liestøl. Asbjørnsen og Moe, Samlede eventyr. Norske kunstneres billedutgave, i 3 bind, er kommet i flere utgaver, senest i 1975. Knut Liestøls tobindsutgave (1949) er utstyrt med fotografier fra stedene der Asbjørnsen samlet huldreeventyrene. Dessuten er Asbjørnsen og Moe, Norske folkeeventyr opptatt i samlingen Norsk folkediktning (på nynorsk ved Knut Liestøl, 1936–1937, ny utgave ved Olav Bø og Svale Solheim, 1960–1961).
Etter 1850 ofret Asbjørnsen seg mer for zoologiske og økonomiske studier. Han var forstmester fra 1860–1864 og leder av Statens torvdriftundersøkelser fra 1864–1876. En Naturhistorie for Ungdommen var alt kommet i 6 bind i perioden 1838–1848. Fornuftigt Madstel ble utgitt 1864 under pseudonymet Clemens Bonifacius. Han utgav også en rekke mindre skrifter i forbindelse med sin virksomhet som forstmester.
I norsk åndshistorie er Asbjørnsen imidlertid først og fremst blitt stående som eventyr- og sagnfortelleren, selv noe av en eventyrskikkelse, jovial og frodig – helt ulik den poetisk-filosofiske Jørgen Moe. Hans statue, modellert av Brynjulf Bergslien, ble avduket på Sankthanshaugen i Oslo i 1891.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.